Smakebit 1 fra boken "Fordi jeg er gammel nok"

Mygg og hetetokter

         Jeg våkner klissvåt av svette. Dynen kastes av. Jeg blir liggende utstrakt på ryggen for å kjøle meg ned. Nattelydene kryper inn i øret. Snorkingen fra mannen på venstre side plager meg ikke. Etter å ha campert sammen i mer enn førti år er lydene blitt en naturlig del av det nattlige repertoaret. Bzzzzzz. Helsikes mygg! ”Fly til han ved siden av,” hvisker jeg tynt og desperat. ”Han er nettopp diagnostisert med forhøyede blodsukkerverdier. Han smaker mye bedre enn meg.” Jeg må under dynen igjen, helt under, for å bli kvitt plageånden. Bare nesen er synlig. Etter få minutter holder jeg på å gå i luften av varme inni min kokong. Jeg må opp, jeg må ha luft!

         Er det krig myggen vil ha, er det nettopp det den skal få. Jeg famler meg opp av sengen og inn på badet. Leter frem myggolje og myggspray. Kliner hele kroppen inn med oljen og går angrepsklar tilbake til det stupmørke soverommet. Snorkelydene stilner bare noen få sekunder mens jeg klargjør mine strategiske våpen, før de fortsetter like jevnt. Jeg setter viften i taket på maks styrke, tømmer nesten hele sprayflasken i værelset. Vegger og tak sprøytes sjenerøst og stridslystent. Den flyvende fienden skal ikke finne ett kjemikaliefritt skjulested i mitt soverom. Jeg kryper under dynen igjen, kun iført en halv flaske myggolje. Hetetoktene ser ut til å ha tatt pause. Jeg sovner.

         Og våkner igjen, varm og svett som en maratonløper på den siste kilometeren av de lange milene. Dynen kastes av. Det klissvåte håret blåses nesten tørt av viften i taket. Det er som å ligge i stiv kuling. Min bedre halvdel har sendt ut klagemeldinger mellom snorkene: ”Det er jo som å være midt på vidda her.” Kun ett individ er helt uaffisert av myggolje og myggspray, kuling og flaksende armer. Bzzzzz.

 Det sies at myggen tiltrekkes av østrogen. Det er jo pokker snart ikke østrogen å spore i denne stakkars midtlivskroppen! Hva vil du med meg, mygg? Kan du ikke la en hormonfattig stakkar være i fred! Burde ikke dette være en av overgangsalderens få goder? Fravær av østrogen. Og mygg!

Sophie Elise - del 2

Hva er det jeg ikke forstår?
Aftenposten  v / Cecilie Asker har i dag en helsides jubel over Sophie Elise og ikke minst hennes puppestunt.
Aftenposten er ikke alene om å ta denne rosabloggeren til sitt eget bryst. Dagens Næringsliv, VG, Dagbladet … Alle skryter de av hennes samfunnsengasjement. "Det må være tillatt å se ut som en Barbiedukke og likevel være samfunnsengasjert," mener de. Det kan jeg si meg enig i.
Men jeg har som sagt lest nevnte blogg i flere dager og jeg spør: "Hvor finner jeg dette bejublete samfunnsengasjementet?" Alt jeg finner er pludring om frisyrer, falske vipper, antrekk, awards og popularitet -  i dag reklamerer hun for en barberhøvel, som visstnok skal være uovertruffen.
I et tidligere intervju der hun ble konfrontert med alle de kritiske røstene, svarer hun klart og stolt; "se hvem som har de fleste leserne." Og det er jo nettopp det: Jeg fornemmer et atskillig sterkere engasjement for eget utseende, popularitet, antall lesere, likes og awards enn samfunnskritiske spørsmål.
Sophie Elise har gått forbi selveste "Fotballfrue" i antall lesere. Fotballfrue tar åpenbart opp kampen og skal også bli mer samfunnsengasjert.
Disse jentene skal få blogge og uttale seg så mye de vil og om hva de vil for min del. Det jeg stiller spørsmål ved er denne nesegruse beundringen fra presumptivt fornuftige journalister og medier. Blandes ikke kortene litt her?
Er disse jentene virkelig opptatt av samfunnet, eller er det egen popularitet som har hovedfokus?
Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å få flere lesere selv om jeg viser frem min snart 70 årige pupp som har ammet fire barn, når jeg tar imot blomster etter en bokpresentasjon eller et foredrag.
Min pupp skal få være i fred innenfor en BH og en genser av ukjent merke.

Godhetstyranni og mobbing

Jeg skriver ikke dette ut fra misunnelse. Jeg er heller ikke ute etter å mobbe noen, verken unge eller gamle. Jeg skriver dette i undring … og bekymring.
Fredag kveld ble tilbrakt med bena på bordet, avisen i fanget og gullrekka (i alle fall en del av den) på tv.
Skavland hadde Listhaug på besøk og snakket om godhetstyranniet. Jeg kan forøvrig tenke meg atskillig verre ting å tyranniseres til enn godhet, men … Listhaug forklarer uttrykket med at folk ikke tør snakke om flyktningestrømmen og si hva de mener i frykt for å stemples som rasister. Jeg tør å snakke om flyktninger og nød hvor som helst og når som helst. Jeg føler meg ikke tyrannisert til godhet og er ikke enig i at "vi skal hjelpe dem der de er". Vet Listhaug hvor de er? Og ikke minst; vet hun hvem de er? De er ikke en strøm, de er fedre, mødre, barn og venner som lever i et helvete.
Nok om Listhaug.
På Senkveld var Sophie Elise, mediamaktens dronning. En selfie med Thomas og Harald ga "likes-rekord". I dag har jeg for første gang vært inne og lest en del av bloggen hennes. Hun er mest lest, men hva skriver hun om? Ingenting. Ingenting annet enn antrekk, sminke, utseende og blogg-awards - og likes og popularitet.
Jeg nekter å la med stoppe av godhetstyranni eller insinuasjoner om mobbing. Det jeg hittil har sett av bloggen og intervjuer av vår mediadronning er intet mindre enn navlebeskuende ego-digging.
Hvis alt som skal til for å oppnå makt i media er selfies med en kjendis, og alt som skal til for å støtte det er et klikk på en "tommel opp", blir jeg bekymret - nei; jeg blir vettskremt.
Sophie Elise har størst mediamakt. Det betyr at hun burde ha mulighet til å forme en hel generasjon …
men forme den til hva?

Ikke sexy nok?

Jeg gleder meg over strålende tilbakemeldinger på "Fordi jeg er gammel nok". De renner inn, på e-post, telefon og ansikt til ansikt. Jeg har sågar fått en flott anmeldelse i en avis. Men …
Jeg mottar også meldinger som den følgende - i hopetall:

 "Denne julen planlegger jeg å gi din siste, fantastisk herlig treffende bok, til søstre og venninner. Men: den er jo utsolgt overalt, må til Storo og Lillestrøm.... Fant et eksemplar på CC vest. Vet du om jeg kan henvende meg et sted og få tak i 5-6 eksemplarer ??"

Shame on de store bokhandelkjedene. De har bukten og begge ender når det gjelder innkjøp av bøker og hvilke de ønsker å gi hedersplass i hyllene. … og vi vet alle hvilke det er.
Hvordan skal folk kunne kjøpe bøker de ikke vet finnes, eller som de må lete i timevis etter?
Min lokale bokhandel får også gode tilbakemeldinger på boken min og ble sjokkert og irritert da jeg fortalte at "Fordi jeg er gammel nok" i beste fall står bortgjemt i et hjørne hos de store bokhandlerne. "Innkjøpsordningen ødelegger vår egen stand," freste de. 
De to forrige bøkene mine omhandlet ungdom og kreft. De fikk hedersplass i bokhandlene og mye omtale. Er vi virkelig mer interessert i sykdom og sorg enn i frydefull og gledelig aldring?
Er livet etter 50 traurig og trist og er filosofiske og humoristiske bøker for mennesker som har passert middagshøyden ikke sexy nok? 
IKKE F…!
Så hva gjør vi da?
Først og fremst sier jeg: Hurra for Høvik bokhandel, med sin alltid like behjelpelige og sympatiske betjening!
Deretter sier jeg til dere som overøser meg med godord: TAKK!
Og til dere som leter etter "Fordi jeg er gammel nok": 
Spør etter boken i bokhandelen, ikke bare let etter den - og be betjeningen bestille den for dere. Om dere kjefter litt på dem eller ikke, er frivillig :-)
Eller; bestill den på nettet, hos alle bokhandlere eller direkte fra Aschehoug. In Space finnes den heldigvis alltid.
Kanskje skal jeg rett og slett også benytte anledningen til å ønske god jul? Jeg gjør det:
GOD JUL!

Jeg er synsk

Fordi jeg er gammel nok har jeg fått en del nye evner. Jeg er blant annet blitt synsk. Jeg vet hva som kommer til å skje det nærmeste året og hva vi alle trenger å vite.
For å spare deg for tid og frustrasjoner og leting etter svar, gir jeg deg herved nyhetene og hemmeligheten om hvordan lykkes og hvor oppskriftene finnes, for hele det kommende året.
- Det braker snart løs med oppskrifter på sprøsvor og saftig ribbe, og på hvordan du skal få julekakene gylne og lekre. Du vil finne oppskriftene OVER ALT
- Årets julegavetips vil være tilgengelig OVER ALT
- Bøker som MÅ ligge under juletreet vil du finne OVER ALT
- Årets "must have" julekjole og nyttårsbling vil være i ALLE butikker og på ALLE nettsider
- Hvis vi overlever jul og nyttår og har fått og gitt alt vi må ha og trenger, står nye tips og råd på rekke og rad. Og skulle ikke alt være helt tip top, trenger du ikke fortvile. For ...
- Fra midten av januar og til slutten av juni vil du finne tips og råd OVER ALT for å bli kvitt juleflesket og den gustne huden etter inntak av perfekt ribbe og lekre julekaker
- Meldinger om kurs og bøker som skal lære deg å bli vellykket på alle arenaer, populær og lykkelig finner du OVER ALT og gjennom hele året
- Oppskrifter og gode råd om hvordan du skal få Sommerkroppen 2016, flat mage og stram rumpe vil forefinnes hele våren og OVER ALT
- Tilbud om kremer, piller og innsprøytninger i alle former og fasonger for å oppnå rynkefri og glatt hud vil finne deg, ikke omvendt, OVER ALT
- En hærskare forskjellige aktører OVER ALT vil fortelle deg at de kan gjøre deg minst 10 år yngre

Og skulle du ikke klare oppnå alt som forventes av deg i det kommende året, kan du begynne å spare nå, for å få råd til å kjøpe deg en grisedyr og flott veske. Den kan du putte alle sorgene dine i og likevel fremstå som vellykket og lykkelig utad. Råd om hvilken veske du bør kjøpe finner du antakelig ikke på ALLE andre blogger, men på mange nok.
I mellomtiden kan du selvsagt kjøpe boken "Fordi jeg er gammel nok", som du burde får tak i OVER ALT.

God jul - god sommer og GODT ÅR - rett og slett.

Og psssst: Denne bloggen er sponset - av meg

Dementi

Jeg har ikke skrevet en drittbok.
De som nå har lest sier til og med at boken er god. Strålende, sier noen. Skuldrene begynner å finne sin gamle plass, magen roer seg.
Likevel synes jeg det går langsomt. Alt for mange vet ennå ikke at "Fordi jeg er gammel nok" er ute. Kanskje må det ropes høyere, trues, lokkes …
Uansett; det var ingen drittbok jeg skrev, sies det. Strålende er ikke den eneste smigrende glosen som er brukt for å omtale babyen min.
… men jeg spiser fremdeles sjokolade.

Jeg har skrevet en drittbok

Det er to dager igjen til offisiell lansering. Jeg er helt paranoid. Skuldrene ligger godt plassert inni ørene, jeg har sug i magen og sågar vondt i halsen. Det siste kan selvsagt være fordi halsen er komprimert for å få plass til skuldrene der de befinner seg nå.
Jeg alternerer mellom å synes at jeg har skrevet en ok, morsom og viktig bok til å tenke at det som utgis om to dager er en skikkelig drittbok. Hvem skal gidde å lese den dritten jeg har smurt utover 223 sider!? Og morsom - jeg?! … dust.
På fredag fikk jeg 25 blodferske bøker i hus. Det må bety at "Fordi jeg er gammel nok" også er sendt til bokhandlene.
Jeg trenger å legges inn for diagnostisering, tror jeg. Det jeg lider av må jo kalles noe …
Dette har jeg gjort helt frivillig. Hva er det jeg utsetter meg for?
Også er det til og med bilde av meg klint utover hele coveret! Huttetu ...
Redd meg - løp og kjøp! For Guds skyld; løp og kjøp - nå! Så jeg i det minste kan få disse stive skuldrene ut av ørene.
Og kryss fingrene - mine er allerede sammenvokste. I kryss selvsagt.
… dessuten spiser jeg sjokolade - uavbrutt

Det er skummelt ...

… å utgi ny bok.
I går var jeg i møte med redaktøren min og en fra markedsavdelingen. Vi skulle snakke om pr og pressemelding - hvordan "Fordi jeg er gammel nok" skal markedsføres. Det er unektelig forskjell på det å hete Lindell og Corwin. Jeg blir ikke nedrent av presse og journalister. Både Lindell og en del andre står langt foran meg i den køen. Likevel er jeg og alle andre "småfisker" avhengige av å sees. Folk må vite at det faktisk kommer en ny bok, om kun to uker til og med.
Hva er jeg redd for? Kanskje aller mest at det ikke skal skje noe - at boken faller platt til jorden uten en lyd. Jeg synes jo selv at jeg skriver om viktige tema. Blant annet om hvor vanskelig det er å leve godt i et samfunn der det kan virke som om det er forventet at man skal være slank, flink, pen, interessant og ung - hele livet. Et samfunn der vi blir tutet ørene fulle med hvordan vi skal optimalisere hverdagene våre, forbedre vårt potensial gjennom helvetesuker, eller bli lykkeligere med glatt hud og dyre vesker.
Det er skummelt å gi ut bok. Jeg stikker hodet mitt relativt langt ut i denne og er forberedt på å kunne få det kappet av. Men selv det er bedre enn total stillhet.
Jeg er også redd for at folk skal tro at det er en ren gamlisbok. Den er skrevet for oss alle. "Jasså - du er blitt 40 år, du begynner å bli gammel, skjønner jeg." "Hun er jo en veldig ung 80-åring". Boken kan leses av alle - fra 20 til 100. Av den gamle 40-åringen og den unge 80-åringen.
Jeg gleder meg til den 3. september, men fy flate som jeg gruer meg.
Det er nok en ny baby - ta godt imot den… ikke "fordi jeg fortjener det", men kanskje "fordi jeg er gammel nok"?

Ny bok i trykken!

Endelig. Bok nummer 3, "Fordi jeg er gammel nok" er i trykken.
Det har vært et laaangt svangerskap og en trang fødsel, men nå er alt klart. Siste punktum er satt, bokomslag laget og baksideteksten ferdig. Forlag og trykkeri gjør resten av jobben.
Jeg er nok en gang i et vakum. Hva skal jeg foreta meg nå, hva skal jeg fylle dagene med? Jeg må innrømme at det ikke blir særlig vanskelig. Verdens fineste barn og barnebarn, katter og hunder gir livet farge og fart. Endelig har jeg massevis av tid til dem. Det er bare å gi seg hen og følge med. Og nyte.
3. september er lanseringsdato. Da skal boken være til salgs i hele landet. Jeg gru-gleder meg, selvsagt gjør jeg det. Men loddet er kastet. Nå får det gå som det går. Løp og kjøp når den tid kommer - for all del; løp og kjøp.

Jeg siterer fra baksideteksten:
Fordi hun er gammel nok … har Gunnhild Corwin fått et godt perspektiv. Hun ser sin mor som opplevde to verdenskriger, seg selv, som er av dessertgenerasjonen, og nå eldrebølgen. Hun ser sine barn og barnebarn.
Tiden vi er født inn i preger oss som mennesker. I dag ønsker fjortenåringen seg penger til konfirmasjonen for å spare til nye pupper, 25-åringen får Botox mot "sinnarynken" i pannen, og den eldre generasjonen vil ha sin ungdom tilbake.
Gunnhild Corwin stiller spørsmål, setter ting på spissen, ler litt av alderens kanskje ikke alltid kjærkomne drivgods - og byr raust på seg selv.

God sommer til dere som fremdeles trofast er innom denne nesten døde bloggen.

Ytringsfrihet - anstendighet og medmenneskelighet

Je suis Charlie, deler jeg på facebook, i solidaritet med terrorofrene i Paris.
Men …
Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor det skal være så ekstremt viktig å trykke karikaturtegninger av muslimers aller helligste. Er det viktigere for oss å publisere disse tegningene enn det er å respektere andre menneskers følelse av krenkelse? Kan vi ikke la både Profeten og Jesus få være i fred? Kan vi ikke heller karikere paven, prestene og imamene?
Jeg er redd for at det som nå skjer i Paris skaper enda større avstand og enda dypere hat mellom muslimer og kristne. Det er terrorisme som er problemet og ytterliggående både muslimer og kristne! Skal vi fremprovosere det, eller skal vi besinne oss og tenke nytt?
Det er utrolig mye mobbing, krenkelse, misunnelse, hat og spekulasjon som ligger bak begrepet ytringsfrihet.
Må vi fleipe med alt, også når vi vet at det sårer?
Det finnes ingen unnskyldning for terrorisme, men enhver muslim er ikke en terrorist. La oss ikke glemme det i vår solidaritet med ofrene i Paris.
Massesuggesjon er farlig. La oss stoppe opp og tenke oss om. Jeg synes det er flott at neste ukes utgave av Charlie Hebdo kommer ut som planlagt. Det er viktig at vi ikke lar oss kneble av terrorisme. Men enhver redaksjon må tenke selv og ikke glemme sine egne verdier og Vær varsom plakaten.
Anstendighet og medmennskelighet bør ligge innbakt i ytringsfriheten.
Je suis toujours Charlie.

Antimobbedag

Jeg har plastret og bandasjert hælen min etter alle kunstens regler. I en hel uke har jeg gått barbent eller i sandaler etter å ha ødelagt hælen min i en dustete dør. I dag skal skoen på, koste hva det koste vil. Jeg skal gå i mitt aller første fakkeltog - mot mobbing.
En datter, tre barnebarn og jeg skal gå sammen for Odins skyld, og for alle de andre barna som gruer seg hver dag til å gå på skolen. Mitt eldste barnebarn er på Odins alder. Jeg kan bare ane smerten...
En annen datter har også antimobbedag. Hun har invitert en skolegutt og hans foreldre til søndagsmiddag. De skal rydde opp i misforståelser og snakke om mobbing. De skal snakke om at ingen trenger å være bestevenner med alle eller like alle, men alle skal behandles med respekt. Man skal være snill mot alle.
Man skal også være snill med mobberne. I dag sitter det noen pur unge mennesker og vet at de ikke var snille med Odin. De vet hvordan det endte. Jeg håper at noen også ser dem og at de får hjelp til å bearbeide tankene sine, slik at de kan vokse opp som gode mennesker.
Jeg håper at noen skolebarn i morgen kan vise mot og si unnskyld til en som trenger det og love at dagene videre skal bli bedre.
Jeg håper at lærere, rektorer og inspektører på skoler rundt om i landet går i seg selv og at de aldri glemmer Odin og hans ord: "Det spiller jo ingen rolle om jeg sier fra, det skjer ikke noe likevel."
Nå skal jeg gå i fakkeltog. Hva er en vond hæl i forhold til smerten Odin kjente og hans familie og også mobberne og deres familier?
La oss begynne med oss selv  og fortelle barna og barnebarna våre om Odin.
God søndag.

God påske fra gamlehjemmet!

Jula varer helt til påske, sies det. Men nå får det holde. Når siste innlegg ønsker god jul sier det noe om hyppigheten. Men …
Jeg skriver og skriver og skriver. Ikke bloggposter åpenbart, men bok. Bok om aldring og alderdom. Når førtiåringer bråstopper, snur seg tilbake og bruker resten av livet til å tviholde på tapt ungdom, er noe riv ruskende galt. Når konfirmanten ønsker seg penger for å spare til nye pupper er noe riv ruskenden galt. Når nittenåringen pumper opp leppene til sprekkeferdige plommer er noe riv ruskende galt. Når tjuefemåringen får sprøytet inn lammende gift mot "sinnarynken" i pannen er noe riv ruskende galt. Når vi forventes å være unge til vi dør er noe riv ruskende galt.
Jeg kan berolige alle ulykkelige "gamle" førtiåringer med at jeg fremdeles lever mine beste år, nå som nyslått pensjonist. Jeg er ikke en ung pensjonist. Jeg er en fornøyd, vital, oppegående, glad, nysgjerrig og livsbejaende pensjonist. Jeg har rynker, (flere smilerynker enn sinnarynker) men er ikke verken ulykkelig eller døende av den grunn. Kroppen min er aldrende, men den funker utmerket til det den er skapt for.
Livet er pokker så flott og uendelig mye lettere og mer interessant å leve uten å måtte slepe på stadig tyngre tapt ungdom. Denne gamlisen har det bra!
God påske til alle fra gamlehjemmet ;)

GOD JUL!

Det er julaftens morgen. Antrekket er badekåpe og tøfler. Julegrøt for 18 personer står på komfyren før den skal pakkes inn i dyner og klare seg selv resten av formiddagen. Huset er julepyntet fra kjeller til loft. Poser med julegaver står over alt, klare for henting og bringing, og for en julenisse-sekk. Radioen spiller julemusikk. Husets herre sover etter tradisjonell lille julaftens feiring med naboer og familie. Han skal snart purres. Alt er som det skal være.
Og selv om vi mangler ikke bare en, men flere, gleder jeg meg til å feire kvelden med store og små mennesker jeg er glad i.
Vi skiter i været. Jul skal det bli, okke som!
Nå truer grøten med å svi seg.

Og pssssst: Bloggen ligger brakk. Jeg driver med andre skriverier :-)
Og der kokte grøten over ...

GOD JUL!

Var vi bare veldig, veldig heldige?

”For Radiumhospitalet er jeg en svulst i lysken. For Rikshospitalet er jeg en svulst i hjernen. Men jeg er Henriette Oseth-Andersen. Jeg er mamma til to små gutter. Og jeg er veldig, veldig redd.”

Vi var også veldig, veldig redde, men var vi også veldig, veldig heldige?

Etter at Ida ble diagnostisert med leukemi og behandlet på Rikshospitalet har jeg vært stor fan av norsk helsevesen. Jeg har ment at nordmenn er kravstore sytere. Et besøk med Leger uten grenser i Kongo har ikke nettopp svekket det synet. Globalt sett har vi et fenomenalt helsevesen. Men …

Jeg begynner å tvile. Teknologien har vi, faglig kompetanse er på plass. Men hvordan står det til med den menneskelige kompetansen? Det ser ut som om medmenneskelighet, varme og omsorg drukner i effektivisering, rasjonalisering og politisk svada. Alle forstår, men ingen gjør noe. Styrende myndigheter lover oss at alt skal bli bedre. Det ene utvalget etter det andre nedsettes. Ordene er store, men ingenting skjer. Store ord verken trøster eller kurerer en vettskremt, alvorlig kreftsyk småbarnsmor.

Som legmenn vet vi lite om kreft. Men det vi alle har fått med oss er at kreft er farlig, til tider livstruende, og at jo raskere vi kommer til behandling, desto bedre er prognosene. Likevel må stadig flere kreftpasienter vente i månedsvis på behandling. Mens svineriet vokser inni dem.

Min attenåring danset på torsdag, ble diagnostisert på fredag, innlagt på Rikshospitalet lørdag og fikk sin første cellegift mandag. Ida ble ikke frisk. Etter fjorten måneders kamp døde hun. Men vi som er igjen har en sunn, god sorg, fordi vi føler at både hun og vi fikk den aller beste behandling. Alt som kunne gjøres ble gjort. Men var Idas behandling ikke representativ for vårt helsevesen?

Vi var veldig, veldig redde. Men var vi også veldig, veldig heldige?

Thinspiration versus Marilyn Monroe

Jeg leser en artikkel om, eller rettere sagt mot, den nye trenden "thinspiration". Blogger som skal gi inspirasjon til mennesker som vil bli tynnere enn tynnest. Hjelp og støtte på veien til anorexia.
I artikkelen trekkes det motsatte idealet frem; Marilyn Monroe. Idealet burde være sunne, runde kurver som Marilyn Monroes. Man bør fremelske de normalvektige, sier ekspertisen.
Hva er normalvektig?
Jeg vokste opp i den tiden Marilyn Monroe var idealet. Vi skulle ha fyldige, kvinnelige former. Runde hofter og lår, store pupper. Jentene skulle ha kjøtt på beina.
Men jeg var ikke skapt sånn!
Jeg var tynn - veldig tynn. Jeg hadde lange, tynne ben, smale gutteaktige hofter, små pupper. Jeg ble stemplet undervektig etter alle skalaer.
Jeg spiste. Jeg åt! Jeg gjorde alt for å se ut som idealet. Jeg drakk kakao med krem nesten hver kveld. Sommeren var en lidelse. Om vinteren kledde jeg meg i lag på lag for å virke fyldigere. Til ingen nytte. Gamle tanter ville fore meg opp, jevnaldrende ertet meg på grunn av de lange tynne bena. Jeg kjente press fra alle kanter.
Min normalvekt var undervektig!
Så kom Twiggy, til fortvilelse for "normalvektige" og foreldre. Anorexiaens mor var født. Runde, kvinnelige former var ut. Plutselig skulle alle se ut som meg. Jeg var blitt et ideal!  

Vi er skapt forskjellig. Problemet ligger i at alle skal se like ut. At vi higer etter å være noe vi ikke er. Jeg er ikke bra nok. Jeg må forandre meg. Enten ser jeg ut som idealet, eller jeg er ut.
I dag er idealet tynn, glatt og ung - for alle aldersgrupper. Et uoppnåelig ideal for majoriteten av kvinner og menn. I særdeleshet for oss som er godt over femti.
Skal vi kjempe for et ideal som fremelsker de normalvektige? Bør Marilyn Monroe igjen bli den kvinnelige malen?
... eller skal vi akseptere at vi er forskjellige og glede oss over hverandres ulikheter?

Hvor ble det av barneministeren?

"Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe - men det er det ikke," uttalte vår likestillings og barneminister ifølge Aftenposten den 8. mars.
Verdifullt for hvem?
Det er innlysende at det er mer verdifullt for næringslivet at alle jobber 100%. 120% helst. Men for barnet?
 Ingen, absolutt ingen, skal få innbille meg at ettåringer har større behov for pedagogisk læring fra fremmede mennesker enn et kjærlig foreldrefang.
Jeg var hjemme med mine barn i årevis. Jeg har aldri angret. Spesielt ikke når min yngste datter bare ble 19 år. Jeg er sjeleglad for at jeg fikk tilbringe så mye av hennes tilmålte tid sammen med henne. Og jeg vil ha meg frabedt utsagn som de Inga Marte Thorkildsen serverte oss på kvinnedagen. Det er ren skjær diskriminering av en stor gruppe mennesker.
Kvinnesakens hovedfokus har vært å kjempe for likestilling og for å gi kvinner frihet til å velge. Den friheten har vi fått, sier likestilling og barneministeren. Bullshit!
Denne valgfriheten vil hun ta fra oss. Velg hva du vil, mener vår minister. "Men kun heltidsarbeid."
Stadig yngre barn får stressrelaterte plager. Hva er årsaken?
Skjønner vi hvilken verdi det er å ha muligheten til samvær med egne barn? Eller er barna blitt en bremsekloss og et hinder for vår selvrealisering og vår yrkeskarriere?
Og er det helt sikkert at alle ønsker seg en yrkeskarriere?
Jeg synes unge familier skal finne ut hva som passer dem best. Og slåss for det!
Og jeg synes at det er på tide at ett eller annet politisk parti snart får som hovedsak: Muligheten for opparbeidelse av pensjonspoeng for kvinner eller menn som selv ønsker å ta vare på sine egne barn, funksjonsfriske eller syke, eller sine pleietrengende ektefeller eller foreldre. De sparer samfunnet for enorme summer og fortjener applaus ikke straff.

Jeg skriver og skriver og skriver på neste bok. Bloggen ligger brakk men ...
Mitt siste innlegg slutter med god jul og godt nytt år. Det er kanskje på tide å si God Vår?

Unnskyld ...

... og ansvar er ord som er skrevet ofte i året som snart går over i et nytt.
Folk har ikke nødvendigvis tatt mer ansvar eller bedt mer om unnskyldning i 2012, men selve begrepene er debattert til det kjedsommelige. Hvem har hatt grunn til å be om unnskyldning, hvem har ikke? Er unnskyldningen troverdig - ekte - god nok?
Jeg ber ikke om unnskyldning for hva jeg skrev om Høiness. Jeg tar avsvar for det jeg mener om moral i den saken. Men jeg kan ikke la det bli stående som siste innlegg langt ut i 2013. Omtalte advokat vant saken i første innstans. Jeg legger den ballen død ... inntil videre.
Et av mine framifrå barnebarn har en krystallklar formening om når man skal si unnskyld. Julaften i Mariesvei med sytten store og små festdeltagere var vidunderlig og kaotisk. Treåringen svingte rundt på gulvet med gitaren han nettopp hadde funnet under treet. I sin overstadige lykkerus kom han i skade for å svinge overrende sin ett år yngre kusine. Som ga høylytt sin mening om overfallet. "Det er sånn som skjer," sier gitaristen trøstende. Foreldrene er ikke helt fornøyde med hans beklagelse. "Be om unnskyldning," er formaningen. Treåringen ser overrasket og forulempet opp på sine foreldre og gjentar at det jo er sånn som skjer. Til ingen nytte. Han må til slutt, mot egen overbevisning, si unnskyld til sin hylende kusine.
Jeg forstår resonnementet hans. Gjør du noe mot noen med vilje, skal du si unnskyld. Men "sånt som bare skjer ...?
Det ligger en slags moral i hans oppfatning av når en beklagelse er påkrevet. Riktig eller galt kan sikkert diskuteres, men en slags moral er det. Når du vet at du gjør noe galt skal du be om unnskyldning.
Hvordan står det til med ansvar, unnskyldninger og moral i Vågå, mon tro ...
Fortsatt god jul. Og et fenomenalt nytt år!

Arv og moral

Jeg skal ikke ta stilling til vennskapet mellom Høiness og Urdahl. Ei heller uttale meg om sistnevntes mentale helse. Men ...
Jeg kan ikke la være og undre meg over advokat Høiness handlemåte da hun ble innsatt som enearving til en tidligere kollega og hans kones store formue.
Når hun blir bedt om å skrive testamentet som fratar hele Urdahl-familien hver krone, undres jeg over om hun ikke kunne handlet annerledes. "Det er hyggelig av deg, fru Urdahl. Men det blir vel ikke helt riktig at jeg skal få alt."
En gammel enke er formodentlig glad for besøk og hjelp. Det vet jeg av egen erfaring. En gammel bestemor ga bort alle sine smykker da hun tilbrakte sine siste år på pleiehjem. "Tusen takk, lille venn, for at du hjalp meg å dusje. Denne ringen skal du få." Ingenting var igjen da bestemor døde. Hjelpepleiere og sykepleiere hadde gladelig tatt imot gavene fra den, ikke veldig, men litt demente gamle damen.
Jeg bare spør: Hvor er moralen?
Det er jo også trist at hele familien Urdahl består av drittsekker som enkefruen må skånes for, av advokat Høiness. Men den gode advokat og arving skjønner godt at noen tusen går til hjemløse hunder.  De var jo så glad i dyr ...

Etter dansen i pocket

Det må vel kunne anses som et under hvis det fremdeles er noen som er innom bloggen min.
Den har blitt stemoderlig behandlet over lang tid nå. Men sommeren krever sitt av utendørsaktiviteter, og der får ikke pc'n være med.
Jeg har fungert som bestyrerinne på ferikolonien på Jomfruland, for verdens skjønneste barn og barnebarn. Vi er SYTTEN, med stort og smått når vi alle samles. Jeg er en heldiggris, men nå er hverdagen tilbake, med alle sine utfordringer.
Jeg prøver å skrive litt igjen. Det går foreløpig nokså trått, må jeg innrømme. Jeg venter nok en gang på den gode flyten.
Først kan jeg jo flyte litt på tidligere utgivelser. Den store hagefesten er like om hjørnet, og jeg er klar.
Etter dansen kommer i pocket, innen to uker. Løp og kjøp, som det heter. Verken forfatter eller forlag tjener fett på pocketbøker, men jeg må innrømme at jeg helst kjøper mer av det slaget selv. Pocket er enklere å ha med seg, enklere å håndtere, og er jo atskillig billigere enn hardcover. Og fremdeles er papir best, mener nå jeg.
Så derfor: I'm back, Etter dansen kommer i pocket, skrivingen går trått, men hagefesten tenker jeg kommer til å flyte, som alltid.

Knut døde ...

... for en uke siden.
Han levde hver dag til han sovnet stille inn med datteren ved sin side.
Knut kom i mål. Arven hans lever, i beste velgående. NFLH er en braksuksess. Det fikk han oppleve.
Inspirasjonsmøtet den 5. juni fikk en oppslutning vi knapt kunne drømt om. Store auditoriet på A-Hus har 300 seter. Mer enn 400 mennesker kom og var med på kvelden.
Knut var på Godmorgen Norge dagen før. Han så sterk, sunn og frisk ut på skjermen. Han la frem sin hjertesak med klar og sikker stemme...
... og ble lagt rett inn på sykehuset etterpå. Han ga alt.
Heldigvis hadde kommunikasjons-avdelingen på A-Hus filmet Knut fire dager tidligere. Den 5. juni var han fremdeles innlagt på sykehuset, og hadde ikke krefter til å holde sitt planlagte innlegg.
Det var sterkt å sitte på første benk, rett bak Knut i rullestol, og se og høre hans klare meldinger og meninger på storskjermen.
Knut fullførte. Han døde med flagget til topps. Han viste oss at det er mulig å leve, helt til man dør.  Han viste også at det er mulig å utrette store ting selv etter å ha mottatt "dødsdommen". Og han viste oss at den siste tiden av livet kan være fantastisk!

Idas dans, Etter dansen og NFLH

Dette er en hyllest til alle dere som overøser meg med vakre og gode tilbakemeldinger på det jeg gjør.
Jeg har ikke lenger tall på brev, sms'er, e-poster og blogg-kommentarer jeg får fra kjente og ukjente lesere.
Hvis dere ante hvor godt det gjør.
Jeg mottar også en mengde forespørsler i forbindelse med oppgaver av alle slag. Jeg har dessverre ikke tid til å besvare dem. Det betyr ikke at jeg misliker henvendelsene. Jeg leser dem som anerkjennelse av bøkene mine, men jeg har ikke anledning til å svare. Mange vil vite mer om meg. Men mine bøker er så personlige at resten av meg må jeg beholde for meg selv. Jeg håper dere forstår.
Akkurat i dag fikk jeg en e-post fra en ukjent person, som jeg har kommunisert litt med på mail etter at hun leste Idas dans. Samboeren har leukemi, og blir ikke frisk. Dessverre. De lever likevel det livet de har, på beundringsverdig måte. Og jeg får være med litt på sidelinjen. Det gjør meg rørt og ydmyk. Disse to er levende eksempel, som Knut, på at det er mulig å leve et meningsfullt liv også midt i kreftjævelskapen.
Nettopp dette har jeg, sammen med Knut og 7 andre nye bekjentskaper tatt fatt i, og dannet Nasjonalforeningen for Lindrende Humor.
I disse dager planlegger vi inspirasjonsmøte på A-Hus den 5. juni. Responsen er overveldende.
Jeg er en heldiggris.
Jeg har mulighet til å bruke tiden min på ting jeg brenner for. Og det bærer frukter jeg aldri kunne ant omfanget av i starten. Jeg har fått kontakt med så mange flotte, spennende mennesker. Livet mitt har fått nye perspektiver.
Jeg er en heldiggris.
TAKK.
... og velkommen til vår splitter nye webside: http://www.nflh.no/

Sorgens og smertens sko.

Shaban Rehman Gaarder har skrevet en artikkel som har fått overskriften: "Skoen fra folkedypet".
Les den. Du finner den ett eller annet sted på nettet, og jeg vil bli veldig overrasket om vi ikke finner den publisert i en eller annen avis i morgen.
Jeg kjenner hennes sorg, smerte og kraft gjennom hele artikkelen. Hun refererer selvsagt til broren som kastet en sko mot morderen i rettsal 250 i dag.
Han gjorde det for oss alle, sier hun. Han gråt og skrek for alle dem som sitter med sine tause skrik, sitt uforløste raseri og sin lammende smerte og sorg.
I mitt forrige innlegg etterlyser jeg mer humor og latter i motbakker og smertefulle livssituasjoner.
Vi må ha latter. Men vi må også ha gråt. Vi kan ikke svelge alle tårer, kneble alle skrik, holde tilbake alle sko.
Vi kan ikke begynne å kaste på hverandre. Men vi kan, som Rehman Gaarder sier, finne oss en murvegg og kaste hver vår sko. Vi kan hyle ut vårt innestengte raseri, vår sorg og vår smerte.
Det er så vakkert med roser mot vold. Det er flott å kjempe for å forsette livet når en feig morder har tatt fra oss det dyrebareste vi eier: Et uskyldig menneske, vår trygghet, vår uskyld og manges fremtid.
Men han får ikke ta fra oss våre tilbørlige og sunne følelser.
En ulykkelig bror, med røtter i et annet land, kan kanskje lære oss ett og annet om å sørge.

Nasjonalforeningen for Lindrende Humor

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet et innlegg her at det er et under om det fremdeles finnes folk der ute som leser. Men skulle det være det, skal jeg fortelle dere historien om Latterlig sunt, som ble til NFLH.
Hvis man blander sammen 1 uhebredelig syk kreftpasient, 1 forretningsmann, 1 avdanka generalsekretær, 2 gærne sykepleiere, 2 leger (hvorav en klart i kategorien gærn), og 1 Gunnhild, får man en splitter ny organisasjon.
Nasjonalforeningen for Lindrende Humor er stiftet, med organisasjonsnummer og bankkonto allerede på plass, og web-side i kjømda.
Det er utrolig hva livet har å by på hvis man bare tør å ta av seg hjelmen, vesten og skylappene, og hoppe i det uten sikkerhetsnett. I kjølvannet av mitt møte med Knut har ting skjedd. Vi er nå åtte halv- eller helgærne mennesker som er blitt kjent med hverandre fordi vi liker det Knut minner oss om: Å le mer.
Knut står på, og bruker alle sine krefter, og all sin våkne tid, på å få alt på plass før NFLH sparkes skikkelig igang den 5. juni. Han er intet mindre enn imponerende.
Formålet vårt er å være et tilbud til alvorlig syke, deres omgivelser, pluss helsevesenet. Vi vil gjerne bidra til å gjøre det stuerent å le, selv om du har kreft, er døende, kjenner en døende, eller er i sorg. Vi vil at helsevesenet skal legge fra seg de medlidende, sorgtunge blikkene, den tunge, klamme hånden på skulderen, og de lave sørgmodige stemmene. Vi vil ha positivitet, klare røster, smil, og LATTER, i både kreftavdelinger og palliative avdelinger. Vi vil ha liv.
Det er tungt nok å ha fått en livstruende diagnose, om du ikke også skal måtte forholde deg til blytunge, unnvikende blikk og sørgestemmer.
Knut skal dø, det vet han. Men Knut vil leve til siste åndedrag. Det kan hans omgivelser, og alle vi andre, hjelpe han å realisere.
Har du noen i din omgangskrets som kanskje er lei av å gråte, og gjerne vil le? Det kan du hjelpe han med. Spør hva han vil. Spør hva du kan bidra med.
Og god tirsdag.

Kreft + død + sorg = latter?

Jeg har møtt Knut.
Knut har uhelbredelig kreft. Han er helt klar på hva han vil. Han vil leve til han dør. Han har valgt vekk livsforlengende behandling med dens bedritne bivirkninger.
Og Knut vil ikke bare leve, han vil leve godt og meningsfylt.
Knut vil le! Han er dritt lei alle tårer og sorgtunge blikk. Han vil ikke ha medlidenhet, han vil ha noen å le sammen med.
Han er lovet en smertefri død. Men inntil den tid kommer vil han heller le seg ihjel enn drukne i tårer.
Knuts tanker treffer selvsagt meg i et rungende; JA!
Det er tungt nok å leve med kreft eller sorg, om vi ikke skal bære andres sorger også.
I går så jeg et klipp fra Whitney Houstons begravelse. Det var tårer og latter og jubel. Det var sang og applaus. Der var det virkelig liv - rai, rai ...
Else Kåss Furuset er blitt min nye heltinne. Hun har laget en komedie. Om død.
Jeg vet at jeg beveger meg i et minefeldt her. Verken kreft i seg selv, eller død og sorg er morsomt eller enkelt. Men det har noe med å gi plass til alle slags følelser. Det har noe med å leve - ikke bare holde oss i live.
Hvem av oss kan, med hånden på hjertet, si at det ikke er både befriende, utløsende og godt med en skikkelig latterkule.
Knut er i ferd med å bygge opp et prosjekt. Latterlig sunt, kaller han det. Jeg tror han finner mange likesinnede der ute.
En god latter forlenger livet, sies det.
Knut er selve beviset.
Ha en latterlig god søndag.

Fra Holmenkollen til Snøhetta

Lørdag var jeg i Holmenkollen og så Emil Hegle Svendsen skyte og storme inn til sølv. Det er imponerende. En fantastisk idrettsgren, som krever både styrke og konsentrasjon.
Selv følte jeg meg relativt kjekk som trosset 18 isnende kuldegrader på tribunen i 4 timer.
Søndag kveld var jeg en av halvannen million som satt i sofaen og så elleve mennesker slite seg til toppen av Snøhetta.
Jeg gråt og lo og jublet, ikke så mye da jeg var i Holmenkollen, men da jeg satt i sofaen min og heiet de elleve til topps.
Imponerende er et alt for puslete ord for den bragden vi var vitne til.
Emil Hegle Svendsen og gutta har kropper skapt for det de driver med. De er finjusterte, trimmet og "broilet" i årevis. Men for de elleve på Snøhetta er det stikk motsatt. De har, fra fødselen av eller senere i livet, fått utdelt en kropp med bremser på alle kanter. Likevel lar de seg ikke stoppe.
Det må ha kostet blod, slit og mange tårer å komme seg dit de er i dag.
De har alle hatt et valg. De hadde kunnet legge seg ned og fortvile over sin skjebne, og vi ville ha forstått og akseptert. Men den tornefulle veien de har valgt er nesten umenneskelig.
Jeg er dypt imponert og ydmyk over disse elleve heltenes innsats, både på vei til Snøhetta og i dagliglivet.
Det er mange som har sitt eget Snøhetta å bestige. I disse dager leser jeg en ung kvinnes manus om kampen mot spiseforstyrrelser, og fylles av beundring og ømhet for hennes smertefulle tilfriskning. Hun er også en av våre helter.
Og her sitter jeg, med fire sting i den ene foten og krykkene ved siden av stolen min, og synes det er relativt ubekvemt og tungvint å bevege seg ...

Døden - vår siste tabu?

Fru Storlien har en bloggpost om døden i dag.
Det inspirerer meg til å drodle litt rundt temaet.
Jeg maser og skriker i alle medier om viktigheten av å snakke om døden, med vanlige stemmer i hverdagsfora.
Men ...
Jeg slites mellom motvilje og vilje til å bli en slags "dødsrepresentant".
Jeg er ikke et dystert og tungsindig menneske. Jeg ler atskillig mer enn jeg gråter. Det har jeg tenkt å fortsette med.

Men kan jeg være en glad person selv om jeg forbindes med sykdom og død? Eller er jeg dømt rett inn i det svarte sorghjørnet?

Og når jeg nå, nok en gang, har tatt frem temaet, kan jeg like gjerne legge inn artikkelen jeg hadde i Aftenposten i går.
Velbekomme, og god lørdag.

Dødskvalitet.

Per Fugelli slår et slag for hjemmedød i Aftenposten den 24. januar. Ordet eksisterer ikke i min pc's vokabular. Kun hjemmefødsel. Hvorfor kan vi fødes hjemme, men ikke dø? Fordi vi er redde. Vi har så mange forestillinger om død, men så lite kunnskap. Vi vil leve, nesten for enhver pris. Min 19 år unge datter fikk dø hjemme. Jeg var like uvitende som alle andre, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Hjemmet vårt var breddfullt av kjærlighet og omsorg, av gode samtaler og nærhet. Ingen fastlege besøkte oss, ingen hjemmesykepleier. Det holdt med kjærligheten til hverandre. Aldri har livet vært sterkere og mer meningsfullt. Ida fikk en god død. Vi andre har en god sorg. Vi må akseptere at et menneske skal dø. Vi får ikke gode dager hvis vi er på konstant leting etter mirakelkurer, frelse og evig liv. Ida var dødssyk av sin kreftsykdom, men levde til siste åndedrag. Og vi levde med henne, i sorg og glede, gråt og latter. Jeg er så lei alt det mystiske og skumle som ligger som en grå tåke rundt død og sorg. Det er på tide å akseptere døden som en naturlig avslutning. Det er på tide å fjerne tabustempelet. På tide å snakke om død. Takk, professor Fugelli, for din klare og tydelige stemme.

Jeg har problemer!!

Jeg har en tid hatt problemer med kommentarfeltet.
Det betyr at jeg ikke kan svare på kommentarene deres.
Jeg prøver på denne måten:
Takk for gode, varmende tilbakemeldinger på bøkene mine, både Idas dans og Etter dansen.
Jeg håper bloggproblemet snart er løst.
Inntil videre; Takk.
Og psssst: Unni Espeland Marcussen: Jeg vil gjerne svare deg via andre media: Kan du sende meg mail-adressen din. Du finner min her på bloggen.

Etter dansen tilbake på bestselgerlisten!

Det er utrolig hvordan en plass på bestselgerlisten fyller et vakuum.
Her går jeg og roter rundt i et vakuum, og synes alt jeg gjør blir til dritt. Så dukker boken min opp på bestselgerlisten igjen.
Åh - fryd!
Det jeg har gjort kan i alle fall ikke være bare dritt.
Men "mye vil ha mer". Jeg vil tilbake til flyten, som jeg tidligere har sagt. Jeg vet bare ikke riktig hvordan jeg kommer meg dit... ennå.
Bestselgerlisten løfter i alle fall humør, håp og pågangsmot atskillige hakk.
Det skal bli mer, folkens. Det skal bli mer.
Så takk til dere som kjøper Etter dansen. Det er dere som plasserer den på denne deilige men akk, til tider, så uoppnåelige listen.
Dere må gjerne fortsette ...

Vakuum 2.

Det første vakuum-innlegget føk ut av fingrene mine og rett inn på bloggen av seg selv. Det ble i grunnen så talende og malende at jeg like gjerne lar det stå.
Jeg er inne i et vakuum. Jeg har vært her før. Jeg liker ikke vakuum.
Sist jeg var her, mellom to bøker, begynte jeg å blogge. Resultatet ble Etter Dansen.
Men nå da? Hva nå? Jeg vil tilbake til skriveflyt og ord som bare står i kø for å slippe til.
Selv bloggingen går tregt, merker jeg. Jeg finner ikke verken ord eller tanker.
Vakuum.
Det eneste som er ok med vakuum er at det antakelig er det eneste norske ordet med dobbel u - uu. Nesten som uhu, som forøvrig er ganske beskrivende for mitt vakuum.
Skjønner'u eller? Her blir det bare vås.
Blogginnlegg anno 2012 er herved lansert.
... Hvordan skal det gå hvis videre innlegg i året som kommer blir like rotete og intetsigende?
Vakuum - uhu!

Vakuum ...

Downs - inkludering eller sortering?

Et flunkende nytt og ubeskrevet år står foran oss. Kanskje det er på tide å tenke igjennom hva slags samfunn vi ønsker oss i det nye året? Ønsker vi et inkluderende, fordomsfritt samfunn, eller et sorteringssamfunn der vi higer etter det perfekte mennesket?
Dagens Aftenposten inneholder et debattinnlegg av Marte Wexelsen Goksøyr. Hun har kanskje fått noe hjelp av sin mor til å skrive det. Det gjør ikke innlegget hennes mindre tankevekkende.
Marte har Downs syndrom og lurer på om hun og hennes likesinnede er utrydningstruede. Jeg håper inderlig ikke det. Jeg kjenner en ung jente med samme syndrom. En flott person, med bøttevis av gode egenskaper og talenter. Egenskaper vår verden har god bruk for. Ingrid er en av tre søsken. Hun er ikke Downssyndrom-barnet, blant to friske barn. Hun er en av tre søsken. Faren hennes sa en gang til meg at han var blitt et bedre menneske etter å ha blitt far til Ingrid.
Nå skal det bli mulighet for ultralyd i 12. uke for alle gravide. Slik er det allerede i Danmark. Der er også støtten til familier som trenger hjelp bygget ned. De som velger å føde sine Downs-barn kan takke seg selv, og se langt etter oppmuntring og hjelp.
Vil vi virkelig ha det sånn?
Det er innlysende at det ikke er noen dans på roser å få et barn med ett eller annet handikap. Men skal vi sortere bort Ingrid og Marte, som har gjort foreldrene sine til bedre mennesker?
Hvem skal lære oss toleranse når alle er dønn like?
Hvor forberedt kommer vi til å være når våre barn ender opp med funksjonshemninger etter fødselsskader, sykdommer og ulykker? Skal de gjemmes bort? Eller skal vi kvitte oss med dem også?...
Les Marte Wexelsen Goksøyrs innlegg. Det maner til ettertanke før inngangen til det nye året.
GODT NYTT ÅR.

GOD JUL

Det ser ut til å bli jul i år også.
Alt er som det skal være. Jeg står på huet, som vanlig. Jeg er litt etter skjema, som vanlig. Jeg gjør ting jeg ikke har tid til, som vanlig. Jeg følger tradisjonen.
Ett år er gått siden sist jul. Årene blir kortere og kortere, men like innholdsrike som før. Et nytt barnebarn og en ny bok er født. Boken er allerede i tredje opplag. Et nytt opplag barnebarn forventes på nyåret. Alt er såre vel.
Juleskinken er klar, julekakene er klare, desserten for morgendagen er klar, ribba ligger og godgjør seg. I kveld skal jeg være med i nrk's "Kvelden før kvelden". Sønnen min lurte på om jeg skulle være grevinnen i Hovmesteren og grevinnen i år. Jeg skal ikke det.
Nå må jeg tilbake til julepynten.
Jeg har ambisjoner om å oppdatere bloggen litt oftere til neste år. Vi får se hvordan det blir ...
Takk til dere som trofast henger med her.
Og god jul til alle!
... kanskje jeg skal slenge med et Godt nytt år også, ellers blir det vel ikke nyttårshilsen før i mars en gang ...

24. ...ember - Julegavetips

I dag er det 24. ...ember. Julaften-tjuvstart.
"November - desember; What's the difference," sa Thomas.
Og sånn ble det. Vi feirer 24. ...ember, hvert år. Julaften kan feires når som helst.
Vår grunn til å feire denne dagen har et sørgelig bakteppe. Dette var Idas aller siste julefeiring med oss. Hun døde den 13. desember.
Det er ni år siden. Tiden leger ikke alle sår, men sliper kantene godt. Vi kan igjen glede oss til jul. Vi feirer både tjuvstarten og den reelle julaften med glede igjen, ispedd litt vemod.
Mange skal feire jul med mye smerte og sorg. Mange skal feire jul for første gang uten en de er glad i. Mange skal kjøpe en julegave mindre enn tidligere.
Mange skal ikke kjøpe julegaver i det hele tatt.
Mens kjøpesentra i den vestlige verden setter nye rekorder for julesalget, har mennesker i den samme verden ingenting å kjøpe verken julegaver eller mat for.
Mens vi leter etter den magreste ribba, og dropper potetene, og mens vi hamstrer smør, sulter våre medmennesker ihjel på den andre enden av kloden.
Nå skal vi ut og kjøpe den ene gaven etter den andre. Mange av dem ender i et skap.
Jeg har en idè til dere.
Hver jul etter jeg var i Kongo med Leger uten grenser har mine venner og jeg vært med på å redde liv i den tredje verden. Gamle tanter, godt voksne søsken og venninner har fått et julekort istedenfor gave. Ingen har klaget ennå.
Oppskriften finner du her www.legerutengrenser.no/julegaver
Jeg blir ikke sur om dere kopierer meg.
Riktig god 24. ...ember.

Vær forsiktig når du zapper!

Jeg har ikke giddet å bry meg om, eller mene noe om Trekant og onani på statskanalen.
Jeg gadd ikke å se det, på tross av avisoppslag i fete krigstyper. Jeg har lest at en del menn i femtiårsalderen fikk mye positivt ut av programmet. Dem om det.
Jeg har ikke skjenket programmet eller avisoppslagene mange tanker. Ikke før i går.
Alt som er igjen av dagens gjøremål er å slukke lysene og å slå av radio og tv, før jeg legger meg.
Jeg zapper en rask runde før jeg finner av-tasten...
... og havner midt i skrevet til en ukjent kvinne! Med heiagjengen godt plassert ved hvert sitt lår. De var forøvrig ikke det eneste som "var plassert"! Cheerleaderen er ikledd sterile kirurghansker. Det var reprise på Trekant.
Nå mener jeg noe, og lurer på noe: Hva er porno?
Statskanalen bedyrer høyt og hellig at dette er opplæring, og har ingenting med porno å gjøre.
What the f...?!
Generasjoner av kvinner har klart å oppnå både det ene og det andre uten opplæringsvideo fra NRK.
Rekk opp hånden alle dere som så programmet i utdanningsøyemed.
Ingen - absolutt ingen, skal få meg til å tro at femtiår gamle menn ser på Trekant for å videreutdanne seg.
En ting skal NRK ha: Jeg har lært noe. Jeg har lært at jeg må være ytterst forsiktig når jeg slår av tv'n. Fra nå av: Ingen zapping.

Har empati kort holdbarhetstid?

Det er snart 100 dager siden hele landet vårt fikk sin grunnvold og sin uskyld rystet.
Hverdagen er tilbake, og med den; kritiske, smålige og til dels ondskapsfulle etterpåkloke ord.
Hvor ble det av rosehavet, omsorgen, varmen og samholdet? Har gode hensikter og empati kort holdbarhetstid? Er empatien allerede utgått på dato?
Alt og alle skal granskes. Hva ble ikke gjort? Hvem gjorde ikke hva? Hva burde vært gjort annerledes? Hvor kort tid kunne vært brukt på redningsaksjonen?
"Utøyamassakeren var deres egen skyld," får overlevende vite av anonyme refsere.
Jeg spør igjen: Hvor ble det av varmen og samholdet?
Det er innlysende at ting kunne vært gjort annerledes. I dag har vi fasiten. Nå vet vi hva som skjedde. Det er så lett å sitte på gjerdet og løse alle floker, i etterpåklokskapens ånd. Men etterpåklokskap er ikke klokskap. Det er, i beste fall, læring for fremtiden.
Jeg er overbevist om at hver og en gjorde sitt aller beste, ut fra det som var tilgjengelig av opplysninger der og da.
En bombe hadde rasert regjeringskvartalet og Utøya var et inferno. Det var manglende og motstridende informasjon. Det var blødende og terroriserte mennesker, både i Oslo og på øya. Kapteinen på M/S Thorbjørn hadde nettopp sett sin kone bli skutt og drept. Unge mennesker hadde sett sine venner falle. Det vi ikke i vår villeste fantasi kunne ha forestilt oss kunne skje, var skjedd.
Hvem av oss kan, med hånden på hjertet, si at vi ville ha oppført oss bedre, gjort bedre, vært raskere, modigere, klokere ...?
Vi, som ikke var der, har ikke peiling på hvordan det var å befinne seg midt i et helvete. Likevel mener vi at vi har svaret på hvordan hjelpearbeidet burde vært organisert. Hvem som burde ha gjort hva, og hvordan og når.
La oss legge vekk mistenksomheten, kritikken, etterpåklokskapen,
nysgjerrigheten og besserwisserheten.
La oss ta frem empatien igjen, og vise at den har lenger holdbarhetstid enn 100 dager.

Bokutgivelse - Bestselgerliste - Barseltid

Dette er ren barseltid. Jeg har sågar hatt barselpermisjon, som ble tilbrakt i Italia. 10 fantastiske dager i sommervær.
Jeg kan vel ikke akkurat påberope meg ammetåke, men dagene føles relativt disige.
Etter Dansen skal nå klare seg på egenhånd. Mitt produkt skal leve sitt eget liv, med sporadisk hjelp og skyv fra meg.
Jeg har vært på Bokgalla og bokpresentasjoner, sist hos Gravdahl bokhandel på Hamar. En fenomenalt levende og pulserende butikk, der kultur og mat går hånd i hånd. Kort sagt; et flott sted, og en fin opplevelse.
Etter Dansen listet seg inn på bestselgerlisten, mens forfatteren var i Italia. Gøy - veldig gøy!
Gode tilbakemeldinger tikker inn og er så velkomne, så velkomne, og gode å motta.
Nå må jeg liksom snu om bladet, og starte andre prosjekt. Jeg har femdeles nok av foredrag og skriverier å drive med, men det er jo moro å gjøre andre ting ...
Bloggen har ligget brakk. Takk til dere som fremdeles titter innom. Nå har jeg igjen litt tid til å skrive nye innlegg - håper jeg.
Høsten er her, med mer innetid, og skrivetid kanskje?
Har dere lest Etter Dansen ennå? ...

Etter Dansen på skrivebordet = eufori!

Jeg har boken på skrivebordet. Min egen bok, som jeg har svettet og grått meg igjennom.
NÅ er den her! Mellom to permer, og med et bokomslag som er så vakkert.
Jeg fikk den på døren, med bud, for to timer siden.
Det er euforisk!
Jeg har hatt veer i to døgn. Etter dansen skulle komme fra trykkeriet den 5.
Nå er det den 6. - kveld! Det er to dagers ventetid.
Jeg har hatt journalister både i huset, på telefon og på e-post i dagevis, men ingen bok.
Nå er den her. Og jeg er både stolt, og ydmyk, og nervøs, og lettet, og redd. Men aller mest; lykkelig!
Jeg har, for lengst, bestemt meg for at jeg aldri skal skrive en bloggpost med alkohol i blodet. What the hell; jeg har feiret Etter dansen med hvitvin. Det har den fortjent.
... og jeg er breddfull av kjærlighet til mitt nyfødte produkt ...
Ta godt imot den.

Hagefest og boklansering!

Å skrive bok er en ensom prosess - ensom, frustrerende og utmattende. Men når målet er i sikte begynner moroa.
Den siste tiden har forlaget og jeg holdt på med bokomslag, layout, baksidetekst ...
Jeg har vært med på Aschehougs store pressekonferanse.
Og i morgen er det hagefest!
Jeg har holdt på i flere dager for å bestemme meg for antrekk. Jeg tror ikke jeg tar en "Christine Koht-variant". Jeg har ikke tenkt å konkurrere med Vendela. Willoch-looken bli kanskje i overkant konservativ.
Det tar tid å "bare slenge på seg noe tilfeldig og gammelt, som bare hang i skapet", skal jeg si dere.
Selv som godt voksen er det like krevende å se kul og uanfektet ut når man har en puls som nærmer seg personlig rekord.
Men uansett puls og tilfeldig antrekk - jeg gleder meg.
Og når hagefesten er over begynner snart søvnløse netter og lanseringsnerver.
Etter dansen skal være på lager den 5. september, og i en bokhandel nær deg den 15.
Det er ensomt å skrive bok. Ensomt, utmattende, frustrerende, moro ...
og forferdelig nervepirrende!

Gjerningsmannen er ene og alene ansvarlig for dette

... sier Arne Okkenhaug i en artikkel i Aftenposten i dag.
Okkenhaugs sønn, Emil, ble drept på Utøya. Han ble bare 15 år.
Denne flotte og reflekterte faren provoseres av tabloidpressens håndtering av katastrofen.
"Jeg godtar ikke sensasjonsoppslagenes ensidige fokus på å finne syndebukker. Heller ikke "hva om ...- tankegang", eller manglende respekt for folkets tidlige ønske om å snu ryggen til "ungdomsmorderen".
Okkenhaug er lei av å lese artiklene som piller fra hverandre hjelpeinstansenes metoder. Han vil ikke vite hvor fort det er mulig å komme seg fra Hønefoss til Utøya på en normal hverdag.
Han er ikke alene om å tenke sånn.
Den 22. juli 2011 opplevde Norge en katastrofe så uhyrlig at ingen kunne ha forutsett, eller forberedt seg. Det er det verste som har skjedd landet vårt siden andre verdenskrig. Vi opplevde noe som er helt uten sidestykke i vår historie. Hvordan skal noen kunne forberede seg på noe som vi ikke en gang kan forestille oss kan komme til å skje?
Det er så lett å kritisere alt og alle i ettertid. Nå har vi fasiten, vi vet vi hva som skjedde.
Der og da levde ungdommer, foreldre, hjelpearbeidere fra alle etater, beredskapstropper og campingturister i et totalt uoversiktlig og uvirkelig inferno.
Alle gjorde sitt beste. Heltedådene står i kø.

"Hva påfører sensasjonsoppslag av skader på de hjelperne som har gjort alt de der og da har maktet og evnet for å hjelpe?
Anders B. Breivik er ene og alene ansvarlig for alle drapene," sier Emil Okkenhaugs far.

Vi burde lytte til hans tanker og refleksjoner, og lære av hans kloke ord og hans storsinn.
Les hans egne ord i Aftenposten i dag, den 19. august.
Og vend blikket fra en ynkelig morder, mot omsorg, samhold og kjærlighet.

SOS-barnebyer

Jeg har fått brev, med gave, fra SOS-barnebyer.
Pluss en giro på hundre kroner - som kan justeres oppover.
Generalsekretæren håper jeg får glede av gaven - en notisblokk, og et ark fullt av navnelapper, med mitt navn og min adresse.
Nei, herr generalsekretær, jeg får ikke glede av gaven. Den er gått samme veien som giroen. Rett i søpla.
Jeg hater sånne tiggerbrev, som spiller på min samvittighet.
Men aller mest hater jeg veldedige organisasjoner som bruker så mye penger på reklame og innsamlinger. Penger som burde gå direkte til de lutfattige barna som skal hjelpes.
Min støtte går til organisasjoner som kan vise et regnskap der en uvanlig liten prosent går til administrasjon, reklame og innsamlinger. (Les; Leger uten grenser, blant andre.)
Jeg støtter gjerne, men ikke til sniktiggere som bruker pengene de får inn til å trykke mitt navn på en hel hærskare klistrelapper.

Sorg = sykdom?

Nei.
Sorg er ikke sykdom. Sorg er en naturlig tilstand, som kan utvikle seg til sykdom, hvis den ikke sørges.
Det er viktig å gi rom for sorgen, og å gi den tid.
Lege Morten Laudal sier til Aftenposten at det må jukses med diagnoser for å gi pårørende sykemelding.
Jeg har møtt så mange foreldre i nettopp den situasjonen, som er fortvilte. De ønsker ikke å lure verken Nav eller andre, men har behov for å være tilstede for sine barn eller partnere. Og deres barn og partnere trenger deres nærhet og omsorg. Vårt rigide system gjør dem til snyltere og juksemakere.
Hvis det er noen som tror at livet allerede har normalisert seg for de som var rammet på Utøya eller i Regjeringskvartalet, tro om igjen.
Det er på tide med en lovendring. Pårørende til alvorlig syke, eller terrorofre kan ikke fortsette hverdagen som før. De trenger ro og raushet fra oss og fra samfunnet forøvrig.
De som trenger fri, bør få fri. Uten å måtte jukse seg til det.
Noe må kunne kalles "velferdsmelding", før det utvikler seg til å bli sykemelding!

Sorg er alt.

Akkurat nå starter mange mennesker sin tunge vei gjennom sorg, smerte og bunnløs fortvilelse. Det finnes ingen snarvei eller lettvint løsning. Hver og en av dem må finne sin egen vei. På lange strekninger vil de få følge av andre, men deler av veien må de gå alene.
En feig liten usling har tatt mer enn 90 menneskeliv. Minst 85 av dem er ungdommer.
Hver og en av dem har foreldre, søsken, besteforeldre, venner og naboer. En hel skare mennesker er i sorg og fortvilelse. Jeg håper de kjenner bølgen av varme fra en hel nasjon mennesker som flagger på halv stang, som tenker på dem, og er med dem i sorgen.

Jeg var heldig. Jeg fikk mulighet til å være tilstede for Ida, til å trøste, og holde rundt. Denne muligheten stjal drapsmannen fra mer enn 90 menneskers familie. Min egen mor erfarte det samme da en annen feig usling meide ned min bror med bil, og forlot ham døende i veikanten.
Jeg har hatt et godt liv, sier mor i dag. Jeg har snille barn og barnebarn. Ingen av dem har gitt meg sorg. Ingen av dem er tyver, drapsmenn eller forbrytere…

Feige uslinger har også foreldre, søsken og venner. Jeg håper de ikke kjenner bølgen av hat. Jeg håper vi greier å se at dette hatet gjelder kun en mann, ikke en hel familie eller en gruppe mennesker.

Været gjenspeiler den uforståelige tragedien. Skyene ligger blytunge og mørke over Oslo og Utøya. Regndråpene blander seg med tårene som felles over hele landet. For mange er det vanskelig å tro at solen noen gang kommer til å dukke frem igjen.
Det blir sol. En lang stund vil det bare være så vanskelig å få øye på den.
Men det blir sol.

En feig liten jævel ...

... har tatt livet av mer enn 90 uskyldige mennesker.
Hvis han tror dette gir ham en slags heltestatus, tar han skammelig feil. Og hvis noen ser med beundring på hans udåd, er de formodentlig like stakkarslige og feige som han.
Men denne lille mannens uhyrlige gjerning har gjort andre til helter. Redningsarbeidere og sivile medmennesker har gjort en formidabel innsats, både i Oslo og ikke minst ved Utøya.
I dag heiser hele Norge flagget på halv stang, i sorg og solidaritet med alle de som er direkte rammet. Jeg benytter anledningen til å minne om at blodbankene trenger blod, i første rekke type 0. I løpet av neste uke trenger de å fylle alle lagre. Vi kan alle hjelpe.
Nå gjelder det å ta vare på hverandre. En hel skare mennesker er kastet rett inn i helvete. De har ubeskrivelig tunge timer, dager og måneder foran seg. Vi skal ha medfølelse med dem. Vi skal hedre alle de som har vært helter i redningsarbeidet.
Og vi skal snu ryggen til en feig liten jævel.

Sommer = bloggtørke...

... og det er kanskje det eneste som er tørt akkurat i dag.
Regnet siler ned, men vi har hatt sol, og kommer til å få sol.
Bloggen ligger død, uansett vær. Men det har dere nok oppdaget for lengst.
Pc'n brukes kun til å file og småpusse på det ferdige bokmanuset, og til å sjekke yr.no.
Etter dansen kommer ut den 15. september, til skrekkblandet fryd hos forfatteren.
Min egentlige intensjon med denne bloggposten er å takke for fine kommentarer til forrige innlegg.
Og for å ønske fortsatt god sommer, med iskrem i solen (forhåpentlig), hvitvin i glasset og glade, frodige måltider med venner og familie.
Fortsatt god sommer!

Men karbohydratene mine får du ikke

Hva skjer ...
når fjortenåringene spiser boksevis med proteinpulver og pumper jern med privat trener?
når tjueåringene livnærer seg på babymat?
når trettiåringene kun spiser raw food, og drikker grønne drikker?
når førtiåringene faster og hygger seg med en tarmskylling i måneden?
når femtiåringene bare vil ha fett, egg, rødt kjøtt og bacon?
når sekstiåringene veier all mat de spiser og teller kalorier?
når syttiåringene er så forvirret av kostholdsinformasjon at de ikke spiser i det hele tatt?

Livet blir kjipt. Dritkjipt, rett og slett!
Hvor i helvete tror vi at vi er på vei?
Mot evig ungdom? Evig liv?
Jeg er lei for å avsløre det, men det finnes ikke. Dessverre.
Eller heldigvis, kanskje ...

Nei, takke meg til et vanlig, variert kosthold, og litt bevegelse av og til.
Iskrem i solen og hvitvin på terassen. Frodige middager med familie og venner.
Ta gjerne kjøttet fra meg, og fettet, og brusen og chipsen.
Men jeg vil ha brød!!!
Karbohydratene mine får du ikke!

Heia Dorthe Skappel!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men:
Heia Dorthe Skappel!
Jeg må innrømme at glam og glitter ikke opptar veldig mye plass i livet mitt. Dorthe Skappel er en lekker dame - that's it.
Men nå har dama steget metervis i min aktelse. Hun har vist seg frem, som hun er. Fremdeles en flott dame. Nå også med en normal kropp. Med litt for mye hud og litt lovehandles, som de aller fleste av oss. Hun nærmer seg femti, hun er bestemor, og ser fremdeles flott ut!
Det er viktig at profilerte mennesker, ikke minst de som har en høy "utseendefaktor", viser seg som de er. Svært mange vet ikke hva som foregår i kulissene, og i sminkerommet. De tror at kvinnene som opptrer i glam og glitter ser sånn ut til daglig. Men det er en hel verden av juks, sparkel, innsnøring og tape bak scenen. Det er et eget håndverk! Det finnes lyssetting og kameralinser, som kan forbedre selv min snart 95 år gamle mors utseende. Det er også en kunst og et håndverk.
Det er viktig å holde kroppen i form, og å spise relativt sunt. Det er denne kroppen vi får, og den skal forhåpentlig holde oss oppe i mange, mange år. Men å løpe oss i hjel, tygge hvetegress, sprøyte lammende kjemikalier inn i enhver rynke, og fettsuge eller skjære bort alderens naturlige tillegg ... ?
En Dagblad-test har sagt at jeg skal bli 127 1/2 år. Det finnes ikke en kosmetolog, eller en plastisk kirurg, eller et hvetegress i verden, som kommer til å kunne holde meg glatt, rynkefri og stram i alle de årene.
Jeg gjør som Dorthe Skappel. Jeg lar naturen gå sin gang, og lever i den kroppen jeg har.

Kreft kureres ikke med hvetegress!

Jeg har lest Gunn Hilds blogg om Bernt Rognlien. Jeg har sett opptaket av debatten hun refererer til.
Jeg forstår hennes raseri og fortvilelse.
Bernt Rognlien og Andreas Bjørndahl påberoper seg en slags opphøyet menneskekjærlighet. Betyr det at ingen skolemedisinere bryr seg om pasientene sine?
Denne debatten må opp og frem i lyset! Og media må skjerpe seg, og være mer kritiske til hva de serverer oss som sannheter.
"Jeg har sett de pasientene VG og Dagbladet forteller er kurert med alternative mirakelkurer, komme tilbake til sykehuset og dø," sier professor Stein Evensen.
"Hvorfor ga vi fra oss placeboeffekten?" spør han videre. Jeg har nettopp holdt et foredrag der jeg sa omtrent det samme.
Placeboeffekten er den som holder liv i alternativmedisinere, healere, Snåsamenn og engleprinsesser. Placeboeffekten, og forbigående virus.
Sykdommer som går over av seg selv, og psykosomatiske lidelser, er alternativbehandlernes gullgruver.
Men livstruende sykdommer og kreft kureres ikke med hvetegress og aprikoskjerner!
Er det etisk forsvarlig å sende døende mennesker verden rundt for mirakelkurer som ikke finnes?
Er det etisk forsvarlig å love alvorlig kreftsyke helbredelse med svinedyre homeopatiske midler?
Er det etisk forsvarlig å sende engler til Japan for å hjelpe ofrene etter jordskjelvkatastrofer?
Det er et hån!
Og vanvittig umoralsk!
Det kan godt være at hverdagslidelser kan hjelpes alternativt. Det ligger mye helbredelse i bare det å bli sett, og lyttet til. Og det er ingen tvil om at et sunt kosthold forebygger en del livsstilssykdommer.
La alternativbehandlerne holde seg i det segmentet. Og overlate de alvorlige lidelsene til forskningsbasert skolemedisin.
Jeg synes det er på høy tid å blåse liv i kvakksalverloven igjen.

Rykk tilbake til start?

Jeg begynte å blogge for å finne tilbake skriveflyten. For å åpne en fastlåst skrivesperre. Det funket. Det funket så bra at en hel bok er nesten ferdigskrevet. Den er antatt og blir publisert i september.
Alt er såre vel, eller ...
Er jeg tilbake der jeg startet? Er ordene oppbrukt?
Jeg har fått litt dårlig samvittighet hver gang jeg har vært innom bloggen min, den sist tiden. Nå må jeg oppdatere. Jeg kan ikke la den ligge død. Da kan jeg like gjerne avslutte den.
Men ordene flyter ikke. Ideene kommer ikke. Hva pokker skal jeg skrive om? Hodet er tomt, fingrene stive og tørre.
What the hell:
Herved anser jeg bloggen for oppdatert. Med ingenting.
Men kanskje åpner innlegget skriveflyten igjen? ...

Hva er et barn?

Ultralyd i 12. uke. Surrogati. Eggdonasjon. Prøverør ...
Annichen Huitfeldt sier at det er respektløst overfor ufrivillig barnløse å si at det ikke er en menneskerett å få barn.
Men samtidig vil vi ha muligheten til å velge bort et barn med misdannelser eller handikap. Downsyndrom-barn vil vi helst slippe å føde.
Kvinner føder barn i stadig høyere alder. Vi vil ha "alt på stell" først.
Vi vet at fertiliteten avtar jo eldre vi blir. Vi vet også at sjansen for å få et barn med kromosomfeil stiger med alder.
Hva vil vi? Vil vi kontrollere alt? Også naturen?
Hvorfor legger vi ikke tilrette for at kvinner skal kunne få barn mens de er unge og fertile? Istedenfor å bruke alle ressurser på å slåss mot naturen? Er det fremskritt?
En mann og en kvinne blir glad i hverandre (forhåpentlig), og får barn sammen. Er det helt ut?
Er designbabyer in? Ved surrogati, og donasjon, kan vi bestille ønsket hårfarge og intelligens. Pluss en fattig livmor.
Jeg spør igjen: Hva er et barn?
Jeg forstår at det må være et savn, og at det er trist å være ufrivillig barnløs. Men jeg vil fremdeles hevde at det ikke er en menneskerett å få barn. Uten å bli kalt respektløs av Annichen Huitfeldt.

Og ja; jeg har levert manus. I går. Nå har jeg til og med tid til å hisse meg opp over avisnyheter igjen ;)

Bok

Det blir bok, folkens.
Skjønt; "folkens" ... det er ikke sikkert det er mange av dere igjen her. Når jeg ikke selv er innom bloggen min, kan jeg knapt forvente at andre er det.
Men som sagt; det blir bok. I september. Om å leve det livet jeg har, og ikke det jeg kunne hatt, eller burde hatt, "fordi jeg fortjener det".
Manus er innlevert, og akseptert. Nå skal jeg redigere og finpusse litt, og så er rulla i gang.
Det har vært litt av en prosess. Jeg har sittet med huet omtrent inni pc'n i måneder. Jeg er mer enn klar for litt frisk luft og et sosialt liv.
Bloggen, og jeg, skal snart blåses liv i.
... og våren nærmer seg. Selv om det ikke ser slik ut akkurat i dag.
Det er håp, folkens.

Jeg skriver

... det betyr at bloggen blir liggende i dvale.
Jeg sniker meg innom med ujevne mellomrom. Men det skjer ikke mye her. Det kommer nok heller ikke til å bli særlig liv her på en stund.
Jeg har deadline i slutten av denne måneden. Jeg er i flyt. Forlaget venter. Da er knapt noe annet vesentlig. Jeg pløyer så vidt igjennom avisen, og lar meg ikke en gang hisse opp av det jeg leser. Det sier sitt.
Men det ser ut til å bli bok av det. Som skal ut til høsten, i september. Først skal manuset ferdigskrives. Deretter kan jeg puste litt, mens forlaget leser. Og så går vi inn i forhandlinger, og redigering, og korrektur, om omslag, og ...
Jeg har bare tiden og veien.
Så nok en gang; Sayonara. Jeg kommer plutselig tilbake.

Nytt år - nye oppskrifter

Nå har vi pløyd oss igjennom de siste oppskriftene og anbefalingene fra 2010. Alle media har hatt et rikholdig utvalg helt fra tidlig november. Vi har lest og sett og hørt, og fulgt gode råd.
Vi har kjøpt feit ribbe, og fått svoren sprø. Vi har bakt julekaker med meierismør og melis. Vi har stresset ned og bakt pepperkaker med barna. Vi har kost oss inne med gløgg og bål på peisen. Levende lys i alle staker. Vi har spist nøtter, sylte og marsipan. Fett og sukker i alle former og fasonger. Alle oppskrifter er fulgt til punkt og prikke.
Nå kommer oppskriftene for 2011:
Kutt ut fett og sukker. Spis mindre karbohydrater. Mer frukt og grønt. Femten gode salatoppskrifter. Elixia og konkurrenter lover bedre fettforbrenning, smalere midje og null cellulitter. Kom deg opp av sofaen og ut i naturen.
What goes up, must come down ...
Nå starter innspurten før bikinisesongen!
Og i november er det på'an igjen.
Godt 2011, folkens!

GOD JUL ...

... til alle!
Den ene delen av ribba er klar. Den andre stekes i morgen. De julekakene vi liker, og spiser, er i boks. Verdens beste leverpostei er klar. Juleskinka er klar.
Her blir det jul.
15 1/2 person skal feire julaften i Mariesvei i år. Det blir kaotisk og moro. Vi gleder oss! Faren for veltet juletre er overhengende. Det blir, i så fall, ikke første gang. Det er vi drevne på. Det kan vi.
Nå sner det svære kjærringer utenfor vinduet mitt. Det blir ikke bare jul i år, det blir hvit jul.
Kurt Nilsen synger "Nå tennes tusen julelys". Det lukter røkelse og ribbe i hele huset. Og nå skal julepynten hentes frem fra loftet.
Det blir en god jul.
Det samme ønsker jeg alle dere andre også.
RIKTIG GOD JUL!

Jul = skolegudstjeneste?

Nå skrikes det via alle medier om "mindre engler i julesanger, nei til skolegudstjeneste, nei til forkynning."
Men ...
Jul vil vi ha ...
Hvorfor feirer vi jul?
Det er klart at for mange av oss er julen blitt en tid å samles, spise godt, gi hverandre gaver, etc. Men det som ligger i bunnen for julefeiring er Jesu fødsel. Enten vi liker det eller ei.
Vi kan mene hva vi vil om kristendom, salmer og gudstjenester. Men jeg synes liksom at det er noe vi må ta med, eller la være, hvis vi i det hele tatt feirer jul. Vi vil gjerne ha juleferie.
Jeg mener ikke at alle må bekjenne seg til den kristne tro for å tillates å feire jul. Det jeg mener er at vi ikke kan være så bombastiske at vi vil forandre hele jula. Hvis vi skal fjerne det kristne budskapet fra jula, kan vi like gjerne fjerne julefeiringen, og juleferien. Da har vi ikke noe å feire.
Hvis alt skal tilrettelegges for hver og en av oss, og gjøres mest mulig bekvemt for oss, kan vi like gjerne også forandre nyttårsaften, og andre helligdager.
Kanskje det beste ville være å legge julaften og nyttårsaften på mandager? Det vil gi oss mest fri. Og når vi først er i gang: Når vil vi helst ha 17. mai? Hva passser best?
Det har noe med toleranse å gjøre.
Jeg er ikke verdens mest kristne person, men jeg kan ikke skjønne at noen av oss vil få varige svekkete sjelsevner eller ubotelige sår av å overvære en skolegudstjeneste i året.
Det er ingen som dævver av å høre om en baby som ble født i BETHLEHEM. (Ikke Jerusalem.)
Vi kan tro på det, eller ikke. Men vi må kunne akseptere å høre om det, uten å legge inn protester på alle kanter.
Kanskje vi, i steden for å bruke energi på å protestere, skulle legge vår energi i å gjøre en eller annen stakkars juletid litt lysere. Det er nok av dem som lider seg gjennom jula. Og det er ikke på grunn av det kristne budskapet.
Det er jul for pokker!

God 24. ...ember!

Julaften-tjuvstarten er i gang.
Ribba står i kjelleren og godgjør seg med salt og pepper, før den skal i ovnen og spre julelukt. Sammen med røkelsen som allerede er fyrt opp. Fjorårets julemusikk durer og går på cd-spilleren på kjøkkenet. Nå skal adventsstakene frem. Hvert lys skal tennes. Bordet skal dekkes. Jeg har kjøpt julestjerner, både store og små. Det er jul... nesten jul. Her blir det 24. ...ember!
Hvorfor?
Fordi det er åttende gang vi feirer akkurat denne dagen. 24. november ble Idas siste "julaften". Hun døde av leukemi tre uker senere.
Men dette er ingen trist dag. Den er vemodig, men det er en god dag. En dag å være glad i hverandre. En dag å samles, å spise julemat, å snakke, å le, og å tenke gode tanker om Ida, og hverandre.
Alle kommer, som tidligere år, de vi er aller mest glad i; Idas søsken med partnere, og Jonas.
Det skal bli en fin dag, og en fantastisk kveld.
God 24. ...ember!

Og psssst: Jeg ser at Kongoinnlegget mitt var til stor interesse.
Har dere sovnet? ...