Det inspirerer meg til å drodle litt rundt temaet.
Jeg maser og skriker i alle medier om viktigheten av å snakke om døden, med vanlige stemmer i hverdagsfora.
Men ...
Jeg slites mellom motvilje og vilje til å bli en slags "dødsrepresentant".
Jeg er ikke et dystert og tungsindig menneske. Jeg ler atskillig mer enn jeg gråter. Det har jeg tenkt å fortsette med.
Men kan jeg være en glad person selv om jeg forbindes med sykdom og død? Eller er jeg dømt rett inn i det svarte sorghjørnet?
Og når jeg nå, nok en gang, har tatt frem temaet, kan jeg like gjerne legge inn artikkelen jeg hadde i Aftenposten i går.
Velbekomme, og god lørdag.
Dødskvalitet.
Per Fugelli slår et slag for hjemmedød i Aftenposten den 24. januar. Ordet eksisterer ikke i min pc's vokabular. Kun hjemmefødsel. Hvorfor kan vi fødes hjemme, men ikke dø? Fordi vi er redde. Vi har så mange forestillinger om død, men så lite kunnskap. Vi vil leve, nesten for enhver pris. Min 19 år unge datter fikk dø hjemme. Jeg var like uvitende som alle andre, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Hjemmet vårt var breddfullt av kjærlighet og omsorg, av gode samtaler og nærhet. Ingen fastlege besøkte oss, ingen hjemmesykepleier. Det holdt med kjærligheten til hverandre. Aldri har livet vært sterkere og mer meningsfullt. Ida fikk en god død. Vi andre har en god sorg. Vi må akseptere at et menneske skal dø. Vi får ikke gode dager hvis vi er på konstant leting etter mirakelkurer, frelse og evig liv. Ida var dødssyk av sin kreftsykdom, men levde til siste åndedrag. Og vi levde med henne, i sorg og glede, gråt og latter. Jeg er så lei alt det mystiske og skumle som ligger som en grå tåke rundt død og sorg. Det er på tide å akseptere døden som en naturlig avslutning. Det er på tide å fjerne tabustempelet. På tide å snakke om død. Takk, professor Fugelli, for din klare og tydelige stemme.
Det er nok ingen som har lest det du skriver, som tviler på at det går an å kombinere døden med glede, å være mørk og lys samtidig. Det er derfor det er så flott at du fortsetter å skrive og snakke om dette.
SvarSlettJeg tenker at vi er flere som burde skrive og snakke om døden, men jeg har selv merket at det ikke er så lett. Ikke bare fordi det er vanskelig å finne de riktige ordene for egen del, men også fordi det er flere pårørende med helt andre behov og tanker som blir berørt. Den døden jeg kunne skrevet om tilhører også andre. Det kunne vært interessant å høre hva du tenker om dette. Har du vært redd for å såre de andre som var glad i Ida når du har vært åpen om dette? Eller har dere opplevd dette såpass likt at du bare har satt ord på noe flere føler? Sender varme tanker!
Jeg har aldri tenkt på deg som noen sørgelig representant for viktigheten ved å snakke om døden. Jeg ser du lever med hvert fiber i kroppen, du er engasjert, du sprer kunnskap og godt humør rundt deg, du treffer rett i hjertet og jeg er bare glad du deler alt dette med oss.
SvarSlettDøden er en del av livet, sorgen er en del av livet. Jeg er ikke redd for å snakke om døden, kanskje fordi jeg har mistet så mange jeg bryr meg om? Jeg vil jo ikke glemme dem, jeg vil at andre skal huske. Og jeg vil snakke, ikke tie om følelsene mine. Med smil og latter, med sorg og tårer. De kan da fint gå hånd i hånd.
Gunhild: Nettopp det at du stiller spørsmål ved mine tanker og uttalelser, viser at det er viktig å snakke om sorg og død. Jeg har stor tro på åpenhet, og kommunikasjon. Idas far, søsken, kjæreste og venner har sine tanker, følelser og oppfatninger om Idas død. Vi er ikke like. Vi tenker ikke likt, og føler ikke likt. Vi er likevel enige om at åpenhet og kommunikasjon er viktig. Men ... Jeg har gjort det helt klart at dette er mine personlige betraktninger og meninger. Det aksepterer de andre. De synes det er ok, det jeg bedriver. Og alle mine nærmeste har lest manus lenge før det er blitt bøker av tankene mine.
SvarSlettJeg var redd for at ukjente skulle bli såret av mine uttalelser og skriblerier. Det har vist seg at det er motsatt. Jeg har fått, og får, mange positive tilbakemeldinger. Det betyr ikke at ingen føler seg såret. Jeg kan ikke tilfredsstille alle, men så lenge majoriteten synes det er ok, fortsetter jeg. Og når du stiller spørsmål, kan vi også kommunisere. Det setter jeg stooooooor pris på. Takk. Jeg håper det går bra med deg.
Pia: Takk for oppmuntrende kommentar. Jeg suger den til meg :)
Takk for tankevekkende svar. Jeg liker standpunktet om at det verken er ønskelig eller mulig at ingen blir såret. Det skal jeg tenke litt mer på. Og når det gjelder åpenhet og kommunikasjon som basis, tror jeg dere har helt, helt rett.
SlettDin åpenhet om sykdom, død og sorg er veldig viktig. Din personlighet vil ikke bli forandret av den grunn.
SvarSlettEtter å ha lest idas dans vil en liten del av meg alltid være forandret. Det er jeg glad for. Takk Gunnhild.
Når jeg kommer til orde i mitt eget tankekart som det du skriver, utløste......skal jeg komme tilbake her hos deg Gunhild og prøve å skrive en klar tanke. Til da: ta vare på deg <3
SvarSlett*klem fra Lilljekonvall*
Har i ettermiddag lest den fine artikkelen om deg i Allers. Vil bare si at det arbeidet du gjør er veldig, veldig viktig for mange av oss. :):) Hvis du noen gang skal til Bodø å holde foredrag må du skrive om det her på bloggen.
SvarSlettBøker som dine har hjulpet meg til å velge å prøve å leve et så godt liv som mulig hånd i hånd med sorgen over min mor og min bror.
Gode ønsker til deg!
Klem, Trine :)
Takk til dere. Og lykke til i tankekartet ditt, Liljekonvall.
SvarSlettTrine; jeg skjønner at du har tilgang til Allers før bensinstasjonen i nabolaget har. Jeg kjøpte bladet etter å ha lest kommentaren din. Der var ingen Gunnhild. Denne uken derimot er det en :) Så nå sitter jeg her med 2 Allers. Dobbelt lesestoff - fint det :)
Jeg tror det er veldig viktig det du gjør - du snakker om døden og om livet, ikke som noe adskilt men som en helhet. Og det er viktig. Gjennom idas dans viste du at ved å være åpen om død og alvorlig sykdom kan man hjelpe andre, og man kan, så langt det lar seg gjøre, leve selv om døden ligger og lurer bak et hjørne. Du skjønner, jeg har endelig fått lest boka. Og det som imponerer meg mest, er at dere klarte å la Ida få styre såpass mye selv og at hun fikk forlate livet med en viss verdighet. Siden så mange ikke snakker om død, ikke tør å sette ord på dette mister nok ofte både pasient og pårørende muligheten til å snakke både om det som har vært og det som skal skje. Og; du virker absolutt ikek svart og grå og gråtende. Du virker som en menneske som lever. På godt og vondt.
SvarSletttakk, fru Storlien, for gode og kloke ord. Hyggelig at du har lest idas dans.
SvarSlettHei! Jeg har grått meg gjennom Idas dans, helt grusomt trist historie! Kjempeflott at du er så åpen om dine følelser, tanker og meninger. Kommer til å lese den mange ganger, fordi den var kjempe rørende, trist, men spennende. Det er flott at du har så mange som tar vare på deg og dine. Hører at du har skrevet flere bøker så jeg må vel lese dem også. Hvor kjøper jeg "ETTER DANSEN"? Har veldig lyst til å lese den også!
SvarSlett