Hvert minutt dør en kvinne i barsel ...

... og hvert minutt dør to barn av malaria.

Er vi klar over hvor godt vi har det i dette landet?
Her kjemper vi mot forkjølelse, norovirus, influensa, fedme ...
I andre land kjemper de for å overleve.

Har jeg fortalt dere historien om sovesyke og hårfjerning?
Sovesyke er en 100 % dødelig sykdom, som forekommer i Afrika, syd for Sahara.
Det er en parasittsykdom, som spres via tsetse-fluer.
Heldigvis finnes det medisin som kurerer sovesyke. Problemet er at den er ca 60 år gammel, og basert på arsenikk. Men den kurerer - eller dreper deg.
"Ild i blodårene" kaller de innfødte behandlingen. Den er smertefull. Arsenikken i medisinen er så sterk at den smelter plasten i kanylene. Vi kan bare tenke oss hva den gjør med blodårene. Nå er det kanskje ikke så farlig. I Afrika har de ikke råd til behandling, uansett.
For ikke mange år siden fant de en ny type medisin mot sovesyke, som ikke er så smertefull og risikabel å behandles med. Problemet er at den er noe dyrere. Denne medisinen ble ikke produsert. Det er ikke økonomisk lønnsomt å produsere medisin for den fattige delen av verden, må vite.
Nå produseres den!
Man har nemlig oppdaget at denne typen medisin, brukt på en annen måte, kan fjerne uønsket hårvekst.
Halleluja! Da er den plutselig atskillig mer lønnsom å produsere. Kvinner og menn i den vestlige delen av verden bruker gladelig penger for å få glatte legger og armhuler. Vi kjemper jo for vår velvære og for et forbedret utseende ...

Så nå har vi altså et hårfjerningsmiddel med den bivirkning at den kurerer en dødelig sykdom.
... men burde det ikke vært omvendt ...?

Jeg har vært i Kongo med Leger uten grenser. Jeg har sett sovesyke på nært hold.
Jeg var ikke alltid stolt over å være kvinne fra den vestlige verden.
Og mens du har lest dette: Hvor mange kvinner og barn tror du har dødd i den andre delen av den samme verden?

Dette skriver jeg ikke for å gi noen dårlig samvittighet. Dette skriver jeg fordi vi alle har godt av å vite. Og fordi vi bør ta oss tid til å se hvor heldige vi er som lever her oppe i nord.
... og hvor godt vi har det.

Og har du litt penger til overs, eller lyst til å vite mer om den tredje verden, kan du alltids gå inn på http://www.legerutengrenser.no/

Rusfolket til vestkanten

... lyder Trude Ringheims overskrift under "Signaler" på side 2 i dagens Dagblad.
Ringheim overtar stafettpinnen fra Akhenaton De Leon.
Han foreslår å flytte dopkriminaliteten til Frognerparken og Vestkanten.
Og Trude Ringheim er 100 % enig. "For verken bystyret, Byrådet eller vi, osloborgerne, har hittil vist respekt for tigerstaden vår - det er vår by, barna våre vokser opp i denne byen, for pokker!"

"Barna våre vokser opp her ..." Ok. Men "rusfolket" har også vært barn en gang, og vokst opp - her, eller andre steder. Har Ringheim noen gang tenk over hvordan det må føles å ikke være ønsket noe sted? Å jages fra skanse til skanse? Å være uglesett hvor du enn befinner deg?

En gang var disse "dophuene" som hun også kaller dem, barn. Og ett eller annet sted på veien til voksenliv gikk noe veldig galt. Noen av dem har historier å fortelle som vi knapt greier å ta inn over oss; om barndom eller ungdomsliv som gikk rett i dass. Eller om totalt fraværende barndom, for den saks skyld.

Ringheim vil flytte "dopfolket" til vestkanten. Der de "vil gli nesten ubemerket inn i Chablisfylla, flatfylla, portvinsnesene, pillene og kokainpartyene. For er det noe Vestkanten kan, er det rus." På regnværsdager trenger de tak over hodet og hun foreslår "dette svært omtalte ridehuset i deilige rojale omgivelser på Bygdøy."

Dette "ridehuset i rojale omgivelser" ble bygget fordi ridehuset på Skøyen ble nedlagt. Ridehuset på Skøyen, som "ridehuset i rojale omgivelser", har huset, og huser, bybarn og byungdom fra både Chablisfyll-vestkanten og alle andre kanter. Ridehuset har vært en tryggere havn for en del barn og ungdom enn den "havnen" de har hatt hjemme. For ja; "barna våre vokser opp her for pokker." Men alle er ikke like heldige med valg av foreldre, eller oppvekstkår.
Og nei, det er ikke kun rojale ungdommer som trives i et ridehus. For mange, svært mange, har en mørk krok i en stall og en varm mule vært redningen når alt det som skulle vært trygt har sviktet.
Det "rojale ridehuset" har reddet en mengde bybarn fra å ende opp blant "dopfolket".

Nå kan man også si at ridehuset på Skøyen aldri skulle vært avviklet. Det var det eneste stedet med levende dyr som Oslobarna lett kunne nå, uten hjelp fra voksne. Men det er en annen diskusjon.

Jeg er enig i at Jernbanetorget er et dårlig egnet sted for rusmisbrukere. Men la oss slutte å jage våre medmennesker fra sted til sted.
Og ja; la oss finne et egnet sted. Men la oss ønske dem velkommen til dette stedet. Ikke jage dem dit.
Og la oss begynne å behandle dem med verdighet. De har det jævlig nok fra før.

Trude Ringheim viser en skremmende mangel på toleranse og vidsyn i sin artikkel. Og en stigmatisering og segregering av mennesker som er hårreisende.