torsdag 18. februar 2010

VG tar saken!

Jeg blir like opprørt hver gang.

Nå skjer det igjen: Lillian på 90 får sykehjemsplass!
... dagen etter oppslaget i VG.

Tirsdag kan avisen fortelle om Lillian på 90 år, som er glemsk og redd, og som har fått avslag på søknad om sykehjemsplass.
Lillians nærmeste pårørende er Inger Bokerød. Men Bokerød har flere utfordringer i livet enn det å passe på en gammel og engstelig bestemor. Hun har satt yrkeskarriere på vent, for å ta seg av sin leukemisyke sønn, og sin gamle bestemor.
I mine øyne er dette forbilledlig. Hun prioriterer familen fremfor jobben i en presset situasjon.

Jeg vet litt om både det å ha en gammel mor og å ha et leukemisykt barn. Tro meg; ingen av delene er enkle.
Jeg var heldig, jeg hadde mulighet til å konsentrere meg fullt og helt om Ida de 14 månedene hun var syk. Ikke alle har det. Men fy flate som jeg sliter for å skaffe min 94 år gamle mor den hjelpen hun trenger for å kunne fortsette å bli boende i sin egen leilighet.

Jeg fatter ikke hvorfor saksbehandlere, politikere, bevilgende myndigheter og "eksperter" gjør sitt beste for å stikke kjepper i hjulet for mennesker som ønsker å stelle for, og være sammen med, egne syke familiemedlemmer.
Vi har nettopp lest om en kvinne som nå skulle fratas omsorgslønnen som hun hittil har fått for å pleie sin multihandicappede sønn. Hun sparer samfunnet for enorme summer, samtidig som hun får anledning til å være sammen med sin sønn i hans tilmålte tid.

Landet med verdens beste helsevesen burde legge tilrette for mennsker som Inger Bokerød, og den handicappede guttens mor, ikke motarbeide dem.

Men det aller verste er jo at når media drar disse historiene frem i lyset, så ordner alt seg.
Det må bety at det allerede er mulig å hjelpe, men at bevilgende myndigheter ikke gidder å ta seg bryet med å sette seg skikkelig inn i sakene?
Hva er det som ikke tåler lys her?
Hvorfor kan plutselig alle få den hjelpen de, etter min mening, har krav på i et av verdens beste land?
... først når saken tas opp i Verdens Gang ...

tirsdag 16. februar 2010

Om tvillinger og OL-deltager-mobbing

Jeg hadde tenkt å skrive litt om 10 måneder unge barnebarn-tvillinggutter ...

... verdens skjønneste, faktisk. Og det er ikke en gang skryt.

Jeg var barnevakt noen timer i dag. T er et eneste stort glis. B er syk.

Det er ikke alltid greit å være verken tvilling eller mormor, når en er syk.

B vil gjerne ligge stille på mormors fang og kose, og mormor vil gjerne trøste syke lille B. Friske, glade T derimot er klar for å både leke, krabbe og klatre. Ingen av dem får akkurat det de ønsker. Det er kjipt, men god læring i å være tvilling - å vente på tur, å akseptere at en får noe du ikke får, å dele på godene.

Det er viselig laget, det at man ikke får barn i godt voksen alder. Jeg kjenner at mine evner som barnepasser er nokså rustne. Det er deilig, men slitsomt å ha ansvaret for to skjønne små tvilling-gutter.

... Det er slitsomt å være norsk langrennsløper Petter også i disse OL-dager. (Ja da, jeg vet at dette skulle være OL-fri sone.)

Norske langrennsløper Petter hadde kluss med form og ski igår. Dagens aviser oser av skuffelse. På hans vegne? Langt i fra; på det norske folks vegne, på tilskuernes vegne.

Hva tror vi egentlig? Tror vi virkelig at norske langrennsløper Petter har trent, slitt og forsaket i fire år for å gå dårlig på pur f...?
Det er OL, for pokker. Dette er det største en idrettsutøver kan være med på. Uansett plassering er hver og en av dem blant verdens beste sportsaktører!

Jeg har en datter som har vært på landslagsnivå i idrett. Jeg vet hva det koster av slit. Jeg vet hvor gjerne utøverne ønsker å lykkes. Jeg blir fremdeles blank i øynene når jeg ser en lykkelig, smilenede idrettsutøver på pallen, uansett nasjonalitet.

Hva gjør media? De slenger dritt. De skriver som om han har gått dårlig med vilje, for å irritere oss tilskuere og TV-tittere.

Hvilke gloser bruker de? "Stakkars Petter? Så uheldig? Så leit for deg?" Langt i fra. Ordene som skriker mot oss i krigstyper er; "fiasko - Petter sviktet - dårligst når det gjelder!"

Dette kaller jeg ren mobbing av en ulykkelig mann, som har gjort sitt beste der og da. Han har gitt oss den ene store, glederike opplevelsen etter den andre. Han har vært vår norske helt.

Men når har ikke får det til, er det et svik og en fiasko.

Vi burde skamme oss.

... og jeg tror jeg skal holde meg til tvilingbarnebarna. For uansett dagsform er de alltid verdens skjønneste!

lørdag 13. februar 2010

OL-fri sone

Lurer du på hva du skal se på TV i morgen?
Er du glad i sport? Ikke det, nei.
Har du kun Nrk, sier du?
Synd.
La meg kort oppsummere morgendagens TV-program på Nrk:
Fra kl 0600 søndag, til kl 0600 mandag: OL, kun avbrutt av Dagsrevyen og Kveldsnytt.

Jeg vet ikke hva, eller hvem, som forvinner ut vinduet først; TV'n eller mannen.
En ting er sikkert: Jeg kommer til å bruke atskillig mer tid foran pc-skjermen enn TV-skjermen i uken som kommer.
Eller er det ukene?!

Hva med aviser?
Tja ...
I Norge er det for tiden kun to ting som interesserer: OL og Grand Prix.
Jeg fatter ikke. Er vi virkelig så ensporet?
Er det bare meg som ikke går i takt med resten av folket?
Er det bare meg igjen i hele Norge, som driter i både OL og Eurovision Songcontest??

Heia Norge - javisst. Men la meg slippe å bli tvangsforet.

... og la oss krysse fingrene for at det ikke blir seier i Grand Prix i år også.
Jeg vet om mye annet vi kan bruke oljepengene og skattepengene våre på.

mandag 8. februar 2010

MER KYSSING!

Jeg dukker opp til nettoverflaten til fryktelige nyheter:
Når vi passerer 75 år, vil vi ha tilbragt ca 28 år foran pc-skjermen. Vi vil atter ha brukt 14 år på TV-titting. Men ...
... kun 14 dager på kyssing!
Takka f... for at jeg har hatt over to uker nettfri. Da blir det bare 27 år og 50 uker foran pc'n.
Men blir det mer kyssing av det? ...
Skal vil bruke øynene til å se på TV- eller pc-skjermen? Eller skal vi bruke dem til å se hverandre?
Skal vi bruke hendene på tastaturet, eller til å berøre et annet menneske?
Skal vi bruke kroppen til å løpe gatelangs for å bli slanke, unge og vakre? Eller skal vi bruke den til å elske?
Skal vi bruke hodet til å gruble over egne suksesser eller skuffelser, eller til å finne måter å glede en venn?
Skal vi bruke munnen til å snakke dritt om andre, eller til å kysse?

Denne statistikken er tragisk, folkens.
Vi må kysse mer!