Eller strever vi for å være kule, snille bestevenner med barna våre?
En 15 år gammel jente fikk røyke og snuse på konfirmasjonsleir. Hun nektet å være med hvis hun ikke fikk lov. Foreldre og kateket ble enige om å gi henne tillatelse.
"Noen tåler ikke gluten, noen er avhengig av medisin. Andre er avhengige av røyk," uttalte kateketen. En uvanlig god sammenligning, synes jeg.
Foreldrene kjøpte røyk til barnet sitt og sendte henne lykkelig avgårde.
Hva synes vi om dette? Det er ikke lov å selge røyk til barn under 18 år. Er det greit at foreldrene kjøper for barnet sitt, eller andres barn, for den saks skyld? Hva med alkohol? Skal vi kjøpe det for dem også?
Er det å være foreldre blitt en slags popularitetskonkurranse? Er det så mye lettere å si ja enn nei, at vi skaper små monstere, som ender opp med å regjere hele familien? (Og Kirken den norske)...
Tror vi at denne jenta er best tjent med en ukes kristendom, røyk og snus? Eller hadde hun hatt godt av foreldre som våget å være foreldre, og satte ned foten?
For dette er ikke i første rekke kateketens problem. Selv om vi kan være uenige i hans problemløsning. Dette er foreldrenes problem, og til syvende og sist datterens.
Er dette noe å tenke på neste gang treåringen skriker seg til sjokolade i butikken, selv om det ikke er lørdag? ...
Og psssst, folkens: Jeg er oppe av gørra. Benet er i stadig bedring. Takk for omsorgsfulle kommentarer :)
Ja til burkini!
for 15 år siden