... er en viktig del av mestringsstrategier.
Men pokker så vanskelig når man starter den fjerde uken på sofaen, med benet opp. Jeg har venner og bekjente som er i atskillig dypere shit enn jeg er. Jeg har erfart ting som er både verre og mer smertefulle - ikke minst mentalt. Men jeg kjenner hvordan mismotet, selvmedlidenheten og jævelskapen sniker seg inn. Jeg har vært proppfull av energi. Den er også i ferd med å kveles. Løpet var lagt. Denne sensommeren og høsten var full av nye og spennende planer. De går i vasken, en etter en. Jeg blir deppa, frustrert, irritabel, hissig, og urettferdig overfor mine omgivelser. Jeg er over den verste kneika, jeg vet det. Faren for store permanente skader er snart over. Men selvmedlidenheten bobler. Alt er dritt!
Jeg har trodd at det å ligge på sofaen og se min partner skure, støvsuge, lage mat og servere meg måtte være himmelsk. DET ER IKKE DET!
Jeg elsker å lese god litteratur. Tro meg; det er grenser også for det.
Jeg vet at en del av dere som leser akkurat dette har det atskillig verre enn meg. Jeg vet at noen av dere tenker; "et bein - herregud hva er det? Peanuts!" Det hjelper så lite når selvmedlidenheten ruler.
Formodentlig innebærer dette god læring for meg. Verdensmesteren får kjørt seg.
Å tenke positivt er ikke alltid så lett som vi tror, folkens.
Jeg vet at jeg må skjerpe meg, at bevisst viljestyrt handling er det som trengs. At jeg må fokusere på det som funker, istedenfor det som ikke funker. At jeg må lete etter lyspunkter, som jeg selvsagt vet finnes - i bøtter og spann...
Men, vær så snill; la meg få velte meg her i gørra og selvmedlidenheten bare en liten stund til ...
Ja til burkini!
for 15 år siden
Hei hei..
SvarSlettMan kan komme langt med positive tanker! :)
Tenkte jeg skulle slenge inn litt skryt til deg i dag, har akkurat lest ferdig "IDAs DANS" og jeg måtte spare på de siste sidene for jeg ville liksom ikke at den skulle ende!
Jeg misunner dem som ikke har lest den enda :)
En utrolig sterk fortelling som jeg håper hjelper andre å forstå!
Jeg følte nesten at jeg leste om meg selv til tider, ting som ble sagt og ting som ble gjort! I 2006 - 2007 bodde jeg på Haukeland universitets sykehus i perioder på måneder, jeg ble kastet inn i diagnoesen systemisk lupus og desverre den værste graden man kan ha, men jeg klarer meg heldigivis overaskende bra den dag i dag (bl.a.takket være den gode hjelpen jeg får fra helsevesenet og selvsagt familien), men frykten for tilbakefall ligger å ulmer på dårlige dager (noen det heldigvis er svært få av)!
En ting jeg spesielt bet meg merke i var dette med muligheten for å ikke kunne få barn etter cellegift, bare tanken gjør meg kvalm og det er noe jeg føler på hver eneste dag, tror faktisk den usikkerheten om jeg kan få barn en dag eller ikke kanskje er det verste av alt! Og merkelig nok, er det det vanskeligste å snakke med noen om også, selv etter alt jeg har måttet snakke om og undersøkelser jeg har vært med på!
Nok om det!
Boken er uten tvil den beste boken jeg noen gang har lest, så kommer garantert til å lese den flere ganger - maaange ganger..
Min mor likte faktisk ikke helt at jeg skulle lese boken din, da hun var redd for hvordan jeg skulle takle det, men jeg klarte ikke la være og det er jeg glad for!
Tusen takk for en fantstisk bok som fikk meg til å smile, føle glede, sinne og sorg! Ja, rett og slett alle følelser man kan føle tror jeg..
Ting er urettferdig, men det hjelper å holde fokus på det positive! :)
God bedring til deg og foten din, håper du snart kan kaste krykkene dine og at dagene dine snart blir litt bedre - I mellomtiden: det er absolutt lov til å klage! ;)
Du har min fulle støtte til å velte deg i gørra en liten stund til! hoho
Klem fra meg..
P.s. håper mitt lille innlegg ikke var for brutalt!? Litt skummelt å være så åpen til andre enn de som står meg nærmest, men pytt pytt - i dag tok jeg jaggu sjangsen.. :)
Den sjansen synes jeg du skal fortsette å ta. Tenk hvor åpen jeg har vært i Idas Dans. Og tenk hvor mange fantastiske tibakemeldinger jeg har fått.
SvarSlettTakk for hyggelig innlegg. Jeg blir jo litt flau over å syte sånn for en filleting som et ødelagt bein, når blant annnet du kan fortelle om alvorlig sykdom.
Beinet og humøret er i stadig bedring, heldigvis. Jeg er på vei opp av gørra :)
I all hast og spontant; tusen, tusen takk for slik uforbeholden støtte og oppmuntring som jeg får av deg! Din siste kommentar redder dagen min! :) Akkurat som venninnene mine gjør, når de går som hærførere i krig for meg - ubetalelig å oppleve slik forståelse! Takk, håper det går bedre med foten din og at du har det bra - nå løper jeg videre til spinning etter en intens første skoledag! Klem :)
SvarSlettGo get them, Embla!
SvarSlettVet du, noen ganger skal man unne seg å syte og klage! Og du virker jo absolutt ikke som noen negativ person, så jeg tipper du blir lei ganske raskt...
SvarSlettDet kjennes som jeg stort sett er ferdig her i gørra, fru Storlien. Det går fremover, langsomt, men endelig :)
SvarSlettPositiv tenkning er helt klart overvurdert! Og kan være farlig - fordi frustrasjonen magasineres og undertrykkes!! Rens ut ved å kjefte og smelle på alt og alle i øst og vest, himmel og helvete! Spesielt han som angivelig styrer himmelen, for hvis han finnes, er han forpliktet til å tilgi, og hvis han ikke finnes, er det jo ikke noe farlig å kjefte på han uansett... Men dette var altså bare MIN mening.
SvarSlettJeg ser frem til iPadden kommer, for da kan man lese blogger fra både soffan og senga.
Uansett, god bedring til deg og ha ikke dårlig samvittighet for litt selvmedlidenhet...
Åh, kjefting, Arvid. Det er jeg blitt god på den siste tiden. Bare spør mine omgivelser, og gjerne også sjefen over alle sjefer :) Akkurat da jeg skadet benet oppdaget jeg også at jeg kan en hærskare av banneord. Mange flotte ord!
SvarSlettBeinet og humøret er i bedring, endelig.
Og det hjelper faktisk godt meg omsorg fra mennesker som jeg ikke aner hvem er. Flott. Takk.
Der ser du; det hjelper å syte litt. Ikke fordi sytingen i seg selv hjelper, men fordi det er så usigelig kjedelig å være sur og gretten at man fort blir lei. derfor - klag og bli ferdig med det! Og apropos sofaslanging det er mye morsommere når man velger det selv!
SvarSlettFortsatt god ebdring ønskes herfra!
Ja, fru Storlien: Selvvalgt er velvalgt. Pålagt er dritt.
SvarSlettMen nu går alt så meget bedre :)
Boken "Før jeg brenner ned" av Gaute Heivoll kan anbefales hvis du må lese noen dager til.
SvarSlettEn stund siden jeg har vært innom bloggen din og ser at du har skadet deg. Synes så synd på deg og forstår godt at du både er lei deg og irritert. Det har du jammen lov til! Håper det går bra med foten din. Masse god bedring!
SvarSlettNå, folkens, går formkurven rett til værs. En krykke er kastet og i dag vurderer jeg å kaste den andre også. Nå er det bare opptrening som gjenstår. Det kommer til å ta tid, men det er greit nok. Jeg kan sitte med benet ned igjen. (Med en utrolig sexy støttestrømpe.) Men jeg kan betjene pc'n igjen. Halleluja!
SvarSlettTakk for omsorg og bokforslag. Jeg har snart hæla i taket (begge to), og tenna i tapeten :)
Takk for at du skrev dette. Det er så mye jeg kunne sagt om dette. Men må begrense meg. Klart det er viktig å være positiv. Det er bare det at det er umulig å være positiv HELE TIDEN når livet går imot en. Man må få lov å synes at det er kjipt litt også...
SvarSlettGlad for å lese lengere opp at det går bedre! Men ble rørt av dette innlegget. Godt å se at "bare" (fordi det er vel slett ikke bare-bare det heller!) et brukket ben og et kort sykefravær kan være kjipt og vanskelig. Alle skulle erfart det slik at forståelsen var større for de som ble kronisk syke. Og jeg synes at alle. Til og med de som har en forkjølelse må få lov til å synes det er kjipt om det er sånn de føler det akkurat da. Det viktige er vel å klare å skifte fokus etter at man har latt seg selv ha det litt kjipt og "sørge" over det man gikk glipp utav pga hva det nå enn var som gjorde at du måtte avlyse noe.
Stooor Klem til deg!
Helt enig, bell4trix, og klem til deg også
SvarSlett