Sorg er alt.

Akkurat nå starter mange mennesker sin tunge vei gjennom sorg, smerte og bunnløs fortvilelse. Det finnes ingen snarvei eller lettvint løsning. Hver og en av dem må finne sin egen vei. På lange strekninger vil de få følge av andre, men deler av veien må de gå alene.
En feig liten usling har tatt mer enn 90 menneskeliv. Minst 85 av dem er ungdommer.
Hver og en av dem har foreldre, søsken, besteforeldre, venner og naboer. En hel skare mennesker er i sorg og fortvilelse. Jeg håper de kjenner bølgen av varme fra en hel nasjon mennesker som flagger på halv stang, som tenker på dem, og er med dem i sorgen.

Jeg var heldig. Jeg fikk mulighet til å være tilstede for Ida, til å trøste, og holde rundt. Denne muligheten stjal drapsmannen fra mer enn 90 menneskers familie. Min egen mor erfarte det samme da en annen feig usling meide ned min bror med bil, og forlot ham døende i veikanten.
Jeg har hatt et godt liv, sier mor i dag. Jeg har snille barn og barnebarn. Ingen av dem har gitt meg sorg. Ingen av dem er tyver, drapsmenn eller forbrytere…

Feige uslinger har også foreldre, søsken og venner. Jeg håper de ikke kjenner bølgen av hat. Jeg håper vi greier å se at dette hatet gjelder kun en mann, ikke en hel familie eller en gruppe mennesker.

Været gjenspeiler den uforståelige tragedien. Skyene ligger blytunge og mørke over Oslo og Utøya. Regndråpene blander seg med tårene som felles over hele landet. For mange er det vanskelig å tro at solen noen gang kommer til å dukke frem igjen.
Det blir sol. En lang stund vil det bare være så vanskelig å få øye på den.
Men det blir sol.

En feig liten jævel ...

... har tatt livet av mer enn 90 uskyldige mennesker.
Hvis han tror dette gir ham en slags heltestatus, tar han skammelig feil. Og hvis noen ser med beundring på hans udåd, er de formodentlig like stakkarslige og feige som han.
Men denne lille mannens uhyrlige gjerning har gjort andre til helter. Redningsarbeidere og sivile medmennesker har gjort en formidabel innsats, både i Oslo og ikke minst ved Utøya.
I dag heiser hele Norge flagget på halv stang, i sorg og solidaritet med alle de som er direkte rammet. Jeg benytter anledningen til å minne om at blodbankene trenger blod, i første rekke type 0. I løpet av neste uke trenger de å fylle alle lagre. Vi kan alle hjelpe.
Nå gjelder det å ta vare på hverandre. En hel skare mennesker er kastet rett inn i helvete. De har ubeskrivelig tunge timer, dager og måneder foran seg. Vi skal ha medfølelse med dem. Vi skal hedre alle de som har vært helter i redningsarbeidet.
Og vi skal snu ryggen til en feig liten jævel.

Sommer = bloggtørke...

... og det er kanskje det eneste som er tørt akkurat i dag.
Regnet siler ned, men vi har hatt sol, og kommer til å få sol.
Bloggen ligger død, uansett vær. Men det har dere nok oppdaget for lengst.
Pc'n brukes kun til å file og småpusse på det ferdige bokmanuset, og til å sjekke yr.no.
Etter dansen kommer ut den 15. september, til skrekkblandet fryd hos forfatteren.
Min egentlige intensjon med denne bloggposten er å takke for fine kommentarer til forrige innlegg.
Og for å ønske fortsatt god sommer, med iskrem i solen (forhåpentlig), hvitvin i glasset og glade, frodige måltider med venner og familie.
Fortsatt god sommer!