torsdag 27. desember 2012

Unnskyld ...

... og ansvar er ord som er skrevet ofte i året som snart går over i et nytt.
Folk har ikke nødvendigvis tatt mer ansvar eller bedt mer om unnskyldning i 2012, men selve begrepene er debattert til det kjedsommelige. Hvem har hatt grunn til å be om unnskyldning, hvem har ikke? Er unnskyldningen troverdig - ekte - god nok?
Jeg ber ikke om unnskyldning for hva jeg skrev om Høiness. Jeg tar avsvar for det jeg mener om moral i den saken. Men jeg kan ikke la det bli stående som siste innlegg langt ut i 2013. Omtalte advokat vant saken i første innstans. Jeg legger den ballen død ... inntil videre.
Et av mine framifrå barnebarn har en krystallklar formening om når man skal si unnskyld. Julaften i Mariesvei med sytten store og små festdeltagere var vidunderlig og kaotisk. Treåringen svingte rundt på gulvet med gitaren han nettopp hadde funnet under treet. I sin overstadige lykkerus kom han i skade for å svinge overrende sin ett år yngre kusine. Som ga høylytt sin mening om overfallet. "Det er sånn som skjer," sier gitaristen trøstende. Foreldrene er ikke helt fornøyde med hans beklagelse. "Be om unnskyldning," er formaningen. Treåringen ser overrasket og forulempet opp på sine foreldre og gjentar at det jo er sånn som skjer. Til ingen nytte. Han må til slutt, mot egen overbevisning, si unnskyld til sin hylende kusine.
Jeg forstår resonnementet hans. Gjør du noe mot noen med vilje, skal du si unnskyld. Men "sånt som bare skjer ...?
Det ligger en slags moral i hans oppfatning av når en beklagelse er påkrevet. Riktig eller galt kan sikkert diskuteres, men en slags moral er det. Når du vet at du gjør noe galt skal du be om unnskyldning.
Hvordan står det til med ansvar, unnskyldninger og moral i Vågå, mon tro ...
Fortsatt god jul. Og et fenomenalt nytt år!

tirsdag 28. august 2012

Arv og moral

Jeg skal ikke ta stilling til vennskapet mellom Høiness og Urdahl. Ei heller uttale meg om sistnevntes mentale helse. Men ...
Jeg kan ikke la være og undre meg over advokat Høiness handlemåte da hun ble innsatt som enearving til en tidligere kollega og hans kones store formue.
Når hun blir bedt om å skrive testamentet som fratar hele Urdahl-familien hver krone, undres jeg over om hun ikke kunne handlet annerledes. "Det er hyggelig av deg, fru Urdahl. Men det blir vel ikke helt riktig at jeg skal få alt."
En gammel enke er formodentlig glad for besøk og hjelp. Det vet jeg av egen erfaring. En gammel bestemor ga bort alle sine smykker da hun tilbrakte sine siste år på pleiehjem. "Tusen takk, lille venn, for at du hjalp meg å dusje. Denne ringen skal du få." Ingenting var igjen da bestemor døde. Hjelpepleiere og sykepleiere hadde gladelig tatt imot gavene fra den, ikke veldig, men litt demente gamle damen.
Jeg bare spør: Hvor er moralen?
Det er jo også trist at hele familien Urdahl består av drittsekker som enkefruen må skånes for, av advokat Høiness. Men den gode advokat og arving skjønner godt at noen tusen går til hjemløse hunder.  De var jo så glad i dyr ...

torsdag 23. august 2012

Etter dansen i pocket

Det må vel kunne anses som et under hvis det fremdeles er noen som er innom bloggen min.
Den har blitt stemoderlig behandlet over lang tid nå. Men sommeren krever sitt av utendørsaktiviteter, og der får ikke pc'n være med.
Jeg har fungert som bestyrerinne på ferikolonien på Jomfruland, for verdens skjønneste barn og barnebarn. Vi er SYTTEN, med stort og smått når vi alle samles. Jeg er en heldiggris, men nå er hverdagen tilbake, med alle sine utfordringer.
Jeg prøver å skrive litt igjen. Det går foreløpig nokså trått, må jeg innrømme. Jeg venter nok en gang på den gode flyten.
Først kan jeg jo flyte litt på tidligere utgivelser. Den store hagefesten er like om hjørnet, og jeg er klar.
Etter dansen kommer i pocket, innen to uker. Løp og kjøp, som det heter. Verken forfatter eller forlag tjener fett på pocketbøker, men jeg må innrømme at jeg helst kjøper mer av det slaget selv. Pocket er enklere å ha med seg, enklere å håndtere, og er jo atskillig billigere enn hardcover. Og fremdeles er papir best, mener nå jeg.
Så derfor: I'm back, Etter dansen kommer i pocket, skrivingen går trått, men hagefesten tenker jeg kommer til å flyte, som alltid.

torsdag 21. juni 2012

Knut døde ...

... for en uke siden.
Han levde hver dag til han sovnet stille inn med datteren ved sin side.
Knut kom i mål. Arven hans lever, i beste velgående. NFLH er en braksuksess. Det fikk han oppleve.
Inspirasjonsmøtet den 5. juni fikk en oppslutning vi knapt kunne drømt om. Store auditoriet på A-Hus har 300 seter. Mer enn 400 mennesker kom og var med på kvelden.
Knut var på Godmorgen Norge dagen før. Han så sterk, sunn og frisk ut på skjermen. Han la frem sin hjertesak med klar og sikker stemme...
... og ble lagt rett inn på sykehuset etterpå. Han ga alt.
Heldigvis hadde kommunikasjons-avdelingen på A-Hus filmet Knut fire dager tidligere. Den 5. juni var han fremdeles innlagt på sykehuset, og hadde ikke krefter til å holde sitt planlagte innlegg.
Det var sterkt å sitte på første benk, rett bak Knut i rullestol, og se og høre hans klare meldinger og meninger på storskjermen.
Knut fullførte. Han døde med flagget til topps. Han viste oss at det er mulig å leve, helt til man dør.  Han viste også at det er mulig å utrette store ting selv etter å ha mottatt "dødsdommen". Og han viste oss at den siste tiden av livet kan være fantastisk!

onsdag 30. mai 2012

Idas dans, Etter dansen og NFLH

Dette er en hyllest til alle dere som overøser meg med vakre og gode tilbakemeldinger på det jeg gjør.
Jeg har ikke lenger tall på brev, sms'er, e-poster og blogg-kommentarer jeg får fra kjente og ukjente lesere.
Hvis dere ante hvor godt det gjør.
Jeg mottar også en mengde forespørsler i forbindelse med oppgaver av alle slag. Jeg har dessverre ikke tid til å besvare dem. Det betyr ikke at jeg misliker henvendelsene. Jeg leser dem som anerkjennelse av bøkene mine, men jeg har ikke anledning til å svare. Mange vil vite mer om meg. Men mine bøker er så personlige at resten av meg må jeg beholde for meg selv. Jeg håper dere forstår.
Akkurat i dag fikk jeg en e-post fra en ukjent person, som jeg har kommunisert litt med på mail etter at hun leste Idas dans. Samboeren har leukemi, og blir ikke frisk. Dessverre. De lever likevel det livet de har, på beundringsverdig måte. Og jeg får være med litt på sidelinjen. Det gjør meg rørt og ydmyk. Disse to er levende eksempel, som Knut, på at det er mulig å leve et meningsfullt liv også midt i kreftjævelskapen.
Nettopp dette har jeg, sammen med Knut og 7 andre nye bekjentskaper tatt fatt i, og dannet Nasjonalforeningen for Lindrende Humor.
I disse dager planlegger vi inspirasjonsmøte på A-Hus den 5. juni. Responsen er overveldende.
Jeg er en heldiggris.
Jeg har mulighet til å bruke tiden min på ting jeg brenner for. Og det bærer frukter jeg aldri kunne ant omfanget av i starten. Jeg har fått kontakt med så mange flotte, spennende mennesker. Livet mitt har fått nye perspektiver.
Jeg er en heldiggris.
TAKK.
... og velkommen til vår splitter nye webside: http://www.nflh.no/

fredag 11. mai 2012

Sorgens og smertens sko.

Shaban Rehman Gaarder har skrevet en artikkel som har fått overskriften: "Skoen fra folkedypet".
Les den. Du finner den ett eller annet sted på nettet, og jeg vil bli veldig overrasket om vi ikke finner den publisert i en eller annen avis i morgen.
Jeg kjenner hennes sorg, smerte og kraft gjennom hele artikkelen. Hun refererer selvsagt til broren som kastet en sko mot morderen i rettsal 250 i dag.
Han gjorde det for oss alle, sier hun. Han gråt og skrek for alle dem som sitter med sine tause skrik, sitt uforløste raseri og sin lammende smerte og sorg.
I mitt forrige innlegg etterlyser jeg mer humor og latter i motbakker og smertefulle livssituasjoner.
Vi må ha latter. Men vi må også ha gråt. Vi kan ikke svelge alle tårer, kneble alle skrik, holde tilbake alle sko.
Vi kan ikke begynne å kaste på hverandre. Men vi kan, som Rehman Gaarder sier, finne oss en murvegg og kaste hver vår sko. Vi kan hyle ut vårt innestengte raseri, vår sorg og vår smerte.
Det er så vakkert med roser mot vold. Det er flott å kjempe for å forsette livet når en feig morder har tatt fra oss det dyrebareste vi eier: Et uskyldig menneske, vår trygghet, vår uskyld og manges fremtid.
Men han får ikke ta fra oss våre tilbørlige og sunne følelser.
En ulykkelig bror, med røtter i et annet land, kan kanskje lære oss ett og annet om å sørge.

tirsdag 8. mai 2012

Nasjonalforeningen for Lindrende Humor

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet et innlegg her at det er et under om det fremdeles finnes folk der ute som leser. Men skulle det være det, skal jeg fortelle dere historien om Latterlig sunt, som ble til NFLH.
Hvis man blander sammen 1 uhebredelig syk kreftpasient, 1 forretningsmann, 1 avdanka generalsekretær, 2 gærne sykepleiere, 2 leger (hvorav en klart i kategorien gærn), og 1 Gunnhild, får man en splitter ny organisasjon.
Nasjonalforeningen for Lindrende Humor er stiftet, med organisasjonsnummer og bankkonto allerede på plass, og web-side i kjømda.
Det er utrolig hva livet har å by på hvis man bare tør å ta av seg hjelmen, vesten og skylappene, og hoppe i det uten sikkerhetsnett. I kjølvannet av mitt møte med Knut har ting skjedd. Vi er nå åtte halv- eller helgærne mennesker som er blitt kjent med hverandre fordi vi liker det Knut minner oss om: Å le mer.
Knut står på, og bruker alle sine krefter, og all sin våkne tid, på å få alt på plass før NFLH sparkes skikkelig igang den 5. juni. Han er intet mindre enn imponerende.
Formålet vårt er å være et tilbud til alvorlig syke, deres omgivelser, pluss helsevesenet. Vi vil gjerne bidra til å gjøre det stuerent å le, selv om du har kreft, er døende, kjenner en døende, eller er i sorg. Vi vil at helsevesenet skal legge fra seg de medlidende, sorgtunge blikkene, den tunge, klamme hånden på skulderen, og de lave sørgmodige stemmene. Vi vil ha positivitet, klare røster, smil, og LATTER, i både kreftavdelinger og palliative avdelinger. Vi vil ha liv.
Det er tungt nok å ha fått en livstruende diagnose, om du ikke også skal måtte forholde deg til blytunge, unnvikende blikk og sørgestemmer.
Knut skal dø, det vet han. Men Knut vil leve til siste åndedrag. Det kan hans omgivelser, og alle vi andre, hjelpe han å realisere.
Har du noen i din omgangskrets som kanskje er lei av å gråte, og gjerne vil le? Det kan du hjelpe han med. Spør hva han vil. Spør hva du kan bidra med.
Og god tirsdag.

søndag 19. februar 2012

Kreft + død + sorg = latter?

Jeg har møtt Knut.
Knut har uhelbredelig kreft. Han er helt klar på hva han vil. Han vil leve til han dør. Han har valgt vekk livsforlengende behandling med dens bedritne bivirkninger.
Og Knut vil ikke bare leve, han vil leve godt og meningsfylt.
Knut vil le! Han er dritt lei alle tårer og sorgtunge blikk. Han vil ikke ha medlidenhet, han vil ha noen å le sammen med.
Han er lovet en smertefri død. Men inntil den tid kommer vil han heller le seg ihjel enn drukne i tårer.
Knuts tanker treffer selvsagt meg i et rungende; JA!
Det er tungt nok å leve med kreft eller sorg, om vi ikke skal bære andres sorger også.
I går så jeg et klipp fra Whitney Houstons begravelse. Det var tårer og latter og jubel. Det var sang og applaus. Der var det virkelig liv - rai, rai ...
Else Kåss Furuset er blitt min nye heltinne. Hun har laget en komedie. Om død.
Jeg vet at jeg beveger meg i et minefeldt her. Verken kreft i seg selv, eller død og sorg er morsomt eller enkelt. Men det har noe med å gi plass til alle slags følelser. Det har noe med å leve - ikke bare holde oss i live.
Hvem av oss kan, med hånden på hjertet, si at det ikke er både befriende, utløsende og godt med en skikkelig latterkule.
Knut er i ferd med å bygge opp et prosjekt. Latterlig sunt, kaller han det. Jeg tror han finner mange likesinnede der ute.
En god latter forlenger livet, sies det.
Knut er selve beviset.
Ha en latterlig god søndag.

mandag 6. februar 2012

Fra Holmenkollen til Snøhetta

Lørdag var jeg i Holmenkollen og så Emil Hegle Svendsen skyte og storme inn til sølv. Det er imponerende. En fantastisk idrettsgren, som krever både styrke og konsentrasjon.
Selv følte jeg meg relativt kjekk som trosset 18 isnende kuldegrader på tribunen i 4 timer.
Søndag kveld var jeg en av halvannen million som satt i sofaen og så elleve mennesker slite seg til toppen av Snøhetta.
Jeg gråt og lo og jublet, ikke så mye da jeg var i Holmenkollen, men da jeg satt i sofaen min og heiet de elleve til topps.
Imponerende er et alt for puslete ord for den bragden vi var vitne til.
Emil Hegle Svendsen og gutta har kropper skapt for det de driver med. De er finjusterte, trimmet og "broilet" i årevis. Men for de elleve på Snøhetta er det stikk motsatt. De har, fra fødselen av eller senere i livet, fått utdelt en kropp med bremser på alle kanter. Likevel lar de seg ikke stoppe.
Det må ha kostet blod, slit og mange tårer å komme seg dit de er i dag.
De har alle hatt et valg. De hadde kunnet legge seg ned og fortvile over sin skjebne, og vi ville ha forstått og akseptert. Men den tornefulle veien de har valgt er nesten umenneskelig.
Jeg er dypt imponert og ydmyk over disse elleve heltenes innsats, både på vei til Snøhetta og i dagliglivet.
Det er mange som har sitt eget Snøhetta å bestige. I disse dager leser jeg en ung kvinnes manus om kampen mot spiseforstyrrelser, og fylles av beundring og ømhet for hennes smertefulle tilfriskning. Hun er også en av våre helter.
Og her sitter jeg, med fire sting i den ene foten og krykkene ved siden av stolen min, og synes det er relativt ubekvemt og tungvint å bevege seg ...

lørdag 28. januar 2012

Døden - vår siste tabu?

Fru Storlien har en bloggpost om døden i dag.
Det inspirerer meg til å drodle litt rundt temaet.
Jeg maser og skriker i alle medier om viktigheten av å snakke om døden, med vanlige stemmer i hverdagsfora.
Men ...
Jeg slites mellom motvilje og vilje til å bli en slags "dødsrepresentant".
Jeg er ikke et dystert og tungsindig menneske. Jeg ler atskillig mer enn jeg gråter. Det har jeg tenkt å fortsette med.

Men kan jeg være en glad person selv om jeg forbindes med sykdom og død? Eller er jeg dømt rett inn i det svarte sorghjørnet?

Og når jeg nå, nok en gang, har tatt frem temaet, kan jeg like gjerne legge inn artikkelen jeg hadde i Aftenposten i går.
Velbekomme, og god lørdag.





Dødskvalitet.


Per Fugelli slår et slag for hjemmedød i Aftenposten den 24. januar. Ordet eksisterer ikke i min pc's vokabular. Kun hjemmefødsel. Hvorfor kan vi fødes hjemme, men ikke dø? Fordi vi er redde. Vi har så mange forestillinger om død, men så lite kunnskap. Vi vil leve, nesten for enhver pris. Min 19 år unge datter fikk dø hjemme. Jeg var like uvitende som alle andre, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Hjemmet vårt var breddfullt av kjærlighet og omsorg, av gode samtaler og nærhet. Ingen fastlege besøkte oss, ingen hjemmesykepleier. Det holdt med kjærligheten til hverandre. Aldri har livet vært sterkere og mer meningsfullt. Ida fikk en god død. Vi andre har en god sorg. Vi må akseptere at et menneske skal dø. Vi får ikke gode dager hvis vi er på konstant leting etter mirakelkurer, frelse og evig liv. Ida var dødssyk av sin kreftsykdom, men levde til siste åndedrag. Og vi levde med henne, i sorg og glede, gråt og latter. Jeg er så lei alt det mystiske og skumle som ligger som en grå tåke rundt død og sorg. Det er på tide å akseptere døden som en naturlig avslutning. Det er på tide å fjerne tabustempelet. På tide å snakke om død. Takk, professor Fugelli, for din klare og tydelige stemme.

torsdag 19. januar 2012

Jeg har problemer!!

Jeg har en tid hatt problemer med kommentarfeltet.
Det betyr at jeg ikke kan svare på kommentarene deres.
Jeg prøver på denne måten:
Takk for gode, varmende tilbakemeldinger på bøkene mine, både Idas dans og Etter dansen.
Jeg håper bloggproblemet snart er løst.
Inntil videre; Takk.
Og psssst: Unni Espeland Marcussen: Jeg vil gjerne svare deg via andre media: Kan du sende meg mail-adressen din. Du finner min her på bloggen.

lørdag 7. januar 2012

Etter dansen tilbake på bestselgerlisten!

Det er utrolig hvordan en plass på bestselgerlisten fyller et vakuum.
Her går jeg og roter rundt i et vakuum, og synes alt jeg gjør blir til dritt. Så dukker boken min opp på bestselgerlisten igjen.
Åh - fryd!
Det jeg har gjort kan i alle fall ikke være bare dritt.
Men "mye vil ha mer". Jeg vil tilbake til flyten, som jeg tidligere har sagt. Jeg vet bare ikke riktig hvordan jeg kommer meg dit... ennå.
Bestselgerlisten løfter i alle fall humør, håp og pågangsmot atskillige hakk.
Det skal bli mer, folkens. Det skal bli mer.
Så takk til dere som kjøper Etter dansen. Det er dere som plasserer den på denne deilige men akk, til tider, så uoppnåelige listen.
Dere må gjerne fortsette ...

mandag 2. januar 2012

Vakuum 2.

Det første vakuum-innlegget føk ut av fingrene mine og rett inn på bloggen av seg selv. Det ble i grunnen så talende og malende at jeg like gjerne lar det stå.
Jeg er inne i et vakuum. Jeg har vært her før. Jeg liker ikke vakuum.
Sist jeg var her, mellom to bøker, begynte jeg å blogge. Resultatet ble Etter Dansen.
Men nå da? Hva nå? Jeg vil tilbake til skriveflyt og ord som bare står i kø for å slippe til.
Selv bloggingen går tregt, merker jeg. Jeg finner ikke verken ord eller tanker.
Vakuum.
Det eneste som er ok med vakuum er at det antakelig er det eneste norske ordet med dobbel u - uu. Nesten som uhu, som forøvrig er ganske beskrivende for mitt vakuum.
Skjønner'u eller? Her blir det bare vås.
Blogginnlegg anno 2012 er herved lansert.
... Hvordan skal det gå hvis videre innlegg i året som kommer blir like rotete og intetsigende?
Vakuum - uhu!

Vakuum ...