mandag 17. juni 2013

Var vi bare veldig, veldig heldige?


”For Radiumhospitalet er jeg en svulst i lysken. For Rikshospitalet er jeg en svulst i hjernen. Men jeg er Henriette Oseth-Andersen. Jeg er mamma til to små gutter. Og jeg er veldig, veldig redd.”
Vi var også veldig, veldig redde, men var vi også veldig, veldig heldige?
Etter at Ida ble diagnostisert med leukemi og behandlet på Rikshospitalet har jeg vært stor fan av norsk helsevesen. Jeg har ment at nordmenn er kravstore sytere. Et besøk med Leger uten grenser i Kongo har ikke nettopp svekket det synet. Globalt sett har vi et fenomenalt helsevesen. Men …
Jeg begynner å tvile. Teknologien har vi, faglig kompetanse er på plass. Men hvordan står det til med den menneskelige kompetansen? Det ser ut som om medmenneskelighet, varme og omsorg drukner i effektivisering, rasjonalisering og politisk svada. Alle forstår, men ingen gjør noe. Styrende myndigheter lover oss at alt skal bli bedre. Det ene utvalget etter det andre nedsettes. Ordene er store, men ingenting skjer. Store ord verken trøster eller kurerer en vettskremt, alvorlig kreftsyk småbarnsmor.
Som legmenn vet vi lite om kreft. Men det vi alle har fått med oss er at kreft er farlig, til tider livstruende, og at jo raskere vi kommer til behandling, desto bedre er prognosene. Likevel må stadig flere kreftpasienter vente i månedsvis på behandling. Mens svineriet vokser inni dem.
Min attenåring danset på torsdag, ble diagnostisert på fredag, innlagt på Rikshospitalet lørdag og fikk sin første cellegift mandag. Ida ble ikke frisk. Etter fjorten måneders kamp døde hun. Men vi som er igjen har en sunn, god sorg, fordi vi føler at både hun og vi fikk den aller beste behandling. Alt som kunne gjøres ble gjort. Men var Idas behandling ikke representativ for vårt helsevesen?
Vi var veldig, veldig redde. Men var vi også veldig, veldig heldige?