Kreft + død + sorg = latter?

Jeg har møtt Knut.
Knut har uhelbredelig kreft. Han er helt klar på hva han vil. Han vil leve til han dør. Han har valgt vekk livsforlengende behandling med dens bedritne bivirkninger.
Og Knut vil ikke bare leve, han vil leve godt og meningsfylt.
Knut vil le! Han er dritt lei alle tårer og sorgtunge blikk. Han vil ikke ha medlidenhet, han vil ha noen å le sammen med.
Han er lovet en smertefri død. Men inntil den tid kommer vil han heller le seg ihjel enn drukne i tårer.
Knuts tanker treffer selvsagt meg i et rungende; JA!
Det er tungt nok å leve med kreft eller sorg, om vi ikke skal bære andres sorger også.
I går så jeg et klipp fra Whitney Houstons begravelse. Det var tårer og latter og jubel. Det var sang og applaus. Der var det virkelig liv - rai, rai ...
Else Kåss Furuset er blitt min nye heltinne. Hun har laget en komedie. Om død.
Jeg vet at jeg beveger meg i et minefeldt her. Verken kreft i seg selv, eller død og sorg er morsomt eller enkelt. Men det har noe med å gi plass til alle slags følelser. Det har noe med å leve - ikke bare holde oss i live.
Hvem av oss kan, med hånden på hjertet, si at det ikke er både befriende, utløsende og godt med en skikkelig latterkule.
Knut er i ferd med å bygge opp et prosjekt. Latterlig sunt, kaller han det. Jeg tror han finner mange likesinnede der ute.
En god latter forlenger livet, sies det.
Knut er selve beviset.
Ha en latterlig god søndag.

Fra Holmenkollen til Snøhetta

Lørdag var jeg i Holmenkollen og så Emil Hegle Svendsen skyte og storme inn til sølv. Det er imponerende. En fantastisk idrettsgren, som krever både styrke og konsentrasjon.
Selv følte jeg meg relativt kjekk som trosset 18 isnende kuldegrader på tribunen i 4 timer.
Søndag kveld var jeg en av halvannen million som satt i sofaen og så elleve mennesker slite seg til toppen av Snøhetta.
Jeg gråt og lo og jublet, ikke så mye da jeg var i Holmenkollen, men da jeg satt i sofaen min og heiet de elleve til topps.
Imponerende er et alt for puslete ord for den bragden vi var vitne til.
Emil Hegle Svendsen og gutta har kropper skapt for det de driver med. De er finjusterte, trimmet og "broilet" i årevis. Men for de elleve på Snøhetta er det stikk motsatt. De har, fra fødselen av eller senere i livet, fått utdelt en kropp med bremser på alle kanter. Likevel lar de seg ikke stoppe.
Det må ha kostet blod, slit og mange tårer å komme seg dit de er i dag.
De har alle hatt et valg. De hadde kunnet legge seg ned og fortvile over sin skjebne, og vi ville ha forstått og akseptert. Men den tornefulle veien de har valgt er nesten umenneskelig.
Jeg er dypt imponert og ydmyk over disse elleve heltenes innsats, både på vei til Snøhetta og i dagliglivet.
Det er mange som har sitt eget Snøhetta å bestige. I disse dager leser jeg en ung kvinnes manus om kampen mot spiseforstyrrelser, og fylles av beundring og ømhet for hennes smertefulle tilfriskning. Hun er også en av våre helter.
Og her sitter jeg, med fire sting i den ene foten og krykkene ved siden av stolen min, og synes det er relativt ubekvemt og tungvint å bevege seg ...