Svineinfluensa og Kongo

Uansett hvor jeg snur meg dukker jævelskapen opp. Det er svineinfluensa, eller Kongo.

Jeg setter meg ned for å forberede et foredrag jeg snart har deadline på, og driten lyser mot meg fra alle kanter av pc'n.

Nå skal jeg gjøre meg ferdig med begge deler. Deretter skal jeg konsentrere med om det jeg bør gjøre.

Jeg er langt fra noen Kongo-spesialist. Men jeg har vært der sammen med Leger Uten Grenser. Jeg har sett noe av nøden på nært hold.

Eksempel nr 1: Sovesyke er en 100 % dødelig sykdom, som kan behandles. Problemet er at medisinen som brukes er 60 år gammel, og basert på arsenikk. Infusjonsvæsken er så sterk at den smelter plasten i kanylene. Vi kan tenke oss hva den gjør med blodårene. "Ild i årene," kaller kongoleserne behandlingen. Den er vanvittig smertefull. Ca 10 % dør av selve behandlingen. Resten blir friske. Hvis de overhodet er så heldige at de får behandling. Det er nemlig de færreste. Det finnes en nyere type medisin, som først i de seneste årene er satt i produksjon. Ikke fordi den kurere en dødelig sykdom, som kun finnes i fattige land. Det er ikke økonomisk lønnsomt å redde liv i den delen av verden, må vite. Nå produseres den, fordi det er oppdaget at en av komponentene kan brukes til å fjerne uønsket hårvekst. Og vi, i den vestlige verden, betaler gladelig for å få glatte legger og armhuler. Vi har nå et hårfjerningsmiddel med den bivirkning at den kurerer en dødelig sykdom...

Eksempel nr 2: Kvinner som har ligget hjemme i fødsel i 2 - 3 dager, kan til slutt bindes fast på ektemannens sykkel, og kjøres de timene, eller dagene, det tar å komme seg til sykehuset. Men om de kommer så langt er problemet ikke løst. I Kongo regjerer "no pay - no cure". Derfor dør de aller fleste kvinnene hjemme. De som likevel drister seg til sykehuset, uten penger, dør på sykehustrappen. Legen (ikke legene) som befinner seg innenfor sykehusets vegger, samt resten av det stakkarslige personalet, får som regel ikke lønn fra det offentlige. De må brødfø seg og sin familie via pasientbetalinger.

Over til Norge: Vi krever influensavaksine NÅ! Noen har dødd av jævelskapen! Hvis det skulle være noen som burde tåle en skarve influensa, er det vi velfødde, fullvaksinerte nordmenn, med tak over hodet og rent vann i springen.

Og mens vi står i influensavaksinekø her i nord, har en norsk idiot tre leger og en psykiater til rådighet i Kisangani. Det er bortimot hele legestanden. Og kongoleseren dør på sykehustrappen, eller i sin pauvre leirhytte.

Gjennomsnittsalderen er ca 40 - 50 år i Kongo. Hvor gamle regner vi med å bli? Hvis vi overlever svineinfluensaen, selvsagt ...

Nå skal jeg forberede foredrag :)

Influensarapport fra Svinesund

Det må være et mirakel.

Jeg kjenner 6 personer som har overlevd svineinfluensa! Datter, svigersønn og fire barnebarn (i alder 6 mnd til 7 år) er ute av karantene i morgen. They are alive!

Svineinfluensahysteriet når daglig nye høyder. Fastlegers telefonsystem bryter sammen. Venteværelser er stappfulle av livredde mennesker som vil være først i køen når vaksinen er tilgjengelig. Alle nyhetsmedier spyr ut dommedagsinformasjon. Norge er landet i Norden med flest dødsfall! Vi anbefaler alle å la seg vaksinere! Klasserommene er tomme for elever!

"Det er en influensa!" fnyser min datter, som nå er frisk igjen. "Ikke svartedauen!"

Det er klart vi anbefales vaksine. Verdens rikeste land har kjøpt opp det som er av influensavaksiner. De må jo sørge for å få avsetning på den.

Jeg kan melde om at 7 vaksiner er til overs. Min datters familie trenger den ikke, og jeg har stor tro på egen overlevelse. Dessuten synes jeg det smaker litt dritt: At jeg, som er velfødd, med tak over hodet og rent vann i springen skal vaksineres mot en skarve influensa. Jeg har møtt flotte, sterke mennesker på den andre siden av kloden. Der to norske idioter sitter fengslet. (Jeg kunne ikke la være ;) Mange, svært mange av de jeg traff lever ikke lenger. De er døde av banale sykdommer, som det finnes både vaksiner mot og behandling for. De får verken vaksine eller behandling.

Jeg kjenner allerede symptomer på svineinfluensaen. Jeg er litt kvalm ...

Livet = Regine

Jeg har nettopp lest Jørgen Skavlands kronikk i Aftenposten. Den sender meg ut av kjøkkenet og opp på det lille kontoret mitt i andre etasje. Til skrivebordet mitt, som er omkranset av bilder, med og uten rammer. Bilder av barn og barnebarn, og bilder av Ida, som døde av kreft. Bilder av en smilende og lattermild Ida, med og uten hår. Bilder av sterke, levende, flotte unge mennesker.
Intensjonen min er å kommentere Skavlands kronikk, der han peker på at vi er de sykeste friske menneskene i det beste landet i verden.
Pc'n min viser at Regine har oppdatert bloggen sin. Jeg har hatt litt kontakt med Regine.
Jeg tenker på henne, og på Ida, hver gang jeg ser lappen som står blant bildene mine. Lappen med setningen som er verdens beste påminnelse om å leve NÅ. Jeg har skrevet om denne setningen i en tidligere blogg. Den tåler gjentagelse: "Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet."
Les Regine Stokkes blogg. Ta deg tid. Unn deg tid. Denne unge jenta kan lære oss mye om det å danse i regnet. Ida var min læremester.
Kanskje vi ikke er så syke som vi tror. Kanskje våre plager ikke er så utålelige som vi tror. Kanskje våre problemer ikke er problemer, men naturlige utfordringer i livet.
Les Regines blogg.
Og LEV - NÅ.

Idas Dans - ut av komfortsonen

Mange nevner Idas Dans, uavhengig av hva jeg blogger om. Det drar meg litt ut av komfortsonen, kjenner jeg. Det er enkelt å hisse seg opp, og rase over dritt og urettferdigheter som skjer i verden. Det gjelder liksom ikke meg. Selv om jeg velger å la det gjelde meg. Men når kommentarene snus mot meg, og mine ting, blir jeg straks atskillig mer blyg. Da kommer dere så mye nærmere. Jeg mener ikke at jeg misliker tilbakemeldinger på boken min. Jeg blir bare så sjenert, og litt ukomfortabel.

All min kjærlighet, all min glede og all min sorg, samt bøtter av snørr og tårer ligger i Idas Dans.

Livet viste seg fra sin beste og verste side da Ida var syk. Det er dette jeg har skrevet om i boken min. Jeg lærte mye om livet i løpet av vårt 14 måneder lange vinterår.

Men jeg lærte også noe annet. Jeg lærte hvilken tilfredsstillelse og hvilken kraft som ligger i selve skriveprosessen. Jeg hadde aldri skrevet før Ida ble syk. Jeg likte ikke å skrive. Arbeidet med Idas Dans har snudd det trill rundt. Nå elsker jeg å skrive!

Problemet er bare: Jeg lider av nordeuropas største skrivesperre. Jeg har så lyst til å skrive bok nummer to. Jeg har en million gode ideer. Men så fort jeg setter meg foran pc'n, er det full tørke. Dette er den viktigste grunnen til at jeg blogger. Kanskje jeg bare trenger å smøre skriveånden...

Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg skriver dette. Kanskje jeg bare trenger å bevege meg litt ut av komfortsonen min?

Uansett: Takk til dere som skriver så vakre ord om Idas Dans. Jeg suger dem til meg, selv om jeg blir litt blyg ...

KONGO. Jeg blir så forbanna!

Jeg trenger ikke å jogge lenger. Puls og blodtrykk stiger til kokepunktet bare ved å lese aviser. Jeg vet ikke hva som opprører meg mest. Selve Moland / French saken, medias dekning, rasistiske uttalelser eller egen knebling.

Nå har jeg blogget, skreket, diskutert og skrevet leserinnlegg om Kongo-saken. Man skulle tro jeg var ferdig utblåst.

Så setter jeg meg ned med gårsdagens aviser. (Jeg er avisoman.)

Sitat:

Fra Dagbladet: "Advokat Furuholmen mener malariasyke Moland ikke har fått forsvarlig medisinsk oppfølging - og gir Utenriksdepartementet skylda." ... "Malaria er en svært farlig sykdom hvis man ikke får skikkelig behandling. Sykdommen tar livet av 1 million mennesker årlig i Afrika." ... "Da Moland og French var misfornøyde med legen de hadde, fordi han ikke snakket engelsk, sørget vi for å skaffe en engelsktalende lege."

Fra VG (I krigstyper på førsteside): "Ber om FN-hjelp til å redde malariasyk Moland."

Jeg har i en tidligere blogg sagt hva jeg mener om disse to gutta. Men:

"Ikke forsvarlig medisinsk behandling:" De er i Kongo! Kongoleserene får ingen medisinsk behandling! Det være seg om de sitter i fengsel, eller ikke. Det er jo derfor det dør 1 million mennesker av malaria i Afrika årlig! I Kongo dør voksne og barn i hopetall, daglig, av alvorlige eller banale sykdommer, av krig, underernæring og alskens elendighet. De får ikke legehjelp, vaksiner eller nødvendig behandling.

Og her sitter to norske idioter i fengsel i Kisangani, og klager på legen som ikke snakker deres ønskete språk! UD er inne, Støre sågar, det norske rettsvesen, en bataljon med journalister - for å redde to umoralske norske idioter. Kan det bli mer uetisk?!

Til slutt er jeg forbanna fordi VG sensurerte et leserinnlegg jeg hadde i avisen i går. De strøk de to siste linjene mine - der jeg kritiserte journalistikken.

Men dette er min blogg. Her er det bare jeg som sensurerer meg. (Og det burde jeg kanskje gjort mer av.) De to siste linjene skulle være:

"Og norske journalister burde konsentrere seg om kongoleserens mistrøstige hverdag, og ikke gi to norske idioter heltestatus.
Jeg ser at Ari Behn skal dit også. Det vil nok få fart på de fete overskriftene …"

Puh... Nå må jeg da snart være ferdig utblåst ...