Værekraft

I går kveld ble jeg introdusert for et, for meg, nytt og ukjent begrep: "Værekraft."

Anne Margrethe Lund ble portrettert i en times film, sendt i reprise i går.
Denne fenomenale unge jenta fikk, som toåring, kreft i øyet. Operasjoner og stråling resulterte i et liv uten øyne, og med et relativt vansiret ansikt.
I voksen alder kom kreften tilbake. Etterhvert med spredning til omtrent alle organer.
"Man må aldri miste troen," sa hun. "Vi får ikke gi opp."
Hun holdt foredrag for helsevesen og på lederseminar. Hun hjalp mange mennesker å finne sin egen kraft. Hun laget musikk og sangtekster. Hun hadde en vakker, følsom stemme, og spilte inn CD'en "Crushed roses", som handlet om verdien i det ufullkomne.
Men det som imponerte meg mest var hennes milde, men likevel kraftfulle, livsbejaende væremåte.
Hun var inn og ut av sykehus, og hun hadde store smerter. Til tider var å ligge i sengen eller på sofaen det eneste hun greide. "Noen ganger må vi bli båret," sa hun. "Da gjelder det å ha tillit til menneskene rundt seg."
Det var i sånne situasjoner hun snakket om værekraft. Å ha kraft til å bare være den vi er. Uten å skulle yte, uten å prestere. Men krefter til å bare være. Å beholde en god selvfølelse også når man er liten og svak.
Vi har så lett for å rangere hverandre etter prestasjoner, etter hva vi gjør, ikke etter hvem vi er.
Å oppleve et menneske som Anne Margrethe Lund setter mitt eget liv, med mine egne motbakker, i et større, og sunnere perspektiv.
Denne skadeskutte, flotte kvinnen greide å skape seg mening midt i motgangen. Hun, som var avhengig av andres hjelp, hjalp så mange.
Når Anne Margrethe Lund, som levde i mørket, kunne se så lyst på sin tilværelse - ja da burde det gi håp for oss alle.
Anne Margrethe Lund døde til slutt av sin kreftsykdom i 2008, men stod på barrikadene til siste slutt.

"Det verste som finnes er å miste et barn."

Jeg setter meg ned for å svare på en anonym kommentar til mitt forrige innlegg. Vedkommende forteller meg at både Idas Dans, bloggen min og intervjuer i TV og aviser tegner et glansbilde av det å miste et barn. At de færreste opplever en vakker død med levende lys og festmiddager.
En tidligere kommentar har kalt vår avslutning lett og romantisk.
La meg først gjøre en ting helt klart: Jeg liker ærlige tilbakemeldinger! Det er de som skaper kommunikasjon.
Det er åpenbart at jeg sårer en del mennesker med min personlige historie, og måten jeg formidler den på. Det er det siste jeg ønsker. Men det er kanskje ikke til å ungå.
På Nærleikens Ask blogg leser jeg:
En indianer satt og snakket med sitt barnebarn, han sa: " I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. I den onde fins det sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Det er glede fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem er det som vinner", spurte barnet."Den du mater", sa bestefaren......
Jeg forsøker å mate den gode ulven. Jeg trenger det. Det gjør meg godt. Når jeg fokuserer på det gode rundt meg har jeg det godt. Det betyr ikke at den onde ulven ikke finnes i meg. Den er der, i beste velgående.
Og det betyr ikke at alt ved Idas sykdom og død var godt og lett. Langt i fra.
Jeg slåss mot oppleste og vedtatte sannheter. "Det verste som finnes er å miste et barn". Jeg hater setningen. Jeg kjenner mennesker som har så mye å kjempe mot, som sliter med både sykdom og annen dritt.
Hvem skal bestemme hva som er det beste og det verste i livet? Skal min smerte veies opp mot andres smerte? Og hvis jeg har opplevd det verste, hva gjør det med andres kamp og sorg?
Jeg sier ikke at det ikke er det verste som har skjedd meg. Å miste Ida har gitt meg mer smerte enn jeg trodde jeg kunne tåle. Men jeg tåler det. Det betyr ikke at jeg ikke er lei meg, at jeg ikke har dager som er svarte, at jeg ikke har morgener jeg bare har lyst til å bli liggende i sengen.
Og tro meg; Idas død var alt annet enn lett og romantisk.
De to ulvene er med meg bestandig. Jeg prøver, og jeg sier prøver, å gjøre mer av det som gjør meg godt og mindre av det som drar meg ned. Det betyr ikke at jeg alltid lykkes, langt i fra.
Å miste et barn er smertefullt. Men å miste ektefellen din langsomt til Alzheimer er også smertefullt. Å være småbarnsmor og skulle dø fra barna dine i kreft er smertefullt.
Jeg har mistet et barn. Det er det mest smertefulle jeg har erfart. Men jeg nekter å si at min smerte er verre, eller bedre, enn andres.
Takk til deg, anonym, som skaper debatt. Det er det vi trenger. Du viser mot og styrke. Hvis alle "sier seg enig med siste taler", kommer vi ingen vei.

Ida; et statistisk tall.

Høyere overlevelse hos voksne med ALL.
Jeg har forbannet meg på at jeg ikke skal gå i denne grøfta.
I åtte år har jeg visst at jeg kommer til å lese om bedre kur for leukemipasienter, høyere overlevelsesprosent, nye, mer effektive medisiner og behandlingsmetoder. Forskning gir resultater. Heldigvis.
Det er lenge siden jeg bestemte meg for å ikke tenke; "Bare hun hadde vært født litt senere. Tenk om hun hadde blitt syk etter at de har funnet mye metoder. Tenk om vi hadde ..."
Jeg har bestemt meg for å forholde meg til realiteten: Ida ble syk i 2001. Hun fikk den aller beste behandling, ut fra det legene og vi visste der og da. Hun døde i 2002.
Og så går jeg inn på Tidsskriftets blogg. Og leser om høyere overlevelsesprosent hos voksne pasienter med ALL. At vi har gode resultater i Norge. Bedre enn i resten av verden.
Jeg vet at midt inne i den statstikken ligger Ida. Jeg vet at hun trekker det statistiske resultatet ned.
Jeg gjenkjenner navnene på artikkelforfatterne. Jeg kjenner igjen de kliniske, medisinske uttrykkene.
Og plutselig er jeg der igjen. Tilbake i kampen. Tilbake på Rikshospitalet.
Jeg kjenner lydene, luktene - den sterile, tørre luften. Jeg kjenner adrenalinet som pumper. Jeg kjenner smaken av frykt, sorg og smerte.
Jeg kjenner at denne artikkelen gjør noe med meg.
Mitt intellekt går ikke i grøfta. Men emosjonelt stuper jeg rett ned i den.
Jeg vet at det er formålsløst å tenke: "Hva om ..., tenk hvis ..."
Det krever at jeg bruker hodet og ikke hjertet, for å unngå grøfta og ikke tenke: "Ida burde ha vært et statistisk tall på den positive aksen av kurven, ikke den som drar resultatet ned."
Og jeg vet at artikkelforfatterne, bak den hvite frakken, hadde ønsket det samme.

Etter Dansen

Jeg har fått vanvittig mange gode tilbakemeldinger på Idas Dans. Det gir en utrolig god følelse å oppleve at totalt fremmede mennesker liker det jeg gjør. Og at mange til og med sier at boken har vært til hjelp. For veien til ferdig produkt og utgivelse manglet ikke på verken svette eller tårer, og usikkerhet. Mange ber meg skrive mer.
Det er jo akkurat det jeg vil. Jeg oppdaget, under arbeidet med Idas Dans, at jeg faktisk liker å skrive. Jeg elsker å skrive.
Jeg er sågar kontaktet av flere forlag, som også gjerne vil at jeg skal skrive mer.
Nå spør jeg dere, og spesielt dere som har lest Idas Dans eller bloggen min; hva vil dere lese om?
Pc'n min er full av skriblerier, tanker, meninger. Men akkurat nå er jeg kommet dit jeg stadig var da jeg jobbet med Idas Dans. Jeg mister selvtilliten og spør meg selv; "er dette virkelig noe andre mennesker har interesse av, eller er det kun mine tanker og mitt rot?"
Det har plutselig slått meg: Hvorfor ikke bruke bloggen min til å be om hjelp fra dere som er innom meg med jevne og ujevne mellomrom?
Så derfor: Hva vil du at jeg skal skrive om?