"Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe - men det er det ikke," uttalte vår likestillings og barneminister ifølge Aftenposten den 8. mars.
Verdifullt for hvem?
Det er innlysende at det er mer verdifullt for næringslivet at alle jobber 100%. 120% helst. Men for barnet?
Ingen, absolutt ingen, skal få innbille meg at ettåringer har større behov for pedagogisk læring fra fremmede mennesker enn et kjærlig foreldrefang.
Jeg var hjemme med mine barn i årevis. Jeg har aldri angret. Spesielt ikke når min yngste datter bare ble 19 år. Jeg er sjeleglad for at jeg fikk tilbringe så mye av hennes tilmålte tid sammen med henne. Og jeg vil ha meg frabedt utsagn som de Inga Marte Thorkildsen serverte oss på kvinnedagen. Det er ren skjær diskriminering av en stor gruppe mennesker.
Kvinnesakens hovedfokus har vært å kjempe for likestilling og for å gi kvinner frihet til å velge. Den friheten har vi fått, sier likestilling og barneministeren. Bullshit!
Denne valgfriheten vil hun ta fra oss. Velg hva du vil, mener vår minister. "Men kun heltidsarbeid."
Stadig yngre barn får stressrelaterte plager. Hva er årsaken?
Skjønner vi hvilken verdi det er å ha muligheten til samvær med egne barn? Eller er barna blitt en bremsekloss og et hinder for vår selvrealisering og vår yrkeskarriere?
Og er det helt sikkert at alle ønsker seg en yrkeskarriere?
Jeg synes unge familier skal finne ut hva som passer dem best. Og slåss for det!
Og jeg synes at det er på tide at ett eller annet politisk parti snart får som hovedsak: Muligheten for opparbeidelse av pensjonspoeng for kvinner eller menn som selv ønsker å ta vare på sine egne barn, funksjonsfriske eller syke, eller sine pleietrengende ektefeller eller foreldre. De sparer samfunnet for enorme summer og fortjener applaus ikke straff.
Jeg skriver og skriver og skriver på neste bok. Bloggen ligger brakk men ...
Mitt siste innlegg slutter med god jul og godt nytt år. Det er kanskje på tide å si God Vår?
Ja til burkini!
for 15 år siden