søndag 29. november 2009

Blodkrise i hele Norge!

"Blodbankene mangler givere. Situasjonen er så alvorlig at pasienter i enkelte tilfeller ikke blir operert," leser jeg i nettavisen.
Jeg forundrer meg over hvorfor det er så få blodgivere.
Er det frykten for å se blod, nålen, smerte?
Er det for tungvint?
Har vi for dårlig tid?
Er det uvitenhet?
Eller gjelder det rett og slett ikke meg?
Alle som lurer på om de skal bli blodgivere, men ikke har fått somlet seg til det ennå:
LØP OG GI!!
Og for dere som trenger en årsak:
Les Regine Stokkes blogg, eller les Idas Dans - eller avisen, for den saks skyld.
Regine trenger blodoverføringer fordi benmargen hennes ikke produserer friske blodceller, men kreftceller. Hun trenger blod for å orke å holde hodet oppe. Ida trengte det samme.
En blodoverføring gir en kreftpasient styrke. Styrke til å leve dagen i dag. Og vi vet at det ofte trengs bøttevis med blod ved store operasjoner, og ved ulykker.
Jeg har time på Ullevål på torsdag.
Der parkerer jeg på blodgivernes egen parkeringsplass. Jeg får et rundstykke eller kjeks, og juice, vann eller saft. Jeg finner meg et blad eller to. Jeg setter meg i en stol som får Ekornes Stressless til å virke som en fjøskrakk. Den sympatiske sykepleieren stikker med nennsom eksperthånd. Tappingen tar ca 15 - 20 minutter, og merkes ikke. Deretter blir jeg sittende / liggende i den gode stolen et ekstra kvarter. Så kan jeg velge blant Blodbankens milde gaver: - Paraplyer, T-skjorter, krus ... Og så drar jeg hjem. Ikke for å legge meg på sofaen, men for å fortsette mitt daglige liv.
Neste dag går jeg på trening som vanlig.
Jeg har ikke taushetsplikt, så jeg kan fortelle at jeg har sett Ullvang der. Kan han, som trener så mye, kan vi!
Blodgivingen tar meg maks 1 time. Jeg blir innkalt 4 ganger i året. Det er peanuts!!
Som sagt: LØP OG GI!!

tirsdag 24. november 2009

24. ...ember

I dag er 24. ...ember. Familiens tradisjonelle julaften-tjuvstart.
Jeg elsker tjuvstarter. Alt smaker best da. Alt er nytt. Alt er friskt. Intet julerush eller julekaos.
Akkurat nå lukter det røkelse over hele huset. Jeg har levende lys både her og der. Silent Night ljomer i veggene. I år er det Susan Boyles som får æren av å åpne showet. Snart skal det lukte, ikke bare røkelse, men også julemat.
I kveld er det julemiddag. Hele kjernefamilien, og Jonas - verdens skjønneste Drittsekk, som ennå ikke har slått opp med oss. Vi skal stripønte oss, og kjøre full pakke, som vanlig. Noen skal ligge over, resten tar taxi hjem, en eller annen gang utpå natten.
Hvorfor vi gjør dette?
For syv år siden var Ida livstruende syk av leukemi. Fremdeles hadde vi tro på at hun skulle være en av de som overlever. Den 10. desember skulle hun benmargtransplanteres. Vi visste at det kom til å bli en kamp på liv og død, og at hun kom til å tilbringe julaften i isolat på Rikshospitalet. Derfor bestemte vi oss for å feire julaften en måned før. "November - desember, what's the difference," sa Thomas svigersønn. Vi hadde en fantastisk julaften-tjuvstart.

Det ble aldri noen transplantasjon. Ida døde den 13. desember, 19 år gammel. Men latter, fest, varme og kjærlighet døde ikke med henne. Hvert år feirer vi 24. ...ember, i Idas ånd. Med julemat, vin, peisbål, levende lys, latter og kjærlighet.
Jeg kjenner at klumpen sitter i halsen når jeg skriver dette. Men det er aller mest den gode klumpen. Den som kommer av kjærlighet og takknemlighet. Vi er heldige som lever i en velfungerende familie. En familie som er glade i hverandre, og tør å vise det. En familie som har valgt livet, selv om døden tok en stor jafs av kjærligheten, gleden og latteren vår.
Kvelden skal vise at vi har mer enn nok igjen.
God 24. ...ember!

lørdag 14. november 2009

Konsekvensanalyse og ansvar for egne valg

Er det ok å ta åpenbare sjanser, for deretter å kreve offentlig hjelp?

Det begynner å bli et samfunnskrav at den norske stat skal redde oss ut av penible situasjoner vi selv har rotet oss inn i.

En norsk klatrer bestemmer seg for å bestige en fjelltopp i Himalaya, uten oksygen. Han setter sitt eget og andres liv i fare. Han sitter igjen uten fingre og tær, etter å ha mottatt både privat og offentlig hjelp.

Kongogutta tok seg inn i et land med uroligheter, fattigdom og nød. De tok en gedigen risiko, som backfired. Ennå vet vi ikke hvordan dette eventyret slutter. Men det mangler ikke på krav om offentlig hjelp, fra både norske og britiske myndigheter.

En journalist trosser alle advarsler for å gjøre et scoop i Afganistan. Han kom fra det med livet i behold, og med god hjelp av den norske stat.

Er dette greit? Skal vi kunne gjøre hva vi vil, uten å måtte stå tilrette for våre handlinger?
Hvor ble det av konsekvensanalyse og eget ansvar?

Selv om jeg har bestemt meg for å, til tider, hoppe først og tenke etterpå, prøver jeg å rydde opp etter meg selv når jeg går på snørra. Og, som oftest, tenker jeg over konsekvensene før jeg kaster meg ut i de mest vidløftige svevene.
Mine dumheter og min egen dritt er mitt ansvar, ikke samfunnets.

Alt vi foretar oss har konsekvenser. Vi står ansvarlig for egne valg.
Det er innlysende at mange har krav på, og skal ha hjelp fra offentligheten. Men dumme sjanser og dumdristige valg, må vi ta ansvar for selv.
Vi kan ikke forvente at Mamma Norge skal rydde opp etter oss når våre risikable prosjekter går dritt.
Eller kan vi det? ...

Og sånn på tampen: Ari er ute igjen.
Han giftet seg med en norsk prinsesse, men er overrasket og fortvilet over at han ikke kan få leve en anonym tilværelse som alle andre. Han er så fortvilet at han drodler med alle slags psykiatriske diagnoser; paranoia, depresjon, og nå sist; bipolar lidelse. "Jeg har ikke fått lov til å få den diagnosen." ???
Hvis det var fred og ro han ønsket seg, burde han kanskje valgt en annen brud enn en prinsesse.
Når vi først snakker om egne valg og konsekvenser, mener jeg ...

tirsdag 10. november 2009

Eldes med verdighet ...?

Jeg har forbannet meg på at jeg skal eldes med verdighet. Rynker, slappere muskler, dårligere syn, mindre hvite tenner ... Alt er naturlig. Det er sånn det skal være når vi passerer 50 år! Ingen Botox eller nyslipte kniver skal slippe til i mitt ansikt! Ingen fettsuging eller annen jævelskap for meg, takk! Et rynket ansikt er interessant og vitner om levd liv!

Det er lett å si dette mens man er ung og vakker. Det er noe helt annet å leve det når forfallet innsetter.

I går hadde jeg avtale med en journalist og en fotograf fra et magasin. Kl 1230.

Kl. 0945 går jeg til min vante treningsøkt, usminket, og ikke akkurat nyfrisert. Kl 1140 er jeg tilbake. Fremdeles usminket, men nå med en lett blålilla ansiktsfarge, klissvått hår - svett og jævlig. Jeg ser ikke en dag eldre ut enn 87. Nå har jeg en knapp time på meg til å "look my age."

På gårdsplassen står en fremmed bil. Fotograf og journalist er kommet EN TIME FOR TIDLIG!

Det blir en helsikes fotosession. Ingen skal si at jeg ikke er sporty. En rask dusj, uten hårvask, leppestiftfargen matcher den blålilla hudfargen, fremdeles blank av svette.

Det er ikke morsomt. Intervjuet er helt uprobelmatisk. Men når fotografen begynner å rigge til med paraplyer, ledninger, lys og stativer - kjennes det som når tannlegen sier; "gap opp." "Smil," sier fotografen. Det er det samme som "gap opp." Og hva med knekkebrødet som jeg kastet i meg for litt siden, i dusjen. Sitter det rester av det mellom de ikke lenger kritthvite tennene mine? "Haken litt lenger ned." Da rynker halsen seg litt ekstra, vet jeg ...

"Jeg nekter å eldes med verdighet!" sa en venninne for en stund siden. Verdighet eller ikke verdighet: "Nei takk, ingen Botox eller kniver på meg."

Jeg må innrømme at det kreves mer å si det nå, etter at forfallet har startet.

... kanskje bare en bitte liten smørkniv, når fotografen kommer en time for tidlig ...

søndag 1. november 2009

Hva gjør sorgen med oss?

Jeg har nettopp holdt et foredrag om sorg. Det gjør jeg aldri. Det er jo et av de stigmata jeg forsøker å unngå.
Anyway: Jeg ble spurt, jeg sa ja. Kvelden var annonsert med tittelen: "Hva gjør sorgen med oss?" Allerede der våknet Stridsmøya. Hva gjør sorgen med oss er et passiviserende spørsmål. "Jeg kan ikke noe for det, jeg er i sorg."
Mye mer interessant er det å spørre; "hva gjør jeg med sorgen?" Det aktiviserer meg. Det gir meg muligheter.
Sorg er et tungt tema. Men må det være det? Vi snakker om "sorgbearbeiding". Bare ordet gir en slags forventning om at dette må jeg igjennom, og bli ferdig med. Fortest mulig. Sorg er uønsket i verdens beste land, der det å være lykkelig nesten er en menneskerett. Sammen med helse og vellykkethet.
Vi setter oss urealistiske mål, hvis vi tror at et godt liv ikke inneholder sykdom, sorg og smerte. "The Secret" gir oss "the Law of Attraction". Tenk positivt, så blir du sunn, frisk og lykkelig. Hadde det enda vært så vel...
Livet inneholder glede og sorg, latter og gråt, helse og sykdom - liv og død. Det er det som er et godt liv. Livet er akkurat nå, enten det er bedritent eller optimalt. Det er dette som er å leve.
Nå roter jeg meg inn i digresjoner igjen. Det er jeg god på.
Sorgen har en viktig funksjon!
Det er ikke sorgen som skal bearbeides. Det er tapet, eller traumet, som skal bearbeides, ved at vi sørger. Og sorgen har ingen fasit. Det finnes like mange måter å sørge på, som det finnes mennesker.
Hvorfor blogger jeg om dette? Er det ikke dette jeg ønsker å unnslippe?
Nja - ikke nødvendigvis. Sorg er en naturlig følelse, akkurat som glede. Det jeg ønsker er å bidra til at sorg blir stuerent, og ufarlig.
Da jeg ramset opp minst ti forskjellige måter å sørge; fra å gå på byen, til å mure seg inne, hørte jeg at publikum begynte å puste. Folk løftet blikket og så på meg. Mange smilte.
Etter foredraget kom mange bort til meg og takket. "Jeg trodde jeg var grunn og følelsesløs," sa en. "Nå skjønner jeg at jeg har sørget likevel."
Jeg bearbeider mitt tap av Ida, ved å sørge, på min måte. Det kommer jeg til å fortsette med. Jeg kommer til å ha sorgen min med meg resten av livet. Men sorgen min er blitt ufarlig.
Jeg har en god sorg. Og jeg ler fremdeles mer enn jeg gråter. Mye mer ...