torsdag 23. desember 2010

GOD JUL ...

... til alle!
Den ene delen av ribba er klar. Den andre stekes i morgen. De julekakene vi liker, og spiser, er i boks. Verdens beste leverpostei er klar. Juleskinka er klar.
Her blir det jul.
15 1/2 person skal feire julaften i Mariesvei i år. Det blir kaotisk og moro. Vi gleder oss! Faren for veltet juletre er overhengende. Det blir, i så fall, ikke første gang. Det er vi drevne på. Det kan vi.
Nå sner det svære kjærringer utenfor vinduet mitt. Det blir ikke bare jul i år, det blir hvit jul.
Kurt Nilsen synger "Nå tennes tusen julelys". Det lukter røkelse og ribbe i hele huset. Og nå skal julepynten hentes frem fra loftet.
Det blir en god jul.
Det samme ønsker jeg alle dere andre også.
RIKTIG GOD JUL!

fredag 17. desember 2010

Jul = skolegudstjeneste?

Nå skrikes det via alle medier om "mindre engler i julesanger, nei til skolegudstjeneste, nei til forkynning."
Men ...
Jul vil vi ha ...
Hvorfor feirer vi jul?
Det er klart at for mange av oss er julen blitt en tid å samles, spise godt, gi hverandre gaver, etc. Men det som ligger i bunnen for julefeiring er Jesu fødsel. Enten vi liker det eller ei.
Vi kan mene hva vi vil om kristendom, salmer og gudstjenester. Men jeg synes liksom at det er noe vi må ta med, eller la være, hvis vi i det hele tatt feirer jul. Vi vil gjerne ha juleferie.
Jeg mener ikke at alle må bekjenne seg til den kristne tro for å tillates å feire jul. Det jeg mener er at vi ikke kan være så bombastiske at vi vil forandre hele jula. Hvis vi skal fjerne det kristne budskapet fra jula, kan vi like gjerne fjerne julefeiringen, og juleferien. Da har vi ikke noe å feire.
Hvis alt skal tilrettelegges for hver og en av oss, og gjøres mest mulig bekvemt for oss, kan vi like gjerne også forandre nyttårsaften, og andre helligdager.
Kanskje det beste ville være å legge julaften og nyttårsaften på mandager? Det vil gi oss mest fri. Og når vi først er i gang: Når vil vi helst ha 17. mai? Hva passser best?
Det har noe med toleranse å gjøre.
Jeg er ikke verdens mest kristne person, men jeg kan ikke skjønne at noen av oss vil få varige svekkete sjelsevner eller ubotelige sår av å overvære en skolegudstjeneste i året.
Det er ingen som dævver av å høre om en baby som ble født i BETHLEHEM. (Ikke Jerusalem.)
Vi kan tro på det, eller ikke. Men vi må kunne akseptere å høre om det, uten å legge inn protester på alle kanter.
Kanskje vi, i steden for å bruke energi på å protestere, skulle legge vår energi i å gjøre en eller annen stakkars juletid litt lysere. Det er nok av dem som lider seg gjennom jula. Og det er ikke på grunn av det kristne budskapet.
Det er jul for pokker!

onsdag 24. november 2010

God 24. ...ember!

Julaften-tjuvstarten er i gang.
Ribba står i kjelleren og godgjør seg med salt og pepper, før den skal i ovnen og spre julelukt. Sammen med røkelsen som allerede er fyrt opp. Fjorårets julemusikk durer og går på cd-spilleren på kjøkkenet. Nå skal adventsstakene frem. Hvert lys skal tennes. Bordet skal dekkes. Jeg har kjøpt julestjerner, både store og små. Det er jul... nesten jul. Her blir det 24. ...ember!
Hvorfor?
Fordi det er åttende gang vi feirer akkurat denne dagen. 24. november ble Idas siste "julaften". Hun døde av leukemi tre uker senere.
Men dette er ingen trist dag. Den er vemodig, men det er en god dag. En dag å være glad i hverandre. En dag å samles, å spise julemat, å snakke, å le, og å tenke gode tanker om Ida, og hverandre.
Alle kommer, som tidligere år, de vi er aller mest glad i; Idas søsken med partnere, og Jonas.
Det skal bli en fin dag, og en fantastisk kveld.
God 24. ...ember!

Og psssst: Jeg ser at Kongoinnlegget mitt var til stor interesse.
Har dere sovnet? ...

mandag 22. november 2010

Kongo ... bare litt til ...

"Norge har sammen med andre land gått med på å slette gjelden til Kongo," leser jeg i gårsdagens Aftenposten. Kongos samlete gjeld til Norge er 130 millioner kroner.
Kongo er et fattig land på randen av sammenbrudd. Den jevne kongoleser eier ikke nåla i veggen.
Vi kan mene hva vi vil om u-landshjelp og ettergivelse av gjelden. En som åpenbart mener noe er de norske "Kongoguttas" advokat Furuholmen. Han er nemlig redd for at "Norge kan miste en viktig brikke i forhandlingene om fangenes videre skjebne."
Hva?!
Mener han at to norske idioteventyrere skal tas hensyn til når man mer eller mindre globalt bestemmer seg for å slette Kongos utenlandsgjeld?
Furuholmen synes at "timingen her er litt prematur" i forhold til videre forhandlinger i "Kongoguttas" sak.
Javel ...?!

Og ja, jeg vet jeg burde konsentrere meg om skrivingen. Men det er vanskelig når en liten avisartikkel klarer å hisse meg opp så vanvittig.

tirsdag 16. november 2010

Jeg er ikke død...

... jeg skriver, og skriver, og skriver, og skriver, og skriver ...
Men dukker nok opp igjen, før dere vet ordet av det, med en litt mer utfyllende bloggpost enn denne.
Huden er gusten, øynene som daggamle speilegg - men jeg skriver :)

torsdag 28. oktober 2010

Sorg som ressurs?

Eremittilværelsen er over.
Jeg har sittet i fem uker på et folketomt Jomfruland og skrevet på min neste bok.
Om sorg som ressurs.
Det har vært fantastisk. Men kaldt!
Høsten er kald i uisolert sommerhytte. Selv med rødglødende panelovner og bål på peisen har det vært vanskelig å holde varmen.
Mine daglige turer i raskt tempo iført dunjakke har vært den beste måten å tine kroppen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at den dagen jeg må ha boblejakke på inne, drar jeg hjem.
Den dagen kom på tirsdag. Da satt jeg med ullstillongs, ulltrøye, tjukk joggedress, fleecejakke, tovete sokker over tynne ullsokker, og knall oransje langt ullskjerf surret flere ganger om livet. Og pledd. Jeg har vært mer velkledd. Kanskje like bra at det ikke var andre mennesker på øya.
Mandag kveld kjente jeg at det begynte å krible i halsen. Jeg ble sittende oppe halve natten og drikke litervis med varmt vann for å vinne kampen mot en truende urinveisinfeksjon.
Tilbake i sivilisasjonen viser urinprøven med påfølgende antibiotikakur hvem som vant.
Det var vel verdt det. Det har vært fenomenale uker. Jomfruland i høstvær er umåtelig vakker. Både i klarvær og solskinn, og i kuling, regn og til slutt snø.
Jeg har alltid elsket denne øya. Men jeg har aldri følt en sånn tilhørighet som etter mine uker i ensomhet. Nå er øya min. Og jeg tror øya sier det samme om meg. Jeg har allerede begynt å glede meg til våren.
Det lille kontoret mitt i Mariesvei gir ikke samme skriveflyt som ensomheten på Jomfruland. Men jeg driver og aklimatiserer meg.
Nok en gang sier jeg: Hvis det ikke er tegn til liv på bloggen min, er det et godt tegn. Da har jeg funnet tilbake flyten.
Sommeren er definitivt over. God høst.

mandag 18. oktober 2010

Det er et godt tegn

... at det ikke kommer nye blogginnlegg fra meg.
Jeg skriver!
Jeg har sittet i et kvisthull og skrevet. Mutters alene. Bare pc'n og jeg.
Akkurat nå kryper jeg ut litt, for å dempe den dårlige samvittigheten.
Det begynner å bli snerk på Værekraft-innlegget.
Så folkens; dette er bare for å si at jeg lever. Og så lenge jeg er i skriveflyt, lever jeg veldig.
Huden er gusten, øynene såre. Skuldrene kjennes som gamle rustne tannhjul. Who cares - jeg skriver.
Og nå er jeg på vei inn i kvisthullet igjen.
Sayonara.
Jeg kommer plutselig tilbake :)

torsdag 30. september 2010

Værekraft

I går kveld ble jeg introdusert for et, for meg, nytt og ukjent begrep: "Værekraft."

Anne Margrethe Lund ble portrettert i en times film, sendt i reprise i går.
Denne fenomenale unge jenta fikk, som toåring, kreft i øyet. Operasjoner og stråling resulterte i et liv uten øyne, og med et relativt vansiret ansikt.
I voksen alder kom kreften tilbake. Etterhvert med spredning til omtrent alle organer.
"Man må aldri miste troen," sa hun. "Vi får ikke gi opp."
Hun holdt foredrag for helsevesen og på lederseminar. Hun hjalp mange mennesker å finne sin egen kraft. Hun laget musikk og sangtekster. Hun hadde en vakker, følsom stemme, og spilte inn CD'en "Crushed roses", som handlet om verdien i det ufullkomne.
Men det som imponerte meg mest var hennes milde, men likevel kraftfulle, livsbejaende væremåte.
Hun var inn og ut av sykehus, og hun hadde store smerter. Til tider var å ligge i sengen eller på sofaen det eneste hun greide. "Noen ganger må vi bli båret," sa hun. "Da gjelder det å ha tillit til menneskene rundt seg."
Det var i sånne situasjoner hun snakket om værekraft. Å ha kraft til å bare være den vi er. Uten å skulle yte, uten å prestere. Men krefter til å bare være. Å beholde en god selvfølelse også når man er liten og svak.
Vi har så lett for å rangere hverandre etter prestasjoner, etter hva vi gjør, ikke etter hvem vi er.
Å oppleve et menneske som Anne Margrethe Lund setter mitt eget liv, med mine egne motbakker, i et større, og sunnere perspektiv.
Denne skadeskutte, flotte kvinnen greide å skape seg mening midt i motgangen. Hun, som var avhengig av andres hjelp, hjalp så mange.
Når Anne Margrethe Lund, som levde i mørket, kunne se så lyst på sin tilværelse - ja da burde det gi håp for oss alle.
Anne Margrethe Lund døde til slutt av sin kreftsykdom i 2008, men stod på barrikadene til siste slutt.

onsdag 22. september 2010

"Det verste som finnes er å miste et barn."

Jeg setter meg ned for å svare på en anonym kommentar til mitt forrige innlegg. Vedkommende forteller meg at både Idas Dans, bloggen min og intervjuer i TV og aviser tegner et glansbilde av det å miste et barn. At de færreste opplever en vakker død med levende lys og festmiddager.
En tidligere kommentar har kalt vår avslutning lett og romantisk.
La meg først gjøre en ting helt klart: Jeg liker ærlige tilbakemeldinger! Det er de som skaper kommunikasjon.
Det er åpenbart at jeg sårer en del mennesker med min personlige historie, og måten jeg formidler den på. Det er det siste jeg ønsker. Men det er kanskje ikke til å ungå.
Nærleikens Ask blogg leser jeg:
En indianer satt og snakket med sitt barnebarn, han sa: " I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. I den onde fins det sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Det er glede fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem er det som vinner", spurte barnet."Den du mater", sa bestefaren......
Jeg forsøker å mate den gode ulven. Jeg trenger det. Det gjør meg godt. Når jeg fokuserer på det gode rundt meg har jeg det godt. Det betyr ikke at den onde ulven ikke finnes i meg. Den er der, i beste velgående.
Og det betyr ikke at alt ved Idas sykdom og død var godt og lett. Langt i fra.
Jeg slåss mot oppleste og vedtatte sannheter. "Det verste som finnes er å miste et barn". Jeg hater setningen. Jeg kjenner mennesker som har så mye å kjempe mot, som sliter med både sykdom og annen dritt.
Hvem skal bestemme hva som er det beste og det verste i livet? Skal min smerte veies opp mot andres smerte? Og hvis jeg har opplevd det verste, hva gjør det med andres kamp og sorg?
Jeg sier ikke at det ikke er det verste som har skjedd meg. Å miste Ida har gitt meg mer smerte enn jeg trodde jeg kunne tåle. Men jeg tåler det. Det betyr ikke at jeg ikke er lei meg, at jeg ikke har dager som er svarte, at jeg ikke har morgener jeg bare har lyst til å bli liggende i sengen.
Og tro meg; Idas død var alt annet enn lett og romantisk.
De to ulvene er med meg bestandig. Jeg prøver, og jeg sier prøver, å gjøre mer av det som gjør meg godt og mindre av det som drar meg ned. Det betyr ikke at jeg alltid lykkes, langt i fra.
Å miste et barn er smertefullt. Men å miste ektefellen din langsomt til Alzheimer er også smertefullt. Å være småbarnsmor og skulle dø fra barna dine i kreft er smertefullt.
Jeg har mistet et barn. Det er det mest smertefulle jeg har erfart. Men jeg nekter å si at min smerte er verre, eller bedre, enn andres.
Takk til deg, anonym, som skaper debatt. Det er det vi trenger. Du viser mot og styrke. Hvis alle "sier seg enig med siste taler", kommer vi ingen vei.

fredag 10. september 2010

Ida; et statistisk tall.

Høyere overlevelse hos voksne med ALL.
Jeg har forbannet meg på at jeg ikke skal gå i denne grøfta.
I åtte år har jeg visst at jeg kommer til å lese om bedre kur for leukemipasienter, høyere overlevelsesprosent, nye, mer effektive medisiner og behandlingsmetoder. Forskning gir resultater. Heldigvis.
Det er lenge siden jeg bestemte meg for å ikke tenke; "Bare hun hadde vært født litt senere. Tenk om hun hadde blitt syk etter at de har funnet mye metoder. Tenk om vi hadde ..."
Jeg har bestemt meg for å forholde meg til realiteten: Ida ble syk i 2001. Hun fikk den aller beste behandling, ut fra det legene og vi visste der og da. Hun døde i 2002.
Og så går jeg inn på Tidsskriftets blogg. Og leser om høyere overlevelsesprosent hos voksne pasienter med ALL. At vi har gode resultater i Norge. Bedre enn i resten av verden.
Jeg vet at midt inne i den statstikken ligger Ida. Jeg vet at hun trekker det statistiske resultatet ned.
Jeg gjenkjenner navnene på artikkelforfatterne. Jeg kjenner igjen de kliniske, medisinske uttrykkene.
Og plutselig er jeg der igjen. Tilbake i kampen. Tilbake på Rikshospitalet.
Jeg kjenner lydene, luktene - den sterile, tørre luften. Jeg kjenner adrenalinet som pumper. Jeg kjenner smaken av frykt, sorg og smerte.
Jeg kjenner at denne artikkelen gjør noe med meg.
Mitt intellekt går ikke i grøfta. Men emosjonelt stuper jeg rett ned i den.
Jeg vet at det er formålsløst å tenke: "Hva om ..., tenk hvis ..."
Det krever at jeg bruker hodet og ikke hjertet, for å unngå grøfta og ikke tenke: "Ida burde ha vært et statistisk tall på den positive aksen av kurven, ikke den som drar resultatet ned."
Og jeg vet at artikkelforfatterne, bak den hvite frakken, hadde ønsket det samme.

søndag 5. september 2010

Etter Dansen

Jeg har fått vanvittig mange gode tilbakemeldinger på Idas Dans. Det gir en utrolig god følelse å oppleve at totalt fremmede mennesker liker det jeg gjør. Og at mange til og med sier at boken har vært til hjelp. For veien til ferdig produkt og utgivelse manglet ikke på verken svette eller tårer, og usikkerhet. Mange ber meg skrive mer.
Det er jo akkurat det jeg vil. Jeg oppdaget, under arbeidet med Idas Dans, at jeg faktisk liker å skrive. Jeg elsker å skrive.
Jeg er sågar kontaktet av flere forlag, som også gjerne vil at jeg skal skrive mer.
Nå spør jeg dere, og spesielt dere som har lest Idas Dans eller bloggen min; hva vil dere lese om?
Pc'n min er full av skriblerier, tanker, meninger. Men akkurat nå er jeg kommet dit jeg stadig var da jeg jobbet med Idas Dans. Jeg mister selvtilliten og spør meg selv; "er dette virkelig noe andre mennesker har interesse av, eller er det kun mine tanker og mitt rot?"
Det har plutselig slått meg: Hvorfor ikke bruke bloggen min til å be om hjelp fra dere som er innom meg med jevne og ujevne mellomrom?
Så derfor: Hva vil du at jeg skal skrive om?

onsdag 25. august 2010

Tør vi å være foreldre?

Eller strever vi for å være kule, snille bestevenner med barna våre?
En 15 år gammel jente fikk røyke og snuse på konfirmasjonsleir. Hun nektet å være med hvis hun ikke fikk lov. Foreldre og kateket ble enige om å gi henne tillatelse.
"Noen tåler ikke gluten, noen er avhengig av medisin. Andre er avhengige av røyk," uttalte kateketen. En uvanlig god sammenligning, synes jeg.
Foreldrene kjøpte røyk til barnet sitt og sendte henne lykkelig avgårde.
Hva synes vi om dette? Det er ikke lov å selge røyk til barn under 18 år. Er det greit at foreldrene kjøper for barnet sitt, eller andres barn, for den saks skyld? Hva med alkohol? Skal vi kjøpe det for dem også?
Er det å være foreldre blitt en slags popularitetskonkurranse? Er det så mye lettere å si ja enn nei, at vi skaper små monstere, som ender opp med å regjere hele familien? (Og Kirken den norske)...
Tror vi at denne jenta er best tjent med en ukes kristendom, røyk og snus? Eller hadde hun hatt godt av foreldre som våget å være foreldre, og satte ned foten?
For dette er ikke i første rekke kateketens problem. Selv om vi kan være uenige i hans problemløsning. Dette er foreldrenes problem, og til syvende og sist datterens.
Er dette noe å tenke på neste gang treåringen skriker seg til sjokolade i butikken, selv om det ikke er lørdag? ...

Og psssst, folkens: Jeg er oppe av gørra. Benet er i stadig bedring. Takk for omsorgsfulle kommentarer :)

søndag 15. august 2010

Tenk positivt

... er en viktig del av mestringsstrategier.

Men pokker så vanskelig når man starter den fjerde uken på sofaen, med benet opp. Jeg har venner og bekjente som er i atskillig dypere shit enn jeg er. Jeg har erfart ting som er både verre og mer smertefulle - ikke minst mentalt. Men jeg kjenner hvordan mismotet, selvmedlidenheten og jævelskapen sniker seg inn. Jeg har vært proppfull av energi. Den er også i ferd med å kveles. Løpet var lagt. Denne sensommeren og høsten var full av nye og spennende planer. De går i vasken, en etter en. Jeg blir deppa, frustrert, irritabel, hissig, og urettferdig overfor mine omgivelser. Jeg er over den verste kneika, jeg vet det. Faren for store permanente skader er snart over. Men selvmedlidenheten bobler. Alt er dritt!

Jeg har trodd at det å ligge på sofaen og se min partner skure, støvsuge, lage mat og servere meg måtte være himmelsk. DET ER IKKE DET!
Jeg elsker å lese god litteratur. Tro meg; det er grenser også for det.
Jeg vet at en del av dere som leser akkurat dette har det atskillig verre enn meg. Jeg vet at noen av dere tenker; "et bein - herregud hva er det? Peanuts!" Det hjelper så lite når selvmedlidenheten ruler.

Formodentlig innebærer dette god læring for meg. Verdensmesteren får kjørt seg.
Å tenke positivt er ikke alltid så lett som vi tror, folkens.
Jeg vet at jeg må skjerpe meg, at bevisst viljestyrt handling er det som trengs. At jeg må fokusere på det som funker, istedenfor det som ikke funker. At jeg må lete etter lyspunkter, som jeg selvsagt vet finnes - i bøtter og spann...
Men, vær så snill; la meg få velte meg her i gørra og selvmedlidenheten bare en liten stund til ...

tirsdag 10. august 2010

En hyllest til alle på krykker

Krykker er et flott hjelpemiddel når beina streiker. Men ...
Hvor er den tredje armen når to er opptatt med hver sin krykke?

Sommeren har gitt meg ny innsikt i krykkelivets mysterier. Jeg har tatt bryggetrikset mitt.
Hva et bryggetriks er? Mitt består i å hoppe fra båt og ca en meter ned til brygge. For å oppnå et vellykket triks er man avhengig av brygge med litt avstand mellom bordene. Akkurat nok til å få en smekker liten fot mellom. Problemet er selvsagt at det ikke er plass til hele leggen. Da blir det bråstopp, og masseforflytninger. Alt vev, og evt forekommende muskler, flyttes til rett under kneet. Tro meg; det ser ikke bra ut!!!

Hittil har jeg vært ganske fornøyd med mine lange, relativt velskapte ben. Men aldri har de vært gjenstand for sånn interesse som nå. Jeg blir kjent med alle. "Det der ser ikke godt ut..."
Diverse leger blir jeg stadig bedre kjent med, etter utallige sykehusbesøk. Vi har forresten et ok helsevesen folkens. Ikke alle har det. Det burde jeg selvsagt minne meg selv på når frustrasjonen når de store høyder...

Nå tilbringes dagene med beinet opp, eller hinkende rundt på krykker. Med avrevne muskler, og blodansamlinger i bøtter og spann (bokstavelig talt) leter jeg febrilsk etter en tredje arm. Hvordan i huleste flytter man vannglasset fra kjøkkenbenken til sofaen? Jeg har etter hvert tatt i bruk en lekekasse på hjul. Der plasserer jeg vannflaske, glass, kaffekanne, kopp og tallerken med mat... og vin. Jeg mener bestemt at legene har sagt; "drikk mye vin."
Så skyver jeg lekekassen foran meg fra kjøkken til stue. Bukse med hundre lommer er et annet triks, for frakting av mobiltelefon, penn, lipgloss og andre nødvendigheter.
Men moro er det ikke. Jeg er jo ikke syk. Jeg er proppfull av energi, og ingenting å bruke energien min på. Grrrrrrrrrrr!
Hittil har jeg ikke en gang funnet en akseptabel stilling for å kunne skrive. Selv laptopen er blitt en fiende. Til nå! Etter snart tre uker er endelig beinet så smått i bedring. Og jeg er iferd med å bli venner med pc'n igjen. Puh ...
Nå skal den få bli mottager av min irritasjon og frustrasjon istedenfor mine omgivelser. Det tror jeg de er glad for.

Og Nick? Formodentlig snart på vei sydover, i magen på en eller annen stor trekkfugl. Men kattungen Mio har erstattet undulat Nick. En halvdød og utsultet stakkar, forlatt av mor, er reddet fra den visse død av en gjeng snille barnebarn.

Det er fremdeles litt sommer igjen. Og jeg sier som min gode venninne; "Vær forberedt på det uforutsette."
Og bravo til alle dere som mestrer krykkelivet! Det er jaggu atskillig vanskeligere enn jeg hadde trodd.

onsdag 30. juni 2010

På sommerjakt etter Nick

Sommer. Jomfruland.
Kan det bli mer sommer enn på Jomfruland ...
Morgentur på lys grusvei. Alle som møtes hilser og smiler.
Kyr med kalver lunter bedagelig langs veien.
Eikeskogen er grønn og vakker.
Kittelsen-tjernet dekkes gradvis av hvite nøkkeroser.
På kjøkkentrappen til Hovedgården sitter en sommerturist med sin kaffekopp.
Ingen motorlyder, bare fuglesang.

Men ingen sang fra Nick. Undulat Nick er borte.
Barnebarn Ida og jeg har hengt opp "savnetmelding" med tegning av rømlingen på grinden.
Til ingen nytte.
Nick har levd et godt undulatliv, er vi enige om. Nick har levd sine år med burdør og vinduer åpne.
Hos oss er ikke det avgjørende hvor lenge du lever, men hvordan du lever.
Nick har levd et godt liv.

Og her går jeg. Klapper sporadisk i hendene og roper på Nick. Og er kanskje i ferd med å oppnå status som øyas bygdeoriginal, for alt jeg vet.
Ved tårnet selger de nystekte vafler. Og femten kroner i lommen gir meg et "sommervalg": Vafler ved tårnet, eller VG på Hasselgården?
Jeg velger det siste.
Og nå er kaffen klar, VG er ferskt, vi skal snart steke våre egne vafler,

... og Nick forblir på rømmen ...

GOD SOMMER!!!

tirsdag 22. juni 2010

I Italia, med skrivekløe.

Vi har vært en uke i Italia, laptopen og jeg. I Piemontedistriktet - vindistriktet.
Regnvær hele tiden.
Trist, sier du? Langt i fra.
Regn er den perfekte medisin mot langt fremskreden skrivetørke. Og stillhet. Og god vin.
Det er vidunderlig å kjenne at tørken så smått fuktes. At det går hull på byllen, og at tanker og ord flommer.
Nå ser jeg det. Endelig. Dette skal det bli noe av.
Jeg kan ikke akkurat si at skriveprosjektet er i boks. Langt i fra. Men jeg ser konturene. Jeg begynner å se hvor jeg vil. Den røde tråden blir stadig tydeligere.
Bokstaver blir til ord. Og ord til setninger.
Dette har jeg vært svanger med lenge, alt for lenge. Nå kjenner jeg de første sparkene.
Laptopen og jeg er blitt venner igjen.
Endelig!
Trenger du et vakkert sted for å senke pulsen, og bare være?
Prøv http://www.desderi.com/
Og god tur!

tirsdag 8. juni 2010

Helsedebatten. Innlegg i Aftenposten

Debatten angående prioriteringer i helsevesenet er viktig!
Jeg har et innlegg i dagens Aftenposten.
Nå skal vi se om jeg har teknikken inne også. (Det er mer tvilsomt)

www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3683377.ece

fredag 4. juni 2010

Med Leger uten grenser i Kongo.

For snart 4 år siden så en kongolesisk kvinne meg rett inn i øynene og sa: "Ikke glem meg."
For 7 år siden så et par andre øyne inn i mine og ba meg om ikke å gå til grunne.

I 2006 var jeg med Leger uten grenser i Kongo, langt, langt inne i bushen. Siste strekket på reisen var 6 timer i uthulet tømmerstokk på Kongoelven. Stort lenger inn i Afrika kommer du ikke. Der, i Isangi, hadde Leger uten grenser sin camp. Det var så langt fra luksus som vi kan tenke oss. Likevel var det, i forholdt til kongoleserens boligstandard, luksus.
Jeg bodde i et forfallent kloster, uten strøm, og med vannreservoar på taket. Maten jeg spiste var ikke god, vannet jeg drakk smakte vondt, men var filtrert og tilsatt klor. Det var rent. Fellesdoen, som jeg delte med en liten gjeng kullsorte munker, var verre enn ufyselig.
Kongoleseren utenfor klostermurene har verken mat eller rent vann. Hans hverdag består i å overleve. Det er lokale kriger og elendighet. Alle tenkelige og utenkelige sykdommer florerer. Men han har ikke tilgang til verken medisin eller legehjelp.

Leger uten grenser gjør en fabelaktig innsats for de aller mest hjelpetrengende i verden. Aldri har jeg vært vitne til sånn idealisme og sånn menneskekjærlighet. De er 100 % nøytrale, og tar aldri parti i konflikter. De hjelper både overgriper og offer. Et menneske i nød, er et menneske i nød, uansett rase, tro, kjønn eller nasjonalitet. De setter risiko for eget liv og egen helse til side og jobber natt og dag i krigssoner og etter naturkatastrofer.
De jobber under elendige forhold, og med det de har til rådighet av tilgjengelig medisinske og menneskelige ressurser. Likevel dør kongoleserne i hopetall, hver dag. Av banale sykdommer, som kan kureres for småpenger. Men kongoleseren har ikke penger. Derfor dør han. Hvis han ikke er så heldig at Leger uten grenser finnes i nærheten.

I 2002 døde Ida av leukemi, 19 år gammel. Hun døde etter 100 % innsats av et norsk oppegående helsevesen. Hennes behandling må ha kostet en formue. Leger, Ida og vi kjempet en hard kamp. Likvel mistet vi datteren og søsteren vår.
I Kongo slåss mødre for sine barn. De blir ikke sett eller hørt. Intet helsevesen står klart for å hjelpe dem i deres kamp. Noen barn kunne vært reddet for en tier. Men disse mødrenes kamp er forgjeves. De eier ingenting, og har tapt før kampen har begynt.
Deres smerte er like forkrøplende som min. Men de reiser seg igjen. De går ikke til grunne.

Vi aner ikke hvor godt vi har det i dette landet vårt. Og kongoleseren har mye å lære oss om det å leve det livet vi har, uansett hvor godt eller dårlig det er.
Min tur til Kongo satte mitt eget liv, og min egen sorg i et viktig perspektiv.
Jeg har ikke tenkt å glemme. Og jeg har ikke til hensikt å gå til grunne.

Vi kan ikke alle være i felt med Leger uten grenser, men hver og en av oss kan bli feltpartner i denne fenomenale organisasjonen. Du finner ut hvordan ved å gå inn på http://www.legerutengrenser.no/

torsdag 27. mai 2010

Hvert minutt dør en kvinne i barsel ...

... og hvert minutt dør to barn av malaria.

Er vi klar over hvor godt vi har det i dette landet?
Her kjemper vi mot forkjølelse, norovirus, influensa, fedme ...
I andre land kjemper de for å overleve.

Har jeg fortalt dere historien om sovesyke og hårfjerning?
Sovesyke er en 100 % dødelig sykdom, som forekommer i Afrika, syd for Sahara.
Det er en parasittsykdom, som spres via tsetse-fluer.
Heldigvis finnes det medisin som kurerer sovesyke. Problemet er at den er ca 60 år gammel, og basert på arsenikk. Men den kurerer - eller dreper deg.
"Ild i blodårene" kaller de innfødte behandlingen. Den er smertefull. Arsenikken i medisinen er så sterk at den smelter plasten i kanylene. Vi kan bare tenke oss hva den gjør med blodårene. Nå er det kanskje ikke så farlig. I Afrika har de ikke råd til behandling, uansett.
For ikke mange år siden fant de en ny type medisin mot sovesyke, som ikke er så smertefull og risikabel å behandles med. Problemet er at den er noe dyrere. Denne medisinen ble ikke produsert. Det er ikke økonomisk lønnsomt å produsere medisin for den fattige delen av verden, må vite.
Nå produseres den!
Man har nemlig oppdaget at denne typen medisin, brukt på en annen måte, kan fjerne uønsket hårvekst.
Halleluja! Da er den plutselig atskillig mer lønnsom å produsere. Kvinner og menn i den vestlige delen av verden bruker gladelig penger for å få glatte legger og armhuler. Vi kjemper jo for vår velvære og for et forbedret utseende ...

Så nå har vi altså et hårfjerningsmiddel med den bivirkning at den kurerer en dødelig sykdom.
... men burde det ikke vært omvendt ...?

Jeg har vært i Kongo med Leger uten grenser. Jeg har sett sovesyke på nært hold.
Jeg var ikke alltid stolt over å være kvinne fra den vestlige verden.
Og mens du har lest dette: Hvor mange kvinner og barn tror du har dødd i den andre delen av den samme verden?

Dette skriver jeg ikke for å gi noen dårlig samvittighet. Dette skriver jeg fordi vi alle har godt av å vite. Og fordi vi bør ta oss tid til å se hvor heldige vi er som lever her oppe i nord.
... og hvor godt vi har det.

Og har du litt penger til overs, eller lyst til å vite mer om den tredje verden, kan du alltids gå inn på http://www.legerutengrenser.no/

tirsdag 11. mai 2010

Rusfolket til vestkanten

... lyder Trude Ringheims overskrift under "Signaler" på side 2 i dagens Dagblad.
Ringheim overtar stafettpinnen fra Akhenaton De Leon.
Han foreslår å flytte dopkriminaliteten til Frognerparken og Vestkanten.
Og Trude Ringheim er 100 % enig. "For verken bystyret, Byrådet eller vi, osloborgerne, har hittil vist respekt for tigerstaden vår - det er vår by, barna våre vokser opp i denne byen, for pokker!"

"Barna våre vokser opp her ..." Ok. Men "rusfolket" har også vært barn en gang, og vokst opp - her, eller andre steder. Har Ringheim noen gang tenk over hvordan det må føles å ikke være ønsket noe sted? Å jages fra skanse til skanse? Å være uglesett hvor du enn befinner deg?

En gang var disse "dophuene" som hun også kaller dem, barn. Og ett eller annet sted på veien til voksenliv gikk noe veldig galt. Noen av dem har historier å fortelle som vi knapt greier å ta inn over oss; om barndom eller ungdomsliv som gikk rett i dass. Eller om totalt fraværende barndom, for den saks skyld.

Ringheim vil flytte "dopfolket" til vestkanten. Der de "vil gli nesten ubemerket inn i Chablisfylla, flatfylla, portvinsnesene, pillene og kokainpartyene. For er det noe Vestkanten kan, er det rus." På regnværsdager trenger de tak over hodet og hun foreslår "dette svært omtalte ridehuset i deilige rojale omgivelser på Bygdøy."

Dette "ridehuset i rojale omgivelser" ble bygget fordi ridehuset på Skøyen ble nedlagt. Ridehuset på Skøyen, som "ridehuset i rojale omgivelser", har huset, og huser, bybarn og byungdom fra både Chablisfyll-vestkanten og alle andre kanter. Ridehuset har vært en tryggere havn for en del barn og ungdom enn den "havnen" de har hatt hjemme. For ja; "barna våre vokser opp her for pokker." Men alle er ikke like heldige med valg av foreldre, eller oppvekstkår.
Og nei, det er ikke kun rojale ungdommer som trives i et ridehus. For mange, svært mange, har en mørk krok i en stall og en varm mule vært redningen når alt det som skulle vært trygt har sviktet.
Det "rojale ridehuset" har reddet en mengde bybarn fra å ende opp blant "dopfolket".

Nå kan man også si at ridehuset på Skøyen aldri skulle vært avviklet. Det var det eneste stedet med levende dyr som Oslobarna lett kunne nå, uten hjelp fra voksne. Men det er en annen diskusjon.

Jeg er enig i at Jernbanetorget er et dårlig egnet sted for rusmisbrukere. Men la oss slutte å jage våre medmennesker fra sted til sted.
Og ja; la oss finne et egnet sted. Men la oss ønske dem velkommen til dette stedet. Ikke jage dem dit.
Og la oss begynne å behandle dem med verdighet. De har det jævlig nok fra før.

Trude Ringheim viser en skremmende mangel på toleranse og vidsyn i sin artikkel. Og en stigmatisering og segregering av mennesker som er hårreisende.

fredag 30. april 2010

Slutt på kreft og alskens elendighet!

Robert O. Young har funnet oppskriften som kan kurere og forebygge de fleste alvorlige sykdommer.
Halleluja - og endelig!

Først løste Mira Craig kreftgåten. "Kreft var forårsaket av skyldfølelse og negative tanker. Men kroppen er et intelligent instrument, og vil kurere seg selv, bare vi forstår hvordan."

Deretter fikk vi Sandra Lyng Haugens kjæreste, David Sandoval, som vil redde oss unna alderdom og sykdom med hvetegress. Han lover oss sågar at vi vil kunne bli 120 år, om vi bare følger hans oppskrift.

Dette er småtteri i forhold til hva mr. Young kan love oss. Kreftpasienter som har kun tre uker igjen å leve kan helbredes med en mye bedre grønn væske. Denne kommer i pulverform, og skal kun blandes med vann. Drikker vi litervis av mirakelbrygget hver dag, vil alle våre plager forsvinne.

Og hvem skal behandle oss, og gi oss evig liv? Mr. Youngs nyutdannete mikroskopister!

Jeg finner dette latterlig.
Men ...
For alvorlig syke mennesker er dette stygt gjort.
Livstruende syke mennesker blir tutet ørene fulle, og lovet frelse og helbredelse, av den ene kvakksalveren etter den andre.
Det verste er at mennesker i en sårbar situasjon må forholde seg til hver eneste mirakelkur. De må velge: Tør jeg avskrive det som tøys? Eller skal jeg gi det en sjanse?
Skal dødssyke mennesker bruke sine penger og sine siste krefter på hvetegress, grønne drinker, ferskenkjerner og askavkok? Skal de reise verden rundt etter frelse? Eller skal de bruke sin tilmålte tid i fred og ro, sammen med mennesker de er glad i?

Er vi blitt så redde for døden at vi gjør hva som helst for å ungå den?
Kvakksalverloven burde blåses liv i. Og mirakelbrygg-misjonærer burde pålegges å fremvise vitenskapelige bevis for sine utrolige påstander.

onsdag 28. april 2010

ET MIRAKEL

Dagens Aftenposten viser noe jeg aldri har sett: En politiker, Olav Gunnar Ballo, kommer med en uforbeholden unskyldning til tidligere helsedirektør Anne Alvik.
Hans beklagelse er iøyenfallende plassert, trykket på trekvart side, med store bokstaver!
Når opplevde vi sist en politiker si høyt og tydelig; "Jeg tok feil."
"Min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger,"
sier stortingsrepresentanten.
Bravo, Olav Gunnar Ballo!
Det er høyst menneskelig å ta feil, og å uttale seg om noe man ikke har satt seg godt nok inn i. Men enda mer menneskelig, og ikke minst ærefullt, å be om unskyldning når feilen oppdages.
Ballos innlegg viser til personforfølgelsen av overlege Stig Ottesen, som ble anmeldt av en kollega for å ha gitt aktiv dødshjelp til en kreftsyk pasient.
Ottesen var elsket av kreftpasienter i Bærum. Han var engasjert og empatisk, og bedrev ikke aktiv dødshjelp. Han smertelindret. Det er stor forskjell på å medisinere med intensjon å smertelindre, og å gi aktiv dødshjelp. Rigorøs smertelindring kan føre til avkortning av livet. Men i dette tilfellet snakker vi om uutholdelige smerter hos allerede døende pasienter. Ottesen var de aller sykeste og mest lidende kreftpasienters beste hjelper.
Helsetilsynet, med Anne Alvik i spissen, konkluderte med at aktiv dødshjelp ikke hadde forekommet, og måtte tåle sterk kritikk, fra blant andre Ballo, for "slett behandling av anmeldelsen".
Både Stig Ottesen og Anne Alvik fortjener oppresning i denne saken. Begge utførte sin jobb på en god måte. Det må ha vært svært tungt å stå i den orkanen som urettmessig blåste rundt dem.
Derfor: Heia Stig Ottesen og Anne Alvik. Og bravo, Olav Gunnar Ballo!
... som øyensynlig har baller nok til å våge å gå ut med en offentlig beklagelse ...

lørdag 17. april 2010

Foredrag på hjemmebane

Jeg forbereder foredrag som jeg skal holde i Sandvika på tirsdag.
Det burde kjennes trygt og godt å snakke på hjemmebane.

DET GJØR IKKE DET!!!

Jeg blir liksom mer naken når jeg er så nær hjemmet mitt. Jeg føler at det krever mer av meg. Mer autentisitet.
Men betyr det at jeg ikke er autentisk når jeg snakker i Bergen eller i Tromsø?
Eller kanskje det er nettopp der jeg er autentisk, og meg - bare meg?!
Har det noe med å beskytte hjemmet mitt og meg selv når jeg er på hjemmebane, tro?
Har jeg behov for å holde folk litt på avstand? ...
Det er litt sånn med Idas Dans også. Jeg er liksom redd for at folk skal oppdage at det bare er "lille meg" som har skrevet boken - ikke en "vaskeekte forfatter".

Og nå sitter jeg her og blogger for å slippe unna foredraget ...

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange foredrag jeg har holdt. Likevel kjenner jeg prestasjonsangsten bobler i meg.
Jeg har aldri "ferdigsydde" konsept. Jeg skreddersyr for hvert forum. Jeg hørte en gang en foredragsholder som helt tydelig kjørte sitt løp, uansett publikum. Gjennom hele foredraget satt jeg og tenkte: "Er han helt sikker på at han er i riktig auditorium? Skulle han kanskje vært i salen ved siden av?"
Det må ha vært bekvemt å bare ta frem det forrige foredraget. Men svært ubekvemt å føle at publikum detter av og forsvinner etterhvert som du snakker!" Grøss og gru!!!

En bekjent av meg sier: "Det spiller ingen rolle hva du sier, så lenge du har nok leppestift på."
Hadde det bare vært så vel.

Jeg tror jeg må holde meg til min egen variant: Å forsøke å si noe vettugt, ha nok leppestift - og for Guds skyld; ingen persilledusk mellom tennene!

Wish me luck!
jeg tilbake til foredraget ...

mandag 29. mars 2010

Tilbake til samfunnet?

Hva betyr det at sykemeldte, uføretrygdete, trafikkskadde, mennesker i sorg, etc. skal tilbake til samfunnet? At innvandrere og fysisk eller psykisk handicappete skal integreres i samfunnet?
Betyr det at de som er syke, skadde, handicappete og etterlatte er utenfor samfunnet? Og i så fall, hvor er de? Hvor hører de hjemme? I en egen bås? På et eget sted? I en egen verden? ... I sin egen verden?
Betyr det at samfunnet ikke har plass til syke, uføre, sørgende, eller gamle for den saks skyld? Og at de må skynte seg å bli ferdig med sin elendighet før de kommer tilbake igjen?

Er vårt samfunn så opptatt av vellykkethet, god helse, ungdom, ungdommelighet, glatt og friskt at alle andre faller utenfor?
I så fall tror jeg vi alle, før eller senere, kommer til å befinne oss utenfor.

En trendy helseguru påstår at om vi spiser hvetegress er det ingen grunn til at ikke vi alle skal kunne bli 120 år. Men er det virkelig det vi vil? Og selv da vil vi jo falle utenfor til slutt, med mindre vi dør brått, som friske, ungdommelige 120-åringer. Og hva da med våre pårørende, som vi jo må håpe sørger, litt i alle fall? Vil de falle utenfor, for så å skulle integreres i samfunnet så snart som mulig etterpå?

Vi snakker om verdige eller uverdige liv. Vi snakker om uverdig alderdom, uverdig sykdom, uverdig demens, eller uverdig død. Men verken sykdom, alderdom, demens eller død er uverdig, i seg selv. Det er vi som gjør det uverdig, ved å ikke akseptere det som en naturlig del av livet.

Det blir noe sykt med et samfunn som ikke godtar alderdom, død, sorg og sykdom, det være seg mental eller fysisk. Det blir umulig å leve i et sånt samfunn. Det blir i hvert fall umulig å lykkes. For alle kommer vi, før eller senere, i nærkontakt med disse tilstandene. De er jo et resulat av liv.

Vi bruker så mye energi på å lete etter helse, glattere hud, hvitere tenner, evig ungdom og vellykkethet at vi glemmer å leve det livet vi har.

Når blir vi friske nok, ungdommelige nok, vellykkete nok? Vi har ett liv, uansett om vi liker det eller ikke. Vi kan like gjerne leve det.
Vi kommer ikke til å få noe nytt liv, uansett om vårt eget er bedritent og naboens er supert.

Mange har vist at det er fullt mulig å leve et godt og verdig liv med sykdom, smerte, sorg, handicap eller alderdom. Jeg vil sågar påstå at noen av disse lever et bedre liv enn vi som løper oss ihjel etter gull og grønne skoger, som formodentlig ikke en gang finnes.

Nei, folkens, la oss leve det livet vi har, og ikke det vi synes vi burde hatt eller kunne hatt, "fordi vi fortjener det"...

Og la oss slåss for et ekte, levende samfunn, som har plass til alle. Et samfunn ingen trenger å komme tilbake til, eller integreres i, fordi de allerede er en naturlig del av det.

onsdag 24. mars 2010

Svineinfluensa - for siste gang?

"Blir ikke kvitt vaksinen," leser jeg i Aftenposten.
Tre millioner doser i beredskap har vi som bor i et av verdens rikeste land.
Den 6. oktober 2009 uttalte Folkehelseinstituttet at de var positive til å gi overskuddsvaksiner til sårbare mennesker i fattige land. "Det er ingen enkel sak å transportere slike vaksiner," heter det nå.
Men det finnes allerede systemer etablert av WHO, som kan distribuere vaksiner til fattige land. Hvorfor benyttes ikke disse mulighetene?
Norge hadde råd til å kjøpe seg foran i køen ved dette som vi mente ville bli en global pandemi. Norge med sine velfødde, fullvaksinerte, friske, sunne innbyggere. Norge med sitt fenomenalt velfungerende helsevesen (i global sammenheng), støvsugde markedet for oss som har tak over hodet og rent vann i springen.
Nå viser det seg at vi tålte denne influensaen godt. Hva er det som tilsier at vi trenger hele dette overskuddslageret?
Gidder ikke norske myndigheter å ta seg bryet med å flytte på vaksinelageret?
Hva slags solidaritet viser vi resten av verden ved å sitte og ruge på vaksiner som vi ikke trenger, men som for andre i den samme verden kan være livsviktige?
Jeg har spurt før, og gjentar gjerne: Er det fremdeles typisk norsk å være god?

tirsdag 23. mars 2010

Idas Dans goes to Italy

"Anne K" utfordrer meg til å skrive et innlegg om Idas Dans i kommentarfeltet på forrige blogginnlegg. Og har jeg sagt A, får jeg si B:
Jeg har sagt at Idas Dans lever sitt eget liv, og det gjør den sannelig.
Idas Dans er fremdeles min baby, som jeg fødte etter ca 2 års svangerskap i 2005.
Jeg fryder meg fremdeles over å se den på "bestselger pocket-bordet" i bokhandelen på Gardermoen, der jeg stikker innom hver gang jeg er ute og reiser.
Jeg får fremdeles, nesten daglig, brev, e-post, sms'er og muntlige positive tilbakemeldinger på boken min.
Uansett hva jeg blogger om, får jeg hyggelige kommentarer om Idas Dans i kommentarfeltet.
Jeg inviteres stadig til å holde foredrag i forskjellige fora, på bakgrunn av boken min. Idas Dans har åpnet ufattelig mange dører for meg. Og den som er mest overrasket over denne fenomenale responsen er meg.
Mens jeg skrev boken lurte jeg ofte på om dette hadde noen interesse for andre enn meg selv, og min og Idas familie og venner. Nå er boken solgt i 45.000 eksemplarer!
... og ballen ruller videre:
I dag har Sara vært på besøk her. Vi har drukket te på kjøkkenet i Mariesvei. Sara sendte meg en e-post for en stund siden. Hun forteller at hun er italiensk student ved universitetet i Roma. Hennes mor er norsk, men Sara har bodd hele sitt liv i Italia. Hun både snakker og leser norsk. Nå har hun fått stipend fra universitetet i Oslo for å oversette Idas Dans til italiensk.
Hennes oversettelsesprosjekt startet like forsiktig som mitt bokskrivingprosjekt. Hun fikk Idas Dans av sin norske bestemor for noen år siden, og bestemte seg for å prøve å oversette boken til italiensk, slik at hennes venner også kunne lese den. Plutselig ruller ballen fortere enn hun hadde ant. Nå er dette lille private prosjektet blitt hovedoppgaven hennes. Og dører åpner seg også for henne, som for meg, på alle kanter. Universitetet i Oslo og Roma er involvert, UD er involvert, forleggerbransjen er på banen.
Idas Dans lever sitt eget liv.
... og jeg sitter forundret og begeistret på sidelinjen og observerer at "baby'en" min er blitt voksen og klarer seg selv :)
"Anne K" sier også noe annet. "Kreft er en ensom sykdom," sier hun.
La oss håpe at det er i endring. La oss håpe at bøkene som skrives om kreft, og åpenhet rundt denne alvorlige sykdommen kan gjøre at kreftpasienter ikke føler at de kjemper alene. At vi som står rundt blir modigere. At vi våger å ta del i kampen, sammen med dem.

torsdag 11. mars 2010

Kreft og morskjærlighet

Jeg skrev en artikkel om leukemi på oppdrag fra Støtteforeningen for Kreftrammede for en tid tilbake.
Jeg oppdaget den nettopp på foreningens nettside.
Det er lenge siden jeg skrev den, så jeg leste den igjen...
Og må i all beskjedenhet si: Den ække så gær'n. Og like aktuell idag.
Se den på www.sfk.no/artikkler

tirsdag 9. mars 2010

Er uføretrygdete latsabber?

"Blant uføre som står helt utenfor arbeidslivet, ønsker mindre enn èn av ti seg tilbake i jobb," leser jeg i dagens Aftenposten. Velferdsforsker Knut Røed mener det handler om å motivere, og å gjøre det mer lønnsomt å arbeide.

Rekk opp hånden den som tror at det er økonomi som er årsaken til at folk blir uføretrygdet. Som mener at dersom vi lokker med mer penger vil de komme seg ut i jobb.

Jeg kjenner godt to uføretrygdete kvinner. To fantastisk flotte, velutdannete, positive, oppegående kvinner, som begge ble tvunget inn i uføretrygd. Ikke fordi det var økonomisk lønnsomt å bli trygdet, men fordi kronisk alvorlig sykdom ledet til det. Begge sloss med nebb og klør for å unngå det. Begge ville ha gitt, ikke bare høyre arm, men begge armene for å kunne fortsette å jobbe og leve som tidligere.
Disse to kvinnene trenger ikke all den negative fokuseringen som nå ruller over oss i alle aviser, med hilsen fra Stoltenberg & Co. De fortjener støtte og oppmuntring, ikke mistenkeliggjøring, og en slags snylterstatus.
Ingen av oss ville ønske oss diagnosene som disse to har fått. Ingen av oss kan tenke oss å misunne dem den stakkars tryden de får, eller det reduserte livet de har fått.

Det er på tide at vi begynner å differensiere. Det kan godt være at en del av de uføretrygdete snylter på og utnytter systemet. Men jeg er ganske sikker på at de aller fleste fortjener ros og heiarop, og ikke skråblikk og mistanker.

Finn en annen måte å røyke ut unnasluntrerne på, Stoltenberg. Ikke skjær alle over en kam. Og det holder ikke med en liten setning her og der, om at dette ikke gjelder alle, når overskriftene og de store ordene insinuerer at uføretrygdete er latsabber!

torsdag 4. mars 2010

Surmagete kommentarer

Gunn Hild Lem (Arachne) forteller i et blogginnlegg at hun skriver bok. Hun nevner arbeidstittelen "Jeg har sett en mann dø", og ber bloggleserene komme med meninger.
Mange har innspill og ideer. Alle kommer til å lese boken, uansett tittel.

Så entrer "ragnhild sorensen" banen. "Syns alt kom veldig fort etter Steinar Lems død. Både ny mann, hus, ja, alt. Og nå, en bok ... tittelen er horribel."
... og videre: "Ja, her snakkes det allerede åpent om Salg ..."

WOW!

ragnhild sorensen skal ha applaus for en ting; hun skriver under fullt navn (formodentlig). Men det er jaggu det eneste hun skal ha ros for, i dette tilfellet.

Jeg undres over hva som får et menneske til å skrive sånne kommentarer. Hva er det som er så provoserende med det som Gunn Hild Lem åpent forteller om? Er det det faktum at hun har flyttet fra huset hun bodde i sammen med sin nå avdøde mann? Er det det at hun har forelsket seg igjen? Eller er det det at hun skriver bok om sin sorg, sin frykt, sin kjærlighet, og sitt liv som ung enke med aleneansvar for to småjenter? Er det det at hun kan komme til å tjene penger på boken sin? Og i så fall; når ble det en synd og tjene penger?

"Det blir bare litt mye Deg," skriver sorensen.
Er det det som er problemet? At Gunn Hild tar for stor plass? Og hvem tar hun da plassen fra?

Gunn Hild skal ha ros for at hun så åpent forteller om tabubelagte tema som sykdom, død, sorg, avmakt. Ikke minst skal hun ha ros for å fortelle om sin nye kjæreste.
Gunn Hild viser at det er mulig å leve med to polariteter samtidig; både sorg og glede.
Nå skriver hun bok om det. Vi trenger åpenbart en bok som denne. Vi trenger å lære oss at vi kan gjøre noe med sorgen vår, ikke bare la den gjøre noe med oss. Vi trenger å høre en modig ung enke fortelle oss om bunnløs sorg og sitrende kjærlighet.
Gunn Hild forteller oss om livet, slik det er. Ikke slik vi skulle ønske at det var, eller burde være - "fordi vi fortjener det."

Er vi virkelig så små i dette landet at vi ikke unner hverandre glede, suksess, forelskelse?

Ragnhild sorensens kommentarer viser en total mangel på raushet og medmenneskelighet. Og er et surt oppgulp fra gamledagers fordømmende svartsyn.
Ikke minst oser ragnhild sorensens kommentar av misunnelse. Hennes surmagethet fortjener ikke en hel blogg, men jeg kunne ikke la være.
Derimot er det en annen som fortjener honnør:

... go Gunn Hild Lem!

torsdag 18. februar 2010

VG tar saken!

Jeg blir like opprørt hver gang.

Nå skjer det igjen: Lillian på 90 får sykehjemsplass!
... dagen etter oppslaget i VG.

Tirsdag kan avisen fortelle om Lillian på 90 år, som er glemsk og redd, og som har fått avslag på søknad om sykehjemsplass.
Lillians nærmeste pårørende er Inger Bokerød. Men Bokerød har flere utfordringer i livet enn det å passe på en gammel og engstelig bestemor. Hun har satt yrkeskarriere på vent, for å ta seg av sin leukemisyke sønn, og sin gamle bestemor.
I mine øyne er dette forbilledlig. Hun prioriterer familen fremfor jobben i en presset situasjon.

Jeg vet litt om både det å ha en gammel mor og å ha et leukemisykt barn. Tro meg; ingen av delene er enkle.
Jeg var heldig, jeg hadde mulighet til å konsentrere meg fullt og helt om Ida de 14 månedene hun var syk. Ikke alle har det. Men fy flate som jeg sliter for å skaffe min 94 år gamle mor den hjelpen hun trenger for å kunne fortsette å bli boende i sin egen leilighet.

Jeg fatter ikke hvorfor saksbehandlere, politikere, bevilgende myndigheter og "eksperter" gjør sitt beste for å stikke kjepper i hjulet for mennesker som ønsker å stelle for, og være sammen med, egne syke familiemedlemmer.
Vi har nettopp lest om en kvinne som nå skulle fratas omsorgslønnen som hun hittil har fått for å pleie sin multihandicappede sønn. Hun sparer samfunnet for enorme summer, samtidig som hun får anledning til å være sammen med sin sønn i hans tilmålte tid.

Landet med verdens beste helsevesen burde legge tilrette for mennsker som Inger Bokerød, og den handicappede guttens mor, ikke motarbeide dem.

Men det aller verste er jo at når media drar disse historiene frem i lyset, så ordner alt seg.
Det må bety at det allerede er mulig å hjelpe, men at bevilgende myndigheter ikke gidder å ta seg bryet med å sette seg skikkelig inn i sakene?
Hva er det som ikke tåler lys her?
Hvorfor kan plutselig alle få den hjelpen de, etter min mening, har krav på i et av verdens beste land?
... først når saken tas opp i Verdens Gang ...

tirsdag 16. februar 2010

Om tvillinger og OL-deltager-mobbing

Jeg hadde tenkt å skrive litt om 10 måneder unge barnebarn-tvillinggutter ...

... verdens skjønneste, faktisk. Og det er ikke en gang skryt.

Jeg var barnevakt noen timer i dag. T er et eneste stort glis. B er syk.

Det er ikke alltid greit å være verken tvilling eller mormor, når en er syk.

B vil gjerne ligge stille på mormors fang og kose, og mormor vil gjerne trøste syke lille B. Friske, glade T derimot er klar for å både leke, krabbe og klatre. Ingen av dem får akkurat det de ønsker. Det er kjipt, men god læring i å være tvilling - å vente på tur, å akseptere at en får noe du ikke får, å dele på godene.

Det er viselig laget, det at man ikke får barn i godt voksen alder. Jeg kjenner at mine evner som barnepasser er nokså rustne. Det er deilig, men slitsomt å ha ansvaret for to skjønne små tvilling-gutter.

... Det er slitsomt å være norsk langrennsløper Petter også i disse OL-dager. (Ja da, jeg vet at dette skulle være OL-fri sone.)

Norske langrennsløper Petter hadde kluss med form og ski igår. Dagens aviser oser av skuffelse. På hans vegne? Langt i fra; på det norske folks vegne, på tilskuernes vegne.

Hva tror vi egentlig? Tror vi virkelig at norske langrennsløper Petter har trent, slitt og forsaket i fire år for å gå dårlig på pur f...?
Det er OL, for pokker. Dette er det største en idrettsutøver kan være med på. Uansett plassering er hver og en av dem blant verdens beste sportsaktører!

Jeg har en datter som har vært på landslagsnivå i idrett. Jeg vet hva det koster av slit. Jeg vet hvor gjerne utøverne ønsker å lykkes. Jeg blir fremdeles blank i øynene når jeg ser en lykkelig, smilenede idrettsutøver på pallen, uansett nasjonalitet.

Hva gjør media? De slenger dritt. De skriver som om han har gått dårlig med vilje, for å irritere oss tilskuere og TV-tittere.

Hvilke gloser bruker de? "Stakkars Petter? Så uheldig? Så leit for deg?" Langt i fra. Ordene som skriker mot oss i krigstyper er; "fiasko - Petter sviktet - dårligst når det gjelder!"

Dette kaller jeg ren mobbing av en ulykkelig mann, som har gjort sitt beste der og da. Han har gitt oss den ene store, glederike opplevelsen etter den andre. Han har vært vår norske helt.

Men når har ikke får det til, er det et svik og en fiasko.

Vi burde skamme oss.

... og jeg tror jeg skal holde meg til tvilingbarnebarna. For uansett dagsform er de alltid verdens skjønneste!

lørdag 13. februar 2010

OL-fri sone

Lurer du på hva du skal se på TV i morgen?
Er du glad i sport? Ikke det, nei.
Har du kun Nrk, sier du?
Synd.
La meg kort oppsummere morgendagens TV-program på Nrk:
Fra kl 0600 søndag, til kl 0600 mandag: OL, kun avbrutt av Dagsrevyen og Kveldsnytt.

Jeg vet ikke hva, eller hvem, som forvinner ut vinduet først; TV'n eller mannen.
En ting er sikkert: Jeg kommer til å bruke atskillig mer tid foran pc-skjermen enn TV-skjermen i uken som kommer.
Eller er det ukene?!

Hva med aviser?
Tja ...
I Norge er det for tiden kun to ting som interesserer: OL og Grand Prix.
Jeg fatter ikke. Er vi virkelig så ensporet?
Er det bare meg som ikke går i takt med resten av folket?
Er det bare meg igjen i hele Norge, som driter i både OL og Eurovision Songcontest??

Heia Norge - javisst. Men la meg slippe å bli tvangsforet.

... og la oss krysse fingrene for at det ikke blir seier i Grand Prix i år også.
Jeg vet om mye annet vi kan bruke oljepengene og skattepengene våre på.

mandag 8. februar 2010

MER KYSSING!

Jeg dukker opp til nettoverflaten til fryktelige nyheter:
Når vi passerer 75 år, vil vi ha tilbragt ca 28 år foran pc-skjermen. Vi vil atter ha brukt 14 år på TV-titting. Men ...
... kun 14 dager på kyssing!
Takka f... for at jeg har hatt over to uker nettfri. Da blir det bare 27 år og 50 uker foran pc'n.
Men blir det mer kyssing av det? ...
Skal vil bruke øynene til å se på TV- eller pc-skjermen? Eller skal vi bruke dem til å se hverandre?
Skal vi bruke hendene på tastaturet, eller til å berøre et annet menneske?
Skal vi bruke kroppen til å løpe gatelangs for å bli slanke, unge og vakre? Eller skal vi bruke den til å elske?
Skal vi bruke hodet til å gruble over egne suksesser eller skuffelser, eller til å finne måter å glede en venn?
Skal vi bruke munnen til å snakke dritt om andre, eller til å kysse?

Denne statistikken er tragisk, folkens.
Vi må kysse mer!

søndag 17. januar 2010

Jeg går av nett.

Takk for alle supre kommentarer til både det forrige og andre innlegg. Jeg har ikke tenkt å forsvinne, men går av nett en ukes tid.
Jeg har et utrolig spennende prosjekt for tiden, og må konsentrere meg om det. Jeg lar meg så lett fyre opp av avisartikler, blogger, dagligliv ...
Nå må jeg skjerpe meg. Derfor kommer jeg ikke til å sjekke verken blogg eller e-post en stund. Men; I'll be back.
I mellomtiden oppfordrer jeg dere til å støtte Leger uten grenser, slik at de kan hjelpe jordskjelvofrene på Haiti.
Det er såre enkelt. Gå inn på http://www.legerutengrenser.no/, og følg oppskriften. Jeg har sett denne fenomenale organisasjonen i aksjon. Jeg kan forsikre dere at pengene og hjelpen når frem.
Sayonara, folkens. jeg kommer plutselig tilbake.

tirsdag 12. januar 2010

Mira Craig: Kreft og skyldfølelse.

Hittil har jeg valgt å overse det. Nå kjenner jeg at jeg blir provosert. Nok er nok.
Denne gangen er det Mira Craig som lufter sine meninger om sykdom og helse. "Kreft forårsakes i veldig mange tilfeller av skyldfølelse, og negative tanker." Hva f...!
Hvor mye skyldfølelse og negative tanker tror hun, for eksempel, en to-åring har?
"Røyker man sigaretter og drikker champagne i 50 år så blir man jo mest sansynlig syk." Og hvor mange sigaretter regner hun med at den samme toåringen har rukket å røyke?
Ja. Voksne storrøykere kan få kreft. Men det kan også barn og unge mennesker med sunn livsstil.
"Kroppen er bare et smart instrument. Vi skjønner bare ikke hvordan vi skal bruke den." Kjære Mira Craig: I dette tilfellet er jeg stygt redd for at kroppen din kanskje skjønner mer enn hodet ditt. Makan til vås!
"Kroppen kan helbrede seg selv." Ja da. Når vi snakker om forkjølelse og muskelstrekk, kan den så avgjort det. Men bland ikke livstruende sykdommer som kreft inn i dette.
Jeg er så dritt lei av bombastiske påstander om helbredelse ved tankekraft, engler, Snåsamann, varme hender, healing ...
Alvorlig syke mennesker blir tutet ørene fulle med disse påstandene. De blir forespeilet mirakelkurer og helbredelse. Det er gedigne belastninger for dem det gjelder.
Regine Stokke ba om å få slippe kommentarer av denne typen på bloggen sin. Det hjalp bare så lite. Folk gir seg jo pokker ikke.
La meg si det en gang for alle: Kreft er ikke forårsaket av negative tanker, og kan ikke kureres av tankekraft, engler eller askeavkok! En del krefttyper kan, dessverre ikke, kureres i det hele tatt.
Mennesker i alle aldre dør av kreft, også i dag, på tross av sunn livsstil, positive tanker, viljestyrke, åpne sinn og mot.
Profilerte mennesker bør tenke seg om før de uttrykker seg så bombastisk, og i mine øyne; idiotisk, om så alvorlige tema som livstruende sykdommer.

tirsdag 5. januar 2010

Gradering av katastrofer

"Katastrofeofre føler at de ikke blir tatt på alvor," leser jeg i gårsdagens Aftenposten. En helsides kronikk, og en halvsides artikkel tar for seg Åstaulykken og Tsunamien for henholdsvis 10 og 5 år siden. "Svært mange berørte har fremdeles store problemer. Likevel finnes det fortsatt ikke noe program for hvordan de skal behandles og ivaretas."
La meg si det med en gang: Jeg har ikke til hensikt å minimalisere pårørende etter store katastrofers smerte og sorg. Jeg kan knapt forestille meg hvor smertefullt det må være å måtte slippe mitt barns hånd i frådenede vannmasser. Jeg unner de etterlatte all den hjelp og støtte de kan få. Men ...
I den samme avisen finner jeg to bitte små notiser. "Omkom etter bilulykke på Senja". "Mann savnet etter brann i Drangedal". Det sitter tusenvis av etterlatte og pårørende i Norge som ikke får hjelp fra det offentlige. Hvem avgjør hvilke katastrofer som er spesielle nok til å fortjene offentlighetens lys? Hvem definerer og graderer sorg og smerte?
Mange mister barn, ektefeller,søsken og venner i "hverdagsulykker". Hva slags smerte er det? De etterlatte etter selvmord blir stadig flere. Det sitter pårørende ved sykesenger i alle landets sykehus og ser sine kjære dø langsomt av nådeløse sykdommer. Hva slags smerte er det?
Hver og en av dem erfarer sin egen spesielle katastrofe. Svært få av dem får tilbud om offentlig hjelp. Ingen fete overskrifter forteller deres historie, ingen minnekonsert, ingen kongelige eller offentlige personer møter dem i deres sorg.
Jeg sitter med hundrevis av brev som jeg har fått etter at jeg skrev Idas Dans. Fra mennesker som føler seg så ensomme i sin sorg at de søker meg, et vilt fremmed menneske, for trøst og støtte.
Jeg forventer ikke at alle skal ha krisepsykiatri og katastrofehjelp. (Akkurat nødvendigheten av det, tror jeg at jeg må ta i et eget innlegg.) Men de aller fleste mister ett menneske av gangen. Blir det verre når min kjære dør samtidig med mange andre? ...
Svært mange sitter ensomme med sin sorg og smerte. Er de annenrangs pårørende?

fredag 1. januar 2010

Et flunkende nytt år

Julen er overstått. Skjønt; overstått? Det høres ut som om jula er noe som skal overstås - overleves ...
Jeg har hatt en deilig tradisjonsrik jul, sammen med de jeg er glad i. Julaften med tre generasjoner, gang rundt juletreet, ribbe, gaver, julenisse, glitrende barneøyne, varme smil fra foreldre og besteforeldre.
Tre heile dager sammen med en levende, urøddig, impulsiv og leken familie. Mye latter og mange klemmer. Vi er heldige.
Julebukk (les; nabobarna) har igjen våget seg tilbake hit, etter et års fravær. Halloween-besøket fra 2008 har sittet godt i. Året da husbonden misforsto, og trodde det var han som skulle skremme. Min skjeggete gemal lister seg til ytterdøren, åpner den med et brak og brøler av sine store lungers fulle kraft: Whææææ!!
Resultat: Horder av vettskremte små hekser og spøkelser i fullt firsprang fra den farlige mannen. ... som blir stående betuttet og skuffet i døråpningen. Bak ham; en like betuttet kvinne med hendene fulle av goodies, spesielt innkjøpt for anledningen. Det ble ekstra mye sjokolade i barnebarnas og egne munner det året. Nå er de tilbake, nabobarna - heldigvis.
Tankene i dag: Hva kommer det nye året til å bringe oss? Hva kommer jeg til å bidra med?
Jeg har bestemt meg for å realisere en del drømmer. For å gjøre det nå! For ikke å bare drømme om, tenke på, planlegge. Men gjøre!
Blir det lett? Nja - ikke alt. Det krever mye egeninnsats å realisere drømmer. Det blir nok en del fjell å forsere, kameler å svelge, viljestyrke satt på prøve.
2010 skal bli et morsomt år!
Det skal bli mitt år.

GODT NYTT ÅR!