Debatten angående prioriteringer i helsevesenet er viktig!
Jeg har et innlegg i dagens Aftenposten.
Nå skal vi se om jeg har teknikken inne også. (Det er mer tvilsomt)
www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3683377.ece
Ja til burkini!
for 15 år siden
For en gutt på tre år og en jente på 10 måneder kan faktisk en ekstra uke, måned eller år med pappan sin bety veldig mye..
SvarSlettMan kan ikke skjære alle under en kam..
Hilsen en som nettopp har mistet mannen sin
Jeg er enig med deg, men jammen er jeg enig med hun som har kommentert ovenfor her også. Det jeg tror er viktig, er at man klarer å bevare en viss verdighet til det siste og heller bruker tiden sammen enn å halse rundt etter mirakelkurer. Og så tror jeg det er viktig, selv om det er vanskelig, å tørre å snakke om at den som er syk faktisk skal dø, istedenfor å fornekte dette og snakke om alt annet. En time med god samtale er viktigere enn en uke med kaldsnakk.
SvarSlettSå enig, så enig med deg Gunnhild. Tanken, ønske og kravet om et evig og smertefritt liv kan synes å være et resultat av velferdsamfunnet. Dessverre.All verdens rikdom, all verdens kunnskap og all verdens forskning kan ikke redde oss fra døden. Heldigvis. La oss omfavne livet og gleden mens vi kan. Men, la oss også som du sier, bli venn med døden.
SvarSlettFor den syke og dødende tror jeg det er viktig å gi ro og trygghet på det siste , framfor å prøve det ene og andre som er smertfullt og en påkjenning på kropp og sjel.Det nytter ikke å kjøpe seg frisk !
SvarSlettKjærligheten er den eneste bro mellom livet og døden. Skjør som en spindelvevstråd, sterk som et redningstau.
Til deg som nettopp har mistet mannen din: Ja. En ekstra uke eller et ekstra år betyr mye for dine to barn og for deg, vil jeg tro. Det er jo akkurat det som er så vanskelig i denne debatten. Jeg kommer nettopp fra min 94 år gamle mor. Det er hun og hennes gjevnaldrende som betaler prisen. Den store utfordringen for politikere er å prioritere, og å fordele de ressursene vi har. Hvis vi til overmål skal se dette i et globalt perspektiv, kan det sågar være at noen av våre ressurser burde deles med den tredje verden ...
SvarSlettJeg skjønner at denne debatten er smertefull for deg. Jeg har lenger fartstid enn deg, når det gjelder det å ha mistet en vi er glad i. Derfor er det lettere for meg å se de større linjene. Jeg er lei meg, hvis jeg har såret deg eller andre. Det har aldri vært min intensjon. Likevel står jeg for det jeg har skrevet.
fru Storlien: Åh, gode samtaler, ærlighet og tid til kjærlighet er kanskje noe av det aller viktigste :)
Berørt: Ja. La oss leve det livet vi har, og ikke hige etter det livet vi synes vi burde hatt, eller kunne hatt, "fordi vi fortjener det" ...
Anne K: Du sier det så vakkert. Takk.
Så rett du har, Gunnhild, og så godt du får sagt det.
SvarSlettMan skal ikke behandle for enhver pris, men ta vare på dagene og øyeblikkene når man har fått vite at det ikke er mer å gjøre.
Og ja, det er vondt å miste den man er glad i, som du sier: Det skal gjøre vondt.
Men jeg mener også at kvaliteten på det livet man har levd, og ikke lengden, teller mye.
Derfor er det viktig at den siste tiden ikke blir brukt på behandlinger som ikke virker, men blir brukt i kjærlighet og ro.
Klem
Torhild
Torhild: Nei, det burde ikke være livet for enhver pris. Noen ganger er sågar døden bedre enn livet. Men det er et uhyre sårbart og vanskelig tema.
SvarSlettKlem tilbake
"Ta vare på dagene og øyeblikkene når man har fått vite at det ikke er mer å gjøre"
SvarSlettDet høres fryktelig romantisk og enkelt ut, men slik er det er dessverre ikke.
Det er ikke mulig å sette seg inn i hvordan det er å få servert en dødsdom, så da synes jeg det blir litt for enkelt å mene noe på deres vegne..
Hilsen meg som nettopp har mistet mannen min.
Jeg er helt enig med deg. Det er umulig å sette seg inn i andres situasjon, uansett hva det gjelder. Det finnes ikke to like mennesker, eller to identiske situasjoner. Derfor finnes det heller ingen fasitløsning som passer alle. Det som funker for den ene, kan være helt galt for den andre.
SvarSlettLikevel er det en del av oss her inne som har hatt, om ikke identisk, så i hvert fall lignende erfaring som deg.
Hver og en av oss uttaler oss på bakgrunn av det.
Jeg synes det blir viktig å anerkjenne og respektere hverandres ulike måter å reagere på. Min metode er ikke bedre enn andres, bare annerledes, kanskje ...
Uansett meninger har du min fulle sympati i det du lever i nå.
Jeg er selvfølgelig enig i at alle må få tilnærme seg døden på sin måte.
SvarSlettDet jeg synes er galt er å mene noe om "alle" på bakgrunn av egne erfaringer, for ingen historie er lik.
Det som sårer meg med ditt innlegg er at du definerer riktige og gale måter å takle døden på.
Dere taklet det på en flott og rørende måte, men det klarte dessverre ikke vi.
Min mann klarte ikke å forsone seg med døden, han klarte ikke å godta at han ikke skulle få se sin datter ta sine første skritt, så hva annet kunne jeg gjøre enn å snu hver eneste lille stein..
Jeg er lei meg for at du føler deg såret av det jeg skriver. Jeg mener imidlertid ikke at det finnes riktige og gale måter å takle døden på. Enhver må finne sin egen vei. Det ene er ikke mer riktig enn det andre.
SvarSlettVi fant vår måte. Det ble riktig for oss. Jeg har aldri kunnet forstå at Ida forsonet seg med sin død. Men det gjorde hun. Og det gjorde det lettere for oss andre. Ikke lett, men lettere.
Det er hjerterått det du har vært igjennom, og der du lever i nå. Jeg håper du tror meg når jeg sier at det siste jeg ønsker å gjøre er å legge sten til din byrde.
Som sagt; vi må alle finne vår egen vei. Og den ene er ikke mer riktig eller bedre enn den andre.
Nok en gang må jeg også gjenta at jeg står for det jeg har skrevet. Men i det mener jeg ikke at jeg har noen fasit, eller gjør noe bedre enn andre.
Uansett: Jeg ønsker deg og dine lykke til videre.
Anonym: Jeg føler med deg i sorgen over din mann.
SvarSlettDa min datter på 19 år fikk beskjed om at det ikke var mer mer å gjøre, var det riktig for oss å ta vare på hver dag og hvert øyeblikk. Det høres muligens romantisk og enkelt ut, men det var det rette for oss i den situasjonen, og enkelt var det i hvertfall ikke.
Som Gunnhild sier: Det ble riktig for oss.
Min datter forsonet seg også med at hun skulle dø, og hun døde trygg og fredelig, og jeg var overbevist om at vi hadde gjort det rette.
Jeg er både enig og uenig med deg i dag Gunnhild. Men det som er så deilig med deg er at du er ikke så standhaftig at du ikke kan lytte til andres meninger, synspunkter eller erfaringer. Du kommer bare med dine. Det er opp til hver enkelt hva andre ser på som rett eller galt.
SvarSlettSelv tenker jeg at for min del ville det vært like viktig å holde i live mine jevnaldrende som min bestemor (som jeg har et usedvanlig nært forhold) og som nærmer seg 80-årene. Og når det er sagt har mormor også mange plager; kreftoperasjon, hofteoperasjon, to hjerneslag/infark og leddgikt i hendene.
Mormor sier at selv om kroppen forgår for hver eneste dag, og kreftene blir svakere, vil hun leve. Hun er frisk og klar i hodet, hun klarer det hun må og er evig takknemlig for hver eneste dag for at hun klarer å stelle seg selv og gå på toalettet. Mormor er langt fra fornøyd med livet, selv om kroppen jobber i mot. Hun vil fortsette å leve og jeg håper hun holder i maaange år til, og at legene gjør hva de kan om noen oppstår.
For meg kan min bestevenninne som jeg snakker med flere ganger daglig, bety like mye som mormor som nærmer seg 80. Et liv bør nok kanskje ikke holdes i live for enhver pris. Det er bedre at noen får slippe, enn å lide seg igjennom noen dager, uker, måneder.. hvem vet, kanskje år til om de har uutholdelige smerter.
Jeg jobber for øyeblikket som hjemmehjelp, så jeg møter alle type mennesker, i alle mulige aldre med all verdens plager. Jeg vet om de som gjerne vil leve, og jeg vet om de som aller helst skulle ønske de slapp. Jeg er imidlertid imot aktiv dødshjelp, det mener jeg gjør det for enkelt for mange på dårlige dager/perioder.
Men flott debattert Gunnhild! Liker måten du tar med din egen dyrkjøpte erfaring om en livsglad og energisk tenåringsdatter som dessverre måtte forsone seg med det uunngåelige; døden. Med at du gjør det setter du ting i perspektiv og gjør at poengene dine kommer tydelig frem.
Selv sier jeg både som mormor og Wenche Foss (som sa det samme på TV forleden): Jeg takker for hver eneste dag. Når jeg ser på hvor mange på min alder, eldre og yngre som får hissige, uslåelige diagnoser og må bøte med livet. Det gjør meg vondt, fryktelig vondt. Men lærer meg til å sette mer pris på her og nå.
Det er ikke sikkert at vi er så uenige likevel, Sindre. Jeg er så avgjort imot aktiv dødshjelp. La det være helt klart. Men ...
SvarSlettdet jeg snakker om her er svært syke mennesker som legene mener kommer til å dø i den aller nærmeste framtid. Hvis vi skal bruke all vår ekspertise og teknologi på disse pasientene vil det gå ut over andre pasientgrupper, som din mormor og min mor. Vi har ikke økonomiske ressurser til å forlenge døende menneskers liv med dager eller uker, selv om vi kan ha teknologiske ressurser. Vi må prioritere og fordele. Det jeg mener er at mesteparten av ressursene bør brukes på pasienter som har muligheten til liv og å gjøre deres liv så godt som mulig. Jeg sier ikke at vi bare skal la døende pasienter seile sin egen sjø. Men livsforlengende behandling er ofte plagsom og smertefull. Kanskje vi burde bruke ressursene på å smertelindre de siste dagene istedenfor å slåss for noen smertefulle dager ekstra. Vi må akseptere døden før eller senere. Jeg synes vi må lære oss å leve med naturen istedenfor å slåss mot den.
Og ja; la oss leve her og nå. Det er dette som er livet, uansett om vi liker det eller ikke :)
Jeg holder meg unna den følelsesmessige side av saken - den må hver enkelt ordne opp i selv. Men det dreide seg egentlig om prioriteringer av helsetjenester. Dette er en debatt vi bare har sett starten på. Fremtiden vil kreve kutt i mange sammenhenger. Tar nok litt tid før folk flest tar dette inn over seg. MEN, det gis ikke livreddende behandling for gamle mennesker på sykehjem - så prioriteringen i den sammenheng er allerede på plass..
SvarSlettArvid: Heldigvis, sier jeg. Likevel er det svært mange pårørende som krever at all mulig teknologi skal tas i bruk for å forlenge demente 90-åringers liv. Min egen mor er 94 år, klar i toppen, bor i sitt eget hjem. Verken hun eller jeg kommer til å forlange svære livreddende ressurser når hennes dager er talt. Det jeg for tiden slåss for er litt mer hjelp slik at hun kan fortsette å bo hjemme. Det er langt billigere for samfunnet vårt enn en gamlehjemsplass.
SvarSlettLeger foretar daglig prioriteringer. Det er vi, vanlig dødelige, som snart må forstå at evig liv og evig god helse ikke finnes. Og at prioriteringer må foretas.
... og hvis vi ser vår ressursbruk i et globalt perspektiv ...
Det som sjokkerer meg i denne debatten er våre folkevalgtes feighet. "Ingen skal lide og ingen skal bli engstelige". Pisspreik!
(Se der fikk jeg fyrt meg opp litt i dag også:)
Ha en god dag, Arvid
kjære Gunnhild!
SvarSlettsom veldig mange andre har jeg lest den nydelige boken din, idas dans! Jeg må si at
jeg er mektig imponert over hvordan du
talker alt, og hvor fantastisk du var
overnfor Ida! er helt sikker på at Ida
ikke kunne hatt en bedre sykeperiode,
når man ser bort ifra ting man ikke
kan gjøre noe med. du burde være stolt
over deg selv!
den boka rørte virkelig noe i meg!
jeg kjenner jeg er mere takknemmelig for
ting man lett tar forgitt. og jeg er nok
ikke den eneste. Kan du ikke legge ut bilder av den nydelige datteren din og den utrolige familien din? jeg lurer så utrolig på hvordan dere ser ut! ida virker så ufattelig vakker.
har sett bilde av dere og tenkte : wow!
jeg trodde virkelig ikke at man kunne være så vakker, når man var så syk! og virker som hun har en nydelig personlighet. jeg er 18 år selv, og kjenner at det er utrolig trist at jeg ikke fikk bli kjent med henne.
håper alt er bra med deg og dine, og unner deg virkelig alt godt!
mvh. Marit
p.s: noen ganger har jeg vurdert å bake kake å henge på døren deres ( jeg bor nemlig i bærum), men det hadde vell vært litt for påtrengende. en av mine mange sprø tanker.
vil så gjerne takke deg!
Marit: Tusen takk for pene ord om Idas Dans og om oss, som familie. Jeg kommer nok ikke til å legge ut bilder av oss. Min mann og mine barn må selv velge hvor "offentlige" de ønsker å være. Og kjenner jeg dem rett, vil de helst ligge lavt.
SvarSlettDet er hyggelig av deg å ville gi oss kake, men jeg synes det gode innlegget ditt her er en nydelig takk.
Nok en gang; tusen takk for fin tilbakemelding på Idas Dans :)
Du har sikkert hørt utsagnet "Vi skal gi liv til dagene, ikke dager til livet"? Takk for et viktig innlegg i debatten!
SvarSlettJeg synes dette er et flott innlegg i debatten Gunnhild. Og er bare innom for å rappe linken til dette innlegget for å gi det til noen...jeg tror vil like å lese.
SvarSlettRagnhild: Takk :)
SvarSlettSilje: Rapp i vei, og takk til deg også :)
Det var nydelig skrevet, Gunnhild.
SvarSlettDu skriver så levende at man blir varm i kroppen. Hver gang jeg leser blir ordene hengende igjen i lang tid. Du har så rett, og du vet hva du snakker om. Jeg er hundre prosent enig med deg, og jeg sendte linken videre til en venn. Hun var også enig, og trengte å lese akkurat det du skrev akkurat nå.
SÅ: fra oss begge, tusen takk!
Klem Kristine
Takk til deg også, Kristine. Og til vennen din :)
SvarSlettKlem. G.
Hei Gunnhild :-))
SvarSlettVille bare dele et flott sitat som jeg liker godt....Veldig vakkert og veldig sann...
De vakreste menneskene jeg kjenner, er de som har kjent på tap, kjent lidelse, kjent kamp, kjent smerte, og har funnet sin vei ut av dypet. Disse menneskene har en forståelse, en følsomhet og en takknemlighet for livet som fyller dem med lidenskap, mildhet, og en dyp kjærlig omsorg ♥♥♥
Så vakkert sagt. Men er det ikke litt trist, Anne K, at så mange av oss trenger en på trynet, før vi virkelig kan sette pris på livet.
SvarSlettTakk for nydelig sitat, og for at du bryr deg :)
Hei Gunnhild
SvarSlettJo , det syns jeg er veldig trist - de aller fleste setter nok pris på livet , men vi lever i en veldig travel verden - der ting skal gå fort og vi higger etter det gode liv - som mange assosierer med velstand , status , perfekt ytre og setter høye forventninger både til ting og fra andre mennesker , til ferier og planer og slik. Jeg tror ikke det bidrar til det godt liv sånn uten videre - De grunnleggende verdiene må dekkes først. Det skjer kansje når man får seg en på trynet ? man må gå i seg selv , tenker tanker man normalt kansje ikke ville ha tenkt dukker opp , man blir i stand til å stille spørsmål man ikke ante kunne stilles. Tror det ligger mye i sitatet : På seg selv kjenner man andre.
Jeg kunne nok ha skrevet side på side hvor trist jeg syns det kan være enkelte ganger - Ser jo hvordan enkelte rundt meg klager og er misfornøyd og utakknemlig med livet sitt - når man i utgangspunktet har det veldig bra...
Jeg har jo mine dager jeg også sånn som alle andre - men jeg er veldig takknemlig for livet mitt og jeg kunne nok ha vært foruten mye som du skrev i et tidligere innlegg - men da hadde jeg jo ikke vært den jeg er i dag :-) Jeg har også mistet min førstefødte datter i for tidligfødsel - i 5 mnd - det var en svært ensom sorg , den opplevelsen og sorg skulle jeg ha vært foruten.Den var tøff å komme gjennom.
Ble litt mye meg denne gangen gitt...men som den rauste damen jeg tror du er så er det nok greit ? ;-)
Ha en flott uke Gunnhild og dere andre lesere.
Anne K: Jeg synes jo at en del av vitsen med bloggen min er at andres stemmer også skal høres. Så, ja da, du er velkommen til å filosofere litt her :)
SvarSlettNoen sier; på seg selv kjenner man andre. Men fordi det ikke finnes to like mennesker, vil jeg kanskje heller si (som søstrene Ihlen): På seg selv kjenner man ingen andre :)