For snart 4 år siden så en kongolesisk kvinne meg rett inn i øynene og sa: "Ikke glem meg."
For 7 år siden så et par andre øyne inn i mine og ba meg om ikke å gå til grunne.
I 2006 var jeg med Leger uten grenser i Kongo, langt, langt inne i bushen. Siste strekket på reisen var 6 timer i uthulet tømmerstokk på Kongoelven. Stort lenger inn i Afrika kommer du ikke. Der, i Isangi, hadde Leger uten grenser sin camp. Det var så langt fra luksus som vi kan tenke oss. Likevel var det, i forholdt til kongoleserens boligstandard, luksus.
Jeg bodde i et forfallent kloster, uten strøm, og med vannreservoar på taket. Maten jeg spiste var ikke god, vannet jeg drakk smakte vondt, men var filtrert og tilsatt klor. Det var rent. Fellesdoen, som jeg delte med en liten gjeng kullsorte munker, var verre enn ufyselig.
Kongoleseren utenfor klostermurene har verken mat eller rent vann. Hans hverdag består i å overleve. Det er lokale kriger og elendighet. Alle tenkelige og utenkelige sykdommer florerer. Men han har ikke tilgang til verken medisin eller legehjelp.
Leger uten grenser gjør en fabelaktig innsats for de aller mest hjelpetrengende i verden. Aldri har jeg vært vitne til sånn idealisme og sånn menneskekjærlighet. De er 100 % nøytrale, og tar aldri parti i konflikter. De hjelper både overgriper og offer. Et menneske i nød, er et menneske i nød, uansett rase, tro, kjønn eller nasjonalitet. De setter risiko for eget liv og egen helse til side og jobber natt og dag i krigssoner og etter naturkatastrofer.
De jobber under elendige forhold, og med det de har til rådighet av tilgjengelig medisinske og menneskelige ressurser. Likevel dør kongoleserne i hopetall, hver dag. Av banale sykdommer, som kan kureres for småpenger. Men kongoleseren har ikke penger. Derfor dør han. Hvis han ikke er så heldig at Leger uten grenser finnes i nærheten.
I 2002 døde Ida av leukemi, 19 år gammel. Hun døde etter 100 % innsats av et norsk oppegående helsevesen. Hennes behandling må ha kostet en formue. Leger, Ida og vi kjempet en hard kamp. Likvel mistet vi datteren og søsteren vår.
I Kongo slåss mødre for sine barn. De blir ikke sett eller hørt. Intet helsevesen står klart for å hjelpe dem i deres kamp. Noen barn kunne vært reddet for en tier. Men disse mødrenes kamp er forgjeves. De eier ingenting, og har tapt før kampen har begynt.
Deres smerte er like forkrøplende som min. Men de reiser seg igjen. De går ikke til grunne.
Vi aner ikke hvor godt vi har det i dette landet vårt. Og kongoleseren har mye å lære oss om det å leve det livet vi har, uansett hvor godt eller dårlig det er.
Min tur til Kongo satte mitt eget liv, og min egen sorg i et viktig perspektiv.
Jeg har ikke tenkt å glemme. Og jeg har ikke til hensikt å gå til grunne.
Vi kan ikke alle være i felt med Leger uten grenser, men hver og en av oss kan bli feltpartner i denne fenomenale organisasjonen. Du finner ut hvordan ved å gå inn på
http://www.legerutengrenser.no/
