I går kveld ble jeg introdusert for et, for meg, nytt og ukjent begrep: "Værekraft."
Anne Margrethe Lund ble portrettert i en times film, sendt i reprise i går.
Denne fenomenale unge jenta fikk, som toåring, kreft i øyet. Operasjoner og stråling resulterte i et liv uten øyne, og med et relativt vansiret ansikt.
I voksen alder kom kreften tilbake. Etterhvert med spredning til omtrent alle organer.
"Man må aldri miste troen," sa hun. "Vi får ikke gi opp."
Hun holdt foredrag for helsevesen og på lederseminar. Hun hjalp mange mennesker å finne sin egen kraft. Hun laget musikk og sangtekster. Hun hadde en vakker, følsom stemme, og spilte inn CD'en "Crushed roses", som handlet om verdien i det ufullkomne.
Men det som imponerte meg mest var hennes milde, men likevel kraftfulle, livsbejaende væremåte.
Hun var inn og ut av sykehus, og hun hadde store smerter. Til tider var å ligge i sengen eller på sofaen det eneste hun greide. "Noen ganger må vi bli båret," sa hun. "Da gjelder det å ha tillit til menneskene rundt seg."
Det var i sånne situasjoner hun snakket om værekraft. Å ha kraft til å bare være den vi er. Uten å skulle yte, uten å prestere. Men krefter til å bare være. Å beholde en god selvfølelse også når man er liten og svak.
Vi har så lett for å rangere hverandre etter prestasjoner, etter hva vi gjør, ikke etter hvem vi er.
Å oppleve et menneske som Anne Margrethe Lund setter mitt eget liv, med mine egne motbakker, i et større, og sunnere perspektiv.
Denne skadeskutte, flotte kvinnen greide å skape seg mening midt i motgangen. Hun, som var avhengig av andres hjelp, hjalp så mange.
Når Anne Margrethe Lund, som levde i mørket, kunne se så lyst på sin tilværelse - ja da burde det gi håp for oss alle.
Anne Margrethe Lund døde til slutt av sin kreftsykdom i 2008, men stod på barrikadene til siste slutt.
Ja til burkini!
for 15 år siden
Sterkt !
SvarSlettDesverre fikk jeg ikke med meg programmet på TV - men så filmen på nette , som for det meste var uten tekst.Håper på å få sett hele programmet tekstet.
Det er utrolig hvilken styrke det ligger i et menneske. Værekraft er et vakkert ord !
Et godt og brukandes begrep. Takk for at du formidler.
SvarSlettJa, Anne K. Det var et sterkt program. Håper du får sett det tekstet. Det er verdt det.
SvarSlettJa, underveis, det er absolutt et brukandes begrep, som kan sette igang tanker rundt dette å våge å bare være.
Jeg så også dette programmet. Som syk med mange kroniske diagnoser, leter jeg stadig etter kilder til inspitsjon for å ta lærdom så jeg kan leve mitt liv til det fulle, med de begrensninger jeg har.
SvarSlettJeg bet meg også merke i Anne Margrethes vakre stemme, og jeg satt og nesten sugde inn inntrykket av hennes yndige og milde vesen. Jeg satt tilbake i dype tanker etter at programmet var over. Så tom verden er blitt uten hehhe, tenkte jeg. Jeg hadde ikke hørt om henne før, men jeg har en svak fornemmelse av at jeg har hørt ordet "værekraft" uten at jeg har tenkt over hvor det kom fra.
Dokumentarer bruker å komme med masse fakta, med masse tall og statistikker, og det skjer masse på en gang. Slik opplevde jeg ikke denne dokumentaren. Jeg satt og stadig ventet på at "noe" skulle skje. Det jeg ikke så når dokumentaren gikk, var at det skjedde rett foran øynene på meg. Anne Margrethe VAR. Og det er egentlig alt et menneske behøver å være, for å ha verdi. Anne Margrethe viste at å VÆRE - det er faktisk nok. Mennesket har verdi var å VÆRE.
I vårt samfunn måles verdien som menneske ut fra hvordan du ser ut, hvordan du bor, hvilken jobb du har, og i tillegg skal du helst ha et par tre vakre barn og bikkje og kjøre fancy bil som byttes hvert 2. år i en ny bil. Sånn satt på spissen. Man "er" liksom ikke noe uten at man passer inn i det mønsteret. Anne Margrethe viste at menneskes verdi måles ikke ut fra prestasjoner og eiendeler, det viktigste er å huske på at vi alle ER. Og fordi vi ER så har vi verdi. Enten vi er uføretrygdet eller jobber 150%.
Denne våren har det vært tøft å lese aviser. I de fleste aviser sparkes det (som regel anonymt) både til høyre og venstre og i alle retninger ellers, i forhold til de som er ufør. Jeg er blant dem som er ufør. Jeg har 7 alvorlige diagnoser, som hver for seg eller til sammen gjør meg pleietrengende i perioder. I vår har jeg fått lese hvilken slabb jeg er i avisene, der jeg ligger på sofaen eller sitter i en stol hjemme og ikke produserer noe. I avisene skrives det selvsagt også at "visst kan de, de er bare late de som er ufør."
For en måned siden var jeg i begravelse. En bekjent med alvorlig sykdom orket ikke mer fordømmelse og trakassering, og valgte å avslutte sitt liv. 27 år gammel.
Hva er det for et samfunn vi lever i, når en 27 år gammel person med en alvorlig sykdom føler seg så mobbet av familie, såkalte venner, og ikke minst bombardert daglig med dagens dose av "vi hater uføretrygdede her i Norge" artikler at selvmord ble løsningen? I avskjedsbrevet fra vedkommende var det fokus på media. Mange aviser, nettsteder med mer hadde over flere uker masse negativt å si, og 27 åringen klarte ikke mer. Ville ha fred for å bli dømt som lat og arbeidssky. Hvor mange andre har tatt samme valg? Jeg må innrømme at jeg har vurdert samme valget selv. Men jeg ble berget i site liten ved at et menneske kom inn i mitt liv og så MEG. Jeg fikk føle jeg hadde verdi igjen, bare ved å være meg selv.
Jeg håper dokumentaren om Anne Margrethe kan inspirere andre mennesker til å tenke seg om. Både syke og friske kunne ha godt av å sette seg inn i den tankegangen det kom frem i dokumentaren at Anne Margrethe hadde.
"Værekraft". Essensen av å være menneske, tenker jeg. Akkurat nå.
Etter at sykdom hadde herjet med Anne Margrethe og gitt henne et ansikt som var preget av det hun hadde vært gjennom, så sitter jeg igjen med følelsen at selv om jeg opplevde Anne Margrethe gjennom tv-skjermen, så er hun et av de vakreste mennesker jeg har "møtt"!
Takk til Anne Margrethe for det du gav. Verden har blitt et noe bedre sted på grunn av henne.
Å "bare" være, er nesten det vanskeligste vi mennesker gjør...både vi selv, og andre måler oss selv mer i hva vi gjør...Desverre.
SvarSlettApropos ord/begreper som sier så mye...Jeg leste et sted et begrep jeg ikke hadde hørt før, nemlig: - ventesorg-. Det er også et begrep med usigelig mye innhold....
For et nydelig menneske. Programmet på NRK2 gjorde skikkelig inntrykk på meg. Så dyptgående. Det rører ved de inderste strengene i hjertet mitt. Sangene er helt enorme. Tusen takk Anne Margrethe Lunde, for at du er den du er! Så er jeg så ufattelig glad at du har Jesus i hjertet ditt, så du har et enormt perspektiv på livet. Det slutter ikke her...
SvarSlettJenna; jeg skrev et langt svar til deg, som forsvant i cyberspace. Essensen var: Hold deg i livet. Vi trenger mennesker som deg. Vi trenger mennesker som viser sin verdi, uten å skrike om hvor flinke de er, hvor pene de er, hvor rike de er ... Takk for dine fine ord :)
SvarSlettAnonym x 2: Enig, å bare være er noe av det vanskeligste vi gjør. Å stole på at vi er gode nok, uten å prestere. "Ventesorg" ... en må jeg tenke på...
Ja, Anne Margrethe Lund var et vakkert menneske.
Synd jeg ikke så programmet.
SvarSlettHun hørtes ut som et vakkert menneske.
takk for at du delte dette:)
W
Det kan være at du finner det på nettet, W
SvarSlettVærekraft er et nydelig ord.
SvarSlettDenne historien, din historie, Idas historie - alt er med på å sette ting i perspektiv.
Takk igjen for at du deler. Og takk for den nydelige kommentaren din, som igjen rørte meg til tårer. Tenker mye på deg, Gunnhild. Gode deg! Er det mulig?
Fortsett med skrivingen på Jomfruland. Skriv skriv skriv. Så vi får lese. (Ikke at jeg har noe imot å lese Idas Dans igjen og igjen).
Jeg skal se om jeg finner programmet online. Jeg vil også våge å bare være.
Kristine: I like måte: SKRIV!
SvarSlettOg skulle du trenge det, kan jeg kanskje være behjelpelig med forleggerkontakter ... :)
:) Du er så god. Men vær forsiktig med godheten, da, for I might take you up on that offer. PLUTSELIG (om sånn ca 4 år og 18 uker) står jeg utenfor kjøkkendøra i Maries Vei med en bunke crap som ingen vil ha og bønnfaller deg om å trekke i alle snorer. Gled deg :-)
SvarSlettGleder meg. Jeg elsker crap :)
SvarSlettHei Gunnhild!
SvarSlettTenkte jeg måtte legge igjen en liten hilsen her. Jeg har lenge hørt mye positivt om "Idas dans", men aldri vært glad i bøker. Nå er jeg plutselig innlagt på sykehus, og for å få tiden til å gå - endte det med at jeg skaffet meg noen bøker likevell. Alle like uinteressant, synest jeg. På lørdag fant jeg ut at NÅ må jeg bare se om jeg finner den boka alle snakker om, kanskje den er noe for meg...
Og om den var! For en fantastisk nydelig bok. Utrolig trist, men samtidig så vakker. Jeg beundrer deg og familien din, dere taklet det så utrolig bra. Kan tenke meg at det er lett å grave seg ned når man står i en så vanskelig situasjon, men dere kjempet - og dere stod sammen som verdens fineste familie. Jeg er helt rørt.
Håper alt går bra med deg og familien din nå. Ser du skriver at du har fått 7 barnebarn? Hohoisann! Ida er nok kjempestolt over sine små nieser og nivøer! :)
Det er nok ikke riktig innlegg å skrive dette på, men jeg vil bare si takk.
SvarSlettTusen takk for at du har vist meg, og sikkert mange andre, at det ikke er feil å ikke sørge "rett". Takk for at du og den vakre familien din har vist meg gjennom boka at jeg kan sørge over mitt tap på MIN måte og at det ikke er feil.
En ting til jeg må slenge med her: Jeg har aldri lest en bok der jeg må gråte og le om hverandre. Hele boka utstråler så mye kjærlighet og mot at jeg bare må bøye meg i støvet for hele familien din og spesielt Ida og hennes ufattelige styrke.
Dorte: Det finnes ingen rett eller gal måte å sørge på. Den måten som gjør deg godt er den rette for deg. Så får andre finne sine måter.
SvarSlettOg takk for pene ord om både Ida og boken vår :)