Godhetstyranni og mobbing

Jeg skriver ikke dette ut fra misunnelse. Jeg er heller ikke ute etter å mobbe noen, verken unge eller gamle. Jeg skriver dette i undring … og bekymring.
Fredag kveld ble tilbrakt med bena på bordet, avisen i fanget og gullrekka (i alle fall en del av den) på tv.
Skavland hadde Listhaug på besøk og snakket om godhetstyranniet. Jeg kan forøvrig tenke meg atskillig verre ting å tyranniseres til enn godhet, men … Listhaug forklarer uttrykket med at folk ikke tør snakke om flyktningestrømmen og si hva de mener i frykt for å stemples som rasister. Jeg tør å snakke om flyktninger og nød hvor som helst og når som helst. Jeg føler meg ikke tyrannisert til godhet og er ikke enig i at "vi skal hjelpe dem der de er". Vet Listhaug hvor de er? Og ikke minst; vet hun hvem de er? De er ikke en strøm, de er fedre, mødre, barn og venner som lever i et helvete.
Nok om Listhaug.
På Senkveld var Sophie Elise, mediamaktens dronning. En selfie med Thomas og Harald ga "likes-rekord". I dag har jeg for første gang vært inne og lest en del av bloggen hennes. Hun er mest lest, men hva skriver hun om? Ingenting. Ingenting annet enn antrekk, sminke, utseende og blogg-awards - og likes og popularitet.
Jeg nekter å la med stoppe av godhetstyranni eller insinuasjoner om mobbing. Det jeg hittil har sett av bloggen og intervjuer av vår mediadronning er intet mindre enn navlebeskuende ego-digging.
Hvis alt som skal til for å oppnå makt i media er selfies med en kjendis, og alt som skal til for å støtte det er et klikk på en "tommel opp", blir jeg bekymret - nei; jeg blir vettskremt.
Sophie Elise har størst mediamakt. Det betyr at hun burde ha mulighet til å forme en hel generasjon …
men forme den til hva?