Sophie Elise - del 2

Hva er det jeg ikke forstår?
Aftenposten  v / Cecilie Asker har i dag en helsides jubel over Sophie Elise og ikke minst hennes puppestunt.
Aftenposten er ikke alene om å ta denne rosabloggeren til sitt eget bryst. Dagens Næringsliv, VG, Dagbladet … Alle skryter de av hennes samfunnsengasjement. "Det må være tillatt å se ut som en Barbiedukke og likevel være samfunnsengasjert," mener de. Det kan jeg si meg enig i.
Men jeg har som sagt lest nevnte blogg i flere dager og jeg spør: "Hvor finner jeg dette bejublete samfunnsengasjementet?" Alt jeg finner er pludring om frisyrer, falske vipper, antrekk, awards og popularitet -  i dag reklamerer hun for en barberhøvel, som visstnok skal være uovertruffen.
I et tidligere intervju der hun ble konfrontert med alle de kritiske røstene, svarer hun klart og stolt; "se hvem som har de fleste leserne." Og det er jo nettopp det: Jeg fornemmer et atskillig sterkere engasjement for eget utseende, popularitet, antall lesere, likes og awards enn samfunnskritiske spørsmål.
Sophie Elise har gått forbi selveste "Fotballfrue" i antall lesere. Fotballfrue tar åpenbart opp kampen og skal også bli mer samfunnsengasjert.
Disse jentene skal få blogge og uttale seg så mye de vil og om hva de vil for min del. Det jeg stiller spørsmål ved er denne nesegruse beundringen fra presumptivt fornuftige journalister og medier. Blandes ikke kortene litt her?
Er disse jentene virkelig opptatt av samfunnet, eller er det egen popularitet som har hovedfokus?
Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å få flere lesere selv om jeg viser frem min snart 70 årige pupp som har ammet fire barn, når jeg tar imot blomster etter en bokpresentasjon eller et foredrag.
Min pupp skal få være i fred innenfor en BH og en genser av ukjent merke.