Gjerningsmannen er ene og alene ansvarlig for dette

... sier Arne Okkenhaug i en artikkel i Aftenposten i dag.
Okkenhaugs sønn, Emil, ble drept på Utøya. Han ble bare 15 år.
Denne flotte og reflekterte faren provoseres av tabloidpressens håndtering av katastrofen.
"Jeg godtar ikke sensasjonsoppslagenes ensidige fokus på å finne syndebukker. Heller ikke "hva om ...- tankegang", eller manglende respekt for folkets tidlige ønske om å snu ryggen til "ungdomsmorderen".
Okkenhaug er lei av å lese artiklene som piller fra hverandre hjelpeinstansenes metoder. Han vil ikke vite hvor fort det er mulig å komme seg fra Hønefoss til Utøya på en normal hverdag.
Han er ikke alene om å tenke sånn.
Den 22. juli 2011 opplevde Norge en katastrofe så uhyrlig at ingen kunne ha forutsett, eller forberedt seg. Det er det verste som har skjedd landet vårt siden andre verdenskrig. Vi opplevde noe som er helt uten sidestykke i vår historie. Hvordan skal noen kunne forberede seg på noe som vi ikke en gang kan forestille oss kan komme til å skje?
Det er så lett å kritisere alt og alle i ettertid. Nå har vi fasiten, vi vet vi hva som skjedde.
Der og da levde ungdommer, foreldre, hjelpearbeidere fra alle etater, beredskapstropper og campingturister i et totalt uoversiktlig og uvirkelig inferno.
Alle gjorde sitt beste. Heltedådene står i kø.

"Hva påfører sensasjonsoppslag av skader på de hjelperne som har gjort alt de der og da har maktet og evnet for å hjelpe?
Anders B. Breivik er ene og alene ansvarlig for alle drapene," sier Emil Okkenhaugs far.

Vi burde lytte til hans tanker og refleksjoner, og lære av hans kloke ord og hans storsinn.
Les hans egne ord i Aftenposten i dag, den 19. august.
Og vend blikket fra en ynkelig morder, mot omsorg, samhold og kjærlighet.