Har empati kort holdbarhetstid?

Det er snart 100 dager siden hele landet vårt fikk sin grunnvold og sin uskyld rystet.
Hverdagen er tilbake, og med den; kritiske, smålige og til dels ondskapsfulle etterpåkloke ord.
Hvor ble det av rosehavet, omsorgen, varmen og samholdet? Har gode hensikter og empati kort holdbarhetstid? Er empatien allerede utgått på dato?
Alt og alle skal granskes. Hva ble ikke gjort? Hvem gjorde ikke hva? Hva burde vært gjort annerledes? Hvor kort tid kunne vært brukt på redningsaksjonen?
"Utøyamassakeren var deres egen skyld," får overlevende vite av anonyme refsere.
Jeg spør igjen: Hvor ble det av varmen og samholdet?
Det er innlysende at ting kunne vært gjort annerledes. I dag har vi fasiten. Nå vet vi hva som skjedde. Det er så lett å sitte på gjerdet og løse alle floker, i etterpåklokskapens ånd. Men etterpåklokskap er ikke klokskap. Det er, i beste fall, læring for fremtiden.
Jeg er overbevist om at hver og en gjorde sitt aller beste, ut fra det som var tilgjengelig av opplysninger der og da.
En bombe hadde rasert regjeringskvartalet og Utøya var et inferno. Det var manglende og motstridende informasjon. Det var blødende og terroriserte mennesker, både i Oslo og på øya. Kapteinen på M/S Thorbjørn hadde nettopp sett sin kone bli skutt og drept. Unge mennesker hadde sett sine venner falle. Det vi ikke i vår villeste fantasi kunne ha forestilt oss kunne skje, var skjedd.
Hvem av oss kan, med hånden på hjertet, si at vi ville ha oppført oss bedre, gjort bedre, vært raskere, modigere, klokere ...?
Vi, som ikke var der, har ikke peiling på hvordan det var å befinne seg midt i et helvete. Likevel mener vi at vi har svaret på hvordan hjelpearbeidet burde vært organisert. Hvem som burde ha gjort hva, og hvordan og når.
La oss legge vekk mistenksomheten, kritikken, etterpåklokskapen,
nysgjerrigheten og besserwisserheten.
La oss ta frem empatien igjen, og vise at den har lenger holdbarhetstid enn 100 dager.