Slutt på kreft og alskens elendighet!

Robert O. Young har funnet oppskriften som kan kurere og forebygge de fleste alvorlige sykdommer.
Halleluja - og endelig!

Først løste Mira Craig kreftgåten. "Kreft var forårsaket av skyldfølelse og negative tanker. Men kroppen er et intelligent instrument, og vil kurere seg selv, bare vi forstår hvordan."

Deretter fikk vi Sandra Lyng Haugens kjæreste, David Sandoval, som vil redde oss unna alderdom og sykdom med hvetegress. Han lover oss sågar at vi vil kunne bli 120 år, om vi bare følger hans oppskrift.

Dette er småtteri i forhold til hva mr. Young kan love oss. Kreftpasienter som har kun tre uker igjen å leve kan helbredes med en mye bedre grønn væske. Denne kommer i pulverform, og skal kun blandes med vann. Drikker vi litervis av mirakelbrygget hver dag, vil alle våre plager forsvinne.

Og hvem skal behandle oss, og gi oss evig liv? Mr. Youngs nyutdannete mikroskopister!

Jeg finner dette latterlig.
Men ...
For alvorlig syke mennesker er dette stygt gjort.
Livstruende syke mennesker blir tutet ørene fulle, og lovet frelse og helbredelse, av den ene kvakksalveren etter den andre.
Det verste er at mennesker i en sårbar situasjon må forholde seg til hver eneste mirakelkur. De må velge: Tør jeg avskrive det som tøys? Eller skal jeg gi det en sjanse?
Skal dødssyke mennesker bruke sine penger og sine siste krefter på hvetegress, grønne drinker, ferskenkjerner og askavkok? Skal de reise verden rundt etter frelse? Eller skal de bruke sin tilmålte tid i fred og ro, sammen med mennesker de er glad i?

Er vi blitt så redde for døden at vi gjør hva som helst for å ungå den?
Kvakksalverloven burde blåses liv i. Og mirakelbrygg-misjonærer burde pålegges å fremvise vitenskapelige bevis for sine utrolige påstander.

ET MIRAKEL

Dagens Aftenposten viser noe jeg aldri har sett: En politiker, Olav Gunnar Ballo, kommer med en uforbeholden unskyldning til tidligere helsedirektør Anne Alvik.
Hans beklagelse er iøyenfallende plassert, trykket på trekvart side, med store bokstaver!
Når opplevde vi sist en politiker si høyt og tydelig; "Jeg tok feil."
"Min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger," sier stortingsrepresentanten.
Bravo, Olav Gunnar Ballo!
Det er høyst menneskelig å ta feil, og å uttale seg om noe man ikke har satt seg godt nok inn i. Men enda mer menneskelig, og ikke minst ærefullt, å be om unskyldning når feilen oppdages.
Ballos innlegg viser til personforfølgelsen av overlege Stig Ottesen, som ble anmeldt av en kollega for å ha gitt aktiv dødshjelp til en kreftsyk pasient.
Ottesen var elsket av kreftpasienter i Bærum. Han var engasjert og empatisk, og bedrev ikke aktiv dødshjelp. Han smertelindret. Det er stor forskjell på å medisinere med intensjon å smertelindre, og å gi aktiv dødshjelp. Rigorøs smertelindring kan føre til avkortning av livet. Men i dette tilfellet snakker vi om uutholdelige smerter hos allerede døende pasienter. Ottesen var de aller sykeste og mest lidende kreftpasienters beste hjelper.
Helsetilsynet, med Anne Alvik i spissen, konkluderte med at aktiv dødshjelp ikke hadde forekommet, og måtte tåle sterk kritikk, fra blant andre Ballo, for "slett behandling av anmeldelsen".
Både Stig Ottesen og Anne Alvik fortjener oppresning i denne saken. Begge utførte sin jobb på en god måte. Det må ha vært svært tungt å stå i den orkanen som urettmessig blåste rundt dem.
Derfor: Heia Stig Ottesen og Anne Alvik. Og bravo, Olav Gunnar Ballo!
... som øyensynlig har baller nok til å våge å gå ut med en offentlig beklagelse ...

Foredrag på hjemmebane

Jeg forbereder foredrag som jeg skal holde i Sandvika på tirsdag.
Det burde kjennes trygt og godt å snakke på hjemmebane.

DET GJØR IKKE DET!!!

Jeg blir liksom mer naken når jeg er så nær hjemmet mitt. Jeg føler at det krever mer av meg. Mer autentisitet.
Men betyr det at jeg ikke er autentisk når jeg snakker i Bergen eller i Tromsø?
Eller kanskje det er nettopp der jeg er autentisk, og meg - bare meg?!
Har det noe med å beskytte hjemmet mitt og meg selv når jeg er på hjemmebane, tro?
Har jeg behov for å holde folk litt på avstand? ...
Det er litt sånn med Idas Dans også. Jeg er liksom redd for at folk skal oppdage at det bare er "lille meg" som har skrevet boken - ikke en "vaskeekte forfatter".

Og nå sitter jeg her og blogger for å slippe unna foredraget ...

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange foredrag jeg har holdt. Likevel kjenner jeg prestasjonsangsten bobler i meg.
Jeg har aldri "ferdigsydde" konsept. Jeg skreddersyr for hvert forum. Jeg hørte en gang en foredragsholder som helt tydelig kjørte sitt løp, uansett publikum. Gjennom hele foredraget satt jeg og tenkte: "Er han helt sikker på at han er i riktig auditorium? Skulle han kanskje vært i salen ved siden av?"
Det må ha vært bekvemt å bare ta frem det forrige foredraget. Men svært ubekvemt å føle at publikum detter av og forsvinner etterhvert som du snakker!" Grøss og gru!!!

En bekjent av meg sier: "Det spiller ingen rolle hva du sier, så lenge du har nok leppestift på."
Hadde det bare vært så vel.

Jeg tror jeg må holde meg til min egen variant: Å forsøke å si noe vettugt, ha nok leppestift - og for Guds skyld; ingen persilledusk mellom tennene!

Wish me luck!
Nå må jeg tilbake til foredraget ...

Tilbake til samfunnet?

Hva betyr det at sykemeldte, uføretrygdete, trafikkskadde, mennesker i sorg, etc. skal tilbake til samfunnet? At innvandrere og fysisk eller psykisk handicappete skal integreres i samfunnet?
Betyr det at de som er syke, skadde, handicappete og etterlatte er utenfor samfunnet? Og i så fall, hvor er de? Hvor hører de hjemme? I en egen bås? På et eget sted? I en egen verden? ... I sin egen verden?
Betyr det at samfunnet ikke har plass til syke, uføre, sørgende, eller gamle for den saks skyld? Og at de må skynte seg å bli ferdig med sin elendighet før de kommer tilbake igjen?

Er vårt samfunn så opptatt av vellykkethet, god helse, ungdom, ungdommelighet, glatt og friskt at alle andre faller utenfor?
I så fall tror jeg vi alle, før eller senere, kommer til å befinne oss utenfor.

En trendy helseguru påstår at om vi spiser hvetegress er det ingen grunn til at ikke vi alle skal kunne bli 120 år. Men er det virkelig det vi vil? Og selv da vil vi jo falle utenfor til slutt, med mindre vi dør brått, som friske, ungdommelige 120-åringer. Og hva da med våre pårørende, som vi jo må håpe sørger, litt i alle fall? Vil de falle utenfor, for så å skulle integreres i samfunnet så snart som mulig etterpå?

Vi snakker om verdige eller uverdige liv. Vi snakker om uverdig alderdom, uverdig sykdom, uverdig demens, eller uverdig død. Men verken sykdom, alderdom, demens eller død er uverdig, i seg selv. Det er vi som gjør det uverdig, ved å ikke akseptere det som en naturlig del av livet.

Det blir noe sykt med et samfunn som ikke godtar alderdom, død, sorg og sykdom, det være seg mental eller fysisk. Det blir umulig å leve i et sånt samfunn. Det blir i hvert fall umulig å lykkes. For alle kommer vi, før eller senere, i nærkontakt med disse tilstandene. De er jo et resulat av liv.

Vi bruker så mye energi på å lete etter helse, glattere hud, hvitere tenner, evig ungdom og vellykkethet at vi glemmer å leve det livet vi har.

Når blir vi friske nok, ungdommelige nok, vellykkete nok? Vi har ett liv, uansett om vi liker det eller ikke. Vi kan like gjerne leve det.
Vi kommer ikke til å få noe nytt liv, uansett om vårt eget er bedritent og naboens er supert.

Mange har vist at det er fullt mulig å leve et godt og verdig liv med sykdom, smerte, sorg, handicap eller alderdom. Jeg vil sågar påstå at noen av disse lever et bedre liv enn vi som løper oss ihjel etter gull og grønne skoger, som formodentlig ikke en gang finnes.

Nei, folkens, la oss leve det livet vi har, og ikke det vi synes vi burde hatt eller kunne hatt, "fordi vi fortjener det"...

Og la oss slåss for et ekte, levende samfunn, som har plass til alle. Et samfunn ingen trenger å komme tilbake til, eller integreres i, fordi de allerede er en naturlig del av det.

Svineinfluensa - for siste gang?

"Blir ikke kvitt vaksinen," leser jeg i Aftenposten.
Tre millioner doser i beredskap har vi som bor i et av verdens rikeste land.
Den 6. oktober 2009 uttalte Folkehelseinstituttet at de var positive til å gi overskuddsvaksiner til sårbare mennesker i fattige land. "Det er ingen enkel sak å transportere slike vaksiner," heter det nå.
Men det finnes allerede systemer etablert av WHO, som kan distribuere vaksiner til fattige land. Hvorfor benyttes ikke disse mulighetene?
Norge hadde råd til å kjøpe seg foran i køen ved dette som vi mente ville bli en global pandemi. Norge med sine velfødde, fullvaksinerte, friske, sunne innbyggere. Norge med sitt fenomenalt velfungerende helsevesen (i global sammenheng), støvsugde markedet for oss som har tak over hodet og rent vann i springen.
Nå viser det seg at vi tålte denne influensaen godt. Hva er det som tilsier at vi trenger hele dette overskuddslageret?
Gidder ikke norske myndigheter å ta seg bryet med å flytte på vaksinelageret?
Hva slags solidaritet viser vi resten av verden ved å sitte og ruge på vaksiner som vi ikke trenger, men som for andre i den samme verden kan være livsviktige?
Jeg har spurt før, og gjentar gjerne: Er det fremdeles typisk norsk å være god?

Idas Dans goes to Italy

"Anne K" utfordrer meg til å skrive et innlegg om Idas Dans i kommentarfeltet på forrige blogginnlegg. Og har jeg sagt A, får jeg si B:
Jeg har sagt at Idas Dans lever sitt eget liv, og det gjør den sannelig.
Idas Dans er fremdeles min baby, som jeg fødte etter ca 2 års svangerskap i 2005.
Jeg fryder meg fremdeles over å se den på "bestselger pocket-bordet" i bokhandelen på Gardermoen, der jeg stikker innom hver gang jeg er ute og reiser.
Jeg får fremdeles, nesten daglig, brev, e-post, sms'er og muntlige positive tilbakemeldinger på boken min.
Uansett hva jeg blogger om, får jeg hyggelige kommentarer om Idas Dans i kommentarfeltet.
Jeg inviteres stadig til å holde foredrag i forskjellige fora, på bakgrunn av boken min. Idas Dans har åpnet ufattelig mange dører for meg. Og den som er mest overrasket over denne fenomenale responsen er meg.
Mens jeg skrev boken lurte jeg ofte på om dette hadde noen interesse for andre enn meg selv, og min og Idas familie og venner. Nå er boken solgt i 45.000 eksemplarer!
... og ballen ruller videre:
I dag har Sara vært på besøk her. Vi har drukket te på kjøkkenet i Mariesvei. Sara sendte meg en e-post for en stund siden. Hun forteller at hun er italiensk student ved universitetet i Roma. Hennes mor er norsk, men Sara har bodd hele sitt liv i Italia. Hun både snakker og leser norsk. Nå har hun fått stipend fra universitetet i Oslo for å oversette Idas Dans til italiensk.
Hennes oversettelsesprosjekt startet like forsiktig som mitt bokskrivingprosjekt. Hun fikk Idas Dans av sin norske bestemor for noen år siden, og bestemte seg for å prøve å oversette boken til italiensk, slik at hennes venner også kunne lese den. Plutselig ruller ballen fortere enn hun hadde ant. Nå er dette lille private prosjektet blitt hovedoppgaven hennes. Og dører åpner seg også for henne, som for meg, på alle kanter. Universitetet i Oslo og Roma er involvert, UD er involvert, forleggerbransjen er på banen.
Idas Dans lever sitt eget liv.
... og jeg sitter forundret og begeistret på sidelinjen og observerer at "baby'en" min er blitt voksen og klarer seg selv :)
"Anne K" sier også noe annet. "Kreft er en ensom sykdom," sier hun.
La oss håpe at det er i endring. La oss håpe at bøkene som skrives om kreft, og åpenhet rundt denne alvorlige sykdommen kan gjøre at kreftpasienter ikke føler at de kjemper alene. At vi som står rundt blir modigere. At vi våger å ta del i kampen, sammen med dem.

Kreft og morskjærlighet

Jeg skrev en artikkel om leukemi på oppdrag fra Støtteforeningen for Kreftrammede for en tid tilbake.
Jeg oppdaget den nettopp på foreningens nettside.
Det er lenge siden jeg skrev den, så jeg leste den igjen...
Og må i all beskjedenhet si: Den ække så gær'n. Og like aktuell idag.
Se den på www.sfk.no/artikkler

Er uføretrygdete latsabber?

"Blant uføre som står helt utenfor arbeidslivet, ønsker mindre enn èn av ti seg tilbake i jobb," leser jeg i dagens Aftenposten. Velferdsforsker Knut Røed mener det handler om å motivere, og å gjøre det mer lønnsomt å arbeide.

Rekk opp hånden den som tror at det er økonomi som er årsaken til at folk blir uføretrygdet. Som mener at dersom vi lokker med mer penger vil de komme seg ut i jobb.

Jeg kjenner godt to uføretrygdete kvinner. To fantastisk flotte, velutdannete, positive, oppegående kvinner, som begge ble tvunget inn i uføretrygd. Ikke fordi det var økonomisk lønnsomt å bli trygdet, men fordi kronisk alvorlig sykdom ledet til det. Begge sloss med nebb og klør for å unngå det. Begge ville ha gitt, ikke bare høyre arm, men begge armene for å kunne fortsette å jobbe og leve som tidligere.
Disse to kvinnene trenger ikke all den negative fokuseringen som nå ruller over oss i alle aviser, med hilsen fra Stoltenberg & Co. De fortjener støtte og oppmuntring, ikke mistenkeliggjøring, og en slags snylterstatus.
Ingen av oss ville ønske oss diagnosene som disse to har fått. Ingen av oss kan tenke oss å misunne dem den stakkars tryden de får, eller det reduserte livet de har fått.

Det er på tide at vi begynner å differensiere. Det kan godt være at en del av de uføretrygdete snylter på og utnytter systemet. Men jeg er ganske sikker på at de aller fleste fortjener ros og heiarop, og ikke skråblikk og mistanker.

Finn en annen måte å røyke ut unnasluntrerne på, Stoltenberg. Ikke skjær alle over en kam. Og det holder ikke med en liten setning her og der, om at dette ikke gjelder alle, når overskriftene og de store ordene insinuerer at uføretrygdete er latsabber!

Surmagete kommentarer

Gunn Hild Lem (Arachne) forteller i et blogginnlegg at hun skriver bok. Hun nevner arbeidstittelen "Jeg har sett en mann dø", og ber bloggleserene komme med meninger.
Mange har innspill og ideer. Alle kommer til å lese boken, uansett tittel.

Så entrer "ragnhild sorensen" banen. "Syns alt kom veldig fort etter Steinar Lems død. Både ny mann, hus, ja, alt. Og nå, en bok ... tittelen er horribel."
... og videre: "Ja, her snakkes det allerede åpent om Salg ..."

WOW!

ragnhild sorensen skal ha applaus for en ting; hun skriver under fullt navn (formodentlig). Men det er jaggu det eneste hun skal ha ros for, i dette tilfellet.

Jeg undres over hva som får et menneske til å skrive sånne kommentarer. Hva er det som er så provoserende med det som Gunn Hild Lem åpent forteller om? Er det det faktum at hun har flyttet fra huset hun bodde i sammen med sin nå avdøde mann? Er det det at hun har forelsket seg igjen? Eller er det det at hun skriver bok om sin sorg, sin frykt, sin kjærlighet, og sitt liv som ung enke med aleneansvar for to småjenter? Er det det at hun kan komme til å tjene penger på boken sin? Og i så fall; når ble det en synd og tjene penger?

"Det blir bare litt mye Deg," skriver sorensen.
Er det det som er problemet? At Gunn Hild tar for stor plass? Og hvem tar hun da plassen fra?

Gunn Hild skal ha ros for at hun så åpent forteller om tabubelagte tema som sykdom, død, sorg, avmakt. Ikke minst skal hun ha ros for å fortelle om sin nye kjæreste.
Gunn Hild viser at det er mulig å leve med to polariteter samtidig; både sorg og glede.
Nå skriver hun bok om det. Vi trenger åpenbart en bok som denne. Vi trenger å lære oss at vi kan gjøre noe med sorgen vår, ikke bare la den gjøre noe med oss. Vi trenger å høre en modig ung enke fortelle oss om bunnløs sorg og sitrende kjærlighet.
Gunn Hild forteller oss om livet, slik det er. Ikke slik vi skulle ønske at det var, eller burde være - "fordi vi fortjener det."

Er vi virkelig så små i dette landet at vi ikke unner hverandre glede, suksess, forelskelse?

Ragnhild sorensens kommentarer viser en total mangel på raushet og medmenneskelighet. Og er et surt oppgulp fra gamledagers fordømmende svartsyn.
Ikke minst oser ragnhild sorensens kommentar av misunnelse. Hennes surmagethet fortjener ikke en hel blogg, men jeg kunne ikke la være.
Derimot er det en annen som fortjener honnør:

... go Gunn Hild Lem!

VG tar saken!

Jeg blir like opprørt hver gang.

Nå skjer det igjen: Lillian på 90 får sykehjemsplass!
... dagen etter oppslaget i VG.

Tirsdag kan avisen fortelle om Lillian på 90 år, som er glemsk og redd, og som har fått avslag på søknad om sykehjemsplass.
Lillians nærmeste pårørende er Inger Bokerød. Men Bokerød har flere utfordringer i livet enn det å passe på en gammel og engstelig bestemor. Hun har satt yrkeskarriere på vent, for å ta seg av sin leukemisyke sønn, og sin gamle bestemor.
I mine øyne er dette forbilledlig. Hun prioriterer familen fremfor jobben i en presset situasjon.

Jeg vet litt om både det å ha en gammel mor og å ha et leukemisykt barn. Tro meg; ingen av delene er enkle.
Jeg var heldig, jeg hadde mulighet til å konsentrere meg fullt og helt om Ida de 14 månedene hun var syk. Ikke alle har det. Men fy flate som jeg sliter for å skaffe min 94 år gamle mor den hjelpen hun trenger for å kunne fortsette å bli boende i sin egen leilighet.

Jeg fatter ikke hvorfor saksbehandlere, politikere, bevilgende myndigheter og "eksperter" gjør sitt beste for å stikke kjepper i hjulet for mennesker som ønsker å stelle for, og være sammen med, egne syke familiemedlemmer.
Vi har nettopp lest om en kvinne som nå skulle fratas omsorgslønnen som hun hittil har fått for å pleie sin multihandicappede sønn. Hun sparer samfunnet for enorme summer, samtidig som hun får anledning til å være sammen med sin sønn i hans tilmålte tid.

Landet med verdens beste helsevesen burde legge tilrette for mennsker som Inger Bokerød, og den handicappede guttens mor, ikke motarbeide dem.

Men det aller verste er jo at når media drar disse historiene frem i lyset, så ordner alt seg.
Det må bety at det allerede er mulig å hjelpe, men at bevilgende myndigheter ikke gidder å ta seg bryet med å sette seg skikkelig inn i sakene?
Hva er det som ikke tåler lys her?
Hvorfor kan plutselig alle få den hjelpen de, etter min mening, har krav på i et av verdens beste land?
... først når saken tas opp i Verdens Gang ...

Om tvillinger og OL-deltager-mobbing

Jeg hadde tenkt å skrive litt om 10 måneder unge barnebarn-tvillinggutter ...

... verdens skjønneste, faktisk. Og det er ikke en gang skryt.

Jeg var barnevakt noen timer i dag. T er et eneste stort glis. B er syk.

Det er ikke alltid greit å være verken tvilling eller mormor, når en er syk.

B vil gjerne ligge stille på mormors fang og kose, og mormor vil gjerne trøste syke lille B. Friske, glade T derimot er klar for å både leke, krabbe og klatre. Ingen av dem får akkurat det de ønsker. Det er kjipt, men god læring i å være tvilling - å vente på tur, å akseptere at en får noe du ikke får, å dele på godene.

Det er viselig laget, det at man ikke får barn i godt voksen alder. Jeg kjenner at mine evner som barnepasser er nokså rustne. Det er deilig, men slitsomt å ha ansvaret for to skjønne små tvilling-gutter.

... Det er slitsomt å være norsk langrennsløper Petter også i disse OL-dager. (Ja da, jeg vet at dette skulle være OL-fri sone.)

Norske langrennsløper Petter hadde kluss med form og ski igår. Dagens aviser oser av skuffelse. På hans vegne? Langt i fra; på det norske folks vegne, på tilskuernes vegne.

Hva tror vi egentlig? Tror vi virkelig at norske langrennsløper Petter har trent, slitt og forsaket i fire år for å gå dårlig på pur f...?
Det er OL, for pokker. Dette er det største en idrettsutøver kan være med på. Uansett plassering er hver og en av dem blant verdens beste sportsaktører!

Jeg har en datter som har vært på landslagsnivå i idrett. Jeg vet hva det koster av slit. Jeg vet hvor gjerne utøverne ønsker å lykkes. Jeg blir fremdeles blank i øynene når jeg ser en lykkelig, smilenede idrettsutøver på pallen, uansett nasjonalitet.

Hva gjør media? De slenger dritt. De skriver som om han har gått dårlig med vilje, for å irritere oss tilskuere og TV-tittere.

Hvilke gloser bruker de? "Stakkars Petter? Så uheldig? Så leit for deg?" Langt i fra. Ordene som skriker mot oss i krigstyper er; "fiasko - Petter sviktet - dårligst når det gjelder!"

Dette kaller jeg ren mobbing av en ulykkelig mann, som har gjort sitt beste der og da. Han har gitt oss den ene store, glederike opplevelsen etter den andre. Han har vært vår norske helt.

Men når har ikke får det til, er det et svik og en fiasko.

Vi burde skamme oss.

... og jeg tror jeg skal holde meg til tvilingbarnebarna. For uansett dagsform er de alltid verdens skjønneste!

OL-fri sone

Lurer du på hva du skal se på TV i morgen?
Er du glad i sport? Ikke det, nei.
Har du kun Nrk, sier du?
Synd.
La meg kort oppsummere morgendagens TV-program på Nrk:
Fra kl 0600 søndag, til kl 0600 mandag: OL, kun avbrutt av Dagsrevyen og Kveldsnytt.

Jeg vet ikke hva, eller hvem, som forvinner ut vinduet først; TV'n eller mannen.
En ting er sikkert: Jeg kommer til å bruke atskillig mer tid foran pc-skjermen enn TV-skjermen i uken som kommer.
Eller er det ukene?!

Hva med aviser?
Tja ...
I Norge er det for tiden kun to ting som interesserer: OL og Grand Prix.
Jeg fatter ikke. Er vi virkelig så ensporet?
Er det bare meg som ikke går i takt med resten av folket?
Er det bare meg igjen i hele Norge, som driter i både OL og Eurovision Songcontest??

Heia Norge - javisst. Men la meg slippe å bli tvangsforet.

... og la oss krysse fingrene for at det ikke blir seier i Grand Prix i år også.
Jeg vet om mye annet vi kan bruke oljepengene og skattepengene våre på.

MER KYSSING!

Jeg dukker opp til nettoverflaten til fryktelige nyheter:
Når vi passerer 75 år, vil vi ha tilbragt ca 28 år foran pc-skjermen. Vi vil atter ha brukt 14 år på TV-titting. Men ...
... kun 14 dager på kyssing!
Takka f... for at jeg har hatt over to uker nettfri. Da blir det bare 27 år og 50 uker foran pc'n.
Men blir det mer kyssing av det? ...
Skal vil bruke øynene til å se på TV- eller pc-skjermen? Eller skal vi bruke dem til å se hverandre?
Skal vi bruke hendene på tastaturet, eller til å berøre et annet menneske?
Skal vi bruke kroppen til å løpe gatelangs for å bli slanke, unge og vakre? Eller skal vi bruke den til å elske?
Skal vi bruke hodet til å gruble over egne suksesser eller skuffelser, eller til å finne måter å glede en venn?
Skal vi bruke munnen til å snakke dritt om andre, eller til å kysse?

Denne statistikken er tragisk, folkens.
Vi må kysse mer!

Jeg går av nett.

Takk for alle supre kommentarer til både det forrige og andre innlegg. Jeg har ikke tenkt å forsvinne, men går av nett en ukes tid.
Jeg har et utrolig spennende prosjekt for tiden, og må konsentrere meg om det. Jeg lar meg så lett fyre opp av avisartikler, blogger, dagligliv ...
Nå må jeg skjerpe meg. Derfor kommer jeg ikke til å sjekke verken blogg eller e-post en stund. Men; I'll be back.
I mellomtiden oppfordrer jeg dere til å støtte Leger uten grenser, slik at de kan hjelpe jordskjelvofrene på Haiti.
Det er såre enkelt. Gå inn på http://www.legerutengrenser.no/, og følg oppskriften. Jeg har sett denne fenomenale organisasjonen i aksjon. Jeg kan forsikre dere at pengene og hjelpen når frem.
Sayonara, folkens. jeg kommer plutselig tilbake.

Mira Craig: Kreft og skyldfølelse.

Hittil har jeg valgt å overse det. Nå kjenner jeg at jeg blir provosert. Nok er nok.
Denne gangen er det Mira Craig som lufter sine meninger om sykdom og helse. "Kreft forårsakes i veldig mange tilfeller av skyldfølelse, og negative tanker." Hva f...!
Hvor mye skyldfølelse og negative tanker tror hun, for eksempel, en to-åring har?
"Røyker man sigaretter og drikker champagne i 50 år så blir man jo mest sansynlig syk." Og hvor mange sigaretter regner hun med at den samme toåringen har rukket å røyke?
Ja. Voksne storrøykere kan få kreft. Men det kan også barn og unge mennesker med sunn livsstil.
"Kroppen er bare et smart instrument. Vi skjønner bare ikke hvordan vi skal bruke den." Kjære Mira Craig: I dette tilfellet er jeg stygt redd for at kroppen din kanskje skjønner mer enn hodet ditt. Makan til vås!
"Kroppen kan helbrede seg selv." Ja da. Når vi snakker om forkjølelse og muskelstrekk, kan den så avgjort det. Men bland ikke livstruende sykdommer som kreft inn i dette.
Jeg er så dritt lei av bombastiske påstander om helbredelse ved tankekraft, engler, Snåsamann, varme hender, healing ...
Alvorlig syke mennesker blir tutet ørene fulle med disse påstandene. De blir forespeilet mirakelkurer og helbredelse. Det er gedigne belastninger for dem det gjelder.
Regine Stokke ba om å få slippe kommentarer av denne typen på bloggen sin. Det hjalp bare så lite. Folk gir seg jo pokker ikke.
La meg si det en gang for alle: Kreft er ikke forårsaket av negative tanker, og kan ikke kureres av tankekraft, engler eller askeavkok! En del krefttyper kan, dessverre ikke, kureres i det hele tatt.
Mennesker i alle aldre dør av kreft, også i dag, på tross av sunn livsstil, positive tanker, viljestyrke, åpne sinn og mot.
Profilerte mennesker bør tenke seg om før de uttrykker seg så bombastisk, og i mine øyne; idiotisk, om så alvorlige tema som livstruende sykdommer.

Gradering av katastrofer

"Katastrofeofre føler at de ikke blir tatt på alvor," leser jeg i gårsdagens Aftenposten. En helsides kronikk, og en halvsides artikkel tar for seg Åstaulykken og Tsunamien for henholdsvis 10 og 5 år siden. "Svært mange berørte har fremdeles store problemer. Likevel finnes det fortsatt ikke noe program for hvordan de skal behandles og ivaretas."
La meg si det med en gang: Jeg har ikke til hensikt å minimalisere pårørende etter store katastrofers smerte og sorg. Jeg kan knapt forestille meg hvor smertefullt det må være å måtte slippe mitt barns hånd i frådenede vannmasser. Jeg unner de etterlatte all den hjelp og støtte de kan få. Men ...
I den samme avisen finner jeg to bitte små notiser. "Omkom etter bilulykke på Senja". "Mann savnet etter brann i Drangedal". Det sitter tusenvis av etterlatte og pårørende i Norge som ikke får hjelp fra det offentlige. Hvem avgjør hvilke katastrofer som er spesielle nok til å fortjene offentlighetens lys? Hvem definerer og graderer sorg og smerte?
Mange mister barn, ektefeller,søsken og venner i "hverdagsulykker". Hva slags smerte er det? De etterlatte etter selvmord blir stadig flere. Det sitter pårørende ved sykesenger i alle landets sykehus og ser sine kjære dø langsomt av nådeløse sykdommer. Hva slags smerte er det?
Hver og en av dem erfarer sin egen spesielle katastrofe. Svært få av dem får tilbud om offentlig hjelp. Ingen fete overskrifter forteller deres historie, ingen minnekonsert, ingen kongelige eller offentlige personer møter dem i deres sorg.
Jeg sitter med hundrevis av brev som jeg har fått etter at jeg skrev Idas Dans. Fra mennesker som føler seg så ensomme i sin sorg at de søker meg, et vilt fremmed menneske, for trøst og støtte.
Jeg forventer ikke at alle skal ha krisepsykiatri og katastrofehjelp. (Akkurat nødvendigheten av det, tror jeg at jeg må ta i et eget innlegg.) Men de aller fleste mister ett menneske av gangen. Blir det verre når min kjære dør samtidig med mange andre? ...
Svært mange sitter ensomme med sin sorg og smerte. Er de annenrangs pårørende?

Et flunkende nytt år

Julen er overstått. Skjønt; overstått? Det høres ut som om jula er noe som skal overstås - overleves ...
Jeg har hatt en deilig tradisjonsrik jul, sammen med de jeg er glad i. Julaften med tre generasjoner, gang rundt juletreet, ribbe, gaver, julenisse, glitrende barneøyne, varme smil fra foreldre og besteforeldre.
Tre heile dager sammen med en levende, urøddig, impulsiv og leken familie. Mye latter og mange klemmer. Vi er heldige.
Julebukk (les; nabobarna) har igjen våget seg tilbake hit, etter et års fravær. Halloween-besøket fra 2008 har sittet godt i. Året da husbonden misforsto, og trodde det var han som skulle skremme. Min skjeggete gemal lister seg til ytterdøren, åpner den med et brak og brøler av sine store lungers fulle kraft: Whææææ!!
Resultat: Horder av vettskremte små hekser og spøkelser i fullt firsprang fra den farlige mannen. ... som blir stående betuttet og skuffet i døråpningen. Bak ham; en like betuttet kvinne med hendene fulle av goodies, spesielt innkjøpt for anledningen. Det ble ekstra mye sjokolade i barnebarnas og egne munner det året. Nå er de tilbake, nabobarna - heldigvis.
Tankene i dag: Hva kommer det nye året til å bringe oss? Hva kommer jeg til å bidra med?
Jeg har bestemt meg for å realisere en del drømmer. For å gjøre det nå! For ikke å bare drømme om, tenke på, planlegge. Men gjøre!
Blir det lett? Nja - ikke alt. Det krever mye egeninnsats å realisere drømmer. Det blir nok en del fjell å forsere, kameler å svelge, viljestyrke satt på prøve.
2010 skal bli et morsomt år!
Det skal bli mitt år.

GODT NYTT ÅR!

Juuuuuuuul

Jeg har ei vaska gølvet, men jeg har børi ved.
Nå sitter jeg i pysjen, og lar jula vær' i fred.
Den siste blogg før dagen, er det jeg driv' med nå.
Mens julehuset kviler - i kaos, rot og ... (skriv inn det du synes passer)

Jeg har aldri vært noen langtidsplanlegger, men jeg er en jævel på å improvisere, og på "fort og gæli". Jeg stresser ikke hele desember, med kjøpepress og vasking av taklamper. Desember er min måned for refleksjoner, emosjoner, peisbål, levende lys, god mat, impulsiv vin på en mandag ...
Men - når dagene før dagen kommer, skifter jeg gir. Da blir jeg smertelig klar over hvor sent ute jeg er. Da er det bånn gass, og rot og kaos i juleheimen. Men jeg trøster meg med at jeg alltid kommer i mål. Hesblesende, javel - men i mål.
Og mens juleskinka er i ovnen, og ribba venter på tur, fyker jeg innom kontoret mitt for å sende julehilsen ut i "cyberspace".
God jul til dere som legger igjen så mange gode, varme, hyggelige, morsomme kommentarer på min relativt nye blogg.
God jul til alle dere som skriver så pent om Idas Dans.
God jul til dere som gleder dere til gode dager sammen med de dere er glad i.
God jul til dere som sliter med å leve.
God jul til dere som lurer på hvordan dere skal komme dere igjennom akkurat denne jula.
Husk; det er bare et par dager, så er jula over, og det er trygg hverdag igjen ...
Jeg gleder meg - til god mat og godt drikke, til julelukt og god tid. Og ikke minst; jeg gleder meg til å være sammen med mann, barn og barnebarn som jeg er så glad i. Og med deg, Thea.
GOD JUL!
... og nå: svalestup, eller mageplask, rett inn i julekaoset :)

Glade jul = Den ene? ...

Vi fnyser og okker oss over julemas, julestress, mye mennesker, køer, liten tid, kjøpepress, julenisser og jævelskap. Har vi tenkt på alle de som lurer på hvordan de skal komme seg igjennom akkurat denne julen? For dem er julestress og julemas, køer og kjøpepress et godt minne om tidligere års jul. Jul før det fryktelige skjedde.

Ved flaggstangen min står to lys og brenner. For syv år siden var det et ildhav av levende lys. For syv år siden hadde jeg ikke skjenket julen en tanke. Den gangen var jeg opptatt med begravelsesforberedelser. Etter den 18. desember var jeg heller ikke plaget av julemaset. Da lurte jeg kun på hvordan vi skulle komme oss helskinnet gjennom julen.

Vi klarte det. Vi mente selv at vi hadde greid det bra. Vi hadde pyntet både huset og oss, vi hadde juletre og julemat.
Det var som å gå på en tynn, tynn ishinne. Under hinnen var det en rødglødende lavamasse av sorg, savn og smerte. Vi listet oss rundt, for å ikke falle igjennom. Vi beveget oss på overflaten, selv pusten var overfladisk. Vi tenkte ikke, vi følte ikke, vi gråt ikke. Vi bare var.

Halvannet år senere fant vi et kamera med film i. Vi fremkalte filmen og så at det var bilder fra akkurat den julen. Det er de tristeste, tommeste, ulykkeligste ansiktene jeg noen sinne har sett. Da gråt jeg.

I dag er julen ikke lenger en tid å "overleve" for oss. Julen er igjen noe å glede seg til. Men julemaset har jeg lagt fra meg. Nå gjør vi det som gleder oss, og det vi liker. Jeg har kuttet vekk alle "burde" og "må", og "det er jo tross alt tradisjon". I dag tåler også savnet å tas frem.

Tenker vi på hvor heldige vi er, som er mer opptatt av julestress og julemas enn av sorg, ensomhet og savn?

Redd barna snakker om "Den ene". Vi kan alle være "den ene" for noen. Har vi sett oss rundt? Jeg er helt sikker på at noen i vår nærhet er mer opptatt av hvordan de skal komme seg igjennom akkurat denne julen, enn av julemaset.

Kanskje en eller annen trenger en klem, eller en kopp kaffe, eller en julekonsert, eller litt av min travle tid - eller rett og slett bare å bli sett ...

Blogging = ?

Det startet med en liten kommentar fra fru Storlien: "Det ligger en utfordring til deg på bloggen min." Den sender meg rett til frua. "Utfordring" er ikke et ord man kimser av. Der har jaggu dama satt meg på en liste over blogger hun liker å besøke. Wow - for en ære! Jeg kjenner at det kiler i egoet. Min forfengelighet, mitt hovmod og min betydningsfullhet fryder seg.
Neste linje: "Jeg utfordrer deg til å lage din egen liste over 15 blogger du liker." Oi! Luften går langsomt ut av egoet. Hovmod, forfengelighet og betydningsfullhet ligger som våte, skjelvende kluter et sted nede ved den ene nyren.
15 blogger! For en bloggnovise er dette virkelig en utfordring.
Jeg dumper stadig innom humoristiske blogger, interessante blogger, inspirerende blogger ... Problemet er at jeg aldri husker hva de heter og hvordan jeg tilfeldigvis fant dem.
Nå har jeg sittet her på kontoret mitt og rotet rundt i Den store, skumle, ukjente bloggverden i timevis. Alt jeg skal gjøre er satt på vent. (Jeg sier skal. Prøver å holde meg unna bør.)
Jeg har oppdaget den ene skatten etter den andre. Forvirringen og frustrasjonen er total!
Jeg kommer aldri livet til å finne tilbake til halvparten av dem.
Jeg har tatt en sjefsavgjørelse: Min liste må vente til jeg blir en stor og sterk blogger.
... eller til i kveld ...
Og dessuten: Den helsikes teknikken! Hvordan skal jeg klare å linke til disse 15 bloggene!
Nå skal jeg, først og fremst, prøve å linke til fru storlien.
Yessss!

LEV!

Jeg leser alltid ungdommens egen side i Aftenposten; Si;D. Jeg er til tider grenseløst imponert over unge menneskers tanker, evner og mot. Jeg har lyst til å sitere Ingvild, 17 år:

"Å leve er å gjøre seg selv sårbar. Derfor velger så mange å holde seg i live fremfor å leve. Tar livet for gitt. Det er det eneste dere vet sikkert. Dere er i live, men dere vet ikke hvordan dere skal ta tak i det, hvordan dere skal leve?

Hver eneste dag holder dere dere i live. Gjør kanskje ikke så mye for det, spiser et par måltider og drikker vann eller brus og hva annet dere måtte finne på. Kjemper ikke for å leve, og kanskje er det der dere mister gnisten; mellom alle rutinene.

Vis at dere lever, at dere velger å leve. Vær sårbare! Elsk, og la andre elske dere. Gråt når dere trenger det, og le til krampa tar dere! Aldri må dere angre på noe dere ikke har gjort.

Lev, for pokker, lev!"

Nja ... Hvor mange av oss lever og hvor mange holder seg i live? ...

En fin påminnelse på en gråværssøndag, synes nå jeg :)

Regine

Jeg står ved stranden

Et skip sprer sine hvite seil i morgenbrisen og seiler ut over havet

Hun stråler ut styrke og skjønnhet,

og jeg står og ser til det til sist kun er en liten hvit flekk der hvor himmel og hav møtes

Da sier en ved min side: "Der er hun borte."

Borte, hvor? Borte for mine øyne, det er alt

Hun er like stor i mast og seil som da hun seilte herfra,

og hun er like i stand til å bære sin last til sitt mål.

Hennes minkende størrelse er i meg, ikke i skipet

Og akkurat samtidig som en ved min side sier: "Der er hun borte,"

er der andre øyne som venter hennes komme,

og andre stemmer som er klare til å juble: "Der kommer hun!"

Og dette er å dø

En liten sammenkrøllet og slitt lapp ligger i lommeboken min.
Den har ligget der lenge. I mange år.
Denne lille slitte lappen inneholder dette diktet.
Jeg kan ikke tenke meg en som det passer bedre til enn Regine Stokke.

Og pssssst:

Når vi først er i gang med blodgiving; hvorfor ikke melde seg som benmargsdonor?!
Benmargsgiverregisteret kan aldri få nok donorer.
En benmargstransplantasjon er ofte siste og eneste sjanse for overlevelse ved visse kreftsykdommer. Men benmarg er ikke bare benmarg. Det holder ikke med bare å finne en hvilken som helst donor. Margen må være så lik pasientens egen som mulig. Den må være vevsforlignelig. Ellers går han den sikre død i møte.
Sjansen for å bli innkalt er ikke stor, men jo større registeret er, desto bedre er muligheten for å finne en passende donor.
Min egen marg er dessverre gått ut på dato, ellers kan jeg love dere at jeg skulle ha stått øverst på listen.
Å bli benmargsgiver er enkelt: Du melder deg i blodbanken når du alikevel er der for å gi blod.
That's it. Enkelt, ikke sant?
Og folkens: Det er en blodgiverstafett på gang. MYK START leste innlegget mitt og satte igang er bloggstafett! Join the club!

Jeg blir så vældi begeistra!

Blodkrise i hele Norge!

"Blodbankene mangler givere. Situasjonen er så alvorlig at pasienter i enkelte tilfeller ikke blir operert," leser jeg i nettavisen.
Jeg forundrer meg over hvorfor det er så få blodgivere.
Er det frykten for å se blod, nålen, smerte?
Er det for tungvint?
Har vi for dårlig tid?
Er det uvitenhet?
Eller gjelder det rett og slett ikke meg?
Alle som lurer på om de skal bli blodgivere, men ikke har fått somlet seg til det ennå:
LØP OG GI!!
Og for dere som trenger en årsak:
Les Regine Stokkes blogg, eller les Idas Dans - eller avisen, for den saks skyld.
Regine trenger blodoverføringer fordi benmargen hennes ikke produserer friske blodceller, men kreftceller. Hun trenger blod for å orke å holde hodet oppe. Ida trengte det samme.
En blodoverføring gir en kreftpasient styrke. Styrke til å leve dagen i dag. Og vi vet at det ofte trengs bøttevis med blod ved store operasjoner, og ved ulykker.
Jeg har time på Ullevål på torsdag.
Der parkerer jeg på blodgivernes egen parkeringsplass. Jeg får et rundstykke eller kjeks, og juice, vann eller saft. Jeg finner meg et blad eller to. Jeg setter meg i en stol som får Ekornes Stressless til å virke som en fjøskrakk. Den sympatiske sykepleieren stikker med nennsom eksperthånd. Tappingen tar ca 15 - 20 minutter, og merkes ikke. Deretter blir jeg sittende / liggende i den gode stolen et ekstra kvarter. Så kan jeg velge blant Blodbankens milde gaver: - Paraplyer, T-skjorter, krus ... Og så drar jeg hjem. Ikke for å legge meg på sofaen, men for å fortsette mitt daglige liv.
Neste dag går jeg på trening som vanlig.
Jeg har ikke taushetsplikt, så jeg kan fortelle at jeg har sett Ullvang der. Kan han, som trener så mye, kan vi!
Blodgivingen tar meg maks 1 time. Jeg blir innkalt 4 ganger i året. Det er peanuts!!
Som sagt: LØP OG GI!!

24. ...ember

I dag er 24. ...ember. Familiens tradisjonelle julaften-tjuvstart.
Jeg elsker tjuvstarter. Alt smaker best da. Alt er nytt. Alt er friskt. Intet julerush eller julekaos.
Akkurat nå lukter det røkelse over hele huset. Jeg har levende lys både her og der. Silent Night ljomer i veggene. I år er det Susan Boyles som får æren av å åpne showet. Snart skal det lukte, ikke bare røkelse, men også julemat.
I kveld er det julemiddag. Hele kjernefamilien, og Jonas - verdens skjønneste Drittsekk, som ennå ikke har slått opp med oss. Vi skal stripønte oss, og kjøre full pakke, som vanlig. Noen skal ligge over, resten tar taxi hjem, en eller annen gang utpå natten.
Hvorfor vi gjør dette?
For syv år siden var Ida livstruende syk av leukemi. Fremdeles hadde vi tro på at hun skulle være en av de som overlever. Den 10. desember skulle hun benmargtransplanteres. Vi visste at det kom til å bli en kamp på liv og død, og at hun kom til å tilbringe julaften i isolat på Rikshospitalet. Derfor bestemte vi oss for å feire julaften en måned før. "November - desember, what's the difference," sa Thomas svigersønn. Vi hadde en fantastisk julaften-tjuvstart.

Det ble aldri noen transplantasjon. Ida døde den 13. desember, 19 år gammel. Men latter, fest, varme og kjærlighet døde ikke med henne. Hvert år feirer vi 24. ...ember, i Idas ånd. Med julemat, vin, peisbål, levende lys, latter og kjærlighet.
Jeg kjenner at klumpen sitter i halsen når jeg skriver dette. Men det er aller mest den gode klumpen. Den som kommer av kjærlighet og takknemlighet. Vi er heldige som lever i en velfungerende familie. En familie som er glade i hverandre, og tør å vise det. En familie som har valgt livet, selv om døden tok en stor jafs av kjærligheten, gleden og latteren vår.
Kvelden skal vise at vi har mer enn nok igjen.
God 24. ...ember!

Konsekvensanalyse og ansvar for egne valg

Er det ok å ta åpenbare sjanser, for deretter å kreve offentlig hjelp?

Det begynner å bli et samfunnskrav at den norske stat skal redde oss ut av penible situasjoner vi selv har rotet oss inn i.

En norsk klatrer bestemmer seg for å bestige en fjelltopp i Himalaya, uten oksygen. Han setter sitt eget og andres liv i fare. Han sitter igjen uten fingre og tær, etter å ha mottatt både privat og offentlig hjelp.

Kongogutta tok seg inn i et land med uroligheter, fattigdom og nød. De tok en gedigen risiko, som backfired. Ennå vet vi ikke hvordan dette eventyret slutter. Men det mangler ikke på krav om offentlig hjelp, fra både norske og britiske myndigheter.

En journalist trosser alle advarsler for å gjøre et scoop i Afganistan. Han kom fra det med livet i behold, og med god hjelp av den norske stat.

Er dette greit? Skal vi kunne gjøre hva vi vil, uten å måtte stå tilrette for våre handlinger?
Hvor ble det av konsekvensanalyse og eget ansvar?

Selv om jeg har bestemt meg for å, til tider, hoppe først og tenke etterpå, prøver jeg å rydde opp etter meg selv når jeg går på snørra. Og, som oftest, tenker jeg over konsekvensene før jeg kaster meg ut i de mest vidløftige svevene.
Mine dumheter og min egen dritt er mitt ansvar, ikke samfunnets.

Alt vi foretar oss har konsekvenser. Vi står ansvarlig for egne valg.
Det er innlysende at mange har krav på, og skal ha hjelp fra offentligheten. Men dumme sjanser og dumdristige valg, må vi ta ansvar for selv.
Vi kan ikke forvente at Mamma Norge skal rydde opp etter oss når våre risikable prosjekter går dritt.
Eller kan vi det? ...

Og sånn på tampen: Ari er ute igjen.
Han giftet seg med en norsk prinsesse, men er overrasket og fortvilet over at han ikke kan få leve en anonym tilværelse som alle andre. Han er så fortvilet at han drodler med alle slags psykiatriske diagnoser; paranoia, depresjon, og nå sist; bipolar lidelse. "Jeg har ikke fått lov til å få den diagnosen." ???
Hvis det var fred og ro han ønsket seg, burde han kanskje valgt en annen brud enn en prinsesse.
Når vi først snakker om egne valg og konsekvenser, mener jeg ...

Eldes med verdighet ...?

Jeg har forbannet meg på at jeg skal eldes med verdighet. Rynker, slappere muskler, dårligere syn, mindre hvite tenner ... Alt er naturlig. Det er sånn det skal være når vi passerer 50 år! Ingen Botox eller nyslipte kniver skal slippe til i mitt ansikt! Ingen fettsuging eller annen jævelskap for meg, takk! Et rynket ansikt er interessant og vitner om levd liv!

Det er lett å si dette mens man er ung og vakker. Det er noe helt annet å leve det når forfallet innsetter.

I går hadde jeg avtale med en journalist og en fotograf fra et magasin. Kl 1230.

Kl. 0945 går jeg til min vante treningsøkt, usminket, og ikke akkurat nyfrisert. Kl 1140 er jeg tilbake. Fremdeles usminket, men nå med en lett blålilla ansiktsfarge, klissvått hår - svett og jævlig. Jeg ser ikke en dag eldre ut enn 87. Nå har jeg en knapp time på meg til å "look my age."

På gårdsplassen står en fremmed bil. Fotograf og journalist er kommet EN TIME FOR TIDLIG!

Det blir en helsikes fotosession. Ingen skal si at jeg ikke er sporty. En rask dusj, uten hårvask, leppestiftfargen matcher den blålilla hudfargen, fremdeles blank av svette.

Det er ikke morsomt. Intervjuet er helt uprobelmatisk. Men når fotografen begynner å rigge til med paraplyer, ledninger, lys og stativer - kjennes det som når tannlegen sier; "gap opp." "Smil," sier fotografen. Det er det samme som "gap opp." Og hva med knekkebrødet som jeg kastet i meg for litt siden, i dusjen. Sitter det rester av det mellom de ikke lenger kritthvite tennene mine? "Haken litt lenger ned." Da rynker halsen seg litt ekstra, vet jeg ...

"Jeg nekter å eldes med verdighet!" sa en venninne for en stund siden. Verdighet eller ikke verdighet: "Nei takk, ingen Botox eller kniver på meg."

Jeg må innrømme at det kreves mer å si det nå, etter at forfallet har startet.

... kanskje bare en bitte liten smørkniv, når fotografen kommer en time for tidlig ...

Hva gjør sorgen med oss?

Jeg har nettopp holdt et foredrag om sorg. Det gjør jeg aldri. Det er jo et av de stigmata jeg forsøker å unngå.
Anyway: Jeg ble spurt, jeg sa ja. Kvelden var annonsert med tittelen: "Hva gjør sorgen med oss?" Allerede der våknet Stridsmøya. Hva gjør sorgen med oss er et passiviserende spørsmål. "Jeg kan ikke noe for det, jeg er i sorg."
Mye mer interessant er det å spørre; "hva gjør jeg med sorgen?" Det aktiviserer meg. Det gir meg muligheter.
Sorg er et tungt tema. Men må det være det? Vi snakker om "sorgbearbeiding". Bare ordet gir en slags forventning om at dette må jeg igjennom, og bli ferdig med. Fortest mulig. Sorg er uønsket i verdens beste land, der det å være lykkelig nesten er en menneskerett. Sammen med helse og vellykkethet.
Vi setter oss urealistiske mål, hvis vi tror at et godt liv ikke inneholder sykdom, sorg og smerte. "The Secret" gir oss "the Law of Attraction". Tenk positivt, så blir du sunn, frisk og lykkelig. Hadde det enda vært så vel...
Livet inneholder glede og sorg, latter og gråt, helse og sykdom - liv og død. Det er det som er et godt liv. Livet er akkurat nå, enten det er bedritent eller optimalt. Det er dette som er å leve.
Nå roter jeg meg inn i digresjoner igjen. Det er jeg god på.
Sorgen har en viktig funksjon!
Det er ikke sorgen som skal bearbeides. Det er tapet, eller traumet, som skal bearbeides, ved at vi sørger. Og sorgen har ingen fasit. Det finnes like mange måter å sørge på, som det finnes mennesker.
Hvorfor blogger jeg om dette? Er det ikke dette jeg ønsker å unnslippe?
Nja - ikke nødvendigvis. Sorg er en naturlig følelse, akkurat som glede. Det jeg ønsker er å bidra til at sorg blir stuerent, og ufarlig.
Da jeg ramset opp minst ti forskjellige måter å sørge; fra å gå på byen, til å mure seg inne, hørte jeg at publikum begynte å puste. Folk løftet blikket og så på meg. Mange smilte.
Etter foredraget kom mange bort til meg og takket. "Jeg trodde jeg var grunn og følelsesløs," sa en. "Nå skjønner jeg at jeg har sørget likevel."
Jeg bearbeider mitt tap av Ida, ved å sørge, på min måte. Det kommer jeg til å fortsette med. Jeg kommer til å ha sorgen min med meg resten av livet. Men sorgen min er blitt ufarlig.
Jeg har en god sorg. Og jeg ler fremdeles mer enn jeg gråter. Mye mer ...

Svineinfluensa og Kongo

Uansett hvor jeg snur meg dukker jævelskapen opp. Det er svineinfluensa, eller Kongo.

Jeg setter meg ned for å forberede et foredrag jeg snart har deadline på, og driten lyser mot meg fra alle kanter av pc'n.

Nå skal jeg gjøre meg ferdig med begge deler. Deretter skal jeg konsentrere med om det jeg bør gjøre.

Jeg er langt fra noen Kongo-spesialist. Men jeg har vært der sammen med Leger Uten Grenser. Jeg har sett noe av nøden på nært hold.

Eksempel nr 1: Sovesyke er en 100 % dødelig sykdom, som kan behandles. Problemet er at medisinen som brukes er 60 år gammel, og basert på arsenikk. Infusjonsvæsken er så sterk at den smelter plasten i kanylene. Vi kan tenke oss hva den gjør med blodårene. "Ild i årene," kaller kongoleserne behandlingen. Den er vanvittig smertefull. Ca 10 % dør av selve behandlingen. Resten blir friske. Hvis de overhodet er så heldige at de får behandling. Det er nemlig de færreste. Det finnes en nyere type medisin, som først i de seneste årene er satt i produksjon. Ikke fordi den kurere en dødelig sykdom, som kun finnes i fattige land. Det er ikke økonomisk lønnsomt å redde liv i den delen av verden, må vite. Nå produseres den, fordi det er oppdaget at en av komponentene kan brukes til å fjerne uønsket hårvekst. Og vi, i den vestlige verden, betaler gladelig for å få glatte legger og armhuler. Vi har nå et hårfjerningsmiddel med den bivirkning at den kurerer en dødelig sykdom...

Eksempel nr 2: Kvinner som har ligget hjemme i fødsel i 2 - 3 dager, kan til slutt bindes fast på ektemannens sykkel, og kjøres de timene, eller dagene, det tar å komme seg til sykehuset. Men om de kommer så langt er problemet ikke løst. I Kongo regjerer "no pay - no cure". Derfor dør de aller fleste kvinnene hjemme. De som likevel drister seg til sykehuset, uten penger, dør på sykehustrappen. Legen (ikke legene) som befinner seg innenfor sykehusets vegger, samt resten av det stakkarslige personalet, får som regel ikke lønn fra det offentlige. De må brødfø seg og sin familie via pasientbetalinger.

Over til Norge: Vi krever influensavaksine NÅ! Noen har dødd av jævelskapen! Hvis det skulle være noen som burde tåle en skarve influensa, er det vi velfødde, fullvaksinerte nordmenn, med tak over hodet og rent vann i springen.

Og mens vi står i influensavaksinekø her i nord, har en norsk idiot tre leger og en psykiater til rådighet i Kisangani. Det er bortimot hele legestanden. Og kongoleseren dør på sykehustrappen, eller i sin pauvre leirhytte.

Gjennomsnittsalderen er ca 40 - 50 år i Kongo. Hvor gamle regner vi med å bli? Hvis vi overlever svineinfluensaen, selvsagt ...

Nå skal jeg forberede foredrag :)

Influensarapport fra Svinesund

Det må være et mirakel.

Jeg kjenner 6 personer som har overlevd svineinfluensa! Datter, svigersønn og fire barnebarn (i alder 6 mnd til 7 år) er ute av karantene i morgen. They are alive!

Svineinfluensahysteriet når daglig nye høyder. Fastlegers telefonsystem bryter sammen. Venteværelser er stappfulle av livredde mennesker som vil være først i køen når vaksinen er tilgjengelig. Alle nyhetsmedier spyr ut dommedagsinformasjon. Norge er landet i Norden med flest dødsfall! Vi anbefaler alle å la seg vaksinere! Klasserommene er tomme for elever!

"Det er en influensa!" fnyser min datter, som nå er frisk igjen. "Ikke svartedauen!"

Det er klart vi anbefales vaksine. Verdens rikeste land har kjøpt opp det som er av influensavaksiner. De må jo sørge for å få avsetning på den.

Jeg kan melde om at 7 vaksiner er til overs. Min datters familie trenger den ikke, og jeg har stor tro på egen overlevelse. Dessuten synes jeg det smaker litt dritt: At jeg, som er velfødd, med tak over hodet og rent vann i springen skal vaksineres mot en skarve influensa. Jeg har møtt flotte, sterke mennesker på den andre siden av kloden. Der to norske idioter sitter fengslet. (Jeg kunne ikke la være ;) Mange, svært mange av de jeg traff lever ikke lenger. De er døde av banale sykdommer, som det finnes både vaksiner mot og behandling for. De får verken vaksine eller behandling.

Jeg kjenner allerede symptomer på svineinfluensaen. Jeg er litt kvalm ...

Livet = Regine

Jeg har nettopp lest Jørgen Skavlands kronikk i Aftenposten. Den sender meg ut av kjøkkenet og opp på det lille kontoret mitt i andre etasje. Til skrivebordet mitt, som er omkranset av bilder, med og uten rammer. Bilder av barn og barnebarn, og bilder av Ida, som døde av kreft. Bilder av en smilende og lattermild Ida, med og uten hår. Bilder av sterke, levende, flotte unge mennesker.
Intensjonen min er å kommentere Skavlands kronikk, der han peker på at vi er de sykeste friske menneskene i det beste landet i verden.
Pc'n min viser at Regine har oppdatert bloggen sin. Jeg har hatt litt kontakt med Regine.
Jeg tenker på henne, og på Ida, hver gang jeg ser lappen som står blant bildene mine. Lappen med setningen som er verdens beste påminnelse om å leve NÅ. Jeg har skrevet om denne setningen i en tidligere blogg. Den tåler gjentagelse: "Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet."
Les Regine Stokkes blogg. Ta deg tid. Unn deg tid. Denne unge jenta kan lære oss mye om det å danse i regnet. Ida var min læremester.
Kanskje vi ikke er så syke som vi tror. Kanskje våre plager ikke er så utålelige som vi tror. Kanskje våre problemer ikke er problemer, men naturlige utfordringer i livet.
Les Regines blogg.
Og LEV - NÅ.

Idas Dans - ut av komfortsonen

Mange nevner Idas Dans, uavhengig av hva jeg blogger om. Det drar meg litt ut av komfortsonen, kjenner jeg. Det er enkelt å hisse seg opp, og rase over dritt og urettferdigheter som skjer i verden. Det gjelder liksom ikke meg. Selv om jeg velger å la det gjelde meg. Men når kommentarene snus mot meg, og mine ting, blir jeg straks atskillig mer blyg. Da kommer dere så mye nærmere. Jeg mener ikke at jeg misliker tilbakemeldinger på boken min. Jeg blir bare så sjenert, og litt ukomfortabel.

All min kjærlighet, all min glede og all min sorg, samt bøtter av snørr og tårer ligger i Idas Dans.

Livet viste seg fra sin beste og verste side da Ida var syk. Det er dette jeg har skrevet om i boken min. Jeg lærte mye om livet i løpet av vårt 14 måneder lange vinterår.

Men jeg lærte også noe annet. Jeg lærte hvilken tilfredsstillelse og hvilken kraft som ligger i selve skriveprosessen. Jeg hadde aldri skrevet før Ida ble syk. Jeg likte ikke å skrive. Arbeidet med Idas Dans har snudd det trill rundt. Nå elsker jeg å skrive!

Problemet er bare: Jeg lider av nordeuropas største skrivesperre. Jeg har så lyst til å skrive bok nummer to. Jeg har en million gode ideer. Men så fort jeg setter meg foran pc'n, er det full tørke. Dette er den viktigste grunnen til at jeg blogger. Kanskje jeg bare trenger å smøre skriveånden...

Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg skriver dette. Kanskje jeg bare trenger å bevege meg litt ut av komfortsonen min?

Uansett: Takk til dere som skriver så vakre ord om Idas Dans. Jeg suger dem til meg, selv om jeg blir litt blyg ...

KONGO. Jeg blir så forbanna!

Jeg trenger ikke å jogge lenger. Puls og blodtrykk stiger til kokepunktet bare ved å lese aviser. Jeg vet ikke hva som opprører meg mest. Selve Moland / French saken, medias dekning, rasistiske uttalelser eller egen knebling.

Nå har jeg blogget, skreket, diskutert og skrevet leserinnlegg om Kongo-saken. Man skulle tro jeg var ferdig utblåst.

Så setter jeg meg ned med gårsdagens aviser. (Jeg er avisoman.)

Sitat:

Fra Dagbladet: "Advokat Furuholmen mener malariasyke Moland ikke har fått forsvarlig medisinsk oppfølging - og gir Utenriksdepartementet skylda." ... "Malaria er en svært farlig sykdom hvis man ikke får skikkelig behandling. Sykdommen tar livet av 1 million mennesker årlig i Afrika." ... "Da Moland og French var misfornøyde med legen de hadde, fordi han ikke snakket engelsk, sørget vi for å skaffe en engelsktalende lege."

Fra VG (I krigstyper på førsteside): "Ber om FN-hjelp til å redde malariasyk Moland."

Jeg har i en tidligere blogg sagt hva jeg mener om disse to gutta. Men:

"Ikke forsvarlig medisinsk behandling:" De er i Kongo! Kongoleserene får ingen medisinsk behandling! Det være seg om de sitter i fengsel, eller ikke. Det er jo derfor det dør 1 million mennesker av malaria i Afrika årlig! I Kongo dør voksne og barn i hopetall, daglig, av alvorlige eller banale sykdommer, av krig, underernæring og alskens elendighet. De får ikke legehjelp, vaksiner eller nødvendig behandling.

Og her sitter to norske idioter i fengsel i Kisangani, og klager på legen som ikke snakker deres ønskete språk! UD er inne, Støre sågar, det norske rettsvesen, en bataljon med journalister - for å redde to umoralske norske idioter. Kan det bli mer uetisk?!

Til slutt er jeg forbanna fordi VG sensurerte et leserinnlegg jeg hadde i avisen i går. De strøk de to siste linjene mine - der jeg kritiserte journalistikken.

Men dette er min blogg. Her er det bare jeg som sensurerer meg. (Og det burde jeg kanskje gjort mer av.) De to siste linjene skulle være:

"Og norske journalister burde konsentrere seg om kongoleserens mistrøstige hverdag, og ikke gi to norske idioter heltestatus.
Jeg ser at Ari Behn skal dit også. Det vil nok få fart på de fete overskriftene …"

Puh... Nå må jeg da snart være ferdig utblåst ...

Gunnhild gjør ting hun ikke kan

Blogging er nok ikke bare - bare.
Nå har jeg fått meg egen hjemmeside, med blogg.
Jeg begynner å forstå at dette mediet har uante muligheter og bruksområder. Problemet er; jeg skjønner ikke en dritt!
Jeg vet at det kan ta tid før det skjer noe her, og at det for det meste er opp til meg. Men jeg vet jo pokker ikke hvordan jeg skal bruke dette instrumentet som jeg har fått.
Noen har vært innom her. Noen har sågar lagt igjen kommentarer - noe som er utrolig oppmuntrende. Men ...
jeg vet også om flere som har lagt inn meldinger - uten at de dukker opp på min pc, i hvert fall!
La meg si det med en gang: Jeg har åpenbart et STORT forbedringspotensiale.
På fredag kommer det to unge web-dudes for å lære meg bloggingens edle kunst.
Inntil da: Takk for at dere er innom denne stakkarslige bloggen min, takk for kommentarer.
Jeg lover jeg skal komme sterkere tilbake - mye sterkere!

Jeg fikk en flott setning på mail i dag:

"Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet."
Vi bruker utrolig mye energi på å forsøke å fortrenge smerter, frykt, sorg - og negative tanker.
Vi skal være lykkelige. Vi skal leve det gode liv. Men hva er det gode liv? Hva er lykke?
Jeg tror det gode liv forutsetter erkjennelsen av at livet består av både glede og sorg, helse og sykdom, fødsel og død.
Vi aksepterer liksom ikke at det gode liv kan leves med sykdom og smerte. Jeg tror det kan det.
"Livet er meningsfyllt under alle omstendigheter," hevdet den østerrikske psykiateren Viktor Frankl. Og Aristoteles sa at ingen kan være lykkelige før de har utviklet seg til reflekterte mennesker. Man blir ikke reflektert av å springe fra vanskelighetene.
Jeg tror vår redsel for sykdom, død, sorg og smerte gjør noe med vår livskvalitet. Homsene er ute av skapet. Inn der har vi stappet smerte og sorg.
Så lenge vi fortsetter å gjemme det bort tror jeg ikke vi kommer til å oppnå det gode liv. Skjellettene i skapet rasler for høyt - er for forstyrrende.
Jeg ønsker å leve livet mitt med både sorg og glede. Jeg er grådig. Jeg vil smake på hele livet, ikke bare deler av det. Det er en utfordring.
Jeg er i ferd med å lære meg å danse i regnet.
Jeg lever sterkere i dag enn jeg gjorde før jeg mistet barnet mitt. Mer bevisst, med åpnere sanser. Jeg ønsker å bli oppfattet som et levende menneske. Det krever at lever. At jeg fortsetter å danse - også når regnet kommer.
En ung jente; Regine Stokke, danser - hver dag - i regn og solskinn. Hun kjemper sitt livs kamp. Les bloggen hennes. Hun kan lære oss alle å danse i regnet.
Skal vi vente med å leve til stormen er over, til det kommer bedre dager? Hva om det ikke blir bedre? ...

Let's party!

Å starte ny blogg er omtrent som å dekke bordet og invitere til fest.
Der står jeg - pønta til trengsel.
... og ingen kommer.
Jeg sjekker bloggen min. 0 kommentarer. Tragisk!
Jeg sjekker igjen. 0 kommentarer.
Og så - plutselig en morgen: 2 kommentarer! WOW!
VELKOMMEN!
Alle trøster meg med at det tar tid før en ny blogg oppdages, og blir levende.
Jammen - det kan jo være at noen har dumpet innom ...
0 kommentarer.
Det er utrolig frustrerende. Det er som å løpe til postkassen hver dag, og bare få reklame - eller regninger.
Og så slår tanken meg: Har jeg skaffet meg en ny kilde til irritasjon, isolasjon - ingenting? ...
Men så har jeg jo dere to.
Gjestene er kommet!
Let's party!

Kongo på kartet

Kongo er endelig kommet på kartet. Store overskrifter hver dag.
Om gjennomsnittsalderen på 40 – 50 år? Om den høye barnedødeligheten? Om systematiske voldtekter av småjenter og kvinner fra soldater fra begge sider? Om tyfus, kolera, difteri, gulfeber, sovesyke, malaria, meslinger, spedalskhet, tuberkulose, HIV, osv – og ikke-eksisterende vaksiner eller medisinsk behandling? Om pågående kriger som har tatt flere liv enn noen annen konflikt i verden etter 2. verdenskrig? Om total mangel på infrastruktur, helsevesen, utdanning og rettsvesen?
Ja – rettsvesenet blir det skrevet om – og korrupsjon! Og hvorfor? Fordi to norske idioter har rotet seg inn i noe de virkelig burde hatt vett til å holde seg unna. En sjåfør; skutt og drept midt inne i bushen, to hvite bevæpnede menn, med militære effekter og militære id-papirer. Hva tenkte de på? Leser ikke nordmenn aviser? Vel står ofte kongolesisk stoff med liten skrift langt inne i avisen. Men har de ikke fått med seg nyheter om uroligheter, væpnede konflikter, overfall, drap og elendigheter? Og overfylte flyktningleire?
Jeg har vært i Kongo, i Kisangani sågar.
Tro meg; det er ikke egnet for turisme. Og der skulle disse idiotene organisere krigsleker for rike mennesker fra den vestlige verden, i utarmede krigssoner? Kan det bli mer uetisk?
Skal vi nordmenn kunne oppføre oss som idioter i fremmede land, for så å forlange hjelp fra norske myndigheter når det begynner å brenne under føttene våre? Hvor blir det av ansvar for egne handlinger? Er det fremdeles typisk norsk å være god?
Vi forventer at utlendinger i Norge oppfører seg som oss. When in Rome, do as the Romans. Hva med nordmenn i andre land?
Moland og French har det bedre i kongolesisk fengsel enn den jevne kongoleser har det i sitt eget hjem. Hvis han i det hele tatt har et hjem.
Det kommer ingen fra misjonen eller UD med mat, aviser, røyk og bøker til deres kongolesiske medfanger.
Vi snakker om et land der mennesker dør på sykehustrappen hvis de ikke har penger til å betale for behandlingen de trenger. Og penger har de ikke, derfor dør de. Det lille personalet som finnes innenfor sykehusets vegger får ikke lønn fra det offentlige. Pasientbetalingene er det eneste som holder liv i dem. Jeg har sett sykehus i Kongo. Det ser ikke stort bedre ut enn bildene vi har sett fra fengselet i Kisangani.
Og her sitter vi, velfødde, fullvaksinerte, bortskjemte nordmenn og skriker om korrupsjon og dårlig behandling av våre landsmenn i kongolesisk fengsel.
Nå planlegges det film og bøker om Kongo. Om fattigdom og nød? Nei - om to norske idioters "dramatiske utenlandsreise". Vi burde skamme oss. Og norske journalister burde konsentrere seg om kongoleserens mistrøstige hverdag, og ikke gi to norske idioter heltestatus.

Jomfrutur

Første blogg, fra kliss ny hjemmeside!
Hva pokker skriver man da?
Det er formodentlig nå jeg skal skrive bloggen som gjør andre avhengig av akkurat denne siden.
Foreløpig har jeg nok med å skjønne teknikken her. Og gudene må vite om dette overhodet kommer til å vises, eller om det forsvinner ut i cyberspace.
Intensjonene mine er å kommentere aktuelle samfunnspolitiske emner. Det som får meg til å rase, eller le, eller gråte, eller banne ...
Allerede ligger det masse på lur, og bare modnes:
Vi har to tullinger i Kongo, som jeg har meninger om.
En fenomenal ung jente har navnedag i dag; Regine. Hun kjemper sitt livs kamp, og lar oss ta del i kampen fra sin blogg.
Botox, hvitere tenner, evig ungdom og evig liv har jeg tanker om.
Offentlig drittkasting trenger litt motbør.
Sorg og glede kan snakkes mer om ...
Men aller først: Kommer jeg videre rent teknisk, tro??
Hjemmesiden er i ferd med å bli bærre lækker, synes jeg. Takket være to dyktige unge menn. Bloggen trenger litt kosmetisk finjustering.
Men nå:
Tamtaram: (Trommevirvler) "Publiser innlegg"!