mandag 29. mars 2010

Tilbake til samfunnet?

Hva betyr det at sykemeldte, uføretrygdete, trafikkskadde, mennesker i sorg, etc. skal tilbake til samfunnet? At innvandrere og fysisk eller psykisk handicappete skal integreres i samfunnet?
Betyr det at de som er syke, skadde, handicappete og etterlatte er utenfor samfunnet? Og i så fall, hvor er de? Hvor hører de hjemme? I en egen bås? På et eget sted? I en egen verden? ... I sin egen verden?
Betyr det at samfunnet ikke har plass til syke, uføre, sørgende, eller gamle for den saks skyld? Og at de må skynte seg å bli ferdig med sin elendighet før de kommer tilbake igjen?

Er vårt samfunn så opptatt av vellykkethet, god helse, ungdom, ungdommelighet, glatt og friskt at alle andre faller utenfor?
I så fall tror jeg vi alle, før eller senere, kommer til å befinne oss utenfor.

En trendy helseguru påstår at om vi spiser hvetegress er det ingen grunn til at ikke vi alle skal kunne bli 120 år. Men er det virkelig det vi vil? Og selv da vil vi jo falle utenfor til slutt, med mindre vi dør brått, som friske, ungdommelige 120-åringer. Og hva da med våre pårørende, som vi jo må håpe sørger, litt i alle fall? Vil de falle utenfor, for så å skulle integreres i samfunnet så snart som mulig etterpå?

Vi snakker om verdige eller uverdige liv. Vi snakker om uverdig alderdom, uverdig sykdom, uverdig demens, eller uverdig død. Men verken sykdom, alderdom, demens eller død er uverdig, i seg selv. Det er vi som gjør det uverdig, ved å ikke akseptere det som en naturlig del av livet.

Det blir noe sykt med et samfunn som ikke godtar alderdom, død, sorg og sykdom, det være seg mental eller fysisk. Det blir umulig å leve i et sånt samfunn. Det blir i hvert fall umulig å lykkes. For alle kommer vi, før eller senere, i nærkontakt med disse tilstandene. De er jo et resulat av liv.

Vi bruker så mye energi på å lete etter helse, glattere hud, hvitere tenner, evig ungdom og vellykkethet at vi glemmer å leve det livet vi har.

Når blir vi friske nok, ungdommelige nok, vellykkete nok? Vi har ett liv, uansett om vi liker det eller ikke. Vi kan like gjerne leve det.
Vi kommer ikke til å få noe nytt liv, uansett om vårt eget er bedritent og naboens er supert.

Mange har vist at det er fullt mulig å leve et godt og verdig liv med sykdom, smerte, sorg, handicap eller alderdom. Jeg vil sågar påstå at noen av disse lever et bedre liv enn vi som løper oss ihjel etter gull og grønne skoger, som formodentlig ikke en gang finnes.

Nei, folkens, la oss leve det livet vi har, og ikke det vi synes vi burde hatt eller kunne hatt, "fordi vi fortjener det"...

Og la oss slåss for et ekte, levende samfunn, som har plass til alle. Et samfunn ingen trenger å komme tilbake til, eller integreres i, fordi de allerede er en naturlig del av det.

22 kommentarer:

  1. Jeg er så enig :)
    Alle mennesker er en genetisk oppskrift på suksess, en genkombinasjon uten like - og alle med hver sin skjebne, med hver sine evt. mutasjoner som kanskje føre til utvikling. Ingen kommer gjennom uten å bøte med livet.

    Vi må bare lære å verdsette de rette tingene. En god latter
    En god klem
    En solskinnsdag.
    En regnværsdag..
    Og så uendelig mye mer...

    :)

    SvarSlett
  2. Jeg liker så godt å lese det du skriver. Jeg følerer meg alltid litt klokere etterpå:) Takk for det.

    SvarSlett
  3. Du har så rett , igjen..:-)) du tar opp mange tema som opptar meg ! Kan bare snakke for meg selv , men tror de aller fleste med sykdom ,ufør, funksjonshemming osv til tider vil føle at de lever litt i sin egen verden. Jeg har nok levd et liv flere vil mene er et
    " uverdig liv " - da med sykdom og med et " handikap " - jeg ble døv i sykdomforeløpet og at jeg er 50 % ufør. Men jeg har for lengst akseptere det som en naturlig del av livet.
    Jeg har tilpasset meg samfunnet så godt jeg kan , men det har ofte hendt at jeg har falt utenfor - slik som utdannelsemuligheter og jobb. Da føles det som jeg ikke har en naturlig plass i samfunnet. Mitt "handicap" gjør at jeg stiller svakt på arbeidsmarkedet selv om jeg gjør en bra jobb. Er for tiden på yrkesrettetattføring og er i praktisk på en arbeidsplass , er spent på hva det blir til. Selv om jeg vuderes som 100 % ufør så er det uaktuellt for meg på dette tidspunktet. Alle som ønsker å jobbe (litt) bør ha mulighet til det , hvis ikke i ordinær jobb så bør det legges til rette for dem på en eller annen måte.

    Jeg vil tro uverdig død finnes - i tilfeller som tragedie og selvmord , der personen dør alene og forlatt. Mistet selv to brødre på den måten.
    Helseguru har jeg ikke sansen for :-)

    Hilsen Anne K - en jente som er tilfredsstilt med livet og jeg er meg selv og syns det duger. Og som syns du er en aller tiders dame !

    SvarSlett
  4. Flott innlegg! Har lest boken din. Deilig med mennesker som tørr å leve selv når utfordringene nesten overgår det vi tror vi kan klare. En hilsen til Anne K og!
    Har lest boken din Idas dans. Som mamma til en 18 år gammel danser var det en sterk opplevelse! Det er fantastisk å se ei jente utfolde seg i dansen, følelser, livet - som jeg forstår du og fikk oppleve med Ida.
    Påskeklemmer fra Margrethe

    SvarSlett
  5. Myrunaways; Du har så rett; det er mye å glede seg over i livet, selv om det også kan finnes bratte motbakker. Det gjelder å gå etter det riktige kompasset-
    Anne K: Jeg tror du er en skikkelig tøffing. Jeg tror du har forstått det vesentligste i livet :)
    Thea: :) Du vet hva jeg tenker om deg :)
    Til dere andre; takk for gode kommentarer. "Life is a bitch, but someone's gotta live it" Det kan like gjerne være oss ;)
    God påske til dere

    SvarSlett
  6. Ja det føles litt som om folk mener at man skal "skynde seg å bli ferdige med elendigheten"!! Nå har jeg vært syk og "utafor" i tre år, og enda føler jeg at folk bare går og venter på at jeg skal komme tilbake til normalen, ikke at det skal gå an å leve med sykdommen slik det er - selv om det antagelig blir realiteten i lang tid fremover.... Men jeg prøver å finne "min plass" i verden uansett, for jeg har jo ikke noe annet valg.

    SvarSlett
  7. Samfunnet er oss alle. Basta. Å si at samfunnet=arbeidslivet, er fryktelig tøvete. Politikere har en forferdelig språkbruk når de påstår at enkelte "faller utenfor samfunnet".

    SvarSlett
  8. SerendipityCat; Det burde jo ikke være slik at du skal prøve å finne "din plass". Den er jo der. Vi har jo alle en plass i verden fra det øyeblikket vi blir født. For noen er plassen mer bekvem enn for andre, men det er uansett "min plass".
    Og Sigrun: Jeg er så enig med deg. Hver gang noen argumenterer med at "samfunnet er jo sånn", spør jeg hvem samfunnet er. Vi er samfunnet!
    Politikere har liksom definert hvordan vi ønsker, og skal leve. Og går ut fra at alle er like og øsnker det samme.
    Det blir jo absurd!

    SvarSlett
  9. Takk for klokt og godt skrevet innlegg om viktig tema!

    SvarSlett
  10. flott sagt.
    Jeg er veldig opptatt av dette, at man er der man er, og skal gjøre det beste ut av det, fremfor å drømme seg inn i en "når man en gang i tiden er bedre" senario. (eller eventuelt "dersom man bare hadde vært frisk nok til").

    Livene våre kan være flotte, selv som syke, vi og omgivelsene våre må bare snu litt på tankegangen.

    SvarSlett
  11. Tusen takk for at du bruker din stemme!

    SvarSlett
  12. Kjempefint innlegg! Jeg følger med strømmen for en gangs skyld og er enig med alle de som har skrevet kommentarer her :-)

    SvarSlett
  13. Takk til dere.
    Anne - Moseplassen: Jeg tror det kanskje er det aller viktigste; å leve mens vi lever. Hvis vi skal vente til det passer ... Hva om det aldri passer?
    Jeg liker at noen takker meg for at jeg bruker min stemme. Det skal jeg fortsette med :)

    SvarSlett
  14. Gunnhild
    Jeg stemmer på deg ved neste stortingsvalg !

    SvarSlett
  15. Elfrid, jeg kan love deg at jeg ikke skal bli politiker. Da kommer jeg til å ende opp som morder av ren, skjær frustrasjon. Takk likevel :)

    SvarSlett
  16. Fantastisk innlegg!!

    SvarSlett
  17. Flott innlegg!
    Mistet min far for 2,5 år siden i kreft, men sliter fortsatt mye med sorgen. Drømmer ofte at han fortsatt lever og blir like skuffet hver gang jeg våkner og innser at det bare var en drøm.
    Ellers har jeg en kronisk sykdom som er i ferd med å gjøre meg 50% ufør, så jeg vet litt om akkurat dette...

    SvarSlett
  18. Elisabeth: Takk for at du som kjenner det på kroppen synes innlegget mitt er bra.
    Jeg er så drittlei den plastikkverden vi er i ferd med å lage oss, der alt skal være glatt og vellykket. Vi er jo alle dømt til å mislykkes i en sånn verden.

    SvarSlett
  19. Hvordan kan man snakke om at syke og uføretrygdete, sørgende, handicapede etc skal tilbake til samfunnet? De ER samfunnet. De er like mye samfunnet som deg og meg. Jeg er helt enig i det som står rett over her, om plastikkverdenen.. For vi lever i en plastikkverden, og det er grusomt. En overfladisk verden som blir dummere og dummere, latere og latere. Vi fraskriver oss alt ansvar og bruker all energien vår på å være perfekte. Shit au, jenter som har født for kun en uke siden begynner på dietter fordi de er for feite! For en verden vi lever i.

    Jeg datt akkurat over bloggen din, derfor kommentaren kommer så sent ;) Jeg vil bare si at jeg søkte deg opp etter å ha lest Idas dans.. Og nå har jeg lest den igjen, og jeg gråt - om mulig - enda mer enn første gang. Klarte ikke å lese de siste sidene nesten. Takk for at du er så fantastisk flink til å formidle!

    Veronica, 20 år

    SvarSlett
  20. Hei Veronica. Velkommen til meg, og takk for god omtale av Idas Dans.
    Ja, la oss slåss mot denne plastikkverden, og for en verden med plass til alle, uansett farge, størrelse, kromosomantall, kjønn, utseende ...

    SvarSlett