mandag 6. februar 2012

Fra Holmenkollen til Snøhetta

Lørdag var jeg i Holmenkollen og så Emil Hegle Svendsen skyte og storme inn til sølv. Det er imponerende. En fantastisk idrettsgren, som krever både styrke og konsentrasjon.
Selv følte jeg meg relativt kjekk som trosset 18 isnende kuldegrader på tribunen i 4 timer.
Søndag kveld var jeg en av halvannen million som satt i sofaen og så elleve mennesker slite seg til toppen av Snøhetta.
Jeg gråt og lo og jublet, ikke så mye da jeg var i Holmenkollen, men da jeg satt i sofaen min og heiet de elleve til topps.
Imponerende er et alt for puslete ord for den bragden vi var vitne til.
Emil Hegle Svendsen og gutta har kropper skapt for det de driver med. De er finjusterte, trimmet og "broilet" i årevis. Men for de elleve på Snøhetta er det stikk motsatt. De har, fra fødselen av eller senere i livet, fått utdelt en kropp med bremser på alle kanter. Likevel lar de seg ikke stoppe.
Det må ha kostet blod, slit og mange tårer å komme seg dit de er i dag.
De har alle hatt et valg. De hadde kunnet legge seg ned og fortvile over sin skjebne, og vi ville ha forstått og akseptert. Men den tornefulle veien de har valgt er nesten umenneskelig.
Jeg er dypt imponert og ydmyk over disse elleve heltenes innsats, både på vei til Snøhetta og i dagliglivet.
Det er mange som har sitt eget Snøhetta å bestige. I disse dager leser jeg en ung kvinnes manus om kampen mot spiseforstyrrelser, og fylles av beundring og ømhet for hennes smertefulle tilfriskning. Hun er også en av våre helter.
Og her sitter jeg, med fire sting i den ene foten og krykkene ved siden av stolen min, og synes det er relativt ubekvemt og tungvint å bevege seg ...

5 kommentarer:

  1. Har også fulgt med på ingen grenser, og jeg er virkelig imponert over deltagerne og deres innsats. De gir oss funksjonsfriske noe å tenke på. :)

    Ha ei fin uke!

    SvarSlett
  2. Ja, ikke sant? Og så er det en som kan få seg til å kalle det et freakshow! Og at vi som så det var kikkere! Godt hun får sitt pass påskrevet fra alle kanter.

    SvarSlett
  3. Jeg er i starten på 20-årene, studerer til å bli lege, og har jobbet noen år innen helsevesenet. Jeg har flere ganger spurt meg selv om dette er riktig. Jeg er tvers igjennom et følelsemenneske. Jeg gråter og ler mye. Jeg har sluttet å spurt meg selv om dette er det riktige valget, - for det er det. Jeg skal bli onkolog, og vil vise for mine pasienter at jeg er et menneske med alt det har å by på. En dag skal jeg bli en flink lege, som også gråter for mine pasienter. Takk, boken din har gitt meg så mye.

    SvarSlett
  4. Takk til deg, Anonym. Jeg holder mange foredrag rundt omkring i og utenfor Norge. Hver gang jeg snakker til sykepleiere, leger eller medisinerstudenter, forteller jeg dem hvor vanvittig mye leger og sykepleieres tårer betyr for oss pasienter og pårørende. Stå på - bli en flink lege :)

    SvarSlett
  5. Hei.. Jeg lå ute å koste meg i Frognerparken i solsteika med ny forloveden Min og gode venner i går, da vi kom hjem var vi så slappe av sola at vi la oss som slakt i senga! Jeg kom på ei bok mamma har bedt meg lese for flere år siden. Idas dans. Jeg leser skjelden bøker, men jeg har ligge oppi natt å lest. Jeg klarte ikke legge den fra meg. Tårene trilla og etterhvert kom hulke gråten også. ( han vedsiden av meg trodde jeg var blitt gal ) den gjorde så inntrykk på meg og hadde bare så lyst å komme å gi deg en klem. Får en sorg, for en kamp.. Vi er også fire søsken. Helt fantastisk og ha slik stor familie. Ser på bloggen at det har kommet enda en bok. Den skal kjøpes i dag. Takk som deler historien med oss. Vakkert skrevet. Stor klem

    SvarSlett