Det inspirerer meg til å drodle litt rundt temaet.
Jeg maser og skriker i alle medier om viktigheten av å snakke om døden, med vanlige stemmer i hverdagsfora.
Men ...
Jeg slites mellom motvilje og vilje til å bli en slags "dødsrepresentant".
Jeg er ikke et dystert og tungsindig menneske. Jeg ler atskillig mer enn jeg gråter. Det har jeg tenkt å fortsette med.
Men kan jeg være en glad person selv om jeg forbindes med sykdom og død? Eller er jeg dømt rett inn i det svarte sorghjørnet?
Og når jeg nå, nok en gang, har tatt frem temaet, kan jeg like gjerne legge inn artikkelen jeg hadde i Aftenposten i går.
Velbekomme, og god lørdag.
Dødskvalitet.
Per Fugelli slår et slag for hjemmedød i Aftenposten den 24. januar. Ordet eksisterer ikke i min pc's vokabular. Kun hjemmefødsel. Hvorfor kan vi fødes hjemme, men ikke dø? Fordi vi er redde. Vi har så mange forestillinger om død, men så lite kunnskap. Vi vil leve, nesten for enhver pris. Min 19 år unge datter fikk dø hjemme. Jeg var like uvitende som alle andre, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Hjemmet vårt var breddfullt av kjærlighet og omsorg, av gode samtaler og nærhet. Ingen fastlege besøkte oss, ingen hjemmesykepleier. Det holdt med kjærligheten til hverandre. Aldri har livet vært sterkere og mer meningsfullt. Ida fikk en god død. Vi andre har en god sorg. Vi må akseptere at et menneske skal dø. Vi får ikke gode dager hvis vi er på konstant leting etter mirakelkurer, frelse og evig liv. Ida var dødssyk av sin kreftsykdom, men levde til siste åndedrag. Og vi levde med henne, i sorg og glede, gråt og latter. Jeg er så lei alt det mystiske og skumle som ligger som en grå tåke rundt død og sorg. Det er på tide å akseptere døden som en naturlig avslutning. Det er på tide å fjerne tabustempelet. På tide å snakke om død. Takk, professor Fugelli, for din klare og tydelige stemme.
