Idas dans, Etter dansen og NFLH

Dette er en hyllest til alle dere som overøser meg med vakre og gode tilbakemeldinger på det jeg gjør.
Jeg har ikke lenger tall på brev, sms'er, e-poster og blogg-kommentarer jeg får fra kjente og ukjente lesere.
Hvis dere ante hvor godt det gjør.
Jeg mottar også en mengde forespørsler i forbindelse med oppgaver av alle slag. Jeg har dessverre ikke tid til å besvare dem. Det betyr ikke at jeg misliker henvendelsene. Jeg leser dem som anerkjennelse av bøkene mine, men jeg har ikke anledning til å svare. Mange vil vite mer om meg. Men mine bøker er så personlige at resten av meg må jeg beholde for meg selv. Jeg håper dere forstår.
Akkurat i dag fikk jeg en e-post fra en ukjent person, som jeg har kommunisert litt med på mail etter at hun leste Idas dans. Samboeren har leukemi, og blir ikke frisk. Dessverre. De lever likevel det livet de har, på beundringsverdig måte. Og jeg får være med litt på sidelinjen. Det gjør meg rørt og ydmyk. Disse to er levende eksempel, som Knut, på at det er mulig å leve et meningsfullt liv også midt i kreftjævelskapen.
Nettopp dette har jeg, sammen med Knut og 7 andre nye bekjentskaper tatt fatt i, og dannet Nasjonalforeningen for Lindrende Humor.
I disse dager planlegger vi inspirasjonsmøte på A-Hus den 5. juni. Responsen er overveldende.
Jeg er en heldiggris.
Jeg har mulighet til å bruke tiden min på ting jeg brenner for. Og det bærer frukter jeg aldri kunne ant omfanget av i starten. Jeg har fått kontakt med så mange flotte, spennende mennesker. Livet mitt har fått nye perspektiver.
Jeg er en heldiggris.
TAKK.
... og velkommen til vår splitter nye webside: http://www.nflh.no/

Sorgens og smertens sko.

Shaban Rehman Gaarder har skrevet en artikkel som har fått overskriften: "Skoen fra folkedypet".
Les den. Du finner den ett eller annet sted på nettet, og jeg vil bli veldig overrasket om vi ikke finner den publisert i en eller annen avis i morgen.
Jeg kjenner hennes sorg, smerte og kraft gjennom hele artikkelen. Hun refererer selvsagt til broren som kastet en sko mot morderen i rettsal 250 i dag.
Han gjorde det for oss alle, sier hun. Han gråt og skrek for alle dem som sitter med sine tause skrik, sitt uforløste raseri og sin lammende smerte og sorg.
I mitt forrige innlegg etterlyser jeg mer humor og latter i motbakker og smertefulle livssituasjoner.
Vi må ha latter. Men vi må også ha gråt. Vi kan ikke svelge alle tårer, kneble alle skrik, holde tilbake alle sko.
Vi kan ikke begynne å kaste på hverandre. Men vi kan, som Rehman Gaarder sier, finne oss en murvegg og kaste hver vår sko. Vi kan hyle ut vårt innestengte raseri, vår sorg og vår smerte.
Det er så vakkert med roser mot vold. Det er flott å kjempe for å forsette livet når en feig morder har tatt fra oss det dyrebareste vi eier: Et uskyldig menneske, vår trygghet, vår uskyld og manges fremtid.
Men han får ikke ta fra oss våre tilbørlige og sunne følelser.
En ulykkelig bror, med røtter i et annet land, kan kanskje lære oss ett og annet om å sørge.

Nasjonalforeningen for Lindrende Humor

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet et innlegg her at det er et under om det fremdeles finnes folk der ute som leser. Men skulle det være det, skal jeg fortelle dere historien om Latterlig sunt, som ble til NFLH.
Hvis man blander sammen 1 uhebredelig syk kreftpasient, 1 forretningsmann, 1 avdanka generalsekretær, 2 gærne sykepleiere, 2 leger (hvorav en klart i kategorien gærn), og 1 Gunnhild, får man en splitter ny organisasjon.
Nasjonalforeningen for Lindrende Humor er stiftet, med organisasjonsnummer og bankkonto allerede på plass, og web-side i kjømda.
Det er utrolig hva livet har å by på hvis man bare tør å ta av seg hjelmen, vesten og skylappene, og hoppe i det uten sikkerhetsnett. I kjølvannet av mitt møte med Knut har ting skjedd. Vi er nå åtte halv- eller helgærne mennesker som er blitt kjent med hverandre fordi vi liker det Knut minner oss om: Å le mer.
Knut står på, og bruker alle sine krefter, og all sin våkne tid, på å få alt på plass før NFLH sparkes skikkelig igang den 5. juni. Han er intet mindre enn imponerende.
Formålet vårt er å være et tilbud til alvorlig syke, deres omgivelser, pluss helsevesenet. Vi vil gjerne bidra til å gjøre det stuerent å le, selv om du har kreft, er døende, kjenner en døende, eller er i sorg. Vi vil at helsevesenet skal legge fra seg de medlidende, sorgtunge blikkene, den tunge, klamme hånden på skulderen, og de lave sørgmodige stemmene. Vi vil ha positivitet, klare røster, smil, og LATTER, i både kreftavdelinger og palliative avdelinger. Vi vil ha liv.
Det er tungt nok å ha fått en livstruende diagnose, om du ikke også skal måtte forholde deg til blytunge, unnvikende blikk og sørgestemmer.
Knut skal dø, det vet han. Men Knut vil leve til siste åndedrag. Det kan hans omgivelser, og alle vi andre, hjelpe han å realisere.
Har du noen i din omgangskrets som kanskje er lei av å gråte, og gjerne vil le? Det kan du hjelpe han med. Spør hva han vil. Spør hva du kan bidra med.
Og god tirsdag.