Slutt på kreft og alskens elendighet!

Robert O. Young har funnet oppskriften som kan kurere og forebygge de fleste alvorlige sykdommer.
Halleluja - og endelig!

Først løste Mira Craig kreftgåten. "Kreft var forårsaket av skyldfølelse og negative tanker. Men kroppen er et intelligent instrument, og vil kurere seg selv, bare vi forstår hvordan."

Deretter fikk vi Sandra Lyng Haugens kjæreste, David Sandoval, som vil redde oss unna alderdom og sykdom med hvetegress. Han lover oss sågar at vi vil kunne bli 120 år, om vi bare følger hans oppskrift.

Dette er småtteri i forhold til hva mr. Young kan love oss. Kreftpasienter som har kun tre uker igjen å leve kan helbredes med en mye bedre grønn væske. Denne kommer i pulverform, og skal kun blandes med vann. Drikker vi litervis av mirakelbrygget hver dag, vil alle våre plager forsvinne.

Og hvem skal behandle oss, og gi oss evig liv? Mr. Youngs nyutdannete mikroskopister!

Jeg finner dette latterlig.
Men ...
For alvorlig syke mennesker er dette stygt gjort.
Livstruende syke mennesker blir tutet ørene fulle, og lovet frelse og helbredelse, av den ene kvakksalveren etter den andre.
Det verste er at mennesker i en sårbar situasjon må forholde seg til hver eneste mirakelkur. De må velge: Tør jeg avskrive det som tøys? Eller skal jeg gi det en sjanse?
Skal dødssyke mennesker bruke sine penger og sine siste krefter på hvetegress, grønne drinker, ferskenkjerner og askavkok? Skal de reise verden rundt etter frelse? Eller skal de bruke sin tilmålte tid i fred og ro, sammen med mennesker de er glad i?

Er vi blitt så redde for døden at vi gjør hva som helst for å ungå den?
Kvakksalverloven burde blåses liv i. Og mirakelbrygg-misjonærer burde pålegges å fremvise vitenskapelige bevis for sine utrolige påstander.

ET MIRAKEL

Dagens Aftenposten viser noe jeg aldri har sett: En politiker, Olav Gunnar Ballo, kommer med en uforbeholden unskyldning til tidligere helsedirektør Anne Alvik.
Hans beklagelse er iøyenfallende plassert, trykket på trekvart side, med store bokstaver!
Når opplevde vi sist en politiker si høyt og tydelig; "Jeg tok feil."
"Min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger," sier stortingsrepresentanten.
Bravo, Olav Gunnar Ballo!
Det er høyst menneskelig å ta feil, og å uttale seg om noe man ikke har satt seg godt nok inn i. Men enda mer menneskelig, og ikke minst ærefullt, å be om unskyldning når feilen oppdages.
Ballos innlegg viser til personforfølgelsen av overlege Stig Ottesen, som ble anmeldt av en kollega for å ha gitt aktiv dødshjelp til en kreftsyk pasient.
Ottesen var elsket av kreftpasienter i Bærum. Han var engasjert og empatisk, og bedrev ikke aktiv dødshjelp. Han smertelindret. Det er stor forskjell på å medisinere med intensjon å smertelindre, og å gi aktiv dødshjelp. Rigorøs smertelindring kan føre til avkortning av livet. Men i dette tilfellet snakker vi om uutholdelige smerter hos allerede døende pasienter. Ottesen var de aller sykeste og mest lidende kreftpasienters beste hjelper.
Helsetilsynet, med Anne Alvik i spissen, konkluderte med at aktiv dødshjelp ikke hadde forekommet, og måtte tåle sterk kritikk, fra blant andre Ballo, for "slett behandling av anmeldelsen".
Både Stig Ottesen og Anne Alvik fortjener oppresning i denne saken. Begge utførte sin jobb på en god måte. Det må ha vært svært tungt å stå i den orkanen som urettmessig blåste rundt dem.
Derfor: Heia Stig Ottesen og Anne Alvik. Og bravo, Olav Gunnar Ballo!
... som øyensynlig har baller nok til å våge å gå ut med en offentlig beklagelse ...

Foredrag på hjemmebane

Jeg forbereder foredrag som jeg skal holde i Sandvika på tirsdag.
Det burde kjennes trygt og godt å snakke på hjemmebane.

DET GJØR IKKE DET!!!

Jeg blir liksom mer naken når jeg er så nær hjemmet mitt. Jeg føler at det krever mer av meg. Mer autentisitet.
Men betyr det at jeg ikke er autentisk når jeg snakker i Bergen eller i Tromsø?
Eller kanskje det er nettopp der jeg er autentisk, og meg - bare meg?!
Har det noe med å beskytte hjemmet mitt og meg selv når jeg er på hjemmebane, tro?
Har jeg behov for å holde folk litt på avstand? ...
Det er litt sånn med Idas Dans også. Jeg er liksom redd for at folk skal oppdage at det bare er "lille meg" som har skrevet boken - ikke en "vaskeekte forfatter".

Og nå sitter jeg her og blogger for å slippe unna foredraget ...

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange foredrag jeg har holdt. Likevel kjenner jeg prestasjonsangsten bobler i meg.
Jeg har aldri "ferdigsydde" konsept. Jeg skreddersyr for hvert forum. Jeg hørte en gang en foredragsholder som helt tydelig kjørte sitt løp, uansett publikum. Gjennom hele foredraget satt jeg og tenkte: "Er han helt sikker på at han er i riktig auditorium? Skulle han kanskje vært i salen ved siden av?"
Det må ha vært bekvemt å bare ta frem det forrige foredraget. Men svært ubekvemt å føle at publikum detter av og forsvinner etterhvert som du snakker!" Grøss og gru!!!

En bekjent av meg sier: "Det spiller ingen rolle hva du sier, så lenge du har nok leppestift på."
Hadde det bare vært så vel.

Jeg tror jeg må holde meg til min egen variant: Å forsøke å si noe vettugt, ha nok leppestift - og for Guds skyld; ingen persilledusk mellom tennene!

Wish me luck!
Nå må jeg tilbake til foredraget ...