Jeg blir like opprørt hver gang.
Nå skjer det igjen: Lillian på 90 får sykehjemsplass!
... dagen etter oppslaget i VG.
Tirsdag kan avisen fortelle om Lillian på 90 år, som er glemsk og redd, og som har fått avslag på søknad om sykehjemsplass.
Lillians nærmeste pårørende er Inger Bokerød. Men Bokerød har flere utfordringer i livet enn det å passe på en gammel og engstelig bestemor. Hun har satt yrkeskarriere på vent, for å ta seg av sin leukemisyke sønn, og sin gamle bestemor.
I mine øyne er dette forbilledlig. Hun prioriterer familen fremfor jobben i en presset situasjon.
Jeg vet litt om både det å ha en gammel mor og å ha et leukemisykt barn. Tro meg; ingen av delene er enkle.
Jeg var heldig, jeg hadde mulighet til å konsentrere meg fullt og helt om Ida de 14 månedene hun var syk. Ikke alle har det. Men fy flate som jeg sliter for å skaffe min 94 år gamle mor den hjelpen hun trenger for å kunne fortsette å bli boende i sin egen leilighet.
Jeg fatter ikke hvorfor saksbehandlere, politikere, bevilgende myndigheter og "eksperter" gjør sitt beste for å stikke kjepper i hjulet for mennesker som ønsker å stelle for, og være sammen med, egne syke familiemedlemmer.
Vi har nettopp lest om en kvinne som nå skulle fratas omsorgslønnen som hun hittil har fått for å pleie sin multihandicappede sønn. Hun sparer samfunnet for enorme summer, samtidig som hun får anledning til å være sammen med sin sønn i hans tilmålte tid.
Landet med verdens beste helsevesen burde legge tilrette for mennsker som Inger Bokerød, og den handicappede guttens mor, ikke motarbeide dem.
Men det aller verste er jo at når media drar disse historiene frem i lyset, så ordner alt seg.
Det må bety at det allerede er mulig å hjelpe, men at bevilgende myndigheter ikke gidder å ta seg bryet med å sette seg skikkelig inn i sakene?
Hva er det som ikke tåler lys her?
Hvorfor kan plutselig alle få den hjelpen de, etter min mening, har krav på i et av verdens beste land?
... først når saken tas opp i Verdens Gang ...
Ja til burkini!
for 15 år siden
