”For Radiumhospitalet er jeg
en svulst i lysken. For Rikshospitalet er jeg en svulst i hjernen. Men jeg er
Henriette Oseth-Andersen. Jeg er mamma til to små gutter. Og jeg er veldig,
veldig redd.”
Vi
var også veldig, veldig redde, men var vi også veldig, veldig heldige?
Etter
at Ida ble diagnostisert med leukemi og behandlet på Rikshospitalet har jeg
vært stor fan av norsk helsevesen. Jeg har ment at nordmenn er kravstore sytere.
Et besøk med Leger uten grenser i Kongo har ikke nettopp svekket det synet.
Globalt sett har vi et fenomenalt helsevesen. Men …
Jeg
begynner å tvile. Teknologien har vi, faglig kompetanse er på plass. Men
hvordan står det til med den menneskelige kompetansen? Det ser ut som om
medmenneskelighet, varme og omsorg drukner i effektivisering, rasjonalisering
og politisk svada. Alle forstår, men ingen gjør noe. Styrende myndigheter lover
oss at alt skal bli bedre. Det ene utvalget etter det andre nedsettes. Ordene
er store, men ingenting skjer. Store ord verken trøster eller kurerer en
vettskremt, alvorlig kreftsyk småbarnsmor.
Som
legmenn vet vi lite om kreft. Men det vi alle har fått med oss er at kreft er
farlig, til tider livstruende, og at jo raskere vi kommer til behandling, desto
bedre er prognosene. Likevel må stadig flere kreftpasienter vente i månedsvis
på behandling. Mens svineriet vokser inni dem.
Min
attenåring danset på torsdag, ble diagnostisert på fredag, innlagt på
Rikshospitalet lørdag og fikk sin første cellegift mandag. Ida ble ikke frisk.
Etter fjorten måneders kamp døde hun. Men vi som er igjen har en sunn, god
sorg, fordi vi føler at både hun og vi fikk den aller beste behandling. Alt som
kunne gjøres ble gjort. Men var Idas behandling ikke representativ for vårt
helsevesen?
Vi
var veldig, veldig redde. Men var vi også veldig, veldig heldige?
