GOD JUL

Julaften er to dager unna.

Jeg tror jeg har god tid. Det tror jeg alltid, ennå en dag – før det braker løs.

I morgen skal treet inn, stuen skal julepyntes og røkelsen tennes, før vi går til gode venner for å ønske hverandre God jul, tradisjonen tro.

Julekvelden kommer til å bli varm, fin og kaotisk – som vanlig. Med barn som er like fruktbare som foreldrene blir vi mange: 17 vakre sjeler til bords.

Vi skal gjøre alt man ikke lenger skal ha lov til å gjøre – bortsett fra starten på formiddagen med grøt, mandel og saft. Men fra da av skal vi være politisk ukorrekte helt til natten senker seg. Vi skal gå til julegudstjeneste, før vi drar på kirkegården for å tenne lys hos dem vi elsker og savner. Vi skal ha øl og dram til ribba, uten at vi skal rave rundt og skremme barna. Vi skal gå rundt juletreet og synge ett vers av alle julesangene, inklusiv Deilig er jorden. Vi skal pakke opp julegaver vi egentlig ikke trenger. Barna skal bli overrasket, skuffet og glade.

Når natten kommer skal ektemann og jeg sparke av oss skoene, henge opp bunaden og trekke i joggedress og rydde de siste restene. Så skal vi sette oss med bena på bordet og glede oss over hvor heldige vi er som bor på denne rike enden av kloden og har en familie som er glad i hverandre.

Og nok en gang skal jeg tenke at vi ikke nødvendigvis skal ha dårlig samvittighet fordi vi kan fråtse i materielle goder og kjærlighet, men at vi skal være pokker så takknemlige og klar over hvor heldige vi er og hvor godt vi har det.  

Og jeg tror ingen kommer til å ta skade av verken juledrammen eller julegudstjenesten – ei heller Deilig er Jorden…

Så til alle: En riktig god jul og et fredelig og godt nytt år!

I Mikkels lys

Som leser kjenner jeg det nesten fysisk. Frykten, engstelsen, sinnet, maktesløsheten og motløsheten. Men jeg kjenner også den lille flammen av håp når dagene er så håpløse. Og jeg kjenner kjærligheten – den enorme farskjærligheten til en livstruende syk sønn. Kjærligheten til Mikkel – vakre, unge Mikkel.

Torgeir Wittersø Schanke er nådeløst ærlig i sin bok om Mikkel som bare ble 16 år gammel, og som kjempet i så mange av sine leveår. Dette er fars bok – fars opplevelse. Han skriver så det kjennes, helt inn i margen. Det gjør vondt og godt. Jeg har grått meg gjennom smertefulle og gjenkjennelige passasjer og bannet meg gjennom andre.

Ingen sorg er lik og det finnes ingen fasit. Ingen sørger mer eller mindre enn andre, ingen sørger riktig eller galt. Mors sorg er ikke større enn fars. Bare annerledes.

Det finnes allerede bøker om barn som er livstruende syke og dør. Oftest er mor fortelleren. Endelig viser far seg frem. Stor og stolt, liten og hjelpeløs, modig og redd. Like full av kjærlilghet.

Lyset fra Mikkel skinner også på oss som lesere. Vi får følge han og pappa fra fødsel til grav – i gode og smertefulle dager. I skauen og på sykehuset. Boken gir oss et innblikk i en verden som er ukjent for de fleste av oss – men som det er så viktig at vi vet noe om. Mikkel og pappa retter lyset mot gode hjelpere og elendige hjelpere, mot vårt tidvis sjelløse og iskalde hjelpeapparat, mot helsevesenet – og mot vår uvitenhet.

Denne boken bør leses av oss alle, både av de som kjenner denne situasjonen så alt for godt og av oss uvitende. Den bør inn på pensumlisten til sykepleiere, leger, Nav-ansatte og ikke minst politikere.

Boken er velskrevet og nær. Det er til tider så gjenkjennelig at det gjør fysisk vondt. Likevel må jeg videre. I Mikkels lys er en sterk og vakker bok som har lært meg noe jeg trengte å lære. Jeg er bare lei meg for at jeg aldri fikk møte denne vakre gutten mens han levde. Jeg kjenner han litt likevel – takket være pappaen hans.

Dette er årets kanskje viktigste bok. Dette trenger vi å vite noe om.  Jeg anbefaler den sterkt.

Jeg skrev en mors fortelling. Her kommer en fars.

Kjøp – les – og lær.

Nei - ikke alle gjør det ...

… i alle fall ikke ennå.

En stor artikkel i Aftenposten den 4.8. tar for seg ”lunsjbehandlingene”.  Det er såkalte softbehandlinger – Botox- og Restylane-behandlinger. De som er enkle å utføre og tar liten tid.

”Alle gjør det,” sier sjefen ved Eger Skin Clinic. Nei, det er ikke sant; alle gjør det ikke. I alle fall; ikke foreløpig heldigvis. Mange lever godt med sine rynker og slappe hud.

Vi er i ferd med  å tilstrebe et totalt unormalt ideal. Det er nemlig langt fra normalt å ha stram og glatt hud som gammel. ”Det er ingen som vil gå rundt med masse rynker og se sur og sint ut,” sier en 41 år gammel klient, som er inne for å få nok en Botox-behandling. ”Man skal se blid ut,” fortsetter han. Betyr det at alle som har rynker ser sure ut? Og dessuten: Hva med å være blid, istedenfor bare å se blid ut?

Blir man blidere av ”lunsjbehandlingene”? Jeg tror ikke nødvendigvis det. Studier viser at mellom 7 og 15 prosent av dem som ønsker kosmetiske inngrep lider av dysmorfofobi, sier artikkelen. Det tallet kommer til å stige – like formidabelt som kosmetiske behandlinger gjør, så lenge vi ”normaliserer” uoppnåelige idealer.

Vi er i ferd med å få en slags utopisk forventning om at vi bør være glatte og rynkefrie for å se godt ut. Må man det? Betyr det at ingen kvinner eller menn i godt voksen alder kan se godt ut – uten kosmetiske behandlinger?

Jeg vil gjerne se ok ut. Men selv om både sinnarynker og smilerynker slåss om plassen i mitt snart 70-årige ansikt er ingen i tvil om jeg er sint eller glad. Jeg tror ikke jeg ser sur ut, på tross av alle rynkene mine. 

Sykepleier og injeksjonsspesialist Julie Horne gir oss historien om 18-åringen som ble mobbet på skolen fordi hun nesten ikke hadde overleppe. Etter behandlingen med Restylane begynte jenta å gråte av glede da hun så seg i speilet.

Men ble det slutt på mobbingen? Det sier historien ingenting om.

Hva skjer med vårt indre når de ytre tar så stor plass? Og hva er viktigst å styrke – huden – eller hjernen og selvfølelsen?

Og synes vi det er greit at selvfølelsen henger så godt fast i utseendet?

Smakebit 2 fra boken; "Fordi jeg er gammel nok"

Gamlislyder

P 4 surrer og går i bakgrunnen mens jeg lager frokost på kjøkkenet. ”Gratulerer med 40-årsdagen,” sier den ene radioreporteren til den andre. ”Du begynner jo å bli gammal,” fortsetter han. ”Har du begynt med gamlislyder ennå?”

         Gamlislyder, tenker jeg. Hva pokker er det? Den nyslåtte førtiåringen er tydelig like uvitende som meg og spør. ”Nei, du vet,” sier den andre. ”Stønning og pusting og pesing. Ai – ai – ai, ojsann, puh, ops.”

Jeg blir sittende og tenke. Er det også virkelig noe som kommer med alderen? Puster og peser ikke ungdommen? De gjør faktisk ikke det. De ojer og akker seg ikke når de reiser seg fra stolen. De puster ikke høylytt ut når de setter seg ned. De peser og akker seg ikke når de reiser seg opp etter å ha knytt skolissene eller gått opp trappen.

Gamlislyder. Mannen i radioen har helt rett. Vi høres bedre enn ungdommen når vi anstrenger oss eller slapper av. Jeg har konfrontert mine jevnaldrende med fenomenet. De er helt enige. Vi kjenner oss igjen, alle sammen. Betyr det at vi må slutte med det? Ikke i det hele tatt.  Men nå følges gamlislydene mine som oftest av et gjenkjennende glis og en latter. De nye lydene våre har fått et navn.

Jeg har begynt med andre gamlislyder også, ikke bare ahh, mhm, oioi, akksann og ops. Jeg har begynt å snorke. Jeg er ikke overdrevent begeistret for denne nyervervelsen. Min bedre halvdel, som også snorker og har gjort det lenge og derved slett ikke er noen bedre halvdel, forteller meg stadig oftere at jeg snorker. Han har annektert mine subtile våpen og holder meg for nesen, eller vekker meg med en albue i siden. ”Du snorker,” hveser han oppgitt men kjærlig – bare litt kjærlig. Han trenger ikke vekke meg for å fortelle meg det. Jeg merker det selv. Jeg våkner av mine egne gutturale lyder.

Jeg føler meg ikke nødvendigvis mer attråverdig med disse lydene, ikke spesielt feminin og sexy. Det er åpenbart mer enn mage og rygg som er blitt slappere med årene. Jeg har ennå ikke vent meg til det. Jeg blir litt forlegen når han påpeker den lite attraktive nye egenskapen min.

Vårt gamlislyd-repertoar blir gradvis mer innholdsrikt. Moren min hadde også et godt repertoar. Jeg vet at jeg kan vente meg flere lyder etter hvert som årene går.