Er det ok å ta åpenbare sjanser, for deretter å kreve offentlig hjelp?
Det begynner å bli et samfunnskrav at den norske stat skal redde oss ut av penible situasjoner vi selv har rotet oss inn i.
En norsk klatrer bestemmer seg for å bestige en fjelltopp i Himalaya, uten oksygen. Han setter sitt eget og andres liv i fare. Han sitter igjen uten fingre og tær, etter å ha mottatt både privat og offentlig hjelp.
Kongogutta tok seg inn i et land med uroligheter, fattigdom og nød. De tok en gedigen risiko, som backfired. Ennå vet vi ikke hvordan dette eventyret slutter. Men det mangler ikke på krav om offentlig hjelp, fra både norske og britiske myndigheter.
En journalist trosser alle advarsler for å gjøre et scoop i Afganistan. Han kom fra det med livet i behold, og med god hjelp av den norske stat.
Er dette greit? Skal vi kunne gjøre hva vi vil, uten å måtte stå tilrette for våre handlinger?
Hvor ble det av konsekvensanalyse og eget ansvar?
Selv om jeg har bestemt meg for å, til tider, hoppe først og tenke etterpå, prøver jeg å rydde opp etter meg selv når jeg går på snørra. Og, som oftest, tenker jeg over konsekvensene før jeg kaster meg ut i de mest vidløftige svevene.
Mine dumheter og min egen dritt er mitt ansvar, ikke samfunnets.
Alt vi foretar oss har konsekvenser. Vi står ansvarlig for egne valg.
Det er innlysende at mange har krav på, og skal ha hjelp fra offentligheten. Men dumme sjanser og dumdristige valg, må vi ta ansvar for selv.
Vi kan ikke forvente at Mamma Norge skal rydde opp etter oss når våre risikable prosjekter går dritt.
Eller kan vi det? ...
Og sånn på tampen: Ari er ute igjen.
Han giftet seg med en norsk prinsesse, men er overrasket og fortvilet over at han ikke kan få leve en anonym tilværelse som alle andre. Han er så fortvilet at han drodler med alle slags psykiatriske diagnoser; paranoia, depresjon, og nå sist; bipolar lidelse. "Jeg har ikke fått lov til å få den diagnosen." ???
Hvis det var fred og ro han ønsket seg, burde han kanskje valgt en annen brud enn en prinsesse.
Når vi først snakker om egne valg og konsekvenser, mener jeg ...
Ja til burkini!
for 15 år siden
Svært interessante spørsmål som jeg har en følelse av ikke har noe enkelt svar. Kanskje noen har tips om bøker e.l. hvor en eller annen har forsøkt å komme "til bunns" i saken. Argumentasjonen kan jo fort utarte og gi vanskelige grensedragninger, f.eks, bør personer som er blitt for tykke og derved pådratt seg ekstra lideleser, få gratis hjelp i helsevesenet? (Kanskje ikke så godt eksempel, men regner med du ser poenget mitt.)
SvarSlettKom over bloggen din og kan jo liksom ikke bare surfe videre. Jeg har sittet x antall timer, i et mørkt pasientrom på riksen, overvåkninga på riksen, isolatet på riksen og ja....Idas dans har gjort noe med meg!!! Min datter på 12år har en alvorlig diagnose med 30 operasjoner bak seg. Hun er som 12 åringer flest, men med en dårlig hukommelse og en arrete hodebunn. MEN jeg har fått et litt annet perspektiv på hennes sykdom etter å ha lest om Idas kamp!!
SvarSlettSå nå er ting lettere å takle og i tunge stunder tenker jeg på Ida og hennes mamma!! Fantastisk mamma er du, med en fantastisk skytsengel. TAKK for at du skrev boken!!!
Varme klemmer fra meg
Hei.
SvarSlettTror faktisk det meste i livet av hva vi gjør til en hver tid skyldes følelser og ikke tanker om hva konsekvensen/e gjør/er eller blir.Dessverre kan man vel si.....
Ari Behn er vel et kapitel for seg siden kongen og dronningen kun har en datter og bare en kunne vinne kronprinsessen.Men han ble vel styrt av følelser han også...
Mvh. Ellen
Ser poenget ditt, Arvid. Dette er nok ikke en svart - hvit sone. Og etikk kommer ikke med fasit :)
SvarSlettJo, Ellen , følelser er fine greier, men hjernen bør vel også kunne kobles inn, til tider ;)
Lena: Jeg kjenner meg igjen i "et mørkt pasientrom på riksen." God bedring, og lykke til med datteren din.
Når det gjelder journalisten som drar inn i Afganistan etter å ha blitt advart mot det, synes jeg at han bør sjøl ta regninga for redningsaksjonen.
SvarSlettJeg er så lei sutringa til Ari Behn, han kan vel holde en lav profil, og ikke stille opp i pressen på alt mulig hvis han vil ha en "anonym" tilværelse.
Kongogutta orker jeg ikke å ha noen mening om, men jeg synes synd på familiene deres.
Mmmmm...jeg har fått frasen ansvar for egne handlinger inn med morsmelken, tror jeg. Og har, i det store og hele basert livet mitt på den leveregelen. Men jeg ser nå at det muligens ikke har vært noe sjakktrekk. Man kan jo opplagt ha mye moro på statens bekostning...
SvarSlettJepp, fra nå av er det full pupp og no restrictions. Mamma Norge, her kommer jeg. Nok en gærn viking i det store utland.
*Sukk og stønn* og bare: Hva i ALLE DAGER er det som går av oss for tiden?
Har vi drukket for mye Møller's Tran?
Torhild; nyheter om kongogutta har jeg begynt å hoppe over. Jeg tror ikke jeg tåler mer ...
SvarSlettChi; Go! Du har jo fantastiske muligheter der du er. Hele UD og halve misjonen befinner seg allerede i nabolaget ditt.
... men jeg trodde det bare var jeg som drakk tran ...
Som engasjert og interessert i gode diskusjoner trodde jeg at dette kunne være en blogg for meg Men med en så ensidig vinkling av absolutt alle saker som engasjerer,ønsker jeg ikke å delta i disse fordømmende innlegg av absolutt alle andre mennesker som nevnes. Meningsutvekslinger er flott, men her inne er det nok ikke rom for det.Takk for meg.
SvarSlettHvis Ari virkelig vil vie sitt liv til kunstnerisk stillhet kan han vel bare holde seg i skrivestuen og la seg inspirere av englevinger? Jeg synes synd på familiene til KongoBongoBoys, men synes ellers hele saken er en flau affære. Glad og takknemlig er jeg over å ha vokst opp før reality overtok tv-skjermen og det å være sin egen verste fiende ble storveis underholdning og inspirasjon for eventyrlystne gærninger.
SvarSlettJeg synes det er greit at du er uenig med meg, Anonym. Men jeg står fremdeles for det jeg sier og skriver.
SvarSlettJa, fru Storlien, reality-tv er jaggu starten på mye underlig ...
Å så gla jeg ble når jeg "oppdaget" at du har en blogg!! Jeg har ALL og leste boken når jeg kom hjem fra nesten 4 mnd på riksen -
SvarSlettDU er helt fantastisk! At en mamma kan klare å skrive en sånn bok!TUSEN TAKK TIL DEG!!
Og bare en liten kommentar til innlegget - vi skal betale regninger for "gale", "uansvarlige" nordmenn i utlandet?!! Når man blir langvarig syk trekker staten oss mellom 40-65% på inntekten, og kaller det rehabiliteringspenger??!! Er syk på 3 året, og "lei" av å bli straffet!!
Wow, Elisabeth; her forteller du meg noe jeg ikke var klar over. Dette er jo forjævlig! Og virkelig noe som fortjener en debatt.
SvarSlettGod bedring. jeg håper du med tiden kan kalle deg frisk på tredje året :)
Hei, Gunnhild!
SvarSlettFantastisk innlegg. Jeg har tenkt mye på dette selv. Det blir jo litt dumt når to nordmenn løper rundt i skauen med de ymse prosjektene sine, blir avbildet som om det skulle ha vært en Colgate-reklame - bare sånn sett bort i fra at det gjelder et drap... Og så ber de Jonas Gahr Støre om hjelp og blir utålmodige fordi han ikke får dem hjem på første fly.
Hei Sofsen; Ja, jeg tror kanskje litt ydmykhet hadde gjort seg, etter at det dumdristige prosjektet deres gikk i dass :) Men journalisten i Afganistan skal ha "credit" for at han selv kaller prosjektet sitt "alt for risikabelt", og legger seg litt flat.
SvarSlettSkulle gjerne hatt større skrifttyper på ordet ENIG denne gangen :-)
SvarSlettFørst av alt vil jeg si at jeg har lest boken din Idas dans. Ikke bare en, men 2 ganger. Fantastisk skrevet bok om en uendelig trist historie.Historien deres og måten du fortalte om deres virkelighet på gjorde noe med meg som jeg skal ta med meg inn i yrket mitt som sykepleier. Jeg tenkte mange ganger gjennom boka på hvor fin familie dere har og hvor mye hyggelig dere gjorde sammen i en vanskelig tid.
SvarSlettEllers så får jeg gratulere med en fin ny blogg : ) Du er flink til å skrive.... veldig flink !
Hanne 29 år
Bengt og Hanne: Takk :)
SvarSlettTakk fordi du skrev, Idas dans. For meg var historien fantastisk sterk, fikk et innblikk i deres liv, for meg handler Idas dans først og fremst om det: å leve. Å velge livet i en skremmende verden hvor mørket og skyggene kryper seg innover og blander seg med lyset.
SvarSlettÅ få ta del i den vanskelige tiden i deres liv var sterkt og rørte ved meg. Har flere ganger plukket opp Idas dans og lest den igjen: både med tårer og smil.
Takk fordi dere har gitt av dere selv på denne måten. Det signaliserer mot og åpenhet.
Mvh Susanne.
Hei Gunnhild
SvarSlettEr enig i det du skriver.
men når det gjelder saken med jurnalisten i Afghanistan, er det ikke enkelt å trekke opp grensene.
For det må ikke bli slik at norske journalister holder seg borte fra deler av verden som kan være farlige. Da mister vi mulighet til å få innsyn i krig, urettferdighet, overgrep, undertrykkelse..
Jeg føler at det som gjør saken med ovennevnte journalist spesiell, er at det virker som om han gjentatte ganger har oppsøkt "minefelt" - og kanskje ikke først og fremst fordi han har et genuint ønske om å vise jævelskapen og brutaliteten vi vet finnes der ute. Men fordi han selv har vært ekstremt spenningssøkende.
Susanne: Takk for pene ord om Idas Dans. Jeg liker at du skriver "å velge livet". Da har du sett nettopp det jeg ønsker boken min skal vise :)
SvarSlettCatharina: Jeg er helt enig i at det ikke finnes klare grenser. Men når han på, tross av alle advarsler, likevel gjør det han gjør, går det, etter min mening, over fra dristighet til dumdristighet. Og ja, adrenalinjunkiene finnes i alle leire. Og sånn må det gjerne være. Men det blir veldig dyrt for samfunnet vårt hvis det er våre skattepenger som skal redde dem når prosjektene går den veien høna sparker :)
Hei igjen, Gunnhild:
SvarSlettSå godt at jeg kunne finne det du ønsket å formidle. Det var det som stod klart for meg etter å ha følt og smakt på Idas dans.
Likte også at du skrev det ikke var noen oppskrift, oppskrifter finnes sjeldent og det er fint å lese at det er en av de mange veiene.
Håper du en dag skriver mer, kommer garantert til å lese.
Ønsker deg en fin dag:)
Susanne.