onsdag 28. desember 2011

Downs - inkludering eller sortering?

Et flunkende nytt og ubeskrevet år står foran oss. Kanskje det er på tide å tenke igjennom hva slags samfunn vi ønsker oss i det nye året? Ønsker vi et inkluderende, fordomsfritt samfunn, eller et sorteringssamfunn der vi higer etter det perfekte mennesket?
Dagens Aftenposten inneholder et debattinnlegg av Marte Wexelsen Goksøyr. Hun har kanskje fått noe hjelp av sin mor til å skrive det. Det gjør ikke innlegget hennes mindre tankevekkende.
Marte har Downs syndrom og lurer på om hun og hennes likesinnede er utrydningstruede. Jeg håper inderlig ikke det. Jeg kjenner en ung jente med samme syndrom. En flott person, med bøttevis av gode egenskaper og talenter. Egenskaper vår verden har god bruk for. Ingrid er en av tre søsken. Hun er ikke Downssyndrom-barnet, blant to friske barn. Hun er en av tre søsken. Faren hennes sa en gang til meg at han var blitt et bedre menneske etter å ha blitt far til Ingrid.
Nå skal det bli mulighet for ultralyd i 12. uke for alle gravide. Slik er det allerede i Danmark. Der er også støtten til familier som trenger hjelp bygget ned. De som velger å føde sine Downs-barn kan takke seg selv, og se langt etter oppmuntring og hjelp.
Vil vi virkelig ha det sånn?
Det er innlysende at det ikke er noen dans på roser å få et barn med ett eller annet handikap. Men skal vi sortere bort Ingrid og Marte, som har gjort foreldrene sine til bedre mennesker?
Hvem skal lære oss toleranse når alle er dønn like?
Hvor forberedt kommer vi til å være når våre barn ender opp med funksjonshemninger etter fødselsskader, sykdommer og ulykker? Skal de gjemmes bort? Eller skal vi kvitte oss med dem også?...
Les Marte Wexelsen Goksøyrs innlegg. Det maner til ettertanke før inngangen til det nye året.
GODT NYTT ÅR.

fredag 23. desember 2011

GOD JUL

Det ser ut til å bli jul i år også.
Alt er som det skal være. Jeg står på huet, som vanlig. Jeg er litt etter skjema, som vanlig. Jeg gjør ting jeg ikke har tid til, som vanlig. Jeg følger tradisjonen.
Ett år er gått siden sist jul. Årene blir kortere og kortere, men like innholdsrike som før. Et nytt barnebarn og en ny bok er født. Boken er allerede i tredje opplag. Et nytt opplag barnebarn forventes på nyåret. Alt er såre vel.
Juleskinken er klar, julekakene er klare, desserten for morgendagen er klar, ribba ligger og godgjør seg. I kveld skal jeg være med i nrk's "Kvelden før kvelden". Sønnen min lurte på om jeg skulle være grevinnen i Hovmesteren og grevinnen i år. Jeg skal ikke det.
Nå må jeg tilbake til julepynten.
Jeg har ambisjoner om å oppdatere bloggen litt oftere til neste år. Vi får se hvordan det blir ...
Takk til dere som trofast henger med her.
Og god jul til alle!
... kanskje jeg skal slenge med et Godt nytt år også, ellers blir det vel ikke nyttårshilsen før i mars en gang ...

torsdag 24. november 2011

24. ...ember - Julegavetips

I dag er det 24. ...ember. Julaften-tjuvstart.
"November - desember; What's the difference," sa Thomas.
Og sånn ble det. Vi feirer 24. ...ember, hvert år. Julaften kan feires når som helst.
Vår grunn til å feire denne dagen har et sørgelig bakteppe. Dette var Idas aller siste julefeiring med oss. Hun døde den 13. desember.
Det er ni år siden. Tiden leger ikke alle sår, men sliper kantene godt. Vi kan igjen glede oss til jul. Vi feirer både tjuvstarten og den reelle julaften med glede igjen, ispedd litt vemod.
Mange skal feire jul med mye smerte og sorg. Mange skal feire jul for første gang uten en de er glad i. Mange skal kjøpe en julegave mindre enn tidligere.
Mange skal ikke kjøpe julegaver i det hele tatt.
Mens kjøpesentra i den vestlige verden setter nye rekorder for julesalget, har mennesker i den samme verden ingenting å kjøpe verken julegaver eller mat for.
Mens vi leter etter den magreste ribba, og dropper potetene, og mens vi hamstrer smør, sulter våre medmennesker ihjel på den andre enden av kloden.
Nå skal vi ut og kjøpe den ene gaven etter den andre. Mange av dem ender i et skap.
Jeg har en idè til dere.
Hver jul etter jeg var i Kongo med Leger uten grenser har mine venner og jeg vært med på å redde liv i den tredje verden. Gamle tanter, godt voksne søsken og venninner har fått et julekort istedenfor gave. Ingen har klaget ennå.
Oppskriften finner du her www.legerutengrenser.no/julegaver
Jeg blir ikke sur om dere kopierer meg.
Riktig god 24. ...ember.

tirsdag 22. november 2011

Vær forsiktig når du zapper!

Jeg har ikke giddet å bry meg om, eller mene noe om Trekant og onani på statskanalen.
Jeg gadd ikke å se det, på tross av avisoppslag i fete krigstyper. Jeg har lest at en del menn i femtiårsalderen fikk mye positivt ut av programmet. Dem om det.
Jeg har ikke skjenket programmet eller avisoppslagene mange tanker. Ikke før i går.
Alt som er igjen av dagens gjøremål er å slukke lysene og å slå av radio og tv, før jeg legger meg.
Jeg zapper en rask runde før jeg finner av-tasten...
... og havner midt i skrevet til en ukjent kvinne! Med heiagjengen godt plassert ved hvert sitt lår. De var forøvrig ikke det eneste som "var plassert"! Cheerleaderen er ikledd sterile kirurghansker. Det var reprise på Trekant.
mener jeg noe, og lurer på noe: Hva er porno?
Statskanalen bedyrer høyt og hellig at dette er opplæring, og har ingenting med porno å gjøre.
What the f...?!
Generasjoner av kvinner har klart å oppnå både det ene og det andre uten opplæringsvideo fra NRK.
Rekk opp hånden alle dere som så programmet i utdanningsøyemed.
Ingen - absolutt ingen, skal få meg til å tro at femtiår gamle menn ser på Trekant for å videreutdanne seg.
En ting skal NRK ha: Jeg har lært noe. Jeg har lært at jeg må være ytterst forsiktig når jeg slår av tv'n. Fra nå av: Ingen zapping.

torsdag 27. oktober 2011

Har empati kort holdbarhetstid?

Det er snart 100 dager siden hele landet vårt fikk sin grunnvold og sin uskyld rystet.
Hverdagen er tilbake, og med den; kritiske, smålige og til dels ondskapsfulle etterpåkloke ord.
Hvor ble det av rosehavet, omsorgen, varmen og samholdet? Har gode hensikter og empati kort holdbarhetstid? Er empatien allerede utgått på dato?
Alt og alle skal granskes. Hva ble ikke gjort? Hvem gjorde ikke hva? Hva burde vært gjort annerledes? Hvor kort tid kunne vært brukt på redningsaksjonen?
"Utøyamassakeren var deres egen skyld," får overlevende vite av anonyme refsere.
Jeg spør igjen: Hvor ble det av varmen og samholdet?
Det er innlysende at ting kunne vært gjort annerledes. I dag har vi fasiten. Nå vet vi hva som skjedde. Det er så lett å sitte på gjerdet og løse alle floker, i etterpåklokskapens ånd. Men etterpåklokskap er ikke klokskap. Det er, i beste fall, læring for fremtiden.
Jeg er overbevist om at hver og en gjorde sitt aller beste, ut fra det som var tilgjengelig av opplysninger der og da.
En bombe hadde rasert regjeringskvartalet og Utøya var et inferno. Det var manglende og motstridende informasjon. Det var blødende og terroriserte mennesker, både i Oslo og på øya. Kapteinen på M/S Thorbjørn hadde nettopp sett sin kone bli skutt og drept. Unge mennesker hadde sett sine venner falle. Det vi ikke i vår villeste fantasi kunne ha forestilt oss kunne skje, var skjedd.
Hvem av oss kan, med hånden på hjertet, si at vi ville ha oppført oss bedre, gjort bedre, vært raskere, modigere, klokere ...?
Vi, som ikke var der, har ikke peiling på hvordan det var å befinne seg midt i et helvete. Likevel mener vi at vi har svaret på hvordan hjelpearbeidet burde vært organisert. Hvem som burde ha gjort hva, og hvordan og når.
La oss legge vekk mistenksomheten, kritikken, etterpåklokskapen,
nysgjerrigheten og besserwisserheten.
La oss ta frem empatien igjen, og vise at den har lenger holdbarhetstid enn 100 dager.

lørdag 15. oktober 2011

Bokutgivelse - Bestselgerliste - Barseltid

Dette er ren barseltid. Jeg har sågar hatt barselpermisjon, som ble tilbrakt i Italia. 10 fantastiske dager i sommervær.
Jeg kan vel ikke akkurat påberope meg ammetåke, men dagene føles relativt disige.
Etter Dansen skal nå klare seg på egenhånd. Mitt produkt skal leve sitt eget liv, med sporadisk hjelp og skyv fra meg.
Jeg har vært på Bokgalla og bokpresentasjoner, sist hos Gravdahl bokhandel på Hamar. En fenomenalt levende og pulserende butikk, der kultur og mat går hånd i hånd. Kort sagt; et flott sted, og en fin opplevelse.
Etter Dansen listet seg inn på bestselgerlisten, mens forfatteren var i Italia. Gøy - veldig gøy!
Gode tilbakemeldinger tikker inn og er så velkomne, så velkomne, og gode å motta.
Nå må jeg liksom snu om bladet, og starte andre prosjekt. Jeg har femdeles nok av foredrag og skriverier å drive med, men det er jo moro å gjøre andre ting ...
Bloggen har ligget brakk. Takk til dere som fremdeles titter innom. Nå har jeg igjen litt tid til å skrive nye innlegg - håper jeg.
Høsten er her, med mer innetid, og skrivetid kanskje?
Har dere lest Etter Dansen ennå? ...

tirsdag 6. september 2011

Etter Dansen på skrivebordet = eufori!

Jeg har boken på skrivebordet. Min egen bok, som jeg har svettet og grått meg igjennom.
NÅ er den her! Mellom to permer, og med et bokomslag som er så vakkert.
Jeg fikk den på døren, med bud, for to timer siden.
Det er euforisk!
Jeg har hatt veer i to døgn. Etter dansen skulle komme fra trykkeriet den 5.
Nå er det den 6. - kveld! Det er to dagers ventetid.
Jeg har hatt journalister både i huset, på telefon og på e-post i dagevis, men ingen bok.
Nå er den her. Og jeg er både stolt, og ydmyk, og nervøs, og lettet, og redd. Men aller mest; lykkelig!
Jeg har, for lengst, bestemt meg for at jeg aldri skal skrive en bloggpost med alkohol i blodet. What the hell; jeg har feiret Etter dansen med hvitvin. Det har den fortjent.
... og jeg er breddfull av kjærlighet til mitt nyfødte produkt ...
Ta godt imot den.

onsdag 24. august 2011

Hagefest og boklansering!

Å skrive bok er en ensom prosess - ensom, frustrerende og utmattende. Men når målet er i sikte begynner moroa.
Den siste tiden har forlaget og jeg holdt på med bokomslag, layout, baksidetekst ...
Jeg har vært med på Aschehougs store pressekonferanse.
Og i morgen er det hagefest!
Jeg har holdt på i flere dager for å bestemme meg for antrekk. Jeg tror ikke jeg tar en "Christine Koht-variant". Jeg har ikke tenkt å konkurrere med Vendela. Willoch-looken bli kanskje i overkant konservativ.
Det tar tid å "bare slenge på seg noe tilfeldig og gammelt, som bare hang i skapet", skal jeg si dere.
Selv som godt voksen er det like krevende å se kul og uanfektet ut når man har en puls som nærmer seg personlig rekord.
Men uansett puls og tilfeldig antrekk - jeg gleder meg.
Og når hagefesten er over begynner snart søvnløse netter og lanseringsnerver.
Etter dansen skal være på lager den 5. september, og i en bokhandel nær deg den 15.
Det er ensomt å skrive bok. Ensomt, utmattende, frustrerende, moro ...
og forferdelig nervepirrende!

fredag 19. august 2011

Gjerningsmannen er ene og alene ansvarlig for dette

... sier Arne Okkenhaug i en artikkel i Aftenposten i dag.
Okkenhaugs sønn, Emil, ble drept på Utøya. Han ble bare 15 år.
Denne flotte og reflekterte faren provoseres av tabloidpressens håndtering av katastrofen.
"Jeg godtar ikke sensasjonsoppslagenes ensidige fokus på å finne syndebukker. Heller ikke "hva om ...- tankegang", eller manglende respekt for folkets tidlige ønske om å snu ryggen til "ungdomsmorderen".
Okkenhaug er lei av å lese artiklene som piller fra hverandre hjelpeinstansenes metoder. Han vil ikke vite hvor fort det er mulig å komme seg fra Hønefoss til Utøya på en normal hverdag.
Han er ikke alene om å tenke sånn.
Den 22. juli 2011 opplevde Norge en katastrofe så uhyrlig at ingen kunne ha forutsett, eller forberedt seg. Det er det verste som har skjedd landet vårt siden andre verdenskrig. Vi opplevde noe som er helt uten sidestykke i vår historie. Hvordan skal noen kunne forberede seg på noe som vi ikke en gang kan forestille oss kan komme til å skje?
Det er så lett å kritisere alt og alle i ettertid. Nå har vi fasiten, vi vet vi hva som skjedde.
Der og da levde ungdommer, foreldre, hjelpearbeidere fra alle etater, beredskapstropper og campingturister i et totalt uoversiktlig og uvirkelig inferno.
Alle gjorde sitt beste. Heltedådene står i kø.

"Hva påfører sensasjonsoppslag av skader på de hjelperne som har gjort alt de der og da har maktet og evnet for å hjelpe?
Anders B. Breivik er ene og alene ansvarlig for alle drapene," sier Emil Okkenhaugs far.

Vi burde lytte til hans tanker og refleksjoner, og lære av hans kloke ord og hans storsinn.
Les hans egne ord i Aftenposten i dag, den 19. august.
Og vend blikket fra en ynkelig morder, mot omsorg, samhold og kjærlighet.

mandag 15. august 2011

SOS-barnebyer

Jeg har fått brev, med gave, fra SOS-barnebyer.
Pluss en giro på hundre kroner - som kan justeres oppover.
Generalsekretæren håper jeg får glede av gaven - en notisblokk, og et ark fullt av navnelapper, med mitt navn og min adresse.
Nei, herr generalsekretær, jeg får ikke glede av gaven. Den er gått samme veien som giroen. Rett i søpla.
Jeg hater sånne tiggerbrev, som spiller på min samvittighet.
Men aller mest hater jeg veldedige organisasjoner som bruker så mye penger på reklame og innsamlinger. Penger som burde gå direkte til de lutfattige barna som skal hjelpes.
Min støtte går til organisasjoner som kan vise et regnskap der en uvanlig liten prosent går til administrasjon, reklame og innsamlinger. (Les; Leger uten grenser, blant andre.)
Jeg støtter gjerne, men ikke til sniktiggere som bruker pengene de får inn til å trykke mitt navn på en hel hærskare klistrelapper.

mandag 8. august 2011

Sorg = sykdom?

Nei.
Sorg er ikke sykdom. Sorg er en naturlig tilstand, som kan utvikle seg til sykdom, hvis den ikke sørges.
Det er viktig å gi rom for sorgen, og å gi den tid.
Lege Morten Laudal sier til Aftenposten at det må jukses med diagnoser for å gi pårørende sykemelding.
Jeg har møtt så mange foreldre i nettopp den situasjonen, som er fortvilte. De ønsker ikke å lure verken Nav eller andre, men har behov for å være tilstede for sine barn eller partnere. Og deres barn og partnere trenger deres nærhet og omsorg. Vårt rigide system gjør dem til snyltere og juksemakere.
Hvis det er noen som tror at livet allerede har normalisert seg for de som var rammet på Utøya eller i Regjeringskvartalet, tro om igjen.
Det er på tide med en lovendring. Pårørende til alvorlig syke, eller terrorofre kan ikke fortsette hverdagen som før. De trenger ro og raushet fra oss og fra samfunnet forøvrig.
De som trenger fri, bør få fri. Uten å måtte jukse seg til det.
Noe må kunne kalles "velferdsmelding", før det utvikler seg til å bli sykemelding!

mandag 25. juli 2011

Sorg er alt.

Akkurat nå starter mange mennesker sin tunge vei gjennom sorg, smerte og bunnløs fortvilelse. Det finnes ingen snarvei eller lettvint løsning. Hver og en av dem må finne sin egen vei. På lange strekninger vil de få følge av andre, men deler av veien må de gå alene.
En feig liten usling har tatt mer enn 90 menneskeliv. Minst 85 av dem er ungdommer.
Hver og en av dem har foreldre, søsken, besteforeldre, venner og naboer. En hel skare mennesker er i sorg og fortvilelse. Jeg håper de kjenner bølgen av varme fra en hel nasjon mennesker som flagger på halv stang, som tenker på dem, og er med dem i sorgen.

Jeg var heldig. Jeg fikk mulighet til å være tilstede for Ida, til å trøste, og holde rundt. Denne muligheten stjal drapsmannen fra mer enn 90 menneskers familie. Min egen mor erfarte det samme da en annen feig usling meide ned min bror med bil, og forlot ham døende i veikanten.
Jeg har hatt et godt liv, sier mor i dag. Jeg har snille barn og barnebarn. Ingen av dem har gitt meg sorg. Ingen av dem er tyver, drapsmenn eller forbrytere…

Feige uslinger har også foreldre, søsken og venner. Jeg håper de ikke kjenner bølgen av hat. Jeg håper vi greier å se at dette hatet gjelder kun en mann, ikke en hel familie eller en gruppe mennesker.

Været gjenspeiler den uforståelige tragedien. Skyene ligger blytunge og mørke over Oslo og Utøya. Regndråpene blander seg med tårene som felles over hele landet. For mange er det vanskelig å tro at solen noen gang kommer til å dukke frem igjen.
Det blir sol. En lang stund vil det bare være så vanskelig å få øye på den.
Men det blir sol.

lørdag 23. juli 2011

En feig liten jævel ...

... har tatt livet av mer enn 90 uskyldige mennesker.
Hvis han tror dette gir ham en slags heltestatus, tar han skammelig feil. Og hvis noen ser med beundring på hans udåd, er de formodentlig like stakkarslige og feige som han.
Men denne lille mannens uhyrlige gjerning har gjort andre til helter. Redningsarbeidere og sivile medmennesker har gjort en formidabel innsats, både i Oslo og ikke minst ved Utøya.
I dag heiser hele Norge flagget på halv stang, i sorg og solidaritet med alle de som er direkte rammet. Jeg benytter anledningen til å minne om at blodbankene trenger blod, i første rekke type 0. I løpet av neste uke trenger de å fylle alle lagre. Vi kan alle hjelpe.
Nå gjelder det å ta vare på hverandre. En hel skare mennesker er kastet rett inn i helvete. De har ubeskrivelig tunge timer, dager og måneder foran seg. Vi skal ha medfølelse med dem. Vi skal hedre alle de som har vært helter i redningsarbeidet.
Og vi skal snu ryggen til en feig liten jævel.

søndag 17. juli 2011

Sommer = bloggtørke...

... og det er kanskje det eneste som er tørt akkurat i dag.
Regnet siler ned, men vi har hatt sol, og kommer til å få sol.
Bloggen ligger død, uansett vær. Men det har dere nok oppdaget for lengst.
Pc'n brukes kun til å file og småpusse på det ferdige bokmanuset, og til å sjekke yr.no.
Etter dansen kommer ut den 15. september, til skrekkblandet fryd hos forfatteren.
Min egentlige intensjon med denne bloggposten er å takke for fine kommentarer til forrige innlegg.
Og for å ønske fortsatt god sommer, med iskrem i solen (forhåpentlig), hvitvin i glasset og glade, frodige måltider med venner og familie.
Fortsatt god sommer!

torsdag 26. mai 2011

Men karbohydratene mine får du ikke

Hva skjer ...
når fjortenåringene spiser boksevis med proteinpulver og pumper jern med privat trener?
når tjueåringene livnærer seg på babymat?
når trettiåringene kun spiser raw food, og drikker grønne drikker?
når førtiåringene faster og hygger seg med en tarmskylling i måneden?
når femtiåringene bare vil ha fett, egg, rødt kjøtt og bacon?
når sekstiåringene veier all mat de spiser og teller kalorier?
når syttiåringene er så forvirret av kostholdsinformasjon at de ikke spiser i det hele tatt?

Livet blir kjipt. Dritkjipt, rett og slett!
Hvor i helvete tror vi at vi er på vei?
Mot evig ungdom? Evig liv?
Jeg er lei for å avsløre det, men det finnes ikke. Dessverre.
Eller heldigvis, kanskje ...

Nei, takke meg til et vanlig, variert kosthold, og litt bevegelse av og til.
Iskrem i solen og hvitvin på terassen. Frodige middager med familie og venner.
Ta gjerne kjøttet fra meg, og fettet, og brusen og chipsen.
Men jeg vil ha brød!!!
Karbohydratene mine får du ikke!

lørdag 14. mai 2011

Heia Dorthe Skappel!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men:
Heia Dorthe Skappel!
Jeg må innrømme at glam og glitter ikke opptar veldig mye plass i livet mitt. Dorthe Skappel er en lekker dame - that's it.
Men nå har dama steget metervis i min aktelse. Hun har vist seg frem, som hun er. Fremdeles en flott dame. Nå også med en normal kropp. Med litt for mye hud og litt lovehandles, som de aller fleste av oss. Hun nærmer seg femti, hun er bestemor, og ser fremdeles flott ut!
Det er viktig at profilerte mennesker, ikke minst de som har en høy "utseendefaktor", viser seg som de er. Svært mange vet ikke hva som foregår i kulissene, og i sminkerommet. De tror at kvinnene som opptrer i glam og glitter ser sånn ut til daglig. Men det er en hel verden av juks, sparkel, innsnøring og tape bak scenen. Det er et eget håndverk! Det finnes lyssetting og kameralinser, som kan forbedre selv min snart 95 år gamle mors utseende. Det er også en kunst og et håndverk.
Det er viktig å holde kroppen i form, og å spise relativt sunt. Det er denne kroppen vi får, og den skal forhåpentlig holde oss oppe i mange, mange år. Men å løpe oss i hjel, tygge hvetegress, sprøyte lammende kjemikalier inn i enhver rynke, og fettsuge eller skjære bort alderens naturlige tillegg ... ?
En Dagblad-test har sagt at jeg skal bli 127 1/2 år. Det finnes ikke en kosmetolog, eller en plastisk kirurg, eller et hvetegress i verden, som kommer til å kunne holde meg glatt, rynkefri og stram i alle de årene.
Jeg gjør som Dorthe Skappel. Jeg lar naturen gå sin gang, og lever i den kroppen jeg har.

torsdag 5. mai 2011

Kreft kureres ikke med hvetegress!

Jeg har lest Gunn Hilds blogg om Bernt Rognlien. Jeg har sett opptaket av debatten hun refererer til.
Jeg forstår hennes raseri og fortvilelse.
Bernt Rognlien og Andreas Bjørndahl påberoper seg en slags opphøyet menneskekjærlighet. Betyr det at ingen skolemedisinere bryr seg om pasientene sine?
Denne debatten må opp og frem i lyset! Og media må skjerpe seg, og være mer kritiske til hva de serverer oss som sannheter.
"Jeg har sett de pasientene VG og Dagbladet forteller er kurert med alternative mirakelkurer, komme tilbake til sykehuset og dø," sier professor Stein Evensen.
"Hvorfor ga vi fra oss placeboeffekten?" spør han videre. Jeg har nettopp holdt et foredrag der jeg sa omtrent det samme.
Placeboeffekten er den som holder liv i alternativmedisinere, healere, Snåsamenn og engleprinsesser. Placeboeffekten, og forbigående virus.
Sykdommer som går over av seg selv, og psykosomatiske lidelser, er alternativbehandlernes gullgruver.
Men livstruende sykdommer og kreft kureres ikke med hvetegress og aprikoskjerner!
Er det etisk forsvarlig å sende døende mennesker verden rundt for mirakelkurer som ikke finnes?
Er det etisk forsvarlig å love alvorlig kreftsyke helbredelse med svinedyre homeopatiske midler?
Er det etisk forsvarlig å sende engler til Japan for å hjelpe ofrene etter jordskjelvkatastrofer?
Det er et hån!
Og vanvittig umoralsk!
Det kan godt være at hverdagslidelser kan hjelpes alternativt. Det ligger mye helbredelse i bare det å bli sett, og lyttet til. Og det er ingen tvil om at et sunt kosthold forebygger en del livsstilssykdommer.
La alternativbehandlerne holde seg i det segmentet. Og overlate de alvorlige lidelsene til forskningsbasert skolemedisin.
Jeg synes det er på høy tid å blåse liv i kvakksalverloven igjen.

fredag 29. april 2011

Rykk tilbake til start?

Jeg begynte å blogge for å finne tilbake skriveflyten. For å åpne en fastlåst skrivesperre. Det funket. Det funket så bra at en hel bok er nesten ferdigskrevet. Den er antatt og blir publisert i september.
Alt er såre vel, eller ...
Er jeg tilbake der jeg startet? Er ordene oppbrukt?
Jeg har fått litt dårlig samvittighet hver gang jeg har vært innom bloggen min, den sist tiden. Nå jeg oppdatere. Jeg kan ikke la den ligge død. Da kan jeg like gjerne avslutte den.
Men ordene flyter ikke. Ideene kommer ikke. Hva pokker skal jeg skrive om? Hodet er tomt, fingrene stive og tørre.
What the hell:
Herved anser jeg bloggen for oppdatert. Med ingenting.
Men kanskje åpner innlegget skriveflyten igjen? ...

torsdag 24. mars 2011

Hva er et barn?

Ultralyd i 12. uke. Surrogati. Eggdonasjon. Prøverør ...
Annichen Huitfeldt sier at det er respektløst overfor ufrivillig barnløse å si at det ikke er en menneskerett å få barn.
Men samtidig vil vi ha muligheten til å velge bort et barn med misdannelser eller handikap. Downsyndrom-barn vil vi helst slippe å føde.
Kvinner føder barn i stadig høyere alder. Vi vil ha "alt på stell" først.
Vi vet at fertiliteten avtar jo eldre vi blir. Vi vet også at sjansen for å få et barn med kromosomfeil stiger med alder.
Hva vil vi? Vil vi kontrollere alt? Også naturen?
Hvorfor legger vi ikke tilrette for at kvinner skal kunne få barn mens de er unge og fertile? Istedenfor å bruke alle ressurser på å slåss mot naturen? Er det fremskritt?
En mann og en kvinne blir glad i hverandre (forhåpentlig), og får barn sammen. Er det helt ut?
Er designbabyer in? Ved surrogati, og donasjon, kan vi bestille ønsket hårfarge og intelligens. Pluss en fattig livmor.
Jeg spør igjen: Hva er et barn?
Jeg forstår at det må være et savn, og at det er trist å være ufrivillig barnløs. Men jeg vil fremdeles hevde at det ikke er en menneskerett å få barn. Uten å bli kalt respektløs av Annichen Huitfeldt.

Og ja; jeg har levert manus. I går. Nå har jeg til og med tid til å hisse meg opp over avisnyheter igjen ;)

torsdag 10. februar 2011

Bok

Det blir bok, folkens.
Skjønt; "folkens" ... det er ikke sikkert det er mange av dere igjen her. Når jeg ikke selv er innom bloggen min, kan jeg knapt forvente at andre er det.
Men som sagt; det blir bok. I september. Om å leve det livet jeg har, og ikke det jeg kunne hatt, eller burde hatt, "fordi jeg fortjener det".
Manus er innlevert, og akseptert. Nå skal jeg redigere og finpusse litt, og så er rulla i gang.
Det har vært litt av en prosess. Jeg har sittet med huet omtrent inni pc'n i måneder. Jeg er mer enn klar for litt frisk luft og et sosialt liv.
Bloggen, og jeg, skal snart blåses liv i.
... og våren nærmer seg. Selv om det ikke ser slik ut akkurat i dag.
Det er håp, folkens.

tirsdag 11. januar 2011

Jeg skriver

... det betyr at bloggen blir liggende i dvale.
Jeg sniker meg innom med ujevne mellomrom. Men det skjer ikke mye her. Det kommer nok heller ikke til å bli særlig liv her på en stund.
Jeg har deadline i slutten av denne måneden. Jeg er i flyt. Forlaget venter. Da er knapt noe annet vesentlig. Jeg pløyer så vidt igjennom avisen, og lar meg ikke en gang hisse opp av det jeg leser. Det sier sitt.
Men det ser ut til å bli bok av det. Som skal ut til høsten, i september. Først skal manuset ferdigskrives. Deretter kan jeg puste litt, mens forlaget leser. Og så går vi inn i forhandlinger, og redigering, og korrektur, om omslag, og ...
Jeg har bare tiden og veien.
Så nok en gang; Sayonara. Jeg kommer plutselig tilbake.

tirsdag 4. januar 2011

Nytt år - nye oppskrifter

Nå har vi pløyd oss igjennom de siste oppskriftene og anbefalingene fra 2010. Alle media har hatt et rikholdig utvalg helt fra tidlig november. Vi har lest og sett og hørt, og fulgt gode råd.
Vi har kjøpt feit ribbe, og fått svoren sprø. Vi har bakt julekaker med meierismør og melis. Vi har stresset ned og bakt pepperkaker med barna. Vi har kost oss inne med gløgg og bål på peisen. Levende lys i alle staker. Vi har spist nøtter, sylte og marsipan. Fett og sukker i alle former og fasonger. Alle oppskrifter er fulgt til punkt og prikke.
Nå kommer oppskriftene for 2011:
Kutt ut fett og sukker. Spis mindre karbohydrater. Mer frukt og grønt. Femten gode salatoppskrifter. Elixia og konkurrenter lover bedre fettforbrenning, smalere midje og null cellulitter. Kom deg opp av sofaen og ut i naturen.
What goes up, must come down ...
Nå starter innspurten før bikinisesongen!
Og i november er det på'an igjen.
Godt 2011, folkens!