torsdag 27. desember 2012

Unnskyld ...

... og ansvar er ord som er skrevet ofte i året som snart går over i et nytt.
Folk har ikke nødvendigvis tatt mer ansvar eller bedt mer om unnskyldning i 2012, men selve begrepene er debattert til det kjedsommelige. Hvem har hatt grunn til å be om unnskyldning, hvem har ikke? Er unnskyldningen troverdig - ekte - god nok?
Jeg ber ikke om unnskyldning for hva jeg skrev om Høiness. Jeg tar avsvar for det jeg mener om moral i den saken. Men jeg kan ikke la det bli stående som siste innlegg langt ut i 2013. Omtalte advokat vant saken i første innstans. Jeg legger den ballen død ... inntil videre.
Et av mine framifrå barnebarn har en krystallklar formening om når man skal si unnskyld. Julaften i Mariesvei med sytten store og små festdeltagere var vidunderlig og kaotisk. Treåringen svingte rundt på gulvet med gitaren han nettopp hadde funnet under treet. I sin overstadige lykkerus kom han i skade for å svinge overrende sin ett år yngre kusine. Som ga høylytt sin mening om overfallet. "Det er sånn som skjer," sier gitaristen trøstende. Foreldrene er ikke helt fornøyde med hans beklagelse. "Be om unnskyldning," er formaningen. Treåringen ser overrasket og forulempet opp på sine foreldre og gjentar at det jo er sånn som skjer. Til ingen nytte. Han må til slutt, mot egen overbevisning, si unnskyld til sin hylende kusine.
Jeg forstår resonnementet hans. Gjør du noe mot noen med vilje, skal du si unnskyld. Men "sånt som bare skjer ...?
Det ligger en slags moral i hans oppfatning av når en beklagelse er påkrevet. Riktig eller galt kan sikkert diskuteres, men en slags moral er det. Når du vet at du gjør noe galt skal du be om unnskyldning.
Hvordan står det til med ansvar, unnskyldninger og moral i Vågå, mon tro ...
Fortsatt god jul. Og et fenomenalt nytt år!