Thinspiration versus Marilyn Monroe

Jeg leser en artikkel om, eller rettere sagt mot, den nye trenden "thinspiration". Blogger som skal gi inspirasjon til mennesker som vil bli tynnere enn tynnest. Hjelp og støtte på veien til anorexia.
I artikkelen trekkes det motsatte idealet frem; Marilyn Monroe. Idealet burde være sunne, runde kurver som Marilyn Monroes. Man bør fremelske de normalvektige, sier ekspertisen.
Hva er normalvektig?
Jeg vokste opp i den tiden Marilyn Monroe var idealet. Vi skulle ha fyldige, kvinnelige former. Runde hofter og lår, store pupper. Jentene skulle ha kjøtt på beina.
Men jeg var ikke skapt sånn!
Jeg var tynn - veldig tynn. Jeg hadde lange, tynne ben, smale gutteaktige hofter, små pupper. Jeg ble stemplet undervektig etter alle skalaer.
Jeg spiste. Jeg åt! Jeg gjorde alt for å se ut som idealet. Jeg drakk kakao med krem nesten hver kveld. Sommeren var en lidelse. Om vinteren kledde jeg meg i lag på lag for å virke fyldigere. Til ingen nytte. Gamle tanter ville fore meg opp, jevnaldrende ertet meg på grunn av de lange tynne bena. Jeg kjente press fra alle kanter.
Min normalvekt var undervektig!
Så kom Twiggy, til fortvilelse for "normalvektige" og foreldre. Anorexiaens mor var født. Runde, kvinnelige former var ut. Plutselig skulle alle se ut som meg. Jeg var blitt et ideal!  

Vi er skapt forskjellig. Problemet ligger i at alle skal se like ut. At vi higer etter å være noe vi ikke er. Jeg er ikke bra nok. Jeg må forandre meg. Enten ser jeg ut som idealet, eller jeg er ut.
I dag er idealet tynn, glatt og ung - for alle aldersgrupper. Et uoppnåelig ideal for majoriteten av kvinner og menn. I særdeleshet for oss som er godt over femti.
Skal vi kjempe for et ideal som fremelsker de normalvektige? Bør Marilyn Monroe igjen bli den kvinnelige malen?
... eller skal vi akseptere at vi er forskjellige og glede oss over hverandres ulikheter?

Hvor ble det av barneministeren?

"Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe - men det er det ikke," uttalte vår likestillings og barneminister ifølge Aftenposten den 8. mars.
Verdifullt for hvem?
Det er innlysende at det er mer verdifullt for næringslivet at alle jobber 100%. 120% helst. Men for barnet?
 Ingen, absolutt ingen, skal få innbille meg at ettåringer har større behov for pedagogisk læring fra fremmede mennesker enn et kjærlig foreldrefang.
Jeg var hjemme med mine barn i årevis. Jeg har aldri angret. Spesielt ikke når min yngste datter bare ble 19 år. Jeg er sjeleglad for at jeg fikk tilbringe så mye av hennes tilmålte tid sammen med henne. Og jeg vil ha meg frabedt utsagn som de Inga Marte Thorkildsen serverte oss på kvinnedagen. Det er ren skjær diskriminering av en stor gruppe mennesker.
Kvinnesakens hovedfokus har vært å kjempe for likestilling og for å gi kvinner frihet til å velge. Den friheten har vi fått, sier likestilling og barneministeren. Bullshit!
Denne valgfriheten vil hun ta fra oss. Velg hva du vil, mener vår minister. "Men kun heltidsarbeid."
Stadig yngre barn får stressrelaterte plager. Hva er årsaken?
Skjønner vi hvilken verdi det er å ha muligheten til samvær med egne barn? Eller er barna blitt en bremsekloss og et hinder for vår selvrealisering og vår yrkeskarriere?
Og er det helt sikkert at alle ønsker seg en yrkeskarriere?
Jeg synes unge familier skal finne ut hva som passer dem best. Og slåss for det!
Og jeg synes at det er på tide at ett eller annet politisk parti snart får som hovedsak: Muligheten for opparbeidelse av pensjonspoeng for kvinner eller menn som selv ønsker å ta vare på sine egne barn, funksjonsfriske eller syke, eller sine pleietrengende ektefeller eller foreldre. De sparer samfunnet for enorme summer og fortjener applaus ikke straff.

Jeg skriver og skriver og skriver på neste bok. Bloggen ligger brakk men ...
Mitt siste innlegg slutter med god jul og godt nytt år. Det er kanskje på tide å si God Vår?

Unnskyld ...

... og ansvar er ord som er skrevet ofte i året som snart går over i et nytt.
Folk har ikke nødvendigvis tatt mer ansvar eller bedt mer om unnskyldning i 2012, men selve begrepene er debattert til det kjedsommelige. Hvem har hatt grunn til å be om unnskyldning, hvem har ikke? Er unnskyldningen troverdig - ekte - god nok?
Jeg ber ikke om unnskyldning for hva jeg skrev om Høiness. Jeg tar avsvar for det jeg mener om moral i den saken. Men jeg kan ikke la det bli stående som siste innlegg langt ut i 2013. Omtalte advokat vant saken i første innstans. Jeg legger den ballen død ... inntil videre.
Et av mine framifrå barnebarn har en krystallklar formening om når man skal si unnskyld. Julaften i Mariesvei med sytten store og små festdeltagere var vidunderlig og kaotisk. Treåringen svingte rundt på gulvet med gitaren han nettopp hadde funnet under treet. I sin overstadige lykkerus kom han i skade for å svinge overrende sin ett år yngre kusine. Som ga høylytt sin mening om overfallet. "Det er sånn som skjer," sier gitaristen trøstende. Foreldrene er ikke helt fornøyde med hans beklagelse. "Be om unnskyldning," er formaningen. Treåringen ser overrasket og forulempet opp på sine foreldre og gjentar at det jo er sånn som skjer. Til ingen nytte. Han må til slutt, mot egen overbevisning, si unnskyld til sin hylende kusine.
Jeg forstår resonnementet hans. Gjør du noe mot noen med vilje, skal du si unnskyld. Men "sånt som bare skjer ...?
Det ligger en slags moral i hans oppfatning av når en beklagelse er påkrevet. Riktig eller galt kan sikkert diskuteres, men en slags moral er det. Når du vet at du gjør noe galt skal du be om unnskyldning.
Hvordan står det til med ansvar, unnskyldninger og moral i Vågå, mon tro ...
Fortsatt god jul. Og et fenomenalt nytt år!

Arv og moral

Jeg skal ikke ta stilling til vennskapet mellom Høiness og Urdahl. Ei heller uttale meg om sistnevntes mentale helse. Men ...
Jeg kan ikke la være og undre meg over advokat Høiness handlemåte da hun ble innsatt som enearving til en tidligere kollega og hans kones store formue.
Når hun blir bedt om å skrive testamentet som fratar hele Urdahl-familien hver krone, undres jeg over om hun ikke kunne handlet annerledes. "Det er hyggelig av deg, fru Urdahl. Men det blir vel ikke helt riktig at jeg skal få alt."
En gammel enke er formodentlig glad for besøk og hjelp. Det vet jeg av egen erfaring. En gammel bestemor ga bort alle sine smykker da hun tilbrakte sine siste år på pleiehjem. "Tusen takk, lille venn, for at du hjalp meg å dusje. Denne ringen skal du få." Ingenting var igjen da bestemor døde. Hjelpepleiere og sykepleiere hadde gladelig tatt imot gavene fra den, ikke veldig, men litt demente gamle damen.
Jeg bare spør: Hvor er moralen?
Det er jo også trist at hele familien Urdahl består av drittsekker som enkefruen må skånes for, av advokat Høiness. Men den gode advokat og arving skjønner godt at noen tusen går til hjemløse hunder.  De var jo så glad i dyr ...

Etter dansen i pocket

Det må vel kunne anses som et under hvis det fremdeles er noen som er innom bloggen min.
Den har blitt stemoderlig behandlet over lang tid nå. Men sommeren krever sitt av utendørsaktiviteter, og der får ikke pc'n være med.
Jeg har fungert som bestyrerinne på ferikolonien på Jomfruland, for verdens skjønneste barn og barnebarn. Vi er SYTTEN, med stort og smått når vi alle samles. Jeg er en heldiggris, men nå er hverdagen tilbake, med alle sine utfordringer.
Jeg prøver å skrive litt igjen. Det går foreløpig nokså trått, må jeg innrømme. Jeg venter nok en gang på den gode flyten.
Først kan jeg jo flyte litt på tidligere utgivelser. Den store hagefesten er like om hjørnet, og jeg er klar.
Etter dansen kommer i pocket, innen to uker. Løp og kjøp, som det heter. Verken forfatter eller forlag tjener fett på pocketbøker, men jeg må innrømme at jeg helst kjøper mer av det slaget selv. Pocket er enklere å ha med seg, enklere å håndtere, og er jo atskillig billigere enn hardcover. Og fremdeles er papir best, mener nå jeg.
Så derfor: I'm back, Etter dansen kommer i pocket, skrivingen går trått, men hagefesten tenker jeg kommer til å flyte, som alltid.

Knut døde ...

... for en uke siden.
Han levde hver dag til han sovnet stille inn med datteren ved sin side.
Knut kom i mål. Arven hans lever, i beste velgående. NFLH er en braksuksess. Det fikk han oppleve.
Inspirasjonsmøtet den 5. juni fikk en oppslutning vi knapt kunne drømt om. Store auditoriet på A-Hus har 300 seter. Mer enn 400 mennesker kom og var med på kvelden.
Knut var på Godmorgen Norge dagen før. Han så sterk, sunn og frisk ut på skjermen. Han la frem sin hjertesak med klar og sikker stemme...
... og ble lagt rett inn på sykehuset etterpå. Han ga alt.
Heldigvis hadde kommunikasjons-avdelingen på A-Hus filmet Knut fire dager tidligere. Den 5. juni var han fremdeles innlagt på sykehuset, og hadde ikke krefter til å holde sitt planlagte innlegg.
Det var sterkt å sitte på første benk, rett bak Knut i rullestol, og se og høre hans klare meldinger og meninger på storskjermen.
Knut fullførte. Han døde med flagget til topps. Han viste oss at det er mulig å leve, helt til man dør.  Han viste også at det er mulig å utrette store ting selv etter å ha mottatt "dødsdommen". Og han viste oss at den siste tiden av livet kan være fantastisk!

Idas dans, Etter dansen og NFLH

Dette er en hyllest til alle dere som overøser meg med vakre og gode tilbakemeldinger på det jeg gjør.
Jeg har ikke lenger tall på brev, sms'er, e-poster og blogg-kommentarer jeg får fra kjente og ukjente lesere.
Hvis dere ante hvor godt det gjør.
Jeg mottar også en mengde forespørsler i forbindelse med oppgaver av alle slag. Jeg har dessverre ikke tid til å besvare dem. Det betyr ikke at jeg misliker henvendelsene. Jeg leser dem som anerkjennelse av bøkene mine, men jeg har ikke anledning til å svare. Mange vil vite mer om meg. Men mine bøker er så personlige at resten av meg må jeg beholde for meg selv. Jeg håper dere forstår.
Akkurat i dag fikk jeg en e-post fra en ukjent person, som jeg har kommunisert litt med på mail etter at hun leste Idas dans. Samboeren har leukemi, og blir ikke frisk. Dessverre. De lever likevel det livet de har, på beundringsverdig måte. Og jeg får være med litt på sidelinjen. Det gjør meg rørt og ydmyk. Disse to er levende eksempel, som Knut, på at det er mulig å leve et meningsfullt liv også midt i kreftjævelskapen.
Nettopp dette har jeg, sammen med Knut og 7 andre nye bekjentskaper tatt fatt i, og dannet Nasjonalforeningen for Lindrende Humor.
I disse dager planlegger vi inspirasjonsmøte på A-Hus den 5. juni. Responsen er overveldende.
Jeg er en heldiggris.
Jeg har mulighet til å bruke tiden min på ting jeg brenner for. Og det bærer frukter jeg aldri kunne ant omfanget av i starten. Jeg har fått kontakt med så mange flotte, spennende mennesker. Livet mitt har fått nye perspektiver.
Jeg er en heldiggris.
TAKK.
... og velkommen til vår splitter nye webside: http://www.nflh.no/

Sorgens og smertens sko.

Shaban Rehman Gaarder har skrevet en artikkel som har fått overskriften: "Skoen fra folkedypet".
Les den. Du finner den ett eller annet sted på nettet, og jeg vil bli veldig overrasket om vi ikke finner den publisert i en eller annen avis i morgen.
Jeg kjenner hennes sorg, smerte og kraft gjennom hele artikkelen. Hun refererer selvsagt til broren som kastet en sko mot morderen i rettsal 250 i dag.
Han gjorde det for oss alle, sier hun. Han gråt og skrek for alle dem som sitter med sine tause skrik, sitt uforløste raseri og sin lammende smerte og sorg.
I mitt forrige innlegg etterlyser jeg mer humor og latter i motbakker og smertefulle livssituasjoner.
Vi må ha latter. Men vi må også ha gråt. Vi kan ikke svelge alle tårer, kneble alle skrik, holde tilbake alle sko.
Vi kan ikke begynne å kaste på hverandre. Men vi kan, som Rehman Gaarder sier, finne oss en murvegg og kaste hver vår sko. Vi kan hyle ut vårt innestengte raseri, vår sorg og vår smerte.
Det er så vakkert med roser mot vold. Det er flott å kjempe for å forsette livet når en feig morder har tatt fra oss det dyrebareste vi eier: Et uskyldig menneske, vår trygghet, vår uskyld og manges fremtid.
Men han får ikke ta fra oss våre tilbørlige og sunne følelser.
En ulykkelig bror, med røtter i et annet land, kan kanskje lære oss ett og annet om å sørge.

Nasjonalforeningen for Lindrende Humor

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet et innlegg her at det er et under om det fremdeles finnes folk der ute som leser. Men skulle det være det, skal jeg fortelle dere historien om Latterlig sunt, som ble til NFLH.
Hvis man blander sammen 1 uhebredelig syk kreftpasient, 1 forretningsmann, 1 avdanka generalsekretær, 2 gærne sykepleiere, 2 leger (hvorav en klart i kategorien gærn), og 1 Gunnhild, får man en splitter ny organisasjon.
Nasjonalforeningen for Lindrende Humor er stiftet, med organisasjonsnummer og bankkonto allerede på plass, og web-side i kjømda.
Det er utrolig hva livet har å by på hvis man bare tør å ta av seg hjelmen, vesten og skylappene, og hoppe i det uten sikkerhetsnett. I kjølvannet av mitt møte med Knut har ting skjedd. Vi er nå åtte halv- eller helgærne mennesker som er blitt kjent med hverandre fordi vi liker det Knut minner oss om: Å le mer.
Knut står på, og bruker alle sine krefter, og all sin våkne tid, på å få alt på plass før NFLH sparkes skikkelig igang den 5. juni. Han er intet mindre enn imponerende.
Formålet vårt er å være et tilbud til alvorlig syke, deres omgivelser, pluss helsevesenet. Vi vil gjerne bidra til å gjøre det stuerent å le, selv om du har kreft, er døende, kjenner en døende, eller er i sorg. Vi vil at helsevesenet skal legge fra seg de medlidende, sorgtunge blikkene, den tunge, klamme hånden på skulderen, og de lave sørgmodige stemmene. Vi vil ha positivitet, klare røster, smil, og LATTER, i både kreftavdelinger og palliative avdelinger. Vi vil ha liv.
Det er tungt nok å ha fått en livstruende diagnose, om du ikke også skal måtte forholde deg til blytunge, unnvikende blikk og sørgestemmer.
Knut skal dø, det vet han. Men Knut vil leve til siste åndedrag. Det kan hans omgivelser, og alle vi andre, hjelpe han å realisere.
Har du noen i din omgangskrets som kanskje er lei av å gråte, og gjerne vil le? Det kan du hjelpe han med. Spør hva han vil. Spør hva du kan bidra med.
Og god tirsdag.

Kreft + død + sorg = latter?

Jeg har møtt Knut.
Knut har uhelbredelig kreft. Han er helt klar på hva han vil. Han vil leve til han dør. Han har valgt vekk livsforlengende behandling med dens bedritne bivirkninger.
Og Knut vil ikke bare leve, han vil leve godt og meningsfylt.
Knut vil le! Han er dritt lei alle tårer og sorgtunge blikk. Han vil ikke ha medlidenhet, han vil ha noen å le sammen med.
Han er lovet en smertefri død. Men inntil den tid kommer vil han heller le seg ihjel enn drukne i tårer.
Knuts tanker treffer selvsagt meg i et rungende; JA!
Det er tungt nok å leve med kreft eller sorg, om vi ikke skal bære andres sorger også.
I går så jeg et klipp fra Whitney Houstons begravelse. Det var tårer og latter og jubel. Det var sang og applaus. Der var det virkelig liv - rai, rai ...
Else Kåss Furuset er blitt min nye heltinne. Hun har laget en komedie. Om død.
Jeg vet at jeg beveger meg i et minefeldt her. Verken kreft i seg selv, eller død og sorg er morsomt eller enkelt. Men det har noe med å gi plass til alle slags følelser. Det har noe med å leve - ikke bare holde oss i live.
Hvem av oss kan, med hånden på hjertet, si at det ikke er både befriende, utløsende og godt med en skikkelig latterkule.
Knut er i ferd med å bygge opp et prosjekt. Latterlig sunt, kaller han det. Jeg tror han finner mange likesinnede der ute.
En god latter forlenger livet, sies det.
Knut er selve beviset.
Ha en latterlig god søndag.

Fra Holmenkollen til Snøhetta

Lørdag var jeg i Holmenkollen og så Emil Hegle Svendsen skyte og storme inn til sølv. Det er imponerende. En fantastisk idrettsgren, som krever både styrke og konsentrasjon.
Selv følte jeg meg relativt kjekk som trosset 18 isnende kuldegrader på tribunen i 4 timer.
Søndag kveld var jeg en av halvannen million som satt i sofaen og så elleve mennesker slite seg til toppen av Snøhetta.
Jeg gråt og lo og jublet, ikke så mye da jeg var i Holmenkollen, men da jeg satt i sofaen min og heiet de elleve til topps.
Imponerende er et alt for puslete ord for den bragden vi var vitne til.
Emil Hegle Svendsen og gutta har kropper skapt for det de driver med. De er finjusterte, trimmet og "broilet" i årevis. Men for de elleve på Snøhetta er det stikk motsatt. De har, fra fødselen av eller senere i livet, fått utdelt en kropp med bremser på alle kanter. Likevel lar de seg ikke stoppe.
Det må ha kostet blod, slit og mange tårer å komme seg dit de er i dag.
De har alle hatt et valg. De hadde kunnet legge seg ned og fortvile over sin skjebne, og vi ville ha forstått og akseptert. Men den tornefulle veien de har valgt er nesten umenneskelig.
Jeg er dypt imponert og ydmyk over disse elleve heltenes innsats, både på vei til Snøhetta og i dagliglivet.
Det er mange som har sitt eget Snøhetta å bestige. I disse dager leser jeg en ung kvinnes manus om kampen mot spiseforstyrrelser, og fylles av beundring og ømhet for hennes smertefulle tilfriskning. Hun er også en av våre helter.
Og her sitter jeg, med fire sting i den ene foten og krykkene ved siden av stolen min, og synes det er relativt ubekvemt og tungvint å bevege seg ...

Døden - vår siste tabu?

Fru Storlien har en bloggpost om døden i dag.
Det inspirerer meg til å drodle litt rundt temaet.
Jeg maser og skriker i alle medier om viktigheten av å snakke om døden, med vanlige stemmer i hverdagsfora.
Men ...
Jeg slites mellom motvilje og vilje til å bli en slags "dødsrepresentant".
Jeg er ikke et dystert og tungsindig menneske. Jeg ler atskillig mer enn jeg gråter. Det har jeg tenkt å fortsette med.

Men kan jeg være en glad person selv om jeg forbindes med sykdom og død? Eller er jeg dømt rett inn i det svarte sorghjørnet?

Og når jeg nå, nok en gang, har tatt frem temaet, kan jeg like gjerne legge inn artikkelen jeg hadde i Aftenposten i går.
Velbekomme, og god lørdag.

Dødskvalitet.

Per Fugelli slår et slag for hjemmedød i Aftenposten den 24. januar. Ordet eksisterer ikke i min pc's vokabular. Kun hjemmefødsel. Hvorfor kan vi fødes hjemme, men ikke dø? Fordi vi er redde. Vi har så mange forestillinger om død, men så lite kunnskap. Vi vil leve, nesten for enhver pris. Min 19 år unge datter fikk dø hjemme. Jeg var like uvitende som alle andre, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Hjemmet vårt var breddfullt av kjærlighet og omsorg, av gode samtaler og nærhet. Ingen fastlege besøkte oss, ingen hjemmesykepleier. Det holdt med kjærligheten til hverandre. Aldri har livet vært sterkere og mer meningsfullt. Ida fikk en god død. Vi andre har en god sorg. Vi må akseptere at et menneske skal dø. Vi får ikke gode dager hvis vi er på konstant leting etter mirakelkurer, frelse og evig liv. Ida var dødssyk av sin kreftsykdom, men levde til siste åndedrag. Og vi levde med henne, i sorg og glede, gråt og latter. Jeg er så lei alt det mystiske og skumle som ligger som en grå tåke rundt død og sorg. Det er på tide å akseptere døden som en naturlig avslutning. Det er på tide å fjerne tabustempelet. På tide å snakke om død. Takk, professor Fugelli, for din klare og tydelige stemme.

Jeg har problemer!!

Jeg har en tid hatt problemer med kommentarfeltet.
Det betyr at jeg ikke kan svare på kommentarene deres.
Jeg prøver på denne måten:
Takk for gode, varmende tilbakemeldinger på bøkene mine, både Idas dans og Etter dansen.
Jeg håper bloggproblemet snart er løst.
Inntil videre; Takk.
Og psssst: Unni Espeland Marcussen: Jeg vil gjerne svare deg via andre media: Kan du sende meg mail-adressen din. Du finner min her på bloggen.

Etter dansen tilbake på bestselgerlisten!

Det er utrolig hvordan en plass på bestselgerlisten fyller et vakuum.
Her går jeg og roter rundt i et vakuum, og synes alt jeg gjør blir til dritt. Så dukker boken min opp på bestselgerlisten igjen.
Åh - fryd!
Det jeg har gjort kan i alle fall ikke være bare dritt.
Men "mye vil ha mer". Jeg vil tilbake til flyten, som jeg tidligere har sagt. Jeg vet bare ikke riktig hvordan jeg kommer meg dit... ennå.
Bestselgerlisten løfter i alle fall humør, håp og pågangsmot atskillige hakk.
Det skal bli mer, folkens. Det skal bli mer.
Så takk til dere som kjøper Etter dansen. Det er dere som plasserer den på denne deilige men akk, til tider, så uoppnåelige listen.
Dere må gjerne fortsette ...

Vakuum 2.

Det første vakuum-innlegget føk ut av fingrene mine og rett inn på bloggen av seg selv. Det ble i grunnen så talende og malende at jeg like gjerne lar det stå.
Jeg er inne i et vakuum. Jeg har vært her før. Jeg liker ikke vakuum.
Sist jeg var her, mellom to bøker, begynte jeg å blogge. Resultatet ble Etter Dansen.
Men nå da? Hva nå? Jeg vil tilbake til skriveflyt og ord som bare står i kø for å slippe til.
Selv bloggingen går tregt, merker jeg. Jeg finner ikke verken ord eller tanker.
Vakuum.
Det eneste som er ok med vakuum er at det antakelig er det eneste norske ordet med dobbel u - uu. Nesten som uhu, som forøvrig er ganske beskrivende for mitt vakuum.
Skjønner'u eller? Her blir det bare vås.
Blogginnlegg anno 2012 er herved lansert.
... Hvordan skal det gå hvis videre innlegg i året som kommer blir like rotete og intetsigende?
Vakuum - uhu!

Vakuum ...

Downs - inkludering eller sortering?

Et flunkende nytt og ubeskrevet år står foran oss. Kanskje det er på tide å tenke igjennom hva slags samfunn vi ønsker oss i det nye året? Ønsker vi et inkluderende, fordomsfritt samfunn, eller et sorteringssamfunn der vi higer etter det perfekte mennesket?
Dagens Aftenposten inneholder et debattinnlegg av Marte Wexelsen Goksøyr. Hun har kanskje fått noe hjelp av sin mor til å skrive det. Det gjør ikke innlegget hennes mindre tankevekkende.
Marte har Downs syndrom og lurer på om hun og hennes likesinnede er utrydningstruede. Jeg håper inderlig ikke det. Jeg kjenner en ung jente med samme syndrom. En flott person, med bøttevis av gode egenskaper og talenter. Egenskaper vår verden har god bruk for. Ingrid er en av tre søsken. Hun er ikke Downssyndrom-barnet, blant to friske barn. Hun er en av tre søsken. Faren hennes sa en gang til meg at han var blitt et bedre menneske etter å ha blitt far til Ingrid.
Nå skal det bli mulighet for ultralyd i 12. uke for alle gravide. Slik er det allerede i Danmark. Der er også støtten til familier som trenger hjelp bygget ned. De som velger å føde sine Downs-barn kan takke seg selv, og se langt etter oppmuntring og hjelp.
Vil vi virkelig ha det sånn?
Det er innlysende at det ikke er noen dans på roser å få et barn med ett eller annet handikap. Men skal vi sortere bort Ingrid og Marte, som har gjort foreldrene sine til bedre mennesker?
Hvem skal lære oss toleranse når alle er dønn like?
Hvor forberedt kommer vi til å være når våre barn ender opp med funksjonshemninger etter fødselsskader, sykdommer og ulykker? Skal de gjemmes bort? Eller skal vi kvitte oss med dem også?...
Les Marte Wexelsen Goksøyrs innlegg. Det maner til ettertanke før inngangen til det nye året.
GODT NYTT ÅR.

GOD JUL

Det ser ut til å bli jul i år også.
Alt er som det skal være. Jeg står på huet, som vanlig. Jeg er litt etter skjema, som vanlig. Jeg gjør ting jeg ikke har tid til, som vanlig. Jeg følger tradisjonen.
Ett år er gått siden sist jul. Årene blir kortere og kortere, men like innholdsrike som før. Et nytt barnebarn og en ny bok er født. Boken er allerede i tredje opplag. Et nytt opplag barnebarn forventes på nyåret. Alt er såre vel.
Juleskinken er klar, julekakene er klare, desserten for morgendagen er klar, ribba ligger og godgjør seg. I kveld skal jeg være med i nrk's "Kvelden før kvelden". Sønnen min lurte på om jeg skulle være grevinnen i Hovmesteren og grevinnen i år. Jeg skal ikke det.
Nå må jeg tilbake til julepynten.
Jeg har ambisjoner om å oppdatere bloggen litt oftere til neste år. Vi får se hvordan det blir ...
Takk til dere som trofast henger med her.
Og god jul til alle!
... kanskje jeg skal slenge med et Godt nytt år også, ellers blir det vel ikke nyttårshilsen før i mars en gang ...

24. ...ember - Julegavetips

I dag er det 24. ...ember. Julaften-tjuvstart.
"November - desember; What's the difference," sa Thomas.
Og sånn ble det. Vi feirer 24. ...ember, hvert år. Julaften kan feires når som helst.
Vår grunn til å feire denne dagen har et sørgelig bakteppe. Dette var Idas aller siste julefeiring med oss. Hun døde den 13. desember.
Det er ni år siden. Tiden leger ikke alle sår, men sliper kantene godt. Vi kan igjen glede oss til jul. Vi feirer både tjuvstarten og den reelle julaften med glede igjen, ispedd litt vemod.
Mange skal feire jul med mye smerte og sorg. Mange skal feire jul for første gang uten en de er glad i. Mange skal kjøpe en julegave mindre enn tidligere.
Mange skal ikke kjøpe julegaver i det hele tatt.
Mens kjøpesentra i den vestlige verden setter nye rekorder for julesalget, har mennesker i den samme verden ingenting å kjøpe verken julegaver eller mat for.
Mens vi leter etter den magreste ribba, og dropper potetene, og mens vi hamstrer smør, sulter våre medmennesker ihjel på den andre enden av kloden.
Nå skal vi ut og kjøpe den ene gaven etter den andre. Mange av dem ender i et skap.
Jeg har en idè til dere.
Hver jul etter jeg var i Kongo med Leger uten grenser har mine venner og jeg vært med på å redde liv i den tredje verden. Gamle tanter, godt voksne søsken og venninner har fått et julekort istedenfor gave. Ingen har klaget ennå.
Oppskriften finner du her www.legerutengrenser.no/julegaver
Jeg blir ikke sur om dere kopierer meg.
Riktig god 24. ...ember.

Vær forsiktig når du zapper!

Jeg har ikke giddet å bry meg om, eller mene noe om Trekant og onani på statskanalen.
Jeg gadd ikke å se det, på tross av avisoppslag i fete krigstyper. Jeg har lest at en del menn i femtiårsalderen fikk mye positivt ut av programmet. Dem om det.
Jeg har ikke skjenket programmet eller avisoppslagene mange tanker. Ikke før i går.
Alt som er igjen av dagens gjøremål er å slukke lysene og å slå av radio og tv, før jeg legger meg.
Jeg zapper en rask runde før jeg finner av-tasten...
... og havner midt i skrevet til en ukjent kvinne! Med heiagjengen godt plassert ved hvert sitt lår. De var forøvrig ikke det eneste som "var plassert"! Cheerleaderen er ikledd sterile kirurghansker. Det var reprise på Trekant.
Nå mener jeg noe, og lurer på noe: Hva er porno?
Statskanalen bedyrer høyt og hellig at dette er opplæring, og har ingenting med porno å gjøre.
What the f...?!
Generasjoner av kvinner har klart å oppnå både det ene og det andre uten opplæringsvideo fra NRK.
Rekk opp hånden alle dere som så programmet i utdanningsøyemed.
Ingen - absolutt ingen, skal få meg til å tro at femtiår gamle menn ser på Trekant for å videreutdanne seg.
En ting skal NRK ha: Jeg har lært noe. Jeg har lært at jeg må være ytterst forsiktig når jeg slår av tv'n. Fra nå av: Ingen zapping.

Har empati kort holdbarhetstid?

Det er snart 100 dager siden hele landet vårt fikk sin grunnvold og sin uskyld rystet.
Hverdagen er tilbake, og med den; kritiske, smålige og til dels ondskapsfulle etterpåkloke ord.
Hvor ble det av rosehavet, omsorgen, varmen og samholdet? Har gode hensikter og empati kort holdbarhetstid? Er empatien allerede utgått på dato?
Alt og alle skal granskes. Hva ble ikke gjort? Hvem gjorde ikke hva? Hva burde vært gjort annerledes? Hvor kort tid kunne vært brukt på redningsaksjonen?
"Utøyamassakeren var deres egen skyld," får overlevende vite av anonyme refsere.
Jeg spør igjen: Hvor ble det av varmen og samholdet?
Det er innlysende at ting kunne vært gjort annerledes. I dag har vi fasiten. Nå vet vi hva som skjedde. Det er så lett å sitte på gjerdet og løse alle floker, i etterpåklokskapens ånd. Men etterpåklokskap er ikke klokskap. Det er, i beste fall, læring for fremtiden.
Jeg er overbevist om at hver og en gjorde sitt aller beste, ut fra det som var tilgjengelig av opplysninger der og da.
En bombe hadde rasert regjeringskvartalet og Utøya var et inferno. Det var manglende og motstridende informasjon. Det var blødende og terroriserte mennesker, både i Oslo og på øya. Kapteinen på M/S Thorbjørn hadde nettopp sett sin kone bli skutt og drept. Unge mennesker hadde sett sine venner falle. Det vi ikke i vår villeste fantasi kunne ha forestilt oss kunne skje, var skjedd.
Hvem av oss kan, med hånden på hjertet, si at vi ville ha oppført oss bedre, gjort bedre, vært raskere, modigere, klokere ...?
Vi, som ikke var der, har ikke peiling på hvordan det var å befinne seg midt i et helvete. Likevel mener vi at vi har svaret på hvordan hjelpearbeidet burde vært organisert. Hvem som burde ha gjort hva, og hvordan og når.
La oss legge vekk mistenksomheten, kritikken, etterpåklokskapen,
nysgjerrigheten og besserwisserheten.
La oss ta frem empatien igjen, og vise at den har lenger holdbarhetstid enn 100 dager.

Bokutgivelse - Bestselgerliste - Barseltid

Dette er ren barseltid. Jeg har sågar hatt barselpermisjon, som ble tilbrakt i Italia. 10 fantastiske dager i sommervær.
Jeg kan vel ikke akkurat påberope meg ammetåke, men dagene føles relativt disige.
Etter Dansen skal nå klare seg på egenhånd. Mitt produkt skal leve sitt eget liv, med sporadisk hjelp og skyv fra meg.
Jeg har vært på Bokgalla og bokpresentasjoner, sist hos Gravdahl bokhandel på Hamar. En fenomenalt levende og pulserende butikk, der kultur og mat går hånd i hånd. Kort sagt; et flott sted, og en fin opplevelse.
Etter Dansen listet seg inn på bestselgerlisten, mens forfatteren var i Italia. Gøy - veldig gøy!
Gode tilbakemeldinger tikker inn og er så velkomne, så velkomne, og gode å motta.
Nå må jeg liksom snu om bladet, og starte andre prosjekt. Jeg har femdeles nok av foredrag og skriverier å drive med, men det er jo moro å gjøre andre ting ...
Bloggen har ligget brakk. Takk til dere som fremdeles titter innom. Nå har jeg igjen litt tid til å skrive nye innlegg - håper jeg.
Høsten er her, med mer innetid, og skrivetid kanskje?
Har dere lest Etter Dansen ennå? ...

Etter Dansen på skrivebordet = eufori!

Jeg har boken på skrivebordet. Min egen bok, som jeg har svettet og grått meg igjennom.
NÅ er den her! Mellom to permer, og med et bokomslag som er så vakkert.
Jeg fikk den på døren, med bud, for to timer siden.
Det er euforisk!
Jeg har hatt veer i to døgn. Etter dansen skulle komme fra trykkeriet den 5.
Nå er det den 6. - kveld! Det er to dagers ventetid.
Jeg har hatt journalister både i huset, på telefon og på e-post i dagevis, men ingen bok.
Nå er den her. Og jeg er både stolt, og ydmyk, og nervøs, og lettet, og redd. Men aller mest; lykkelig!
Jeg har, for lengst, bestemt meg for at jeg aldri skal skrive en bloggpost med alkohol i blodet. What the hell; jeg har feiret Etter dansen med hvitvin. Det har den fortjent.
... og jeg er breddfull av kjærlighet til mitt nyfødte produkt ...
Ta godt imot den.

Hagefest og boklansering!

Å skrive bok er en ensom prosess - ensom, frustrerende og utmattende. Men når målet er i sikte begynner moroa.
Den siste tiden har forlaget og jeg holdt på med bokomslag, layout, baksidetekst ...
Jeg har vært med på Aschehougs store pressekonferanse.
Og i morgen er det hagefest!
Jeg har holdt på i flere dager for å bestemme meg for antrekk. Jeg tror ikke jeg tar en "Christine Koht-variant". Jeg har ikke tenkt å konkurrere med Vendela. Willoch-looken bli kanskje i overkant konservativ.
Det tar tid å "bare slenge på seg noe tilfeldig og gammelt, som bare hang i skapet", skal jeg si dere.
Selv som godt voksen er det like krevende å se kul og uanfektet ut når man har en puls som nærmer seg personlig rekord.
Men uansett puls og tilfeldig antrekk - jeg gleder meg.
Og når hagefesten er over begynner snart søvnløse netter og lanseringsnerver.
Etter dansen skal være på lager den 5. september, og i en bokhandel nær deg den 15.
Det er ensomt å skrive bok. Ensomt, utmattende, frustrerende, moro ...
og forferdelig nervepirrende!

Gjerningsmannen er ene og alene ansvarlig for dette

... sier Arne Okkenhaug i en artikkel i Aftenposten i dag.
Okkenhaugs sønn, Emil, ble drept på Utøya. Han ble bare 15 år.
Denne flotte og reflekterte faren provoseres av tabloidpressens håndtering av katastrofen.
"Jeg godtar ikke sensasjonsoppslagenes ensidige fokus på å finne syndebukker. Heller ikke "hva om ...- tankegang", eller manglende respekt for folkets tidlige ønske om å snu ryggen til "ungdomsmorderen".
Okkenhaug er lei av å lese artiklene som piller fra hverandre hjelpeinstansenes metoder. Han vil ikke vite hvor fort det er mulig å komme seg fra Hønefoss til Utøya på en normal hverdag.
Han er ikke alene om å tenke sånn.
Den 22. juli 2011 opplevde Norge en katastrofe så uhyrlig at ingen kunne ha forutsett, eller forberedt seg. Det er det verste som har skjedd landet vårt siden andre verdenskrig. Vi opplevde noe som er helt uten sidestykke i vår historie. Hvordan skal noen kunne forberede seg på noe som vi ikke en gang kan forestille oss kan komme til å skje?
Det er så lett å kritisere alt og alle i ettertid. Nå har vi fasiten, vi vet vi hva som skjedde.
Der og da levde ungdommer, foreldre, hjelpearbeidere fra alle etater, beredskapstropper og campingturister i et totalt uoversiktlig og uvirkelig inferno.
Alle gjorde sitt beste. Heltedådene står i kø.

"Hva påfører sensasjonsoppslag av skader på de hjelperne som har gjort alt de der og da har maktet og evnet for å hjelpe?
Anders B. Breivik er ene og alene ansvarlig for alle drapene," sier Emil Okkenhaugs far.

Vi burde lytte til hans tanker og refleksjoner, og lære av hans kloke ord og hans storsinn.
Les hans egne ord i Aftenposten i dag, den 19. august.
Og vend blikket fra en ynkelig morder, mot omsorg, samhold og kjærlighet.

SOS-barnebyer

Jeg har fått brev, med gave, fra SOS-barnebyer.
Pluss en giro på hundre kroner - som kan justeres oppover.
Generalsekretæren håper jeg får glede av gaven - en notisblokk, og et ark fullt av navnelapper, med mitt navn og min adresse.
Nei, herr generalsekretær, jeg får ikke glede av gaven. Den er gått samme veien som giroen. Rett i søpla.
Jeg hater sånne tiggerbrev, som spiller på min samvittighet.
Men aller mest hater jeg veldedige organisasjoner som bruker så mye penger på reklame og innsamlinger. Penger som burde gå direkte til de lutfattige barna som skal hjelpes.
Min støtte går til organisasjoner som kan vise et regnskap der en uvanlig liten prosent går til administrasjon, reklame og innsamlinger. (Les; Leger uten grenser, blant andre.)
Jeg støtter gjerne, men ikke til sniktiggere som bruker pengene de får inn til å trykke mitt navn på en hel hærskare klistrelapper.

Sorg = sykdom?

Nei.
Sorg er ikke sykdom. Sorg er en naturlig tilstand, som kan utvikle seg til sykdom, hvis den ikke sørges.
Det er viktig å gi rom for sorgen, og å gi den tid.
Lege Morten Laudal sier til Aftenposten at det må jukses med diagnoser for å gi pårørende sykemelding.
Jeg har møtt så mange foreldre i nettopp den situasjonen, som er fortvilte. De ønsker ikke å lure verken Nav eller andre, men har behov for å være tilstede for sine barn eller partnere. Og deres barn og partnere trenger deres nærhet og omsorg. Vårt rigide system gjør dem til snyltere og juksemakere.
Hvis det er noen som tror at livet allerede har normalisert seg for de som var rammet på Utøya eller i Regjeringskvartalet, tro om igjen.
Det er på tide med en lovendring. Pårørende til alvorlig syke, eller terrorofre kan ikke fortsette hverdagen som før. De trenger ro og raushet fra oss og fra samfunnet forøvrig.
De som trenger fri, bør få fri. Uten å måtte jukse seg til det.
Noe må kunne kalles "velferdsmelding", før det utvikler seg til å bli sykemelding!

Sorg er alt.

Akkurat nå starter mange mennesker sin tunge vei gjennom sorg, smerte og bunnløs fortvilelse. Det finnes ingen snarvei eller lettvint løsning. Hver og en av dem må finne sin egen vei. På lange strekninger vil de få følge av andre, men deler av veien må de gå alene.
En feig liten usling har tatt mer enn 90 menneskeliv. Minst 85 av dem er ungdommer.
Hver og en av dem har foreldre, søsken, besteforeldre, venner og naboer. En hel skare mennesker er i sorg og fortvilelse. Jeg håper de kjenner bølgen av varme fra en hel nasjon mennesker som flagger på halv stang, som tenker på dem, og er med dem i sorgen.

Jeg var heldig. Jeg fikk mulighet til å være tilstede for Ida, til å trøste, og holde rundt. Denne muligheten stjal drapsmannen fra mer enn 90 menneskers familie. Min egen mor erfarte det samme da en annen feig usling meide ned min bror med bil, og forlot ham døende i veikanten.
Jeg har hatt et godt liv, sier mor i dag. Jeg har snille barn og barnebarn. Ingen av dem har gitt meg sorg. Ingen av dem er tyver, drapsmenn eller forbrytere…

Feige uslinger har også foreldre, søsken og venner. Jeg håper de ikke kjenner bølgen av hat. Jeg håper vi greier å se at dette hatet gjelder kun en mann, ikke en hel familie eller en gruppe mennesker.

Været gjenspeiler den uforståelige tragedien. Skyene ligger blytunge og mørke over Oslo og Utøya. Regndråpene blander seg med tårene som felles over hele landet. For mange er det vanskelig å tro at solen noen gang kommer til å dukke frem igjen.
Det blir sol. En lang stund vil det bare være så vanskelig å få øye på den.
Men det blir sol.

En feig liten jævel ...

... har tatt livet av mer enn 90 uskyldige mennesker.
Hvis han tror dette gir ham en slags heltestatus, tar han skammelig feil. Og hvis noen ser med beundring på hans udåd, er de formodentlig like stakkarslige og feige som han.
Men denne lille mannens uhyrlige gjerning har gjort andre til helter. Redningsarbeidere og sivile medmennesker har gjort en formidabel innsats, både i Oslo og ikke minst ved Utøya.
I dag heiser hele Norge flagget på halv stang, i sorg og solidaritet med alle de som er direkte rammet. Jeg benytter anledningen til å minne om at blodbankene trenger blod, i første rekke type 0. I løpet av neste uke trenger de å fylle alle lagre. Vi kan alle hjelpe.
Nå gjelder det å ta vare på hverandre. En hel skare mennesker er kastet rett inn i helvete. De har ubeskrivelig tunge timer, dager og måneder foran seg. Vi skal ha medfølelse med dem. Vi skal hedre alle de som har vært helter i redningsarbeidet.
Og vi skal snu ryggen til en feig liten jævel.

Sommer = bloggtørke...

... og det er kanskje det eneste som er tørt akkurat i dag.
Regnet siler ned, men vi har hatt sol, og kommer til å få sol.
Bloggen ligger død, uansett vær. Men det har dere nok oppdaget for lengst.
Pc'n brukes kun til å file og småpusse på det ferdige bokmanuset, og til å sjekke yr.no.
Etter dansen kommer ut den 15. september, til skrekkblandet fryd hos forfatteren.
Min egentlige intensjon med denne bloggposten er å takke for fine kommentarer til forrige innlegg.
Og for å ønske fortsatt god sommer, med iskrem i solen (forhåpentlig), hvitvin i glasset og glade, frodige måltider med venner og familie.
Fortsatt god sommer!

Men karbohydratene mine får du ikke

Hva skjer ...
når fjortenåringene spiser boksevis med proteinpulver og pumper jern med privat trener?
når tjueåringene livnærer seg på babymat?
når trettiåringene kun spiser raw food, og drikker grønne drikker?
når førtiåringene faster og hygger seg med en tarmskylling i måneden?
når femtiåringene bare vil ha fett, egg, rødt kjøtt og bacon?
når sekstiåringene veier all mat de spiser og teller kalorier?
når syttiåringene er så forvirret av kostholdsinformasjon at de ikke spiser i det hele tatt?

Livet blir kjipt. Dritkjipt, rett og slett!
Hvor i helvete tror vi at vi er på vei?
Mot evig ungdom? Evig liv?
Jeg er lei for å avsløre det, men det finnes ikke. Dessverre.
Eller heldigvis, kanskje ...

Nei, takke meg til et vanlig, variert kosthold, og litt bevegelse av og til.
Iskrem i solen og hvitvin på terassen. Frodige middager med familie og venner.
Ta gjerne kjøttet fra meg, og fettet, og brusen og chipsen.
Men jeg vil ha brød!!!
Karbohydratene mine får du ikke!

Heia Dorthe Skappel!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men:
Heia Dorthe Skappel!
Jeg må innrømme at glam og glitter ikke opptar veldig mye plass i livet mitt. Dorthe Skappel er en lekker dame - that's it.
Men nå har dama steget metervis i min aktelse. Hun har vist seg frem, som hun er. Fremdeles en flott dame. Nå også med en normal kropp. Med litt for mye hud og litt lovehandles, som de aller fleste av oss. Hun nærmer seg femti, hun er bestemor, og ser fremdeles flott ut!
Det er viktig at profilerte mennesker, ikke minst de som har en høy "utseendefaktor", viser seg som de er. Svært mange vet ikke hva som foregår i kulissene, og i sminkerommet. De tror at kvinnene som opptrer i glam og glitter ser sånn ut til daglig. Men det er en hel verden av juks, sparkel, innsnøring og tape bak scenen. Det er et eget håndverk! Det finnes lyssetting og kameralinser, som kan forbedre selv min snart 95 år gamle mors utseende. Det er også en kunst og et håndverk.
Det er viktig å holde kroppen i form, og å spise relativt sunt. Det er denne kroppen vi får, og den skal forhåpentlig holde oss oppe i mange, mange år. Men å løpe oss i hjel, tygge hvetegress, sprøyte lammende kjemikalier inn i enhver rynke, og fettsuge eller skjære bort alderens naturlige tillegg ... ?
En Dagblad-test har sagt at jeg skal bli 127 1/2 år. Det finnes ikke en kosmetolog, eller en plastisk kirurg, eller et hvetegress i verden, som kommer til å kunne holde meg glatt, rynkefri og stram i alle de årene.
Jeg gjør som Dorthe Skappel. Jeg lar naturen gå sin gang, og lever i den kroppen jeg har.

Kreft kureres ikke med hvetegress!

Jeg har lest Gunn Hilds blogg om Bernt Rognlien. Jeg har sett opptaket av debatten hun refererer til.
Jeg forstår hennes raseri og fortvilelse.
Bernt Rognlien og Andreas Bjørndahl påberoper seg en slags opphøyet menneskekjærlighet. Betyr det at ingen skolemedisinere bryr seg om pasientene sine?
Denne debatten må opp og frem i lyset! Og media må skjerpe seg, og være mer kritiske til hva de serverer oss som sannheter.
"Jeg har sett de pasientene VG og Dagbladet forteller er kurert med alternative mirakelkurer, komme tilbake til sykehuset og dø," sier professor Stein Evensen.
"Hvorfor ga vi fra oss placeboeffekten?" spør han videre. Jeg har nettopp holdt et foredrag der jeg sa omtrent det samme.
Placeboeffekten er den som holder liv i alternativmedisinere, healere, Snåsamenn og engleprinsesser. Placeboeffekten, og forbigående virus.
Sykdommer som går over av seg selv, og psykosomatiske lidelser, er alternativbehandlernes gullgruver.
Men livstruende sykdommer og kreft kureres ikke med hvetegress og aprikoskjerner!
Er det etisk forsvarlig å sende døende mennesker verden rundt for mirakelkurer som ikke finnes?
Er det etisk forsvarlig å love alvorlig kreftsyke helbredelse med svinedyre homeopatiske midler?
Er det etisk forsvarlig å sende engler til Japan for å hjelpe ofrene etter jordskjelvkatastrofer?
Det er et hån!
Og vanvittig umoralsk!
Det kan godt være at hverdagslidelser kan hjelpes alternativt. Det ligger mye helbredelse i bare det å bli sett, og lyttet til. Og det er ingen tvil om at et sunt kosthold forebygger en del livsstilssykdommer.
La alternativbehandlerne holde seg i det segmentet. Og overlate de alvorlige lidelsene til forskningsbasert skolemedisin.
Jeg synes det er på høy tid å blåse liv i kvakksalverloven igjen.

Rykk tilbake til start?

Jeg begynte å blogge for å finne tilbake skriveflyten. For å åpne en fastlåst skrivesperre. Det funket. Det funket så bra at en hel bok er nesten ferdigskrevet. Den er antatt og blir publisert i september.
Alt er såre vel, eller ...
Er jeg tilbake der jeg startet? Er ordene oppbrukt?
Jeg har fått litt dårlig samvittighet hver gang jeg har vært innom bloggen min, den sist tiden. Nå må jeg oppdatere. Jeg kan ikke la den ligge død. Da kan jeg like gjerne avslutte den.
Men ordene flyter ikke. Ideene kommer ikke. Hva pokker skal jeg skrive om? Hodet er tomt, fingrene stive og tørre.
What the hell:
Herved anser jeg bloggen for oppdatert. Med ingenting.
Men kanskje åpner innlegget skriveflyten igjen? ...

Hva er et barn?

Ultralyd i 12. uke. Surrogati. Eggdonasjon. Prøverør ...
Annichen Huitfeldt sier at det er respektløst overfor ufrivillig barnløse å si at det ikke er en menneskerett å få barn.
Men samtidig vil vi ha muligheten til å velge bort et barn med misdannelser eller handikap. Downsyndrom-barn vil vi helst slippe å føde.
Kvinner føder barn i stadig høyere alder. Vi vil ha "alt på stell" først.
Vi vet at fertiliteten avtar jo eldre vi blir. Vi vet også at sjansen for å få et barn med kromosomfeil stiger med alder.
Hva vil vi? Vil vi kontrollere alt? Også naturen?
Hvorfor legger vi ikke tilrette for at kvinner skal kunne få barn mens de er unge og fertile? Istedenfor å bruke alle ressurser på å slåss mot naturen? Er det fremskritt?
En mann og en kvinne blir glad i hverandre (forhåpentlig), og får barn sammen. Er det helt ut?
Er designbabyer in? Ved surrogati, og donasjon, kan vi bestille ønsket hårfarge og intelligens. Pluss en fattig livmor.
Jeg spør igjen: Hva er et barn?
Jeg forstår at det må være et savn, og at det er trist å være ufrivillig barnløs. Men jeg vil fremdeles hevde at det ikke er en menneskerett å få barn. Uten å bli kalt respektløs av Annichen Huitfeldt.

Og ja; jeg har levert manus. I går. Nå har jeg til og med tid til å hisse meg opp over avisnyheter igjen ;)

Bok

Det blir bok, folkens.
Skjønt; "folkens" ... det er ikke sikkert det er mange av dere igjen her. Når jeg ikke selv er innom bloggen min, kan jeg knapt forvente at andre er det.
Men som sagt; det blir bok. I september. Om å leve det livet jeg har, og ikke det jeg kunne hatt, eller burde hatt, "fordi jeg fortjener det".
Manus er innlevert, og akseptert. Nå skal jeg redigere og finpusse litt, og så er rulla i gang.
Det har vært litt av en prosess. Jeg har sittet med huet omtrent inni pc'n i måneder. Jeg er mer enn klar for litt frisk luft og et sosialt liv.
Bloggen, og jeg, skal snart blåses liv i.
... og våren nærmer seg. Selv om det ikke ser slik ut akkurat i dag.
Det er håp, folkens.

Jeg skriver

... det betyr at bloggen blir liggende i dvale.
Jeg sniker meg innom med ujevne mellomrom. Men det skjer ikke mye her. Det kommer nok heller ikke til å bli særlig liv her på en stund.
Jeg har deadline i slutten av denne måneden. Jeg er i flyt. Forlaget venter. Da er knapt noe annet vesentlig. Jeg pløyer så vidt igjennom avisen, og lar meg ikke en gang hisse opp av det jeg leser. Det sier sitt.
Men det ser ut til å bli bok av det. Som skal ut til høsten, i september. Først skal manuset ferdigskrives. Deretter kan jeg puste litt, mens forlaget leser. Og så går vi inn i forhandlinger, og redigering, og korrektur, om omslag, og ...
Jeg har bare tiden og veien.
Så nok en gang; Sayonara. Jeg kommer plutselig tilbake.

Nytt år - nye oppskrifter

Nå har vi pløyd oss igjennom de siste oppskriftene og anbefalingene fra 2010. Alle media har hatt et rikholdig utvalg helt fra tidlig november. Vi har lest og sett og hørt, og fulgt gode råd.
Vi har kjøpt feit ribbe, og fått svoren sprø. Vi har bakt julekaker med meierismør og melis. Vi har stresset ned og bakt pepperkaker med barna. Vi har kost oss inne med gløgg og bål på peisen. Levende lys i alle staker. Vi har spist nøtter, sylte og marsipan. Fett og sukker i alle former og fasonger. Alle oppskrifter er fulgt til punkt og prikke.
Nå kommer oppskriftene for 2011:
Kutt ut fett og sukker. Spis mindre karbohydrater. Mer frukt og grønt. Femten gode salatoppskrifter. Elixia og konkurrenter lover bedre fettforbrenning, smalere midje og null cellulitter. Kom deg opp av sofaen og ut i naturen.
What goes up, must come down ...
Nå starter innspurten før bikinisesongen!
Og i november er det på'an igjen.
Godt 2011, folkens!

GOD JUL ...

... til alle!
Den ene delen av ribba er klar. Den andre stekes i morgen. De julekakene vi liker, og spiser, er i boks. Verdens beste leverpostei er klar. Juleskinka er klar.
Her blir det jul.
15 1/2 person skal feire julaften i Mariesvei i år. Det blir kaotisk og moro. Vi gleder oss! Faren for veltet juletre er overhengende. Det blir, i så fall, ikke første gang. Det er vi drevne på. Det kan vi.
Nå sner det svære kjærringer utenfor vinduet mitt. Det blir ikke bare jul i år, det blir hvit jul.
Kurt Nilsen synger "Nå tennes tusen julelys". Det lukter røkelse og ribbe i hele huset. Og nå skal julepynten hentes frem fra loftet.
Det blir en god jul.
Det samme ønsker jeg alle dere andre også.
RIKTIG GOD JUL!

Jul = skolegudstjeneste?

Nå skrikes det via alle medier om "mindre engler i julesanger, nei til skolegudstjeneste, nei til forkynning."
Men ...
Jul vil vi ha ...
Hvorfor feirer vi jul?
Det er klart at for mange av oss er julen blitt en tid å samles, spise godt, gi hverandre gaver, etc. Men det som ligger i bunnen for julefeiring er Jesu fødsel. Enten vi liker det eller ei.
Vi kan mene hva vi vil om kristendom, salmer og gudstjenester. Men jeg synes liksom at det er noe vi må ta med, eller la være, hvis vi i det hele tatt feirer jul. Vi vil gjerne ha juleferie.
Jeg mener ikke at alle må bekjenne seg til den kristne tro for å tillates å feire jul. Det jeg mener er at vi ikke kan være så bombastiske at vi vil forandre hele jula. Hvis vi skal fjerne det kristne budskapet fra jula, kan vi like gjerne fjerne julefeiringen, og juleferien. Da har vi ikke noe å feire.
Hvis alt skal tilrettelegges for hver og en av oss, og gjøres mest mulig bekvemt for oss, kan vi like gjerne også forandre nyttårsaften, og andre helligdager.
Kanskje det beste ville være å legge julaften og nyttårsaften på mandager? Det vil gi oss mest fri. Og når vi først er i gang: Når vil vi helst ha 17. mai? Hva passser best?
Det har noe med toleranse å gjøre.
Jeg er ikke verdens mest kristne person, men jeg kan ikke skjønne at noen av oss vil få varige svekkete sjelsevner eller ubotelige sår av å overvære en skolegudstjeneste i året.
Det er ingen som dævver av å høre om en baby som ble født i BETHLEHEM. (Ikke Jerusalem.)
Vi kan tro på det, eller ikke. Men vi må kunne akseptere å høre om det, uten å legge inn protester på alle kanter.
Kanskje vi, i steden for å bruke energi på å protestere, skulle legge vår energi i å gjøre en eller annen stakkars juletid litt lysere. Det er nok av dem som lider seg gjennom jula. Og det er ikke på grunn av det kristne budskapet.
Det er jul for pokker!

God 24. ...ember!

Julaften-tjuvstarten er i gang.
Ribba står i kjelleren og godgjør seg med salt og pepper, før den skal i ovnen og spre julelukt. Sammen med røkelsen som allerede er fyrt opp. Fjorårets julemusikk durer og går på cd-spilleren på kjøkkenet. Nå skal adventsstakene frem. Hvert lys skal tennes. Bordet skal dekkes. Jeg har kjøpt julestjerner, både store og små. Det er jul... nesten jul. Her blir det 24. ...ember!
Hvorfor?
Fordi det er åttende gang vi feirer akkurat denne dagen. 24. november ble Idas siste "julaften". Hun døde av leukemi tre uker senere.
Men dette er ingen trist dag. Den er vemodig, men det er en god dag. En dag å være glad i hverandre. En dag å samles, å spise julemat, å snakke, å le, og å tenke gode tanker om Ida, og hverandre.
Alle kommer, som tidligere år, de vi er aller mest glad i; Idas søsken med partnere, og Jonas.
Det skal bli en fin dag, og en fantastisk kveld.
God 24. ...ember!

Og psssst: Jeg ser at Kongoinnlegget mitt var til stor interesse.
Har dere sovnet? ...

Kongo ... bare litt til ...

"Norge har sammen med andre land gått med på å slette gjelden til Kongo," leser jeg i gårsdagens Aftenposten. Kongos samlete gjeld til Norge er 130 millioner kroner.
Kongo er et fattig land på randen av sammenbrudd. Den jevne kongoleser eier ikke nåla i veggen.
Vi kan mene hva vi vil om u-landshjelp og ettergivelse av gjelden. En som åpenbart mener noe er de norske "Kongoguttas" advokat Furuholmen. Han er nemlig redd for at "Norge kan miste en viktig brikke i forhandlingene om fangenes videre skjebne."
Hva?!
Mener han at to norske idioteventyrere skal tas hensyn til når man mer eller mindre globalt bestemmer seg for å slette Kongos utenlandsgjeld?
Furuholmen synes at "timingen her er litt prematur" i forhold til videre forhandlinger i "Kongoguttas" sak.
Javel ...?!

Og ja, jeg vet jeg burde konsentrere meg om skrivingen. Men det er vanskelig når en liten avisartikkel klarer å hisse meg opp så vanvittig.

Jeg er ikke død...

... jeg skriver, og skriver, og skriver, og skriver, og skriver ...
Men dukker nok opp igjen, før dere vet ordet av det, med en litt mer utfyllende bloggpost enn denne.
Huden er gusten, øynene som daggamle speilegg - men jeg skriver :)

Sorg som ressurs?

Eremittilværelsen er over.
Jeg har sittet i fem uker på et folketomt Jomfruland og skrevet på min neste bok.
Om sorg som ressurs.
Det har vært fantastisk. Men kaldt!
Høsten er kald i uisolert sommerhytte. Selv med rødglødende panelovner og bål på peisen har det vært vanskelig å holde varmen.
Mine daglige turer i raskt tempo iført dunjakke har vært den beste måten å tine kroppen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at den dagen jeg må ha boblejakke på inne, drar jeg hjem.
Den dagen kom på tirsdag. Da satt jeg med ullstillongs, ulltrøye, tjukk joggedress, fleecejakke, tovete sokker over tynne ullsokker, og knall oransje langt ullskjerf surret flere ganger om livet. Og pledd. Jeg har vært mer velkledd. Kanskje like bra at det ikke var andre mennesker på øya.
Mandag kveld kjente jeg at det begynte å krible i halsen. Jeg ble sittende oppe halve natten og drikke litervis med varmt vann for å vinne kampen mot en truende urinveisinfeksjon.
Tilbake i sivilisasjonen viser urinprøven med påfølgende antibiotikakur hvem som vant.
Det var vel verdt det. Det har vært fenomenale uker. Jomfruland i høstvær er umåtelig vakker. Både i klarvær og solskinn, og i kuling, regn og til slutt snø.
Jeg har alltid elsket denne øya. Men jeg har aldri følt en sånn tilhørighet som etter mine uker i ensomhet. Nå er øya min. Og jeg tror øya sier det samme om meg. Jeg har allerede begynt å glede meg til våren.
Det lille kontoret mitt i Mariesvei gir ikke samme skriveflyt som ensomheten på Jomfruland. Men jeg driver og aklimatiserer meg.
Nok en gang sier jeg: Hvis det ikke er tegn til liv på bloggen min, er det et godt tegn. Da har jeg funnet tilbake flyten.
Sommeren er definitivt over. God høst.

Det er et godt tegn

... at det ikke kommer nye blogginnlegg fra meg.
Jeg skriver!
Jeg har sittet i et kvisthull og skrevet. Mutters alene. Bare pc'n og jeg.
Akkurat nå kryper jeg ut litt, for å dempe den dårlige samvittigheten.
Det begynner å bli snerk på Værekraft-innlegget.
Så folkens; dette er bare for å si at jeg lever. Og så lenge jeg er i skriveflyt, lever jeg veldig.
Huden er gusten, øynene såre. Skuldrene kjennes som gamle rustne tannhjul. Who cares - jeg skriver.
Og nå er jeg på vei inn i kvisthullet igjen.
Sayonara.
Jeg kommer plutselig tilbake :)

Værekraft

I går kveld ble jeg introdusert for et, for meg, nytt og ukjent begrep: "Værekraft."

Anne Margrethe Lund ble portrettert i en times film, sendt i reprise i går.
Denne fenomenale unge jenta fikk, som toåring, kreft i øyet. Operasjoner og stråling resulterte i et liv uten øyne, og med et relativt vansiret ansikt.
I voksen alder kom kreften tilbake. Etterhvert med spredning til omtrent alle organer.
"Man må aldri miste troen," sa hun. "Vi får ikke gi opp."
Hun holdt foredrag for helsevesen og på lederseminar. Hun hjalp mange mennesker å finne sin egen kraft. Hun laget musikk og sangtekster. Hun hadde en vakker, følsom stemme, og spilte inn CD'en "Crushed roses", som handlet om verdien i det ufullkomne.
Men det som imponerte meg mest var hennes milde, men likevel kraftfulle, livsbejaende væremåte.
Hun var inn og ut av sykehus, og hun hadde store smerter. Til tider var å ligge i sengen eller på sofaen det eneste hun greide. "Noen ganger må vi bli båret," sa hun. "Da gjelder det å ha tillit til menneskene rundt seg."
Det var i sånne situasjoner hun snakket om værekraft. Å ha kraft til å bare være den vi er. Uten å skulle yte, uten å prestere. Men krefter til å bare være. Å beholde en god selvfølelse også når man er liten og svak.
Vi har så lett for å rangere hverandre etter prestasjoner, etter hva vi gjør, ikke etter hvem vi er.
Å oppleve et menneske som Anne Margrethe Lund setter mitt eget liv, med mine egne motbakker, i et større, og sunnere perspektiv.
Denne skadeskutte, flotte kvinnen greide å skape seg mening midt i motgangen. Hun, som var avhengig av andres hjelp, hjalp så mange.
Når Anne Margrethe Lund, som levde i mørket, kunne se så lyst på sin tilværelse - ja da burde det gi håp for oss alle.
Anne Margrethe Lund døde til slutt av sin kreftsykdom i 2008, men stod på barrikadene til siste slutt.

"Det verste som finnes er å miste et barn."

Jeg setter meg ned for å svare på en anonym kommentar til mitt forrige innlegg. Vedkommende forteller meg at både Idas Dans, bloggen min og intervjuer i TV og aviser tegner et glansbilde av det å miste et barn. At de færreste opplever en vakker død med levende lys og festmiddager.
En tidligere kommentar har kalt vår avslutning lett og romantisk.
La meg først gjøre en ting helt klart: Jeg liker ærlige tilbakemeldinger! Det er de som skaper kommunikasjon.
Det er åpenbart at jeg sårer en del mennesker med min personlige historie, og måten jeg formidler den på. Det er det siste jeg ønsker. Men det er kanskje ikke til å ungå.
På Nærleikens Ask blogg leser jeg:
En indianer satt og snakket med sitt barnebarn, han sa: " I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. I den onde fins det sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Det er glede fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem er det som vinner", spurte barnet."Den du mater", sa bestefaren......
Jeg forsøker å mate den gode ulven. Jeg trenger det. Det gjør meg godt. Når jeg fokuserer på det gode rundt meg har jeg det godt. Det betyr ikke at den onde ulven ikke finnes i meg. Den er der, i beste velgående.
Og det betyr ikke at alt ved Idas sykdom og død var godt og lett. Langt i fra.
Jeg slåss mot oppleste og vedtatte sannheter. "Det verste som finnes er å miste et barn". Jeg hater setningen. Jeg kjenner mennesker som har så mye å kjempe mot, som sliter med både sykdom og annen dritt.
Hvem skal bestemme hva som er det beste og det verste i livet? Skal min smerte veies opp mot andres smerte? Og hvis jeg har opplevd det verste, hva gjør det med andres kamp og sorg?
Jeg sier ikke at det ikke er det verste som har skjedd meg. Å miste Ida har gitt meg mer smerte enn jeg trodde jeg kunne tåle. Men jeg tåler det. Det betyr ikke at jeg ikke er lei meg, at jeg ikke har dager som er svarte, at jeg ikke har morgener jeg bare har lyst til å bli liggende i sengen.
Og tro meg; Idas død var alt annet enn lett og romantisk.
De to ulvene er med meg bestandig. Jeg prøver, og jeg sier prøver, å gjøre mer av det som gjør meg godt og mindre av det som drar meg ned. Det betyr ikke at jeg alltid lykkes, langt i fra.
Å miste et barn er smertefullt. Men å miste ektefellen din langsomt til Alzheimer er også smertefullt. Å være småbarnsmor og skulle dø fra barna dine i kreft er smertefullt.
Jeg har mistet et barn. Det er det mest smertefulle jeg har erfart. Men jeg nekter å si at min smerte er verre, eller bedre, enn andres.
Takk til deg, anonym, som skaper debatt. Det er det vi trenger. Du viser mot og styrke. Hvis alle "sier seg enig med siste taler", kommer vi ingen vei.

Ida; et statistisk tall.

Høyere overlevelse hos voksne med ALL.
Jeg har forbannet meg på at jeg ikke skal gå i denne grøfta.
I åtte år har jeg visst at jeg kommer til å lese om bedre kur for leukemipasienter, høyere overlevelsesprosent, nye, mer effektive medisiner og behandlingsmetoder. Forskning gir resultater. Heldigvis.
Det er lenge siden jeg bestemte meg for å ikke tenke; "Bare hun hadde vært født litt senere. Tenk om hun hadde blitt syk etter at de har funnet mye metoder. Tenk om vi hadde ..."
Jeg har bestemt meg for å forholde meg til realiteten: Ida ble syk i 2001. Hun fikk den aller beste behandling, ut fra det legene og vi visste der og da. Hun døde i 2002.
Og så går jeg inn på Tidsskriftets blogg. Og leser om høyere overlevelsesprosent hos voksne pasienter med ALL. At vi har gode resultater i Norge. Bedre enn i resten av verden.
Jeg vet at midt inne i den statstikken ligger Ida. Jeg vet at hun trekker det statistiske resultatet ned.
Jeg gjenkjenner navnene på artikkelforfatterne. Jeg kjenner igjen de kliniske, medisinske uttrykkene.
Og plutselig er jeg der igjen. Tilbake i kampen. Tilbake på Rikshospitalet.
Jeg kjenner lydene, luktene - den sterile, tørre luften. Jeg kjenner adrenalinet som pumper. Jeg kjenner smaken av frykt, sorg og smerte.
Jeg kjenner at denne artikkelen gjør noe med meg.
Mitt intellekt går ikke i grøfta. Men emosjonelt stuper jeg rett ned i den.
Jeg vet at det er formålsløst å tenke: "Hva om ..., tenk hvis ..."
Det krever at jeg bruker hodet og ikke hjertet, for å unngå grøfta og ikke tenke: "Ida burde ha vært et statistisk tall på den positive aksen av kurven, ikke den som drar resultatet ned."
Og jeg vet at artikkelforfatterne, bak den hvite frakken, hadde ønsket det samme.

Etter Dansen

Jeg har fått vanvittig mange gode tilbakemeldinger på Idas Dans. Det gir en utrolig god følelse å oppleve at totalt fremmede mennesker liker det jeg gjør. Og at mange til og med sier at boken har vært til hjelp. For veien til ferdig produkt og utgivelse manglet ikke på verken svette eller tårer, og usikkerhet. Mange ber meg skrive mer.
Det er jo akkurat det jeg vil. Jeg oppdaget, under arbeidet med Idas Dans, at jeg faktisk liker å skrive. Jeg elsker å skrive.
Jeg er sågar kontaktet av flere forlag, som også gjerne vil at jeg skal skrive mer.
Nå spør jeg dere, og spesielt dere som har lest Idas Dans eller bloggen min; hva vil dere lese om?
Pc'n min er full av skriblerier, tanker, meninger. Men akkurat nå er jeg kommet dit jeg stadig var da jeg jobbet med Idas Dans. Jeg mister selvtilliten og spør meg selv; "er dette virkelig noe andre mennesker har interesse av, eller er det kun mine tanker og mitt rot?"
Det har plutselig slått meg: Hvorfor ikke bruke bloggen min til å be om hjelp fra dere som er innom meg med jevne og ujevne mellomrom?
Så derfor: Hva vil du at jeg skal skrive om?

Tør vi å være foreldre?

Eller strever vi for å være kule, snille bestevenner med barna våre?
En 15 år gammel jente fikk røyke og snuse på konfirmasjonsleir. Hun nektet å være med hvis hun ikke fikk lov. Foreldre og kateket ble enige om å gi henne tillatelse.
"Noen tåler ikke gluten, noen er avhengig av medisin. Andre er avhengige av røyk," uttalte kateketen. En uvanlig god sammenligning, synes jeg.
Foreldrene kjøpte røyk til barnet sitt og sendte henne lykkelig avgårde.
Hva synes vi om dette? Det er ikke lov å selge røyk til barn under 18 år. Er det greit at foreldrene kjøper for barnet sitt, eller andres barn, for den saks skyld? Hva med alkohol? Skal vi kjøpe det for dem også?
Er det å være foreldre blitt en slags popularitetskonkurranse? Er det så mye lettere å si ja enn nei, at vi skaper små monstere, som ender opp med å regjere hele familien? (Og Kirken den norske)...
Tror vi at denne jenta er best tjent med en ukes kristendom, røyk og snus? Eller hadde hun hatt godt av foreldre som våget å være foreldre, og satte ned foten?
For dette er ikke i første rekke kateketens problem. Selv om vi kan være uenige i hans problemløsning. Dette er foreldrenes problem, og til syvende og sist datterens.
Er dette noe å tenke på neste gang treåringen skriker seg til sjokolade i butikken, selv om det ikke er lørdag? ...

Og psssst, folkens: Jeg er oppe av gørra. Benet er i stadig bedring. Takk for omsorgsfulle kommentarer :)

Tenk positivt

... er en viktig del av mestringsstrategier.

Men pokker så vanskelig når man starter den fjerde uken på sofaen, med benet opp. Jeg har venner og bekjente som er i atskillig dypere shit enn jeg er. Jeg har erfart ting som er både verre og mer smertefulle - ikke minst mentalt. Men jeg kjenner hvordan mismotet, selvmedlidenheten og jævelskapen sniker seg inn. Jeg har vært proppfull av energi. Den er også i ferd med å kveles. Løpet var lagt. Denne sensommeren og høsten var full av nye og spennende planer. De går i vasken, en etter en. Jeg blir deppa, frustrert, irritabel, hissig, og urettferdig overfor mine omgivelser. Jeg er over den verste kneika, jeg vet det. Faren for store permanente skader er snart over. Men selvmedlidenheten bobler. Alt er dritt!

Jeg har trodd at det å ligge på sofaen og se min partner skure, støvsuge, lage mat og servere meg måtte være himmelsk. DET ER IKKE DET!
Jeg elsker å lese god litteratur. Tro meg; det er grenser også for det.
Jeg vet at en del av dere som leser akkurat dette har det atskillig verre enn meg. Jeg vet at noen av dere tenker; "et bein - herregud hva er det? Peanuts!" Det hjelper så lite når selvmedlidenheten ruler.

Formodentlig innebærer dette god læring for meg. Verdensmesteren får kjørt seg.
Å tenke positivt er ikke alltid så lett som vi tror, folkens.
Jeg vet at jeg må skjerpe meg, at bevisst viljestyrt handling er det som trengs. At jeg må fokusere på det som funker, istedenfor det som ikke funker. At jeg må lete etter lyspunkter, som jeg selvsagt vet finnes - i bøtter og spann...
Men, vær så snill; la meg få velte meg her i gørra og selvmedlidenheten bare en liten stund til ...

En hyllest til alle på krykker

Krykker er et flott hjelpemiddel når beina streiker. Men ...
Hvor er den tredje armen når to er opptatt med hver sin krykke?

Sommeren har gitt meg ny innsikt i krykkelivets mysterier. Jeg har tatt bryggetrikset mitt.
Hva et bryggetriks er? Mitt består i å hoppe fra båt og ca en meter ned til brygge. For å oppnå et vellykket triks er man avhengig av brygge med litt avstand mellom bordene. Akkurat nok til å få en smekker liten fot mellom. Problemet er selvsagt at det ikke er plass til hele leggen. Da blir det bråstopp, og masseforflytninger. Alt vev, og evt forekommende muskler, flyttes til rett under kneet. Tro meg; det ser ikke bra ut!!!

Hittil har jeg vært ganske fornøyd med mine lange, relativt velskapte ben. Men aldri har de vært gjenstand for sånn interesse som nå. Jeg blir kjent med alle. "Det der ser ikke godt ut..."
Diverse leger blir jeg stadig bedre kjent med, etter utallige sykehusbesøk. Vi har forresten et ok helsevesen folkens. Ikke alle har det. Det burde jeg selvsagt minne meg selv på når frustrasjonen når de store høyder...

Nå tilbringes dagene med beinet opp, eller hinkende rundt på krykker. Med avrevne muskler, og blodansamlinger i bøtter og spann (bokstavelig talt) leter jeg febrilsk etter en tredje arm. Hvordan i huleste flytter man vannglasset fra kjøkkenbenken til sofaen? Jeg har etter hvert tatt i bruk en lekekasse på hjul. Der plasserer jeg vannflaske, glass, kaffekanne, kopp og tallerken med mat... og vin. Jeg mener bestemt at legene har sagt; "drikk mye vin."
Så skyver jeg lekekassen foran meg fra kjøkken til stue. Bukse med hundre lommer er et annet triks, for frakting av mobiltelefon, penn, lipgloss og andre nødvendigheter.
Men moro er det ikke. Jeg er jo ikke syk. Jeg er proppfull av energi, og ingenting å bruke energien min på. Grrrrrrrrrrr!
Hittil har jeg ikke en gang funnet en akseptabel stilling for å kunne skrive. Selv laptopen er blitt en fiende. Til nå! Etter snart tre uker er endelig beinet så smått i bedring. Og jeg er iferd med å bli venner med pc'n igjen. Puh ...
Nå skal den få bli mottager av min irritasjon og frustrasjon istedenfor mine omgivelser. Det tror jeg de er glad for.

Og Nick? Formodentlig snart på vei sydover, i magen på en eller annen stor trekkfugl. Men kattungen Mio har erstattet undulat Nick. En halvdød og utsultet stakkar, forlatt av mor, er reddet fra den visse død av en gjeng snille barnebarn.

Det er fremdeles litt sommer igjen. Og jeg sier som min gode venninne; "Vær forberedt på det uforutsette."
Og bravo til alle dere som mestrer krykkelivet! Det er jaggu atskillig vanskeligere enn jeg hadde trodd.

På sommerjakt etter Nick

Sommer. Jomfruland.
Kan det bli mer sommer enn på Jomfruland ...
Morgentur på lys grusvei. Alle som møtes hilser og smiler.
Kyr med kalver lunter bedagelig langs veien.
Eikeskogen er grønn og vakker.
Kittelsen-tjernet dekkes gradvis av hvite nøkkeroser.
På kjøkkentrappen til Hovedgården sitter en sommerturist med sin kaffekopp.
Ingen motorlyder, bare fuglesang.

Men ingen sang fra Nick. Undulat Nick er borte.
Barnebarn Ida og jeg har hengt opp "savnetmelding" med tegning av rømlingen på grinden.
Til ingen nytte.
Nick har levd et godt undulatliv, er vi enige om. Nick har levd sine år med burdør og vinduer åpne.
Hos oss er ikke det avgjørende hvor lenge du lever, men hvordan du lever.
Nick har levd et godt liv.

Og her går jeg. Klapper sporadisk i hendene og roper på Nick. Og er kanskje i ferd med å oppnå status som øyas bygdeoriginal, for alt jeg vet.
Ved tårnet selger de nystekte vafler. Og femten kroner i lommen gir meg et "sommervalg": Vafler ved tårnet, eller VG på Hasselgården?
Jeg velger det siste.
Og nå er kaffen klar, VG er ferskt, vi skal snart steke våre egne vafler,

... og Nick forblir på rømmen ...

GOD SOMMER!!!

I Italia, med skrivekløe.

Vi har vært en uke i Italia, laptopen og jeg. I Piemontedistriktet - vindistriktet.
Regnvær hele tiden.
Trist, sier du? Langt i fra.
Regn er den perfekte medisin mot langt fremskreden skrivetørke. Og stillhet. Og god vin.
Det er vidunderlig å kjenne at tørken så smått fuktes. At det går hull på byllen, og at tanker og ord flommer.
Nå ser jeg det. Endelig. Dette skal det bli noe av.
Jeg kan ikke akkurat si at skriveprosjektet er i boks. Langt i fra. Men jeg ser konturene. Jeg begynner å se hvor jeg vil. Den røde tråden blir stadig tydeligere.
Bokstaver blir til ord. Og ord til setninger.
Dette har jeg vært svanger med lenge, alt for lenge. Nå kjenner jeg de første sparkene.
Laptopen og jeg er blitt venner igjen.
Endelig!
Trenger du et vakkert sted for å senke pulsen, og bare være?
Prøv http://www.desderi.com/
Og god tur!

Helsedebatten. Innlegg i Aftenposten

Debatten angående prioriteringer i helsevesenet er viktig!
Jeg har et innlegg i dagens Aftenposten.
Nå skal vi se om jeg har teknikken inne også. (Det er mer tvilsomt)

www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3683377.ece

Med Leger uten grenser i Kongo.

For snart 4 år siden så en kongolesisk kvinne meg rett inn i øynene og sa: "Ikke glem meg."
For 7 år siden så et par andre øyne inn i mine og ba meg om ikke å gå til grunne.

I 2006 var jeg med Leger uten grenser i Kongo, langt, langt inne i bushen. Siste strekket på reisen var 6 timer i uthulet tømmerstokk på Kongoelven. Stort lenger inn i Afrika kommer du ikke. Der, i Isangi, hadde Leger uten grenser sin camp. Det var så langt fra luksus som vi kan tenke oss. Likevel var det, i forholdt til kongoleserens boligstandard, luksus.
Jeg bodde i et forfallent kloster, uten strøm, og med vannreservoar på taket. Maten jeg spiste var ikke god, vannet jeg drakk smakte vondt, men var filtrert og tilsatt klor. Det var rent. Fellesdoen, som jeg delte med en liten gjeng kullsorte munker, var verre enn ufyselig.
Kongoleseren utenfor klostermurene har verken mat eller rent vann. Hans hverdag består i å overleve. Det er lokale kriger og elendighet. Alle tenkelige og utenkelige sykdommer florerer. Men han har ikke tilgang til verken medisin eller legehjelp.

Leger uten grenser gjør en fabelaktig innsats for de aller mest hjelpetrengende i verden. Aldri har jeg vært vitne til sånn idealisme og sånn menneskekjærlighet. De er 100 % nøytrale, og tar aldri parti i konflikter. De hjelper både overgriper og offer. Et menneske i nød, er et menneske i nød, uansett rase, tro, kjønn eller nasjonalitet. De setter risiko for eget liv og egen helse til side og jobber natt og dag i krigssoner og etter naturkatastrofer.
De jobber under elendige forhold, og med det de har til rådighet av tilgjengelig medisinske og menneskelige ressurser. Likevel dør kongoleserne i hopetall, hver dag. Av banale sykdommer, som kan kureres for småpenger. Men kongoleseren har ikke penger. Derfor dør han. Hvis han ikke er så heldig at Leger uten grenser finnes i nærheten.

I 2002 døde Ida av leukemi, 19 år gammel. Hun døde etter 100 % innsats av et norsk oppegående helsevesen. Hennes behandling må ha kostet en formue. Leger, Ida og vi kjempet en hard kamp. Likvel mistet vi datteren og søsteren vår.
I Kongo slåss mødre for sine barn. De blir ikke sett eller hørt. Intet helsevesen står klart for å hjelpe dem i deres kamp. Noen barn kunne vært reddet for en tier. Men disse mødrenes kamp er forgjeves. De eier ingenting, og har tapt før kampen har begynt.
Deres smerte er like forkrøplende som min. Men de reiser seg igjen. De går ikke til grunne.

Vi aner ikke hvor godt vi har det i dette landet vårt. Og kongoleseren har mye å lære oss om det å leve det livet vi har, uansett hvor godt eller dårlig det er.
Min tur til Kongo satte mitt eget liv, og min egen sorg i et viktig perspektiv.
Jeg har ikke tenkt å glemme. Og jeg har ikke til hensikt å gå til grunne.

Vi kan ikke alle være i felt med Leger uten grenser, men hver og en av oss kan bli feltpartner i denne fenomenale organisasjonen. Du finner ut hvordan ved å gå inn på http://www.legerutengrenser.no/

Hvert minutt dør en kvinne i barsel ...

... og hvert minutt dør to barn av malaria.

Er vi klar over hvor godt vi har det i dette landet?
Her kjemper vi mot forkjølelse, norovirus, influensa, fedme ...
I andre land kjemper de for å overleve.

Har jeg fortalt dere historien om sovesyke og hårfjerning?
Sovesyke er en 100 % dødelig sykdom, som forekommer i Afrika, syd for Sahara.
Det er en parasittsykdom, som spres via tsetse-fluer.
Heldigvis finnes det medisin som kurerer sovesyke. Problemet er at den er ca 60 år gammel, og basert på arsenikk. Men den kurerer - eller dreper deg.
"Ild i blodårene" kaller de innfødte behandlingen. Den er smertefull. Arsenikken i medisinen er så sterk at den smelter plasten i kanylene. Vi kan bare tenke oss hva den gjør med blodårene. Nå er det kanskje ikke så farlig. I Afrika har de ikke råd til behandling, uansett.
For ikke mange år siden fant de en ny type medisin mot sovesyke, som ikke er så smertefull og risikabel å behandles med. Problemet er at den er noe dyrere. Denne medisinen ble ikke produsert. Det er ikke økonomisk lønnsomt å produsere medisin for den fattige delen av verden, må vite.
Nå produseres den!
Man har nemlig oppdaget at denne typen medisin, brukt på en annen måte, kan fjerne uønsket hårvekst.
Halleluja! Da er den plutselig atskillig mer lønnsom å produsere. Kvinner og menn i den vestlige delen av verden bruker gladelig penger for å få glatte legger og armhuler. Vi kjemper jo for vår velvære og for et forbedret utseende ...

Så nå har vi altså et hårfjerningsmiddel med den bivirkning at den kurerer en dødelig sykdom.
... men burde det ikke vært omvendt ...?

Jeg har vært i Kongo med Leger uten grenser. Jeg har sett sovesyke på nært hold.
Jeg var ikke alltid stolt over å være kvinne fra den vestlige verden.
Og mens du har lest dette: Hvor mange kvinner og barn tror du har dødd i den andre delen av den samme verden?

Dette skriver jeg ikke for å gi noen dårlig samvittighet. Dette skriver jeg fordi vi alle har godt av å vite. Og fordi vi bør ta oss tid til å se hvor heldige vi er som lever her oppe i nord.
... og hvor godt vi har det.

Og har du litt penger til overs, eller lyst til å vite mer om den tredje verden, kan du alltids gå inn på http://www.legerutengrenser.no/

Rusfolket til vestkanten

... lyder Trude Ringheims overskrift under "Signaler" på side 2 i dagens Dagblad.
Ringheim overtar stafettpinnen fra Akhenaton De Leon.
Han foreslår å flytte dopkriminaliteten til Frognerparken og Vestkanten.
Og Trude Ringheim er 100 % enig. "For verken bystyret, Byrådet eller vi, osloborgerne, har hittil vist respekt for tigerstaden vår - det er vår by, barna våre vokser opp i denne byen, for pokker!"

"Barna våre vokser opp her ..." Ok. Men "rusfolket" har også vært barn en gang, og vokst opp - her, eller andre steder. Har Ringheim noen gang tenk over hvordan det må føles å ikke være ønsket noe sted? Å jages fra skanse til skanse? Å være uglesett hvor du enn befinner deg?

En gang var disse "dophuene" som hun også kaller dem, barn. Og ett eller annet sted på veien til voksenliv gikk noe veldig galt. Noen av dem har historier å fortelle som vi knapt greier å ta inn over oss; om barndom eller ungdomsliv som gikk rett i dass. Eller om totalt fraværende barndom, for den saks skyld.

Ringheim vil flytte "dopfolket" til vestkanten. Der de "vil gli nesten ubemerket inn i Chablisfylla, flatfylla, portvinsnesene, pillene og kokainpartyene. For er det noe Vestkanten kan, er det rus." På regnværsdager trenger de tak over hodet og hun foreslår "dette svært omtalte ridehuset i deilige rojale omgivelser på Bygdøy."

Dette "ridehuset i rojale omgivelser" ble bygget fordi ridehuset på Skøyen ble nedlagt. Ridehuset på Skøyen, som "ridehuset i rojale omgivelser", har huset, og huser, bybarn og byungdom fra både Chablisfyll-vestkanten og alle andre kanter. Ridehuset har vært en tryggere havn for en del barn og ungdom enn den "havnen" de har hatt hjemme. For ja; "barna våre vokser opp her for pokker." Men alle er ikke like heldige med valg av foreldre, eller oppvekstkår.
Og nei, det er ikke kun rojale ungdommer som trives i et ridehus. For mange, svært mange, har en mørk krok i en stall og en varm mule vært redningen når alt det som skulle vært trygt har sviktet.
Det "rojale ridehuset" har reddet en mengde bybarn fra å ende opp blant "dopfolket".

Nå kan man også si at ridehuset på Skøyen aldri skulle vært avviklet. Det var det eneste stedet med levende dyr som Oslobarna lett kunne nå, uten hjelp fra voksne. Men det er en annen diskusjon.

Jeg er enig i at Jernbanetorget er et dårlig egnet sted for rusmisbrukere. Men la oss slutte å jage våre medmennesker fra sted til sted.
Og ja; la oss finne et egnet sted. Men la oss ønske dem velkommen til dette stedet. Ikke jage dem dit.
Og la oss begynne å behandle dem med verdighet. De har det jævlig nok fra før.

Trude Ringheim viser en skremmende mangel på toleranse og vidsyn i sin artikkel. Og en stigmatisering og segregering av mennesker som er hårreisende.

Slutt på kreft og alskens elendighet!

Robert O. Young har funnet oppskriften som kan kurere og forebygge de fleste alvorlige sykdommer.
Halleluja - og endelig!

Først løste Mira Craig kreftgåten. "Kreft var forårsaket av skyldfølelse og negative tanker. Men kroppen er et intelligent instrument, og vil kurere seg selv, bare vi forstår hvordan."

Deretter fikk vi Sandra Lyng Haugens kjæreste, David Sandoval, som vil redde oss unna alderdom og sykdom med hvetegress. Han lover oss sågar at vi vil kunne bli 120 år, om vi bare følger hans oppskrift.

Dette er småtteri i forhold til hva mr. Young kan love oss. Kreftpasienter som har kun tre uker igjen å leve kan helbredes med en mye bedre grønn væske. Denne kommer i pulverform, og skal kun blandes med vann. Drikker vi litervis av mirakelbrygget hver dag, vil alle våre plager forsvinne.

Og hvem skal behandle oss, og gi oss evig liv? Mr. Youngs nyutdannete mikroskopister!

Jeg finner dette latterlig.
Men ...
For alvorlig syke mennesker er dette stygt gjort.
Livstruende syke mennesker blir tutet ørene fulle, og lovet frelse og helbredelse, av den ene kvakksalveren etter den andre.
Det verste er at mennesker i en sårbar situasjon må forholde seg til hver eneste mirakelkur. De må velge: Tør jeg avskrive det som tøys? Eller skal jeg gi det en sjanse?
Skal dødssyke mennesker bruke sine penger og sine siste krefter på hvetegress, grønne drinker, ferskenkjerner og askavkok? Skal de reise verden rundt etter frelse? Eller skal de bruke sin tilmålte tid i fred og ro, sammen med mennesker de er glad i?

Er vi blitt så redde for døden at vi gjør hva som helst for å ungå den?
Kvakksalverloven burde blåses liv i. Og mirakelbrygg-misjonærer burde pålegges å fremvise vitenskapelige bevis for sine utrolige påstander.

ET MIRAKEL

Dagens Aftenposten viser noe jeg aldri har sett: En politiker, Olav Gunnar Ballo, kommer med en uforbeholden unskyldning til tidligere helsedirektør Anne Alvik.
Hans beklagelse er iøyenfallende plassert, trykket på trekvart side, med store bokstaver!
Når opplevde vi sist en politiker si høyt og tydelig; "Jeg tok feil."
"Min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger," sier stortingsrepresentanten.
Bravo, Olav Gunnar Ballo!
Det er høyst menneskelig å ta feil, og å uttale seg om noe man ikke har satt seg godt nok inn i. Men enda mer menneskelig, og ikke minst ærefullt, å be om unskyldning når feilen oppdages.
Ballos innlegg viser til personforfølgelsen av overlege Stig Ottesen, som ble anmeldt av en kollega for å ha gitt aktiv dødshjelp til en kreftsyk pasient.
Ottesen var elsket av kreftpasienter i Bærum. Han var engasjert og empatisk, og bedrev ikke aktiv dødshjelp. Han smertelindret. Det er stor forskjell på å medisinere med intensjon å smertelindre, og å gi aktiv dødshjelp. Rigorøs smertelindring kan føre til avkortning av livet. Men i dette tilfellet snakker vi om uutholdelige smerter hos allerede døende pasienter. Ottesen var de aller sykeste og mest lidende kreftpasienters beste hjelper.
Helsetilsynet, med Anne Alvik i spissen, konkluderte med at aktiv dødshjelp ikke hadde forekommet, og måtte tåle sterk kritikk, fra blant andre Ballo, for "slett behandling av anmeldelsen".
Både Stig Ottesen og Anne Alvik fortjener oppresning i denne saken. Begge utførte sin jobb på en god måte. Det må ha vært svært tungt å stå i den orkanen som urettmessig blåste rundt dem.
Derfor: Heia Stig Ottesen og Anne Alvik. Og bravo, Olav Gunnar Ballo!
... som øyensynlig har baller nok til å våge å gå ut med en offentlig beklagelse ...

Foredrag på hjemmebane

Jeg forbereder foredrag som jeg skal holde i Sandvika på tirsdag.
Det burde kjennes trygt og godt å snakke på hjemmebane.

DET GJØR IKKE DET!!!

Jeg blir liksom mer naken når jeg er så nær hjemmet mitt. Jeg føler at det krever mer av meg. Mer autentisitet.
Men betyr det at jeg ikke er autentisk når jeg snakker i Bergen eller i Tromsø?
Eller kanskje det er nettopp der jeg er autentisk, og meg - bare meg?!
Har det noe med å beskytte hjemmet mitt og meg selv når jeg er på hjemmebane, tro?
Har jeg behov for å holde folk litt på avstand? ...
Det er litt sånn med Idas Dans også. Jeg er liksom redd for at folk skal oppdage at det bare er "lille meg" som har skrevet boken - ikke en "vaskeekte forfatter".

Og nå sitter jeg her og blogger for å slippe unna foredraget ...

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange foredrag jeg har holdt. Likevel kjenner jeg prestasjonsangsten bobler i meg.
Jeg har aldri "ferdigsydde" konsept. Jeg skreddersyr for hvert forum. Jeg hørte en gang en foredragsholder som helt tydelig kjørte sitt løp, uansett publikum. Gjennom hele foredraget satt jeg og tenkte: "Er han helt sikker på at han er i riktig auditorium? Skulle han kanskje vært i salen ved siden av?"
Det må ha vært bekvemt å bare ta frem det forrige foredraget. Men svært ubekvemt å føle at publikum detter av og forsvinner etterhvert som du snakker!" Grøss og gru!!!

En bekjent av meg sier: "Det spiller ingen rolle hva du sier, så lenge du har nok leppestift på."
Hadde det bare vært så vel.

Jeg tror jeg må holde meg til min egen variant: Å forsøke å si noe vettugt, ha nok leppestift - og for Guds skyld; ingen persilledusk mellom tennene!

Wish me luck!
Nå må jeg tilbake til foredraget ...

Tilbake til samfunnet?

Hva betyr det at sykemeldte, uføretrygdete, trafikkskadde, mennesker i sorg, etc. skal tilbake til samfunnet? At innvandrere og fysisk eller psykisk handicappete skal integreres i samfunnet?
Betyr det at de som er syke, skadde, handicappete og etterlatte er utenfor samfunnet? Og i så fall, hvor er de? Hvor hører de hjemme? I en egen bås? På et eget sted? I en egen verden? ... I sin egen verden?
Betyr det at samfunnet ikke har plass til syke, uføre, sørgende, eller gamle for den saks skyld? Og at de må skynte seg å bli ferdig med sin elendighet før de kommer tilbake igjen?

Er vårt samfunn så opptatt av vellykkethet, god helse, ungdom, ungdommelighet, glatt og friskt at alle andre faller utenfor?
I så fall tror jeg vi alle, før eller senere, kommer til å befinne oss utenfor.

En trendy helseguru påstår at om vi spiser hvetegress er det ingen grunn til at ikke vi alle skal kunne bli 120 år. Men er det virkelig det vi vil? Og selv da vil vi jo falle utenfor til slutt, med mindre vi dør brått, som friske, ungdommelige 120-åringer. Og hva da med våre pårørende, som vi jo må håpe sørger, litt i alle fall? Vil de falle utenfor, for så å skulle integreres i samfunnet så snart som mulig etterpå?

Vi snakker om verdige eller uverdige liv. Vi snakker om uverdig alderdom, uverdig sykdom, uverdig demens, eller uverdig død. Men verken sykdom, alderdom, demens eller død er uverdig, i seg selv. Det er vi som gjør det uverdig, ved å ikke akseptere det som en naturlig del av livet.

Det blir noe sykt med et samfunn som ikke godtar alderdom, død, sorg og sykdom, det være seg mental eller fysisk. Det blir umulig å leve i et sånt samfunn. Det blir i hvert fall umulig å lykkes. For alle kommer vi, før eller senere, i nærkontakt med disse tilstandene. De er jo et resulat av liv.

Vi bruker så mye energi på å lete etter helse, glattere hud, hvitere tenner, evig ungdom og vellykkethet at vi glemmer å leve det livet vi har.

Når blir vi friske nok, ungdommelige nok, vellykkete nok? Vi har ett liv, uansett om vi liker det eller ikke. Vi kan like gjerne leve det.
Vi kommer ikke til å få noe nytt liv, uansett om vårt eget er bedritent og naboens er supert.

Mange har vist at det er fullt mulig å leve et godt og verdig liv med sykdom, smerte, sorg, handicap eller alderdom. Jeg vil sågar påstå at noen av disse lever et bedre liv enn vi som løper oss ihjel etter gull og grønne skoger, som formodentlig ikke en gang finnes.

Nei, folkens, la oss leve det livet vi har, og ikke det vi synes vi burde hatt eller kunne hatt, "fordi vi fortjener det"...

Og la oss slåss for et ekte, levende samfunn, som har plass til alle. Et samfunn ingen trenger å komme tilbake til, eller integreres i, fordi de allerede er en naturlig del av det.

Svineinfluensa - for siste gang?

"Blir ikke kvitt vaksinen," leser jeg i Aftenposten.
Tre millioner doser i beredskap har vi som bor i et av verdens rikeste land.
Den 6. oktober 2009 uttalte Folkehelseinstituttet at de var positive til å gi overskuddsvaksiner til sårbare mennesker i fattige land. "Det er ingen enkel sak å transportere slike vaksiner," heter det nå.
Men det finnes allerede systemer etablert av WHO, som kan distribuere vaksiner til fattige land. Hvorfor benyttes ikke disse mulighetene?
Norge hadde råd til å kjøpe seg foran i køen ved dette som vi mente ville bli en global pandemi. Norge med sine velfødde, fullvaksinerte, friske, sunne innbyggere. Norge med sitt fenomenalt velfungerende helsevesen (i global sammenheng), støvsugde markedet for oss som har tak over hodet og rent vann i springen.
Nå viser det seg at vi tålte denne influensaen godt. Hva er det som tilsier at vi trenger hele dette overskuddslageret?
Gidder ikke norske myndigheter å ta seg bryet med å flytte på vaksinelageret?
Hva slags solidaritet viser vi resten av verden ved å sitte og ruge på vaksiner som vi ikke trenger, men som for andre i den samme verden kan være livsviktige?
Jeg har spurt før, og gjentar gjerne: Er det fremdeles typisk norsk å være god?

Idas Dans goes to Italy

"Anne K" utfordrer meg til å skrive et innlegg om Idas Dans i kommentarfeltet på forrige blogginnlegg. Og har jeg sagt A, får jeg si B:
Jeg har sagt at Idas Dans lever sitt eget liv, og det gjør den sannelig.
Idas Dans er fremdeles min baby, som jeg fødte etter ca 2 års svangerskap i 2005.
Jeg fryder meg fremdeles over å se den på "bestselger pocket-bordet" i bokhandelen på Gardermoen, der jeg stikker innom hver gang jeg er ute og reiser.
Jeg får fremdeles, nesten daglig, brev, e-post, sms'er og muntlige positive tilbakemeldinger på boken min.
Uansett hva jeg blogger om, får jeg hyggelige kommentarer om Idas Dans i kommentarfeltet.
Jeg inviteres stadig til å holde foredrag i forskjellige fora, på bakgrunn av boken min. Idas Dans har åpnet ufattelig mange dører for meg. Og den som er mest overrasket over denne fenomenale responsen er meg.
Mens jeg skrev boken lurte jeg ofte på om dette hadde noen interesse for andre enn meg selv, og min og Idas familie og venner. Nå er boken solgt i 45.000 eksemplarer!
... og ballen ruller videre:
I dag har Sara vært på besøk her. Vi har drukket te på kjøkkenet i Mariesvei. Sara sendte meg en e-post for en stund siden. Hun forteller at hun er italiensk student ved universitetet i Roma. Hennes mor er norsk, men Sara har bodd hele sitt liv i Italia. Hun både snakker og leser norsk. Nå har hun fått stipend fra universitetet i Oslo for å oversette Idas Dans til italiensk.
Hennes oversettelsesprosjekt startet like forsiktig som mitt bokskrivingprosjekt. Hun fikk Idas Dans av sin norske bestemor for noen år siden, og bestemte seg for å prøve å oversette boken til italiensk, slik at hennes venner også kunne lese den. Plutselig ruller ballen fortere enn hun hadde ant. Nå er dette lille private prosjektet blitt hovedoppgaven hennes. Og dører åpner seg også for henne, som for meg, på alle kanter. Universitetet i Oslo og Roma er involvert, UD er involvert, forleggerbransjen er på banen.
Idas Dans lever sitt eget liv.
... og jeg sitter forundret og begeistret på sidelinjen og observerer at "baby'en" min er blitt voksen og klarer seg selv :)
"Anne K" sier også noe annet. "Kreft er en ensom sykdom," sier hun.
La oss håpe at det er i endring. La oss håpe at bøkene som skrives om kreft, og åpenhet rundt denne alvorlige sykdommen kan gjøre at kreftpasienter ikke føler at de kjemper alene. At vi som står rundt blir modigere. At vi våger å ta del i kampen, sammen med dem.

Kreft og morskjærlighet

Jeg skrev en artikkel om leukemi på oppdrag fra Støtteforeningen for Kreftrammede for en tid tilbake.
Jeg oppdaget den nettopp på foreningens nettside.
Det er lenge siden jeg skrev den, så jeg leste den igjen...
Og må i all beskjedenhet si: Den ække så gær'n. Og like aktuell idag.
Se den på www.sfk.no/artikkler

Er uføretrygdete latsabber?

"Blant uføre som står helt utenfor arbeidslivet, ønsker mindre enn èn av ti seg tilbake i jobb," leser jeg i dagens Aftenposten. Velferdsforsker Knut Røed mener det handler om å motivere, og å gjøre det mer lønnsomt å arbeide.

Rekk opp hånden den som tror at det er økonomi som er årsaken til at folk blir uføretrygdet. Som mener at dersom vi lokker med mer penger vil de komme seg ut i jobb.

Jeg kjenner godt to uføretrygdete kvinner. To fantastisk flotte, velutdannete, positive, oppegående kvinner, som begge ble tvunget inn i uføretrygd. Ikke fordi det var økonomisk lønnsomt å bli trygdet, men fordi kronisk alvorlig sykdom ledet til det. Begge sloss med nebb og klør for å unngå det. Begge ville ha gitt, ikke bare høyre arm, men begge armene for å kunne fortsette å jobbe og leve som tidligere.
Disse to kvinnene trenger ikke all den negative fokuseringen som nå ruller over oss i alle aviser, med hilsen fra Stoltenberg & Co. De fortjener støtte og oppmuntring, ikke mistenkeliggjøring, og en slags snylterstatus.
Ingen av oss ville ønske oss diagnosene som disse to har fått. Ingen av oss kan tenke oss å misunne dem den stakkars tryden de får, eller det reduserte livet de har fått.

Det er på tide at vi begynner å differensiere. Det kan godt være at en del av de uføretrygdete snylter på og utnytter systemet. Men jeg er ganske sikker på at de aller fleste fortjener ros og heiarop, og ikke skråblikk og mistanker.

Finn en annen måte å røyke ut unnasluntrerne på, Stoltenberg. Ikke skjær alle over en kam. Og det holder ikke med en liten setning her og der, om at dette ikke gjelder alle, når overskriftene og de store ordene insinuerer at uføretrygdete er latsabber!

Surmagete kommentarer

Gunn Hild Lem (Arachne) forteller i et blogginnlegg at hun skriver bok. Hun nevner arbeidstittelen "Jeg har sett en mann dø", og ber bloggleserene komme med meninger.
Mange har innspill og ideer. Alle kommer til å lese boken, uansett tittel.

Så entrer "ragnhild sorensen" banen. "Syns alt kom veldig fort etter Steinar Lems død. Både ny mann, hus, ja, alt. Og nå, en bok ... tittelen er horribel."
... og videre: "Ja, her snakkes det allerede åpent om Salg ..."

WOW!

ragnhild sorensen skal ha applaus for en ting; hun skriver under fullt navn (formodentlig). Men det er jaggu det eneste hun skal ha ros for, i dette tilfellet.

Jeg undres over hva som får et menneske til å skrive sånne kommentarer. Hva er det som er så provoserende med det som Gunn Hild Lem åpent forteller om? Er det det faktum at hun har flyttet fra huset hun bodde i sammen med sin nå avdøde mann? Er det det at hun har forelsket seg igjen? Eller er det det at hun skriver bok om sin sorg, sin frykt, sin kjærlighet, og sitt liv som ung enke med aleneansvar for to småjenter? Er det det at hun kan komme til å tjene penger på boken sin? Og i så fall; når ble det en synd og tjene penger?

"Det blir bare litt mye Deg," skriver sorensen.
Er det det som er problemet? At Gunn Hild tar for stor plass? Og hvem tar hun da plassen fra?

Gunn Hild skal ha ros for at hun så åpent forteller om tabubelagte tema som sykdom, død, sorg, avmakt. Ikke minst skal hun ha ros for å fortelle om sin nye kjæreste.
Gunn Hild viser at det er mulig å leve med to polariteter samtidig; både sorg og glede.
Nå skriver hun bok om det. Vi trenger åpenbart en bok som denne. Vi trenger å lære oss at vi kan gjøre noe med sorgen vår, ikke bare la den gjøre noe med oss. Vi trenger å høre en modig ung enke fortelle oss om bunnløs sorg og sitrende kjærlighet.
Gunn Hild forteller oss om livet, slik det er. Ikke slik vi skulle ønske at det var, eller burde være - "fordi vi fortjener det."

Er vi virkelig så små i dette landet at vi ikke unner hverandre glede, suksess, forelskelse?

Ragnhild sorensens kommentarer viser en total mangel på raushet og medmenneskelighet. Og er et surt oppgulp fra gamledagers fordømmende svartsyn.
Ikke minst oser ragnhild sorensens kommentar av misunnelse. Hennes surmagethet fortjener ikke en hel blogg, men jeg kunne ikke la være.
Derimot er det en annen som fortjener honnør:

... go Gunn Hild Lem!

VG tar saken!

Jeg blir like opprørt hver gang.

Nå skjer det igjen: Lillian på 90 får sykehjemsplass!
... dagen etter oppslaget i VG.

Tirsdag kan avisen fortelle om Lillian på 90 år, som er glemsk og redd, og som har fått avslag på søknad om sykehjemsplass.
Lillians nærmeste pårørende er Inger Bokerød. Men Bokerød har flere utfordringer i livet enn det å passe på en gammel og engstelig bestemor. Hun har satt yrkeskarriere på vent, for å ta seg av sin leukemisyke sønn, og sin gamle bestemor.
I mine øyne er dette forbilledlig. Hun prioriterer familen fremfor jobben i en presset situasjon.

Jeg vet litt om både det å ha en gammel mor og å ha et leukemisykt barn. Tro meg; ingen av delene er enkle.
Jeg var heldig, jeg hadde mulighet til å konsentrere meg fullt og helt om Ida de 14 månedene hun var syk. Ikke alle har det. Men fy flate som jeg sliter for å skaffe min 94 år gamle mor den hjelpen hun trenger for å kunne fortsette å bli boende i sin egen leilighet.

Jeg fatter ikke hvorfor saksbehandlere, politikere, bevilgende myndigheter og "eksperter" gjør sitt beste for å stikke kjepper i hjulet for mennesker som ønsker å stelle for, og være sammen med, egne syke familiemedlemmer.
Vi har nettopp lest om en kvinne som nå skulle fratas omsorgslønnen som hun hittil har fått for å pleie sin multihandicappede sønn. Hun sparer samfunnet for enorme summer, samtidig som hun får anledning til å være sammen med sin sønn i hans tilmålte tid.

Landet med verdens beste helsevesen burde legge tilrette for mennsker som Inger Bokerød, og den handicappede guttens mor, ikke motarbeide dem.

Men det aller verste er jo at når media drar disse historiene frem i lyset, så ordner alt seg.
Det må bety at det allerede er mulig å hjelpe, men at bevilgende myndigheter ikke gidder å ta seg bryet med å sette seg skikkelig inn i sakene?
Hva er det som ikke tåler lys her?
Hvorfor kan plutselig alle få den hjelpen de, etter min mening, har krav på i et av verdens beste land?
... først når saken tas opp i Verdens Gang ...