fredag 5. august 2016

Nei - ikke alle gjør det ...


… i alle fall ikke ennå.
En stor artikkel i Aftenposten den 4.8. tar for seg ”lunsjbehandlingene”.  Det er såkalte softbehandlinger – Botox- og Restylane-behandlinger. De som er enkle å utføre og tar liten tid.
”Alle gjør det,” sier sjefen ved Eger Skin Clinic. Nei, det er ikke sant; alle gjør det ikke. I alle fall; ikke foreløpig heldigvis. Mange lever godt med sine rynker og slappe hud.
Vi er i ferd med  å tilstrebe et totalt unormalt ideal. Det er nemlig langt fra normalt å ha stram og glatt hud som gammel. ”Det er ingen som vil gå rundt med masse rynker og se sur og sint ut,” sier en 41 år gammel klient, som er inne for å få nok en Botox-behandling. ”Man skal se blid ut,” fortsetter han. Betyr det at alle som har rynker ser sure ut? Og dessuten: Hva med å være blid, istedenfor bare å se blid ut?
Blir man blidere av ”lunsjbehandlingene”? Jeg tror ikke nødvendigvis det. Studier viser at mellom 7 og 15 prosent av dem som ønsker kosmetiske inngrep lider av dysmorfofobi, sier artikkelen. Det tallet kommer til å stige – like formidabelt som kosmetiske behandlinger gjør, så lenge vi ”normaliserer” uoppnåelige idealer.
Vi er i ferd med å få en slags utopisk forventning om at vi bør være glatte og rynkefrie for å se godt ut. Må man det? Betyr det at ingen kvinner eller menn i godt voksen alder kan se godt ut – uten kosmetiske behandlinger?
Jeg vil gjerne se ok ut. Men selv om både sinnarynker og smilerynker slåss om plassen i mitt snart 70-årige ansikt er ingen i tvil om jeg er sint eller glad. Jeg tror ikke jeg ser sur ut, på tross av alle rynkene mine. 
Sykepleier og injeksjonsspesialist Julie Horne gir oss historien om 18-åringen som ble mobbet på skolen fordi hun nesten ikke hadde overleppe. Etter behandlingen med Restylane begynte jenta å gråte av glede da hun så seg i speilet.
Men ble det slutt på mobbingen? Det sier historien ingenting om.
Hva skjer med vårt indre når de ytre tar så stor plass? Og hva er viktigst å styrke – huden – eller hjernen og selvfølelsen?

Og synes vi det er greit at selvfølelsen henger så godt fast i utseendet?

mandag 22. februar 2016

Smakebit 2 fra boken; "Fordi jeg er gammel nok"

Gamlislyder

P 4 surrer og går i bakgrunnen mens jeg lager frokost på kjøkkenet. ”Gratulerer med 40-årsdagen,” sier den ene radioreporteren til den andre. ”Du begynner jo å bli gammal,” fortsetter han. ”Har du begynt med gamlislyder ennå?”
         Gamlislyder, tenker jeg. Hva pokker er det? Den nyslåtte førtiåringen er tydelig like uvitende som meg og spør. ”Nei, du vet,” sier den andre. ”Stønning og pusting og pesing. Ai – ai – ai, ojsann, puh, ops.”
Jeg blir sittende og tenke. Er det også virkelig noe som kommer med alderen? Puster og peser ikke ungdommen? De gjør faktisk ikke det. De ojer og akker seg ikke når de reiser seg fra stolen. De puster ikke høylytt ut når de setter seg ned. De peser og akker seg ikke når de reiser seg opp etter å ha knytt skolissene eller gått opp trappen.

Gamlislyder. Mannen i radioen har helt rett. Vi høres bedre enn ungdommen når vi anstrenger oss eller slapper av. Jeg har konfrontert mine jevnaldrende med fenomenet. De er helt enige. Vi kjenner oss igjen, alle sammen. Betyr det at vi må slutte med det? Ikke i det hele tatt.  Men nå følges gamlislydene mine som oftest av et gjenkjennende glis og en latter. De nye lydene våre har fått et navn.
Jeg har begynt med andre gamlislyder også, ikke bare ahh, mhm, oioi, akksann og ops. Jeg har begynt å snorke. Jeg er ikke overdrevent begeistret for denne nyervervelsen. Min bedre halvdel, som også snorker og har gjort det lenge og derved slett ikke er noen bedre halvdel, forteller meg stadig oftere at jeg snorker. Han har annektert mine subtile våpen og holder meg for nesen, eller vekker meg med en albue i siden. ”Du snorker,” hveser han oppgitt men kjærlig – bare litt kjærlig. Han trenger ikke vekke meg for å fortelle meg det. Jeg merker det selv. Jeg våkner av mine egne gutturale lyder.
Jeg føler meg ikke nødvendigvis mer attråverdig med disse lydene, ikke spesielt feminin og sexy. Det er åpenbart mer enn mage og rygg som er blitt slappere med årene. Jeg har ennå ikke vent meg til det. Jeg blir litt forlegen når han påpeker den lite attraktive nye egenskapen min.
Vårt gamlislyd-repertoar blir gradvis mer innholdsrikt. Moren min hadde også et godt repertoar. Jeg vet at jeg kan vente meg flere lyder etter hvert som årene går. 

tirsdag 2. februar 2016

Smakebit 1 fra boken "Fordi jeg er gammel nok"



Mygg og hetetokter
         Jeg våkner klissvåt av svette. Dynen kastes av. Jeg blir liggende utstrakt på ryggen for å kjøle meg ned. Nattelydene kryper inn i øret. Snorkingen fra mannen på venstre side plager meg ikke. Etter å ha campert sammen i mer enn førti år er lydene blitt en naturlig del av det nattlige repertoaret. Bzzzzzz. Helsikes mygg! ”Fly til han ved siden av,” hvisker jeg tynt og desperat. ”Han er nettopp diagnostisert med forhøyede blodsukkerverdier. Han smaker mye bedre enn meg.” Jeg må under dynen igjen, helt under, for å bli kvitt plageånden. Bare nesen er synlig. Etter få minutter holder jeg på å gå i luften av varme inni min kokong. Jeg må opp, jeg må ha luft!
         Er det krig myggen vil ha, er det nettopp det den skal få. Jeg famler meg opp av sengen og inn på badet. Leter frem myggolje og myggspray. Kliner hele kroppen inn med oljen og går angrepsklar tilbake til det stupmørke soverommet. Snorkelydene stilner bare noen få sekunder mens jeg klargjør mine strategiske våpen, før de fortsetter like jevnt. Jeg setter viften i taket på maks styrke, tømmer nesten hele sprayflasken i værelset. Vegger og tak sprøytes sjenerøst og stridslystent. Den flyvende fienden skal ikke finne ett kjemikaliefritt skjulested i mitt soverom. Jeg kryper under dynen igjen, kun iført en halv flaske myggolje. Hetetoktene ser ut til å ha tatt pause. Jeg sovner.
         Og våkner igjen, varm og svett som en maratonløper på den siste kilometeren av de lange milene. Dynen kastes av. Det klissvåte håret blåses nesten tørt av viften i taket. Det er som å ligge i stiv kuling. Min bedre halvdel har sendt ut klagemeldinger mellom snorkene: ”Det er jo som å være midt på vidda her.” Kun ett individ er helt uaffisert av myggolje og myggspray, kuling og flaksende armer. Bzzzzz.
 Det sies at myggen tiltrekkes av østrogen. Det er jo pokker snart ikke østrogen å spore i denne stakkars midtlivskroppen! Hva vil du med meg, mygg? Kan du ikke la en hormonfattig stakkar være i fred! Burde ikke dette være en av overgangsalderens få goder? Fravær av østrogen. Og mygg!