søndag 17. januar 2010

Jeg går av nett.

Takk for alle supre kommentarer til både det forrige og andre innlegg. Jeg har ikke tenkt å forsvinne, men går av nett en ukes tid.
Jeg har et utrolig spennende prosjekt for tiden, og må konsentrere meg om det. Jeg lar meg så lett fyre opp av avisartikler, blogger, dagligliv ...
Nå må jeg skjerpe meg. Derfor kommer jeg ikke til å sjekke verken blogg eller e-post en stund. Men; I'll be back.
I mellomtiden oppfordrer jeg dere til å støtte Leger uten grenser, slik at de kan hjelpe jordskjelvofrene på Haiti.
Det er såre enkelt. Gå inn på http://www.legerutengrenser.no/, og følg oppskriften. Jeg har sett denne fenomenale organisasjonen i aksjon. Jeg kan forsikre dere at pengene og hjelpen når frem.
Sayonara, folkens. jeg kommer plutselig tilbake.

tirsdag 12. januar 2010

Mira Craig: Kreft og skyldfølelse.

Hittil har jeg valgt å overse det. Nå kjenner jeg at jeg blir provosert. Nok er nok.
Denne gangen er det Mira Craig som lufter sine meninger om sykdom og helse. "Kreft forårsakes i veldig mange tilfeller av skyldfølelse, og negative tanker." Hva f...!
Hvor mye skyldfølelse og negative tanker tror hun, for eksempel, en to-åring har?
"Røyker man sigaretter og drikker champagne i 50 år så blir man jo mest sansynlig syk." Og hvor mange sigaretter regner hun med at den samme toåringen har rukket å røyke?
Ja. Voksne storrøykere kan få kreft. Men det kan også barn og unge mennesker med sunn livsstil.
"Kroppen er bare et smart instrument. Vi skjønner bare ikke hvordan vi skal bruke den." Kjære Mira Craig: I dette tilfellet er jeg stygt redd for at kroppen din kanskje skjønner mer enn hodet ditt. Makan til vås!
"Kroppen kan helbrede seg selv." Ja da. Når vi snakker om forkjølelse og muskelstrekk, kan den så avgjort det. Men bland ikke livstruende sykdommer som kreft inn i dette.
Jeg er så dritt lei av bombastiske påstander om helbredelse ved tankekraft, engler, Snåsamann, varme hender, healing ...
Alvorlig syke mennesker blir tutet ørene fulle med disse påstandene. De blir forespeilet mirakelkurer og helbredelse. Det er gedigne belastninger for dem det gjelder.
Regine Stokke ba om å få slippe kommentarer av denne typen på bloggen sin. Det hjalp bare så lite. Folk gir seg jo pokker ikke.
La meg si det en gang for alle: Kreft er ikke forårsaket av negative tanker, og kan ikke kureres av tankekraft, engler eller askeavkok! En del krefttyper kan, dessverre ikke, kureres i det hele tatt.
Mennesker i alle aldre dør av kreft, også i dag, på tross av sunn livsstil, positive tanker, viljestyrke, åpne sinn og mot.
Profilerte mennesker bør tenke seg om før de uttrykker seg så bombastisk, og i mine øyne; idiotisk, om så alvorlige tema som livstruende sykdommer.

tirsdag 5. januar 2010

Gradering av katastrofer

"Katastrofeofre føler at de ikke blir tatt på alvor," leser jeg i gårsdagens Aftenposten. En helsides kronikk, og en halvsides artikkel tar for seg Åstaulykken og Tsunamien for henholdsvis 10 og 5 år siden. "Svært mange berørte har fremdeles store problemer. Likevel finnes det fortsatt ikke noe program for hvordan de skal behandles og ivaretas."
La meg si det med en gang: Jeg har ikke til hensikt å minimalisere pårørende etter store katastrofers smerte og sorg. Jeg kan knapt forestille meg hvor smertefullt det må være å måtte slippe mitt barns hånd i frådenede vannmasser. Jeg unner de etterlatte all den hjelp og støtte de kan få. Men ...
I den samme avisen finner jeg to bitte små notiser. "Omkom etter bilulykke på Senja". "Mann savnet etter brann i Drangedal". Det sitter tusenvis av etterlatte og pårørende i Norge som ikke får hjelp fra det offentlige. Hvem avgjør hvilke katastrofer som er spesielle nok til å fortjene offentlighetens lys? Hvem definerer og graderer sorg og smerte?
Mange mister barn, ektefeller,søsken og venner i "hverdagsulykker". Hva slags smerte er det? De etterlatte etter selvmord blir stadig flere. Det sitter pårørende ved sykesenger i alle landets sykehus og ser sine kjære dø langsomt av nådeløse sykdommer. Hva slags smerte er det?
Hver og en av dem erfarer sin egen spesielle katastrofe. Svært få av dem får tilbud om offentlig hjelp. Ingen fete overskrifter forteller deres historie, ingen minnekonsert, ingen kongelige eller offentlige personer møter dem i deres sorg.
Jeg sitter med hundrevis av brev som jeg har fått etter at jeg skrev Idas Dans. Fra mennesker som føler seg så ensomme i sin sorg at de søker meg, et vilt fremmed menneske, for trøst og støtte.
Jeg forventer ikke at alle skal ha krisepsykiatri og katastrofehjelp. (Akkurat nødvendigheten av det, tror jeg at jeg må ta i et eget innlegg.) Men de aller fleste mister ett menneske av gangen. Blir det verre når min kjære dør samtidig med mange andre? ...
Svært mange sitter ensomme med sin sorg og smerte. Er de annenrangs pårørende?

fredag 1. januar 2010

Et flunkende nytt år

Julen er overstått. Skjønt; overstått? Det høres ut som om jula er noe som skal overstås - overleves ...
Jeg har hatt en deilig tradisjonsrik jul, sammen med de jeg er glad i. Julaften med tre generasjoner, gang rundt juletreet, ribbe, gaver, julenisse, glitrende barneøyne, varme smil fra foreldre og besteforeldre.
Tre heile dager sammen med en levende, urøddig, impulsiv og leken familie. Mye latter og mange klemmer. Vi er heldige.
Julebukk (les; nabobarna) har igjen våget seg tilbake hit, etter et års fravær. Halloween-besøket fra 2008 har sittet godt i. Året da husbonden misforsto, og trodde det var han som skulle skremme. Min skjeggete gemal lister seg til ytterdøren, åpner den med et brak og brøler av sine store lungers fulle kraft: Whææææ!!
Resultat: Horder av vettskremte små hekser og spøkelser i fullt firsprang fra den farlige mannen. ... som blir stående betuttet og skuffet i døråpningen. Bak ham; en like betuttet kvinne med hendene fulle av goodies, spesielt innkjøpt for anledningen. Det ble ekstra mye sjokolade i barnebarnas og egne munner det året. Nå er de tilbake, nabobarna - heldigvis.
Tankene i dag: Hva kommer det nye året til å bringe oss? Hva kommer jeg til å bidra med?
Jeg har bestemt meg for å realisere en del drømmer. For å gjøre det nå! For ikke å bare drømme om, tenke på, planlegge. Men gjøre!
Blir det lett? Nja - ikke alt. Det krever mye egeninnsats å realisere drømmer. Det blir nok en del fjell å forsere, kameler å svelge, viljestyrke satt på prøve.
2010 skal bli et morsomt år!
Det skal bli mitt år.

GODT NYTT ÅR!