onsdag 24. august 2011

Hagefest og boklansering!

Å skrive bok er en ensom prosess - ensom, frustrerende og utmattende. Men når målet er i sikte begynner moroa.
Den siste tiden har forlaget og jeg holdt på med bokomslag, layout, baksidetekst ...
Jeg har vært med på Aschehougs store pressekonferanse.
Og i morgen er det hagefest!
Jeg har holdt på i flere dager for å bestemme meg for antrekk. Jeg tror ikke jeg tar en "Christine Koht-variant". Jeg har ikke tenkt å konkurrere med Vendela. Willoch-looken bli kanskje i overkant konservativ.
Det tar tid å "bare slenge på seg noe tilfeldig og gammelt, som bare hang i skapet", skal jeg si dere.
Selv som godt voksen er det like krevende å se kul og uanfektet ut når man har en puls som nærmer seg personlig rekord.
Men uansett puls og tilfeldig antrekk - jeg gleder meg.
Og når hagefesten er over begynner snart søvnløse netter og lanseringsnerver.
Etter dansen skal være på lager den 5. september, og i en bokhandel nær deg den 15.
Det er ensomt å skrive bok. Ensomt, utmattende, frustrerende, moro ...
og forferdelig nervepirrende!

fredag 19. august 2011

Gjerningsmannen er ene og alene ansvarlig for dette

... sier Arne Okkenhaug i en artikkel i Aftenposten i dag.
Okkenhaugs sønn, Emil, ble drept på Utøya. Han ble bare 15 år.
Denne flotte og reflekterte faren provoseres av tabloidpressens håndtering av katastrofen.
"Jeg godtar ikke sensasjonsoppslagenes ensidige fokus på å finne syndebukker. Heller ikke "hva om ...- tankegang", eller manglende respekt for folkets tidlige ønske om å snu ryggen til "ungdomsmorderen".
Okkenhaug er lei av å lese artiklene som piller fra hverandre hjelpeinstansenes metoder. Han vil ikke vite hvor fort det er mulig å komme seg fra Hønefoss til Utøya på en normal hverdag.
Han er ikke alene om å tenke sånn.
Den 22. juli 2011 opplevde Norge en katastrofe så uhyrlig at ingen kunne ha forutsett, eller forberedt seg. Det er det verste som har skjedd landet vårt siden andre verdenskrig. Vi opplevde noe som er helt uten sidestykke i vår historie. Hvordan skal noen kunne forberede seg på noe som vi ikke en gang kan forestille oss kan komme til å skje?
Det er så lett å kritisere alt og alle i ettertid. Nå har vi fasiten, vi vet vi hva som skjedde.
Der og da levde ungdommer, foreldre, hjelpearbeidere fra alle etater, beredskapstropper og campingturister i et totalt uoversiktlig og uvirkelig inferno.
Alle gjorde sitt beste. Heltedådene står i kø.

"Hva påfører sensasjonsoppslag av skader på de hjelperne som har gjort alt de der og da har maktet og evnet for å hjelpe?
Anders B. Breivik er ene og alene ansvarlig for alle drapene," sier Emil Okkenhaugs far.

Vi burde lytte til hans tanker og refleksjoner, og lære av hans kloke ord og hans storsinn.
Les hans egne ord i Aftenposten i dag, den 19. august.
Og vend blikket fra en ynkelig morder, mot omsorg, samhold og kjærlighet.

mandag 15. august 2011

SOS-barnebyer

Jeg har fått brev, med gave, fra SOS-barnebyer.
Pluss en giro på hundre kroner - som kan justeres oppover.
Generalsekretæren håper jeg får glede av gaven - en notisblokk, og et ark fullt av navnelapper, med mitt navn og min adresse.
Nei, herr generalsekretær, jeg får ikke glede av gaven. Den er gått samme veien som giroen. Rett i søpla.
Jeg hater sånne tiggerbrev, som spiller på min samvittighet.
Men aller mest hater jeg veldedige organisasjoner som bruker så mye penger på reklame og innsamlinger. Penger som burde gå direkte til de lutfattige barna som skal hjelpes.
Min støtte går til organisasjoner som kan vise et regnskap der en uvanlig liten prosent går til administrasjon, reklame og innsamlinger. (Les; Leger uten grenser, blant andre.)
Jeg støtter gjerne, men ikke til sniktiggere som bruker pengene de får inn til å trykke mitt navn på en hel hærskare klistrelapper.

mandag 8. august 2011

Sorg = sykdom?

Nei.
Sorg er ikke sykdom. Sorg er en naturlig tilstand, som kan utvikle seg til sykdom, hvis den ikke sørges.
Det er viktig å gi rom for sorgen, og å gi den tid.
Lege Morten Laudal sier til Aftenposten at det må jukses med diagnoser for å gi pårørende sykemelding.
Jeg har møtt så mange foreldre i nettopp den situasjonen, som er fortvilte. De ønsker ikke å lure verken Nav eller andre, men har behov for å være tilstede for sine barn eller partnere. Og deres barn og partnere trenger deres nærhet og omsorg. Vårt rigide system gjør dem til snyltere og juksemakere.
Hvis det er noen som tror at livet allerede har normalisert seg for de som var rammet på Utøya eller i Regjeringskvartalet, tro om igjen.
Det er på tide med en lovendring. Pårørende til alvorlig syke, eller terrorofre kan ikke fortsette hverdagen som før. De trenger ro og raushet fra oss og fra samfunnet forøvrig.
De som trenger fri, bør få fri. Uten å måtte jukse seg til det.
Noe må kunne kalles "velferdsmelding", før det utvikler seg til å bli sykemelding!