onsdag 30. september 2009

Gunnhild gjør ting hun ikke kan

Blogging er nok ikke bare - bare.
Nå har jeg fått meg egen hjemmeside, med blogg.
Jeg begynner å forstå at dette mediet har uante muligheter og bruksområder. Problemet er; jeg skjønner ikke en dritt!
Jeg vet at det kan ta tid før det skjer noe her, og at det for det meste er opp til meg. Men jeg vet jo pokker ikke hvordan jeg skal bruke dette instrumentet som jeg har fått.
Noen har vært innom her. Noen har sågar lagt igjen kommentarer - noe som er utrolig oppmuntrende. Men ...
jeg vet også om flere som har lagt inn meldinger - uten at de dukker opp på min pc, i hvert fall!
La meg si det med en gang: Jeg har åpenbart et STORT forbedringspotensiale.
På fredag kommer det to unge web-dudes for å lære meg bloggingens edle kunst.
Inntil da: Takk for at dere er innom denne stakkarslige bloggen min, takk for kommentarer.
Jeg lover jeg skal komme sterkere tilbake - mye sterkere!

søndag 27. september 2009

Jeg fikk en flott setning på mail i dag:

"Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet."
Vi bruker utrolig mye energi på å forsøke å fortrenge smerter, frykt, sorg - og negative tanker.
Vi skal være lykkelige. Vi skal leve det gode liv. Men hva er det gode liv? Hva er lykke?
Jeg tror det gode liv forutsetter erkjennelsen av at livet består av både glede og sorg, helse og sykdom, fødsel og død.
Vi aksepterer liksom ikke at det gode liv kan leves med sykdom og smerte. Jeg tror det kan det.
"Livet er meningsfyllt under alle omstendigheter," hevdet den østerrikske psykiateren Viktor Frankl. Og Aristoteles sa at ingen kan være lykkelige før de har utviklet seg til reflekterte mennesker. Man blir ikke reflektert av å springe fra vanskelighetene.
Jeg tror vår redsel for sykdom, død, sorg og smerte gjør noe med vår livskvalitet. Homsene er ute av skapet. Inn der har vi stappet smerte og sorg.
Så lenge vi fortsetter å gjemme det bort tror jeg ikke vi kommer til å oppnå det gode liv. Skjellettene i skapet rasler for høyt - er for forstyrrende.
Jeg ønsker å leve livet mitt med både sorg og glede. Jeg er grådig. Jeg vil smake på hele livet, ikke bare deler av det. Det er en utfordring.
Jeg er i ferd med å lære meg å danse i regnet.
Jeg lever sterkere i dag enn jeg gjorde før jeg mistet barnet mitt. Mer bevisst, med åpnere sanser. Jeg ønsker å bli oppfattet som et levende menneske. Det krever at lever. At jeg fortsetter å danse - også når regnet kommer.
En ung jente; Regine Stokke, danser - hver dag - i regn og solskinn. Hun kjemper sitt livs kamp. Les bloggen hennes. Hun kan lære oss alle å danse i regnet.
Skal vi vente med å leve til stormen er over, til det kommer bedre dager? Hva om det ikke blir bedre? ...

onsdag 23. september 2009

Let's party!

Å starte ny blogg er omtrent som å dekke bordet og invitere til fest.
Der står jeg - pønta til trengsel.
... og ingen kommer.
Jeg sjekker bloggen min. 0 kommentarer. Tragisk!
Jeg sjekker igjen. 0 kommentarer.
Og så - plutselig en morgen: 2 kommentarer! WOW!
VELKOMMEN!
Alle trøster meg med at det tar tid før en ny blogg oppdages, og blir levende.
Jammen - det kan jo være at noen har dumpet innom ...
0 kommentarer.
Det er utrolig frustrerende. Det er som å løpe til postkassen hver dag, og bare få reklame - eller regninger.
Og så slår tanken meg: Har jeg skaffet meg en ny kilde til irritasjon, isolasjon - ingenting? ...
Men så har jeg jo dere to.
Gjestene er kommet!
Let's party!

fredag 18. september 2009

Kongo på kartet

Kongo er endelig kommet på kartet. Store overskrifter hver dag.
Om gjennomsnittsalderen på 40 – 50 år? Om den høye barnedødeligheten? Om systematiske voldtekter av småjenter og kvinner fra soldater fra begge sider? Om tyfus, kolera, difteri, gulfeber, sovesyke, malaria, meslinger, spedalskhet, tuberkulose, HIV, osv – og ikke-eksisterende vaksiner eller medisinsk behandling? Om pågående kriger som har tatt flere liv enn noen annen konflikt i verden etter 2. verdenskrig? Om total mangel på infrastruktur, helsevesen, utdanning og rettsvesen?
Ja – rettsvesenet blir det skrevet om – og korrupsjon! Og hvorfor? Fordi to norske idioter har rotet seg inn i noe de virkelig burde hatt vett til å holde seg unna. En sjåfør; skutt og drept midt inne i bushen, to hvite bevæpnede menn, med militære effekter og militære id-papirer. Hva tenkte de på? Leser ikke nordmenn aviser? Vel står ofte kongolesisk stoff med liten skrift langt inne i avisen. Men har de ikke fått med seg nyheter om uroligheter, væpnede konflikter, overfall, drap og elendigheter? Og overfylte flyktningleire?
Jeg har vært i Kongo, i Kisangani sågar.
Tro meg; det er ikke egnet for turisme. Og der skulle disse idiotene organisere krigsleker for rike mennesker fra den vestlige verden, i utarmede krigssoner? Kan det bli mer uetisk?
Skal vi nordmenn kunne oppføre oss som idioter i fremmede land, for så å forlange hjelp fra norske myndigheter når det begynner å brenne under føttene våre? Hvor blir det av ansvar for egne handlinger? Er det fremdeles typisk norsk å være god?
Vi forventer at utlendinger i Norge oppfører seg som oss. When in Rome, do as the Romans. Hva med nordmenn i andre land?
Moland og French har det bedre i kongolesisk fengsel enn den jevne kongoleser har det i sitt eget hjem. Hvis han i det hele tatt har et hjem.
Det kommer ingen fra misjonen eller UD med mat, aviser, røyk og bøker til deres kongolesiske medfanger.
Vi snakker om et land der mennesker dør på sykehustrappen hvis de ikke har penger til å betale for behandlingen de trenger. Og penger har de ikke, derfor dør de. Det lille personalet som finnes innenfor sykehusets vegger får ikke lønn fra det offentlige. Pasientbetalingene er det eneste som holder liv i dem. Jeg har sett sykehus i Kongo. Det ser ikke stort bedre ut enn bildene vi har sett fra fengselet i Kisangani.
Og her sitter vi, velfødde, fullvaksinerte, bortskjemte nordmenn og skriker om korrupsjon og dårlig behandling av våre landsmenn i kongolesisk fengsel.
Nå planlegges det film og bøker om Kongo. Om fattigdom og nød? Nei - om to norske idioters "dramatiske utenlandsreise". Vi burde skamme oss. Og norske journalister burde konsentrere seg om kongoleserens mistrøstige hverdag, og ikke gi to norske idioter heltestatus.

mandag 7. september 2009

Jomfrutur

Første blogg, fra kliss ny hjemmeside!
Hva pokker skriver man da?
Det er formodentlig nå jeg skal skrive bloggen som gjør andre avhengig av akkurat denne siden.
Foreløpig har jeg nok med å skjønne teknikken her. Og gudene må vite om dette overhodet kommer til å vises, eller om det forsvinner ut i cyberspace.
Intensjonene mine er å kommentere aktuelle samfunnspolitiske emner. Det som får meg til å rase, eller le, eller gråte, eller banne ...
Allerede ligger det masse på lur, og bare modnes:
Vi har to tullinger i Kongo, som jeg har meninger om.
En fenomenal ung jente har navnedag i dag; Regine. Hun kjemper sitt livs kamp, og lar oss ta del i kampen fra sin blogg.
Botox, hvitere tenner, evig ungdom og evig liv har jeg tanker om.
Offentlig drittkasting trenger litt motbør.
Sorg og glede kan snakkes mer om ...
Men aller først: Kommer jeg videre rent teknisk, tro??
Hjemmesiden er i ferd med å bli bærre lækker, synes jeg. Takket være to dyktige unge menn. Bloggen trenger litt kosmetisk finjustering.
Men nå:
Tamtaram: (Trommevirvler) "Publiser innlegg"!