tirsdag 19. januar 2016

Sophie Elise - del 2

Hva er det jeg ikke forstår?
Aftenposten  v / Cecilie Asker har i dag en helsides jubel over Sophie Elise og ikke minst hennes puppestunt.
Aftenposten er ikke alene om å ta denne rosabloggeren til sitt eget bryst. Dagens Næringsliv, VG, Dagbladet … Alle skryter de av hennes samfunnsengasjement. "Det må være tillatt å se ut som en Barbiedukke og likevel være samfunnsengasjert," mener de. Det kan jeg si meg enig i.
Men jeg har som sagt lest nevnte blogg i flere dager og jeg spør: "Hvor finner jeg dette bejublete samfunnsengasjementet?" Alt jeg finner er pludring om frisyrer, falske vipper, antrekk, awards og popularitet -  i dag reklamerer hun for en barberhøvel, som visstnok skal være uovertruffen.
I et tidligere intervju der hun ble konfrontert med alle de kritiske røstene, svarer hun klart og stolt; "se hvem som har de fleste leserne." Og det er jo nettopp det: Jeg fornemmer et atskillig sterkere engasjement for eget utseende, popularitet, antall lesere, likes og awards enn samfunnskritiske spørsmål.
Sophie Elise har gått forbi selveste "Fotballfrue" i antall lesere. Fotballfrue tar åpenbart opp kampen og skal også bli mer samfunnsengasjert.
Disse jentene skal få blogge og uttale seg så mye de vil og om hva de vil for min del. Det jeg stiller spørsmål ved er denne nesegruse beundringen fra presumptivt fornuftige journalister og medier. Blandes ikke kortene litt her?
Er disse jentene virkelig opptatt av samfunnet, eller er det egen popularitet som har hovedfokus?
Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å få flere lesere selv om jeg viser frem min snart 70 årige pupp som har ammet fire barn, når jeg tar imot blomster etter en bokpresentasjon eller et foredrag.
Min pupp skal få være i fred innenfor en BH og en genser av ukjent merke.

lørdag 9. januar 2016

Godhetstyranni og mobbing

Jeg skriver ikke dette ut fra misunnelse. Jeg er heller ikke ute etter å mobbe noen, verken unge eller gamle. Jeg skriver dette i undring … og bekymring.
Fredag kveld ble tilbrakt med bena på bordet, avisen i fanget og gullrekka (i alle fall en del av den) på tv.
Skavland hadde Listhaug på besøk og snakket om godhetstyranniet. Jeg kan forøvrig tenke meg atskillig verre ting å tyranniseres til enn godhet, men … Listhaug forklarer uttrykket med at folk ikke tør snakke om flyktningestrømmen og si hva de mener i frykt for å stemples som rasister. Jeg tør å snakke om flyktninger og nød hvor som helst og når som helst. Jeg føler meg ikke tyrannisert til godhet og er ikke enig i at "vi skal hjelpe dem der de er". Vet Listhaug hvor de er? Og ikke minst; vet hun hvem de er? De er ikke en strøm, de er fedre, mødre, barn og venner som lever i et helvete.
Nok om Listhaug.
På Senkveld var Sophie Elise, mediamaktens dronning. En selfie med Thomas og Harald ga "likes-rekord". I dag har jeg for første gang vært inne og lest en del av bloggen hennes. Hun er mest lest, men hva skriver hun om? Ingenting. Ingenting annet enn antrekk, sminke, utseende og blogg-awards - og likes og popularitet.
Jeg nekter å la med stoppe av godhetstyranni eller insinuasjoner om mobbing. Det jeg hittil har sett av bloggen og intervjuer av vår mediadronning er intet mindre enn navlebeskuende ego-digging.
Hvis alt som skal til for å oppnå makt i media er selfies med en kjendis, og alt som skal til for å støtte det er et klikk på en "tommel opp", blir jeg bekymret - nei; jeg blir vettskremt.
Sophie Elise har størst mediamakt. Det betyr at hun burde ha mulighet til å forme en hel generasjon …
men forme den til hva?