onsdag 25. august 2010

Tør vi å være foreldre?

Eller strever vi for å være kule, snille bestevenner med barna våre?
En 15 år gammel jente fikk røyke og snuse på konfirmasjonsleir. Hun nektet å være med hvis hun ikke fikk lov. Foreldre og kateket ble enige om å gi henne tillatelse.
"Noen tåler ikke gluten, noen er avhengig av medisin. Andre er avhengige av røyk," uttalte kateketen. En uvanlig god sammenligning, synes jeg.
Foreldrene kjøpte røyk til barnet sitt og sendte henne lykkelig avgårde.
Hva synes vi om dette? Det er ikke lov å selge røyk til barn under 18 år. Er det greit at foreldrene kjøper for barnet sitt, eller andres barn, for den saks skyld? Hva med alkohol? Skal vi kjøpe det for dem også?
Er det å være foreldre blitt en slags popularitetskonkurranse? Er det så mye lettere å si ja enn nei, at vi skaper små monstere, som ender opp med å regjere hele familien? (Og Kirken den norske)...
Tror vi at denne jenta er best tjent med en ukes kristendom, røyk og snus? Eller hadde hun hatt godt av foreldre som våget å være foreldre, og satte ned foten?
For dette er ikke i første rekke kateketens problem. Selv om vi kan være uenige i hans problemløsning. Dette er foreldrenes problem, og til syvende og sist datterens.
Er dette noe å tenke på neste gang treåringen skriker seg til sjokolade i butikken, selv om det ikke er lørdag? ...

Og psssst, folkens: Jeg er oppe av gørra. Benet er i stadig bedring. Takk for omsorgsfulle kommentarer :)

søndag 15. august 2010

Tenk positivt

... er en viktig del av mestringsstrategier.

Men pokker så vanskelig når man starter den fjerde uken på sofaen, med benet opp. Jeg har venner og bekjente som er i atskillig dypere shit enn jeg er. Jeg har erfart ting som er både verre og mer smertefulle - ikke minst mentalt. Men jeg kjenner hvordan mismotet, selvmedlidenheten og jævelskapen sniker seg inn. Jeg har vært proppfull av energi. Den er også i ferd med å kveles. Løpet var lagt. Denne sensommeren og høsten var full av nye og spennende planer. De går i vasken, en etter en. Jeg blir deppa, frustrert, irritabel, hissig, og urettferdig overfor mine omgivelser. Jeg er over den verste kneika, jeg vet det. Faren for store permanente skader er snart over. Men selvmedlidenheten bobler. Alt er dritt!

Jeg har trodd at det å ligge på sofaen og se min partner skure, støvsuge, lage mat og servere meg måtte være himmelsk. DET ER IKKE DET!
Jeg elsker å lese god litteratur. Tro meg; det er grenser også for det.
Jeg vet at en del av dere som leser akkurat dette har det atskillig verre enn meg. Jeg vet at noen av dere tenker; "et bein - herregud hva er det? Peanuts!" Det hjelper så lite når selvmedlidenheten ruler.

Formodentlig innebærer dette god læring for meg. Verdensmesteren får kjørt seg.
Å tenke positivt er ikke alltid så lett som vi tror, folkens.
Jeg vet at jeg må skjerpe meg, at bevisst viljestyrt handling er det som trengs. At jeg må fokusere på det som funker, istedenfor det som ikke funker. At jeg må lete etter lyspunkter, som jeg selvsagt vet finnes - i bøtter og spann...
Men, vær så snill; la meg få velte meg her i gørra og selvmedlidenheten bare en liten stund til ...

tirsdag 10. august 2010

En hyllest til alle på krykker

Krykker er et flott hjelpemiddel når beina streiker. Men ...
Hvor er den tredje armen når to er opptatt med hver sin krykke?

Sommeren har gitt meg ny innsikt i krykkelivets mysterier. Jeg har tatt bryggetrikset mitt.
Hva et bryggetriks er? Mitt består i å hoppe fra båt og ca en meter ned til brygge. For å oppnå et vellykket triks er man avhengig av brygge med litt avstand mellom bordene. Akkurat nok til å få en smekker liten fot mellom. Problemet er selvsagt at det ikke er plass til hele leggen. Da blir det bråstopp, og masseforflytninger. Alt vev, og evt forekommende muskler, flyttes til rett under kneet. Tro meg; det ser ikke bra ut!!!

Hittil har jeg vært ganske fornøyd med mine lange, relativt velskapte ben. Men aldri har de vært gjenstand for sånn interesse som nå. Jeg blir kjent med alle. "Det der ser ikke godt ut..."
Diverse leger blir jeg stadig bedre kjent med, etter utallige sykehusbesøk. Vi har forresten et ok helsevesen folkens. Ikke alle har det. Det burde jeg selvsagt minne meg selv på når frustrasjonen når de store høyder...

Nå tilbringes dagene med beinet opp, eller hinkende rundt på krykker. Med avrevne muskler, og blodansamlinger i bøtter og spann (bokstavelig talt) leter jeg febrilsk etter en tredje arm. Hvordan i huleste flytter man vannglasset fra kjøkkenbenken til sofaen? Jeg har etter hvert tatt i bruk en lekekasse på hjul. Der plasserer jeg vannflaske, glass, kaffekanne, kopp og tallerken med mat... og vin. Jeg mener bestemt at legene har sagt; "drikk mye vin."
Så skyver jeg lekekassen foran meg fra kjøkken til stue. Bukse med hundre lommer er et annet triks, for frakting av mobiltelefon, penn, lipgloss og andre nødvendigheter.
Men moro er det ikke. Jeg er jo ikke syk. Jeg er proppfull av energi, og ingenting å bruke energien min på. Grrrrrrrrrrr!
Hittil har jeg ikke en gang funnet en akseptabel stilling for å kunne skrive. Selv laptopen er blitt en fiende. Til nå! Etter snart tre uker er endelig beinet så smått i bedring. Og jeg er iferd med å bli venner med pc'n igjen. Puh ...
Nå skal den få bli mottager av min irritasjon og frustrasjon istedenfor mine omgivelser. Det tror jeg de er glad for.

Og Nick? Formodentlig snart på vei sydover, i magen på en eller annen stor trekkfugl. Men kattungen Mio har erstattet undulat Nick. En halvdød og utsultet stakkar, forlatt av mor, er reddet fra den visse død av en gjeng snille barnebarn.

Det er fremdeles litt sommer igjen. Og jeg sier som min gode venninne; "Vær forberedt på det uforutsette."
Og bravo til alle dere som mestrer krykkelivet! Det er jaggu atskillig vanskeligere enn jeg hadde trodd.