torsdag 28. oktober 2010

Sorg som ressurs?

Eremittilværelsen er over.
Jeg har sittet i fem uker på et folketomt Jomfruland og skrevet på min neste bok.
Om sorg som ressurs.
Det har vært fantastisk. Men kaldt!
Høsten er kald i uisolert sommerhytte. Selv med rødglødende panelovner og bål på peisen har det vært vanskelig å holde varmen.
Mine daglige turer i raskt tempo iført dunjakke har vært den beste måten å tine kroppen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at den dagen jeg må ha boblejakke på inne, drar jeg hjem.
Den dagen kom på tirsdag. Da satt jeg med ullstillongs, ulltrøye, tjukk joggedress, fleecejakke, tovete sokker over tynne ullsokker, og knall oransje langt ullskjerf surret flere ganger om livet. Og pledd. Jeg har vært mer velkledd. Kanskje like bra at det ikke var andre mennesker på øya.
Mandag kveld kjente jeg at det begynte å krible i halsen. Jeg ble sittende oppe halve natten og drikke litervis med varmt vann for å vinne kampen mot en truende urinveisinfeksjon.
Tilbake i sivilisasjonen viser urinprøven med påfølgende antibiotikakur hvem som vant.
Det var vel verdt det. Det har vært fenomenale uker. Jomfruland i høstvær er umåtelig vakker. Både i klarvær og solskinn, og i kuling, regn og til slutt snø.
Jeg har alltid elsket denne øya. Men jeg har aldri følt en sånn tilhørighet som etter mine uker i ensomhet. Nå er øya min. Og jeg tror øya sier det samme om meg. Jeg har allerede begynt å glede meg til våren.
Det lille kontoret mitt i Mariesvei gir ikke samme skriveflyt som ensomheten på Jomfruland. Men jeg driver og aklimatiserer meg.
Nok en gang sier jeg: Hvis det ikke er tegn til liv på bloggen min, er det et godt tegn. Da har jeg funnet tilbake flyten.
Sommeren er definitivt over. God høst.

mandag 18. oktober 2010

Det er et godt tegn

... at det ikke kommer nye blogginnlegg fra meg.
Jeg skriver!
Jeg har sittet i et kvisthull og skrevet. Mutters alene. Bare pc'n og jeg.
Akkurat nå kryper jeg ut litt, for å dempe den dårlige samvittigheten.
Det begynner å bli snerk på Værekraft-innlegget.
Så folkens; dette er bare for å si at jeg lever. Og så lenge jeg er i skriveflyt, lever jeg veldig.
Huden er gusten, øynene såre. Skuldrene kjennes som gamle rustne tannhjul. Who cares - jeg skriver.
Og nå er jeg på vei inn i kvisthullet igjen.
Sayonara.
Jeg kommer plutselig tilbake :)