tirsdag 24. desember 2013

GOD JUL!

Det er julaftens morgen. Antrekket er badekåpe og tøfler. Julegrøt for 18 personer står på komfyren før den skal pakkes inn i dyner og klare seg selv resten av formiddagen. Huset er julepyntet fra kjeller til loft. Poser med julegaver står over alt, klare for henting og bringing, og for en julenisse-sekk. Radioen spiller julemusikk. Husets herre sover etter tradisjonell lille julaftens feiring med naboer og familie. Han skal snart purres. Alt er som det skal være.
Og selv om vi mangler ikke bare en, men flere, gleder jeg meg til å feire kvelden med store og små mennesker jeg er glad i.
Vi skiter i været. Jul skal det bli, okke som!
Nå truer grøten med å svi seg.

Og pssssst: Bloggen ligger brakk. Jeg driver med andre skriverier :-)
Og der kokte grøten over ...

GOD JUL!

mandag 17. juni 2013

Var vi bare veldig, veldig heldige?


”For Radiumhospitalet er jeg en svulst i lysken. For Rikshospitalet er jeg en svulst i hjernen. Men jeg er Henriette Oseth-Andersen. Jeg er mamma til to små gutter. Og jeg er veldig, veldig redd.”
Vi var også veldig, veldig redde, men var vi også veldig, veldig heldige?
Etter at Ida ble diagnostisert med leukemi og behandlet på Rikshospitalet har jeg vært stor fan av norsk helsevesen. Jeg har ment at nordmenn er kravstore sytere. Et besøk med Leger uten grenser i Kongo har ikke nettopp svekket det synet. Globalt sett har vi et fenomenalt helsevesen. Men …
Jeg begynner å tvile. Teknologien har vi, faglig kompetanse er på plass. Men hvordan står det til med den menneskelige kompetansen? Det ser ut som om medmenneskelighet, varme og omsorg drukner i effektivisering, rasjonalisering og politisk svada. Alle forstår, men ingen gjør noe. Styrende myndigheter lover oss at alt skal bli bedre. Det ene utvalget etter det andre nedsettes. Ordene er store, men ingenting skjer. Store ord verken trøster eller kurerer en vettskremt, alvorlig kreftsyk småbarnsmor.
Som legmenn vet vi lite om kreft. Men det vi alle har fått med oss er at kreft er farlig, til tider livstruende, og at jo raskere vi kommer til behandling, desto bedre er prognosene. Likevel må stadig flere kreftpasienter vente i månedsvis på behandling. Mens svineriet vokser inni dem.
Min attenåring danset på torsdag, ble diagnostisert på fredag, innlagt på Rikshospitalet lørdag og fikk sin første cellegift mandag. Ida ble ikke frisk. Etter fjorten måneders kamp døde hun. Men vi som er igjen har en sunn, god sorg, fordi vi føler at både hun og vi fikk den aller beste behandling. Alt som kunne gjøres ble gjort. Men var Idas behandling ikke representativ for vårt helsevesen?
Vi var veldig, veldig redde. Men var vi også veldig, veldig heldige?

tirsdag 30. april 2013

Thinspiration versus Marilyn Monroe

Jeg leser en artikkel om, eller rettere sagt mot, den nye trenden "thinspiration". Blogger som skal gi inspirasjon til mennesker som vil bli tynnere enn tynnest. Hjelp og støtte på veien til anorexia.
I artikkelen trekkes det motsatte idealet frem; Marilyn Monroe. Idealet burde være sunne, runde kurver som Marilyn Monroes. Man bør fremelske de normalvektige, sier ekspertisen.
Hva er normalvektig?
Jeg vokste opp i den tiden Marilyn Monroe var idealet. Vi skulle ha fyldige, kvinnelige former. Runde hofter og lår, store pupper. Jentene skulle ha kjøtt på beina.
Men jeg var ikke skapt sånn!
Jeg var tynn - veldig tynn. Jeg hadde lange, tynne ben, smale gutteaktige hofter, små pupper. Jeg ble stemplet undervektig etter alle skalaer.
Jeg spiste. Jeg åt! Jeg gjorde alt for å se ut som idealet. Jeg drakk kakao med krem nesten hver kveld. Sommeren var en lidelse. Om vinteren kledde jeg meg i lag på lag for å virke fyldigere. Til ingen nytte. Gamle tanter ville fore meg opp, jevnaldrende ertet meg på grunn av de lange tynne bena. Jeg kjente press fra alle kanter.
Min normalvekt var undervektig!
Så kom Twiggy, til fortvilelse for "normalvektige" og foreldre. Anorexiaens mor var født. Runde, kvinnelige former var ut. Plutselig skulle alle se ut som meg. Jeg var blitt et ideal!  

Vi er skapt forskjellig. Problemet ligger i at alle skal se like ut. At vi higer etter å være noe vi ikke er. Jeg er ikke bra nok. Jeg må forandre meg. Enten ser jeg ut som idealet, eller jeg er ut.
I dag er idealet tynn, glatt og ung - for alle aldersgrupper. Et uoppnåelig ideal for majoriteten av kvinner og menn. I særdeleshet for oss som er godt over femti.
Skal vi kjempe for et ideal som fremelsker de normalvektige? Bør Marilyn Monroe igjen bli den kvinnelige malen?
... eller skal vi akseptere at vi er forskjellige og glede oss over hverandres ulikheter?

lørdag 9. mars 2013

Hvor ble det av barneministeren?

"Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe - men det er det ikke," uttalte vår likestillings og barneminister ifølge Aftenposten den 8. mars.
Verdifullt for hvem?
Det er innlysende at det er mer verdifullt for næringslivet at alle jobber 100%. 120% helst. Men for barnet?
 Ingen, absolutt ingen, skal få innbille meg at ettåringer har større behov for pedagogisk læring fra fremmede mennesker enn et kjærlig foreldrefang.
Jeg var hjemme med mine barn i årevis. Jeg har aldri angret. Spesielt ikke når min yngste datter bare ble 19 år. Jeg er sjeleglad for at jeg fikk tilbringe så mye av hennes tilmålte tid sammen med henne. Og jeg vil ha meg frabedt utsagn som de Inga Marte Thorkildsen serverte oss på kvinnedagen. Det er ren skjær diskriminering av en stor gruppe mennesker.
Kvinnesakens hovedfokus har vært å kjempe for likestilling og for å gi kvinner frihet til å velge. Den friheten har vi fått, sier likestilling og barneministeren. Bullshit!
Denne valgfriheten vil hun ta fra oss. Velg hva du vil, mener vår minister. "Men kun heltidsarbeid."
Stadig yngre barn får stressrelaterte plager. Hva er årsaken?
Skjønner vi hvilken verdi det er å ha muligheten til samvær med egne barn? Eller er barna blitt en bremsekloss og et hinder for vår selvrealisering og vår yrkeskarriere?
Og er det helt sikkert at alle ønsker seg en yrkeskarriere?
Jeg synes unge familier skal finne ut hva som passer dem best. Og slåss for det!
Og jeg synes at det er på tide at ett eller annet politisk parti snart får som hovedsak: Muligheten for opparbeidelse av pensjonspoeng for kvinner eller menn som selv ønsker å ta vare på sine egne barn, funksjonsfriske eller syke, eller sine pleietrengende ektefeller eller foreldre. De sparer samfunnet for enorme summer og fortjener applaus ikke straff.

Jeg skriver og skriver og skriver på neste bok. Bloggen ligger brakk men ...
Mitt siste innlegg slutter med god jul og godt nytt år. Det er kanskje på tide å si God Vår?