tirsdag 30. april 2013

Thinspiration versus Marilyn Monroe

Jeg leser en artikkel om, eller rettere sagt mot, den nye trenden "thinspiration". Blogger som skal gi inspirasjon til mennesker som vil bli tynnere enn tynnest. Hjelp og støtte på veien til anorexia.
I artikkelen trekkes det motsatte idealet frem; Marilyn Monroe. Idealet burde være sunne, runde kurver som Marilyn Monroes. Man bør fremelske de normalvektige, sier ekspertisen.
Hva er normalvektig?
Jeg vokste opp i den tiden Marilyn Monroe var idealet. Vi skulle ha fyldige, kvinnelige former. Runde hofter og lår, store pupper. Jentene skulle ha kjøtt på beina.
Men jeg var ikke skapt sånn!
Jeg var tynn - veldig tynn. Jeg hadde lange, tynne ben, smale gutteaktige hofter, små pupper. Jeg ble stemplet undervektig etter alle skalaer.
Jeg spiste. Jeg åt! Jeg gjorde alt for å se ut som idealet. Jeg drakk kakao med krem nesten hver kveld. Sommeren var en lidelse. Om vinteren kledde jeg meg i lag på lag for å virke fyldigere. Til ingen nytte. Gamle tanter ville fore meg opp, jevnaldrende ertet meg på grunn av de lange tynne bena. Jeg kjente press fra alle kanter.
Min normalvekt var undervektig!
Så kom Twiggy, til fortvilelse for "normalvektige" og foreldre. Anorexiaens mor var født. Runde, kvinnelige former var ut. Plutselig skulle alle se ut som meg. Jeg var blitt et ideal!  

Vi er skapt forskjellig. Problemet ligger i at alle skal se like ut. At vi higer etter å være noe vi ikke er. Jeg er ikke bra nok. Jeg må forandre meg. Enten ser jeg ut som idealet, eller jeg er ut.
I dag er idealet tynn, glatt og ung - for alle aldersgrupper. Et uoppnåelig ideal for majoriteten av kvinner og menn. I særdeleshet for oss som er godt over femti.
Skal vi kjempe for et ideal som fremelsker de normalvektige? Bør Marilyn Monroe igjen bli den kvinnelige malen?
... eller skal vi akseptere at vi er forskjellige og glede oss over hverandres ulikheter?

9 kommentarer:

  1. Åh, jeg er så enig, så enig! Jeg gremmes når noen i sin iver etter å forsvare en viss type fasong, rakker ned på en annen.

    Som det bildet av Marilyn Monroe og en tynn modell som raser rundt på Facebook med ujevne mellomrom. Nei, det er ikke greit å si at den ene er kvinnelig og den andre ikke. Det er bare å bytte ut en streng norm med en annen, og det blir aldri greit. Dessuten er fokuset fremdeles på det mannlige blikk, og ikke på de kvinnene som faktisk eier kroppene.

    Jeg synes vi bør kjempe for et ideal som sier at kvinner skal ha en kropp som faktisk virker, og som de kan bruke til det de vil, og bo bekvemt i selv. :)

    SvarSlett
  2. Amen til den siste biten i kommentaren din: Det viktigste burde jo være at kroppen funker til den den er skapt for.Tenk så kjedelig livet ville ha vært hvis vi alle var klin like - hele livet.
    Jeg mener fremdeles at innpakningen er atskillig mindre viktig enn innholdet.

    SvarSlett
  3. Vi skal akseptere at alle er forskjellige!!!!!!

    Jeg er så enig med deg, Gunnhild. Ingen skal fortelle oss hva som er "normalen", og vi skal ikke prøve å ligne et ideal. Og at det ene er mer kvinnelig enn det andre er også bare tull. (Enig med Hanne).

    Jeg har så mye å si, men jeg oppsummerer potensiell babling med dette: Det ENESTE som betyr noe er at kroppen er sunn og at den fungerer.

    OG jeg er helt enig med deg - innhold før innpakning :-)

    SUPERT innlegg! Håper alt er bra med deg, Gunnhild!

    SvarSlett
  4. Tenk hvis idealet hadde vært egenart, Kristine. Det hadde vært flott hvis idealet sa; vær den beste deg du kan være. Jeg tror dessverre det er høyt opp og langt frem, foreløpig ...
    Jeg har det bra :-)

    SvarSlett
  5. Kjære Gunhild!
    Jeg har nettopp lest Idas dans, og har grått i bøtter og spann... Det er noe av det vakreste jeg har lest! Jeg har selv en 18-årig datter og derfor ble din og Idas historie veldig nær.

    Jeg har klemt ekstra mye på 18-åringen min (russejenta mi)etter å ha lest boka.. Det er så lett å glemme å klemme dem, når de begynner bli store.. Ville bare si tusen takk Gunhild - du fikk meg til å tenke.. sette mer pris på det jeg faktisk har.. og boka er en av de beste jeg har lest. Håper du og familien har det godt! KLEM til deg!

    SvarSlett
  6. Rettelse: Gunnhild! (beklager)

    SvarSlett
  7. Åh, russejenter er gode å klemme på, selv om de kan lukte litt vondt til tider ;)
    Klem til deg også, og takk for fine ord om Idas dans.
    Jeg er så vant til å se alle slags stavemåter når det gjelder navnet mitt. Jeg står det over :)

    SvarSlett
  8. Jeg har nå lest begge bøkene dine, og må bare fortelle deg hvor suverent flink du er. Du får meg til å tenke helt annerledes på livet generelt. Elsker skalaen om livskvalitet spesielt!
    Jeg satt på bybanen i går, og hørte en bortskjemt dame snakke i telefonen. Hun kjeftet på sin samtalepartner fordi han eller hun ikke hadde ordnet med middag til henne. Skikkelig surpomp!! Jeg hadde så lyst til å slenge bøkene dine i trynet hennes og si: les disse. Du har det nok mest sannsynlig mye bedre enn du tror.
    Jeg syns at bøkene dine burde være pensum på videregående! De setter hele tankegangen til folk i andre spor. Tusen takk. Tusen, tusen takk!
    Jeg lurer fælt på om du har planer om å skrive flere, og kan ikke dy meg med å spørre! Klem fra Torunn, 20 år.

    SvarSlett
  9. Og tusen, tusen takk til deg, Torunn, for fine ord om bøkene mine.
    Jeg skriver og skriver og skriver på bok nummer tre. Ikke om død og elendighet denne gangen, men om livet generelt, om aldring og om de høye kravene vi setter til oss selv og samfunnet forøvrig. Jeg tror livet kan leves mye lettere og meningsfullt hvis vi legger vekk ønsker og krav om slanke, glatte, unge, rynkefrie kropper og kampen for vellykkethet og lykke. Livet er ikke så verst. Vi må bare se det, og leve det :-)

    SvarSlett