mandag 22. februar 2016

Smakebit 2 fra boken; "Fordi jeg er gammel nok"

Gamlislyder

P 4 surrer og går i bakgrunnen mens jeg lager frokost på kjøkkenet. ”Gratulerer med 40-årsdagen,” sier den ene radioreporteren til den andre. ”Du begynner jo å bli gammal,” fortsetter han. ”Har du begynt med gamlislyder ennå?”
         Gamlislyder, tenker jeg. Hva pokker er det? Den nyslåtte førtiåringen er tydelig like uvitende som meg og spør. ”Nei, du vet,” sier den andre. ”Stønning og pusting og pesing. Ai – ai – ai, ojsann, puh, ops.”
Jeg blir sittende og tenke. Er det også virkelig noe som kommer med alderen? Puster og peser ikke ungdommen? De gjør faktisk ikke det. De ojer og akker seg ikke når de reiser seg fra stolen. De puster ikke høylytt ut når de setter seg ned. De peser og akker seg ikke når de reiser seg opp etter å ha knytt skolissene eller gått opp trappen.

Gamlislyder. Mannen i radioen har helt rett. Vi høres bedre enn ungdommen når vi anstrenger oss eller slapper av. Jeg har konfrontert mine jevnaldrende med fenomenet. De er helt enige. Vi kjenner oss igjen, alle sammen. Betyr det at vi må slutte med det? Ikke i det hele tatt.  Men nå følges gamlislydene mine som oftest av et gjenkjennende glis og en latter. De nye lydene våre har fått et navn.
Jeg har begynt med andre gamlislyder også, ikke bare ahh, mhm, oioi, akksann og ops. Jeg har begynt å snorke. Jeg er ikke overdrevent begeistret for denne nyervervelsen. Min bedre halvdel, som også snorker og har gjort det lenge og derved slett ikke er noen bedre halvdel, forteller meg stadig oftere at jeg snorker. Han har annektert mine subtile våpen og holder meg for nesen, eller vekker meg med en albue i siden. ”Du snorker,” hveser han oppgitt men kjærlig – bare litt kjærlig. Han trenger ikke vekke meg for å fortelle meg det. Jeg merker det selv. Jeg våkner av mine egne gutturale lyder.
Jeg føler meg ikke nødvendigvis mer attråverdig med disse lydene, ikke spesielt feminin og sexy. Det er åpenbart mer enn mage og rygg som er blitt slappere med årene. Jeg har ennå ikke vent meg til det. Jeg blir litt forlegen når han påpeker den lite attraktive nye egenskapen min.
Vårt gamlislyd-repertoar blir gradvis mer innholdsrikt. Moren min hadde også et godt repertoar. Jeg vet at jeg kan vente meg flere lyder etter hvert som årene går. 

2 kommentarer:

  1. Jeg snorker også, Gunnhild :) Leste deler av boken på nytt igjen, for tredje (fjerde?) gang og er spesielt begeistret for alt du skriver om identitet.

    SvarSlett
  2. Da er vi to som snorker, Kristine. Men jeg regner med at det er atskillig flere, som kanskje ikke er kommet ut av snorkeskapet ennå :)

    SvarSlett