Jeg har nettopp holdt et foredrag om sorg. Det gjør jeg aldri. Det er jo et av de stigmata jeg forsøker å unngå.
Anyway: Jeg ble spurt, jeg sa ja. Kvelden var annonsert med tittelen: "Hva gjør sorgen med oss?" Allerede der våknet Stridsmøya. Hva gjør sorgen med oss er et passiviserende spørsmål. "Jeg kan ikke noe for det, jeg er i sorg."
Mye mer interessant er det å spørre; "hva gjør jeg med sorgen?" Det aktiviserer meg. Det gir meg muligheter.
Sorg er et tungt tema. Men må det være det? Vi snakker om "sorgbearbeiding". Bare ordet gir en slags forventning om at dette må jeg igjennom, og bli ferdig med. Fortest mulig. Sorg er uønsket i verdens beste land, der det å være lykkelig nesten er en menneskerett. Sammen med helse og vellykkethet.
Vi setter oss urealistiske mål, hvis vi tror at et godt liv ikke inneholder sykdom, sorg og smerte. "The Secret" gir oss "the Law of Attraction". Tenk positivt, så blir du sunn, frisk og lykkelig. Hadde det enda vært så vel...
Livet inneholder glede og sorg, latter og gråt, helse og sykdom - liv og død. Det er det som er et godt liv. Livet er akkurat nå, enten det er bedritent eller optimalt. Det er dette som er å leve.
Nå roter jeg meg inn i digresjoner igjen. Det er jeg god på.
Sorgen har en viktig funksjon!
Det er ikke sorgen som skal bearbeides. Det er tapet, eller traumet, som skal bearbeides, ved at vi sørger. Og sorgen har ingen fasit. Det finnes like mange måter å sørge på, som det finnes mennesker.
Hvorfor blogger jeg om dette? Er det ikke dette jeg ønsker å unnslippe?
Nja - ikke nødvendigvis. Sorg er en naturlig følelse, akkurat som glede. Det jeg ønsker er å bidra til at sorg blir stuerent, og ufarlig.
Da jeg ramset opp minst ti forskjellige måter å sørge; fra å gå på byen, til å mure seg inne, hørte jeg at publikum begynte å puste. Folk løftet blikket og så på meg. Mange smilte.
Etter foredraget kom mange bort til meg og takket. "Jeg trodde jeg var grunn og følelsesløs," sa en. "Nå skjønner jeg at jeg har sørget likevel."
Jeg bearbeider mitt tap av Ida, ved å sørge, på min måte. Det kommer jeg til å fortsette med. Jeg kommer til å ha sorgen min med meg resten av livet. Men sorgen min er blitt ufarlig.
Jeg har en god sorg. Og jeg ler fremdeles mer enn jeg gråter. Mye mer ...
Ja til burkini!
for 15 år siden
Hei igjen - jeg la igjen en liten "hilsen" i ditt forrige innlegg også :)
SvarSlettDa jeg begynte å lese her, at du prøver å unngå tema sorg fordi det er så stigmatisert, da ble jeg først litt skeptisk...
Men så leste jeg videre og jeg syns du har en flott måte å si at sorgen er en naturlig del av livet.
Jeg som befinner meg kort tid fra da jeg måtte ta avskjed med datteren min, kan lett reagere sårt på en litt tøffere framstilling og oppfattelse av sorg - men det må jeg jo bare tåle...
Men jeg er iallefall av den oppfatning at sorgen nok vil følge meg resten av livet, den vil slipes rundere i kantene ettehvert, og jeg vil at den skal være der - være der som en naturlig del av livet mitt - jeg går ikke og venter på at den skal forsvinne...
Takk for å få lese dine friske innlegg!
Hilsen fra
Una
Hei Gunnhild
SvarSlettFint at du vil skrive om sorg. Alle vi som har mistet en av våre kjære vet at vi vil ha sorgen med oss resten av vårt liv. For min egen del må jeg venne meg til at datteren min ikke er sammen med oss lenger, det er en prosess som tar tid og krefter. Har akkurat karret meg opp etter en uke helt i kjelleren og synes jeg var sterkere etterpå. Den eneste måten å komme gjennom sorgen, er å gi den livets rett
I dag har jeg vært i kirken på allehelgensgudstjeneste og tent masse lys på graven til en vakker jente som fikk være hos oss i 19 år.
Hilsen Torhild
Una og Torhild.
SvarSlettDet jeg mente med stigmatisering er kun for egen del. Idas Dans gjør lett at de fleste forbinder meg med død og sorg. Jeg er det også, men mye, mye mer. Jeg vil så gjerne at det også synes.
Det er smertefullt å miste en vi er glad i. Det skal være det. Men min egen sorg har, etter snart 7 år blitt ufarlig.
God Allehelgensdag.
Det er klart man vil være mer enn det som bare handler om død og sorg. For meg er likevel sorgen nå så altoppslukende om dagen, men det handler jo om tid og rom. Jeg håper at jeg med tiden vil være mer enn "hun som mistet datteren sin..."
SvarSlettSelv om sorgen aldri vil bli borte, vil den jo med tiden gi mer plass til alt det andre jeg ønsker å være i livet, tenker jeg.
Jeg har heldigvis tanker og ambisjoner for fremtiden, som handler om annet enn sorg. Men det vil ta tid for meg å finne ut av det, fordi livet tok en helt annen vei enn jeg kunne ha forestilt meg...
Jeg tenker at alle mine erfaringer rundt sykdom og død kan brukes til mye positivt på sikt. Håper jeg. Jeg sikter meg langsomt inn mot nye veier med tiden, iallefall. Så får jeg se hvor og hva jeg etterhvert treffer.
Det å skrive om det, er iallefall en måte å ikke lenger være så redd for det som er vondt. Det har jeg merket allerede. Det er umåtelig smertefullt underveis mens man skriver om det - men så er det som å ha laget hull på byllen, og den mister etterhvert det verkende vonde.
Takk for inspirasjon og håp - at du viser at livet utfolder seg til så mangt med tiden:)
Selvfølgelig er livet mer enn sorg og savn.
SvarSlettDet er barnebarn, kino- og kafebesøk og samvær med gode venninner.
Det er latter og gråt om hverandre. Det er fullt mulig å ha more seg selv om man sørger, har jeg funnet ut.
Jeg er helt enig med Una at det er godt å skrive om sorgen. Det er god terapi.
Ha en god natt
Torhild
Strålende, lærerik og inspirerende bloggpost. Bra GSC! :-)
SvarSlettHei Bengt. Der var du igjen.
SvarSlettHels mor di:)
GSC
Kjære Gunnhild!
SvarSlettMå bare legge til noen tanker jeg gjorde meg ved å lese det flotte innlegget ditt! Jeg tenker at det viktigste å huske på når det gjelder temaet sorg er, som du sier, at det ikke finnes noe som er riktig og galt, og at ingen sorg er lik. Det er i seg selv ganske unikt. Jeg tenker også at man kan oppleve sorg uten at noen dør. Mange går gjennom en sorg som voksen etter å f.eks ha blitt sviktet som barn.
Fra mine flotte Afrika turer har jeg også fått et inntrykk av hvordan man forholder seg til sorg ulikt. Møte med en afrikansk mor som mistet barnet sitt besto av sterk gråt og voldsomme følelser i noen timer, før hun så reiste seg opp og gikk videre. Hun hadde sikkert ikke noe mindre sorg enn andre, men for henne var nok det det rette å gjøre. Jeg tror man kommer langt med respekt for hverandre og ikke minst for seg selv!
Christine
Ps. Takk også for en veldig koselig mail som varmet!
Tusen takk for at du deler dei kloke tankane dine med oss!
SvarSlett- Johanne, 21
Hei.
SvarSlettFlott innlegg ang. sorg.
Sorg er vanskelig,for meg er ikke sorg bare tap av noen man er glad i,noen som står en nær.Nei,sorg er også tap av helse,tap av arbed,tap av det sosiale livet man mister ved alvorlig sykdom som ikke medfører døden i den forstand.Man lever/eksisterer men har mistet det som gjør at man har en hvis form for livskvalitet.For meg er min eksistens ,tap av å være en som ikke lenger er en del av selve livet vanskelig og en stor sorg og et sårt minne om noe jeg ønsker å få tilbake,men som er tapt for alltid.
Men det er selvfølgelig hva man gjør det til.Det værste tap/sorg må jo væte og miste barnet sitt,det kjæreste man har.Vi har barna våre bare til lån men vi ønsker jo å ha de med oss hele livet.
Glad jeg har barn og barnebarrn som jeg kan glede meg over.De gir en viss form for livskvalitet.Den er jo også forskjellig fra person til person.Man er sin egen lykkes smed,men alt kan man ikke forutse og det er både godt og vanskelig.Sorg har mange skulte masker.Håper vi kan se og bry oss mer om hverandre.Leve livet som om hver dag var den siste.
Mvh Ellen
takk for et fint innlegg, igjen! jeg skjnner godt hva du menr om stigmatisering, man vil ikke være 2bare den som har mistet", men en egen eprson selv om tapet alltid vil være en del av oss. Jeg mistet søsteren min i en ulykke for fjorten år siden, hun er alltid med i livet mitt og er tante for barn som aldri har sett henne. for meg er det viktig å bevare sorgen som en del av livet, hvi jeg skulle skviset storesøster vekk fra livet mitt ville jeg blitt et fattigere menneske. Hun skal være emd, slev om enkelte rundt meg nok synes det er unødvendig nå som det har gått så lang tid. da tenker jeg gjerne at de er heldige de, som antagelig aldri har opplevd å miste noen i nærheten.
SvarSlettChristine og Ellen. Jeg er helt enig i at sorg ikke bare tilhører dødsfall, men også andre små og store traumer i livet. Det være seg tap av helse, jobb, ved skillsmisser, mobbing ...
SvarSlettOg fru Storlien; det er 2o år siden broren min døde. Jeg har ham med meg ennå, på godt og vondt. Så får andre mene hva de vil om det :)
Hei.
SvarSlettSå herlig. Så befriende. En blogg jeg får noe ut av. Fantastisk, deilig. Hadde aldri lest blogger før jeg leste Regines, og den er jo i en særklasse som jenta selv! Ble litt bitt av basillen og linket meg videre til andres blogger via den. Med ett unntak var de fleste helt meningsløse. Og så idag leste jeg et godt innlegg der (fra deg) og klikket meg inn her. Har vært i sinnsykt dårlig humør idag, og nå har jeg fått et løft. Takk skal du ha. Synes dine betraktninger om dette og hint er fine å få med meg og du er herved lagt inn på favoritter i menylinja mi, sammen med Regine og Åshild!
Synes det du skriver om sorg er så riktig og dekker så mye. Men har du tenkt på den sorgen som man ikke riktig ser, eller klarer å ta opp i seg? Det er lett å identifisere sorg som kommer akutt i forbindelse med sykdom og død. Sorgen jeg referer til er den som sniker seg sakte på når du ser barnet ditt ha det vondt pga psykiske lidelser. Når du ser at livet du har tenkt og forventet for barnet smuldre opp. Den bittersøte gleden over at andre barn og ungdommer går videre og vokser seg til i selvet sitt. Sorgen som føles evigvarende og som bader seg i skyldfølelse for hva kunne du gjort annerledes for at dette ikke skulle blitt som det ble og hjelpeløsheten når man som mamma ser at en kan ingenting gjøre med et liv som sakte ødsles bort. Jeg tenker på en sorg som ikke blir nummen, men som tvert imot forsterker seg ettersom tiden går. Jeg prøver å ta til meg de gode ordene dine om at jeg ikke skal se så mye på hva sorgen gjør med meg, men hva jeg kan gjøre med sorgen. Tankene du lufter om dette tror jeg er unverselle for en hvilken som helst sorg.
Hilsen Lise Mette.
Lise Mette, jeg er så enig med deg. Sorg gjelder ikke bare dødsfall. Jeg har aldri erfart det du henviser til, men jeg har ingen problem med å forestille meg at det må være fryktelig. Og at det må være en sorg, der såret rives opp gang på gang, og aldri blir leget ordentlig. Da blir det kanskje enda viktigere å sortere vekk skyldfølelser, anger og andre negative tanker, som blander seg med sorgen. Hvis vi gjør så godt vi kan, kan vi ikke forlange mer av oss selv. Ingen klarer alt, og mye er utenfor vår påvirkningskraft.
SvarSlettUansett; takk for vettuge ord :)
Hei!
SvarSlettOg hei til deg, annmag
SvarSlettflott blogg:)
SvarSlettHar lenge vært trofast leser av Regines blogg, og kom tilfeldigvis over din blogg via ett innlegg av deg.- og nå blir du nok ikke kvitt meg så lett;)
- en innholdsrik blogg du har.
Leste boken din for et par år siden, og har siden den gang anbefalt den til andre.
Så hyggelig, Torill.
SvarSlettVelkommen
Hei, fant denne bloggen gjennom Regines blogg. Jeg har lest din gripende bok tidligere. Har faktisk lest de siste sidene om igjen et par ganger, men det ender bare i tårer. Det er tøff lesning. Kanskje mest fordi jeg har barn selv. Min eldste ble 18 nå og kjenner Regine godt og det er en annen grunn til at det er tøft. Man føler seg uforskammet heldig som har friske barn, og man føler fortvilelse fordi man føler for å hjelpe, men kan ikke gjøre noe. Jeg har gitt din bok videre til min datter. Kanskje hjelper det henne litt å lese den også. Håper det i hvert fall...
SvarSlettKathrine: Det er ikke lett å stå maktesløs på sidelinjen. Jeg forstår at det må være tøft for datteren din, som kjenner Regine. Men i dette stadiet regner jeg med at de har nok med seg selv. Det som jo er virkeligheten er at det dessverre finnes mange Regine'r og Ida'er der ute. De trenger blod og stamceller. Vi får sørge for at så mange som mulig av oss registrerer seg som blodgivere og donorer.
SvarSlettJa det er like brutalt som det er sant. Man vet aldri hvem som blir rammet neste gang. Vi har bestemt oss for å bli blodgivere nå i første omgang. Jeg tenker at hvis noe skulle skje en av mine, så ville jeg vært veldig takknemlig for at folk hjelper på denne måten også. Det er jo det beste folk kan bidra med i en slik situasjon kanskje - samt penger til forskning selvfølgelig.
SvarSlettDa jeg leste Idas dans, måtte jeg ha Tommy & Tiger'n i bakhånd, da tårene presset på og bokstavene danset uleselige og ytflytende og selv den beste kleenex ikke klarte å ta i mot.
SvarSlettHver dag går jeg stiene og veiene jeg tenker Ida har gått før meg, og jeg forteller mine døtre, at her gikk Ida.
Med barn i såkalt risikogruppe, som tidligere har vært døden nær, blir man livredd i disse influensatider. Jeg, som den sikkert hysteriske hønemor jeg er, er livredd hele tiden, for barna mine. Det minste tegn til feber krever stor vilje og resonnement til realismens tro på at dette kun er en forbigående bitteliten forkjølelse.
Men jeg kan ikke hjelpe for at angsten griper fatt, fantasien får ufattelig utløp og spillerom, og vi er i tankene allerede innlagt på Riksens intensivavdeling. Og i bunnløs fantasi, når man lar den fare vilt, lar jeg meg plage av et helt annet utfall enn sist, da vi var så heldige å få med barnet vårt hjem.
Så tenker jeg på Ida, på Gunnhild og samtalen vi hadde ved stranden for noen år siden. Det varme smilet og lyset i øynene da du fortalte om Ida. Den ufattelige sorgen over å miste henne, men alikevel en så stor styrke og livsvilje på vegne av alle de du har rundt deg, og ikke minst deg selv.
Du bærer STRIDSMØY med rette, og for alt det er verdt.
Tror og tenker at dine barn og barnebarn vet de har den aller beste,
B. også:-)
Klemmer, Nina
Nina; Jeg er nok heldig som er så dum at jeg ikke tror at "det verste kommer til å skje." Min universalmedisin har vært, og er fremdeles; "det går over." Selv etter at "det verste skjedde med Ida." Jeg må nok være "en slow learner". Men jeg må jo innrømme at jeg har en svært livlig fantasi noen ganger. For eks. når de jeg er glad i ikke kommer når de skal, eller ringer når de skal ...
SvarSlettJeg forstår at det må være fryktelig slitsomt å være redd for jentene dine, og du er nok ikke alene om det. Vi leser for mye, og vet for mye om alt det som kan skje.
Heldigvis så går det som regel godt ...
Klem, Stridsmøya
Takk:-) Jeg skal forsøke så godt jeg kan å adoptere din universalmedisin, min til tider livlige fantasi går mye i samme retning...når jentene glemmer å ringe, ikke tar telefonen. Så må jeg si til meg selv, at de er så kloke, fine og fornuftige. Men alikevel sårbare...
SvarSlettJeg takker Gud hver eneste dag for at jeg er så heldig å være mamma'n deres, at de er friske og har det bra. Og ja, Gunnhild, det går som regel godt, heldigvis!
Jeg setter stor pris på bloggen din, varme kloke ord fra en flott mamma!
Klemigjen:-)
Gunnhild Corwin, du er det HEFTIGSTE mennesket jeg vet om! Virkelig en inspirasjon og et forbilde for meg og mange andre!
SvarSlettDu er rå og direkte, akkurat som jeg liker det!
Takk for bloggen din :D
Og, dine ord har hjulpet meg gjennom et lass med sorg. Og det var etter å ha lest dine ord at jeg tenkte "jaja. Man kommer aldri over det, men man lærer seg å leve med det!"
Litt som den der danse-i-regnet setningen.
Takk igjen, tusen takk!
Jeg liker deg!
Der var du jo, Spinnvill. Jeg har vært innom bloggen din før. Husker ikke riktig hva som sendte meg dit. Nå har jeg vært innom igjen. Jeg ser at vi har noe felles. Du skriver så bra om broren din og om sorgen.
SvarSlettAnniken, Idas bestevenninne, var innom her igår. Hjemmebakte boller og preik rundt kjøkkenbordet. Jeg anser meg som utroig heldig som fremdeles får lov til å ta del i livene til Idas gode venner :)
For et deilig innlegg, sjeldent jeg har sett at noen har klart å sette ord på sorg på en så fin måte. Det er første gang jeg er inne på bloggen din, men det blir nok ikke siste.
SvarSlettJeg leste "Idas dans" for halvannet år siden, det er en av de bøkene som virkelig har gjort inntrykk på meg. Tårene rant, litt hulking ble det også innimellom. Det jeg sitter igjen med nå, 18 måneder etter at jeg leste boken, er selvsagt historien du forteller i boken. Men det som jeg husker enda bedre er måten du skriver om mannen din. Måten du beskriver han på er bare gjennomført nydelig. Du nevnte flere ganger at han var sterk nok til å holde seg i bakgrunnen, sterk nok til å la deg rase, sterk nok på alle områder. Jeg husker ikke lengre ordrett hva du skrev, men følelsen det skapte i meg glemmer jeg aldri. Tusen takk for at du delte deres historie med oss.
Hei
SvarSlettDu er sikkert mye mer enn forfatter bak idas dans ..men i går leste jeg denne utrolig vakre/triste/flotte boken...og jeg måtte bare søke opp navnet ditt!
Jeg vet ikke hva jeg skal si..har ikke noe fornuftig å si..jeg kjenner deg ikke..men vil bare si at idas dans den beste boken jeg har lest på lenge!
Jeg visste heller ikke hvordan du,resten av familien din eller Ida så ut..slik er det jo når man leser bøker..men du danner ett bildet inni hodet ditt da..så kom jeg over hjemmesiden din der er det jo ett bilde av deg og Ida..og Ida var bare helt utrolig vakker jente!!:)
Takk for at du skrev den boken.
Jeg har 2 skjønne små jenter, de er livet mitt og hjerte mitt!!
Etter å ha lest denne boken så måtte jeg gi dem begge en stor klem.
Det som jeg kommer til å huske fra boken er at man skal leve som om hver dag er den siste...ta mer vare på hverandre!
Hilsen Renate
Renate: Takk for fine ord. Men jeg er ikke helt sikker på om vi kan leve som om hver dag var den siste. Det blir for slitsomt. Jeg synes vi skal tillate oss å være mennesker, på godt og vondt. Men at vi skal ta godt vare på hverandre, og leve det livet vi har - det synes jeg :)
SvarSlettJa, det er jo sant..
SvarSlettJeg kan iallefall innrømme at jeg ikke klarer å leve som om hver dag er den siste,men jeg tenker ofte at jeg bør gjøre det alikevel..men som du sier, livet må oppleves på både godt og vondt..
Men livet er urettferdig også..Jeg er ikke bitter men jeg føler alikevel at noen mennesker for mye sorg og smerte her i livet, mens andre liksom bare går igjennom livet på en sky nesten...det synes jeg er så feigt!
Men man blir iallefall klokere,mindre dømmende, sterkere og forstår mer om livet generellt når man må igjennom vonde og tøffe dager.
Hilsen Renate 26 år:)