24. ...ember

I dag er 24. ...ember. Familiens tradisjonelle julaften-tjuvstart.
Jeg elsker tjuvstarter. Alt smaker best da. Alt er nytt. Alt er friskt. Intet julerush eller julekaos.
Akkurat nå lukter det røkelse over hele huset. Jeg har levende lys både her og der. Silent Night ljomer i veggene. I år er det Susan Boyles som får æren av å åpne showet. Snart skal det lukte, ikke bare røkelse, men også julemat.
I kveld er det julemiddag. Hele kjernefamilien, og Jonas - verdens skjønneste Drittsekk, som ennå ikke har slått opp med oss. Vi skal stripønte oss, og kjøre full pakke, som vanlig. Noen skal ligge over, resten tar taxi hjem, en eller annen gang utpå natten.
Hvorfor vi gjør dette?
For syv år siden var Ida livstruende syk av leukemi. Fremdeles hadde vi tro på at hun skulle være en av de som overlever. Den 10. desember skulle hun benmargtransplanteres. Vi visste at det kom til å bli en kamp på liv og død, og at hun kom til å tilbringe julaften i isolat på Rikshospitalet. Derfor bestemte vi oss for å feire julaften en måned før. "November - desember, what's the difference," sa Thomas svigersønn. Vi hadde en fantastisk julaften-tjuvstart.

Det ble aldri noen transplantasjon. Ida døde den 13. desember, 19 år gammel. Men latter, fest, varme og kjærlighet døde ikke med henne. Hvert år feirer vi 24. ...ember, i Idas ånd. Med julemat, vin, peisbål, levende lys, latter og kjærlighet.
Jeg kjenner at klumpen sitter i halsen når jeg skriver dette. Men det er aller mest den gode klumpen. Den som kommer av kjærlighet og takknemlighet. Vi er heldige som lever i en velfungerende familie. En familie som er glade i hverandre, og tør å vise det. En familie som har valgt livet, selv om døden tok en stor jafs av kjærligheten, gleden og latteren vår.
Kvelden skal vise at vi har mer enn nok igjen.
God 24. ...ember!