Nei - ikke alle gjør det ...

… i alle fall ikke ennå.

En stor artikkel i Aftenposten den 4.8. tar for seg ”lunsjbehandlingene”.  Det er såkalte softbehandlinger – Botox- og Restylane-behandlinger. De som er enkle å utføre og tar liten tid.

”Alle gjør det,” sier sjefen ved Eger Skin Clinic. Nei, det er ikke sant; alle gjør det ikke. I alle fall; ikke foreløpig heldigvis. Mange lever godt med sine rynker og slappe hud.

Vi er i ferd med  å tilstrebe et totalt unormalt ideal. Det er nemlig langt fra normalt å ha stram og glatt hud som gammel. ”Det er ingen som vil gå rundt med masse rynker og se sur og sint ut,” sier en 41 år gammel klient, som er inne for å få nok en Botox-behandling. ”Man skal se blid ut,” fortsetter han. Betyr det at alle som har rynker ser sure ut? Og dessuten: Hva med å være blid, istedenfor bare å se blid ut?

Blir man blidere av ”lunsjbehandlingene”? Jeg tror ikke nødvendigvis det. Studier viser at mellom 7 og 15 prosent av dem som ønsker kosmetiske inngrep lider av dysmorfofobi, sier artikkelen. Det tallet kommer til å stige – like formidabelt som kosmetiske behandlinger gjør, så lenge vi ”normaliserer” uoppnåelige idealer.

Vi er i ferd med å få en slags utopisk forventning om at vi bør være glatte og rynkefrie for å se godt ut. Må man det? Betyr det at ingen kvinner eller menn i godt voksen alder kan se godt ut – uten kosmetiske behandlinger?

Jeg vil gjerne se ok ut. Men selv om både sinnarynker og smilerynker slåss om plassen i mitt snart 70-årige ansikt er ingen i tvil om jeg er sint eller glad. Jeg tror ikke jeg ser sur ut, på tross av alle rynkene mine. 

Sykepleier og injeksjonsspesialist Julie Horne gir oss historien om 18-åringen som ble mobbet på skolen fordi hun nesten ikke hadde overleppe. Etter behandlingen med Restylane begynte jenta å gråte av glede da hun så seg i speilet.

Men ble det slutt på mobbingen? Det sier historien ingenting om.

Hva skjer med vårt indre når de ytre tar så stor plass? Og hva er viktigst å styrke – huden – eller hjernen og selvfølelsen?

Og synes vi det er greit at selvfølelsen henger så godt fast i utseendet?