fredag 11. mai 2012

Sorgens og smertens sko.

Shaban Rehman Gaarder har skrevet en artikkel som har fått overskriften: "Skoen fra folkedypet".
Les den. Du finner den ett eller annet sted på nettet, og jeg vil bli veldig overrasket om vi ikke finner den publisert i en eller annen avis i morgen.
Jeg kjenner hennes sorg, smerte og kraft gjennom hele artikkelen. Hun refererer selvsagt til broren som kastet en sko mot morderen i rettsal 250 i dag.
Han gjorde det for oss alle, sier hun. Han gråt og skrek for alle dem som sitter med sine tause skrik, sitt uforløste raseri og sin lammende smerte og sorg.
I mitt forrige innlegg etterlyser jeg mer humor og latter i motbakker og smertefulle livssituasjoner.
Vi må ha latter. Men vi må også ha gråt. Vi kan ikke svelge alle tårer, kneble alle skrik, holde tilbake alle sko.
Vi kan ikke begynne å kaste på hverandre. Men vi kan, som Rehman Gaarder sier, finne oss en murvegg og kaste hver vår sko. Vi kan hyle ut vårt innestengte raseri, vår sorg og vår smerte.
Det er så vakkert med roser mot vold. Det er flott å kjempe for å forsette livet når en feig morder har tatt fra oss det dyrebareste vi eier: Et uskyldig menneske, vår trygghet, vår uskyld og manges fremtid.
Men han får ikke ta fra oss våre tilbørlige og sunne følelser.
En ulykkelig bror, med røtter i et annet land, kan kanskje lære oss ett og annet om å sørge.

5 kommentarer:

  1. Takk for en viktig påminning om at det er viktig å sleppe ut smerten, og takk for tipset om artikkelen.

    SvarSlett
  2. Om du ikke har lest denne, så anbefaler jeg virkelig at du gjør det: http://www.fvn.no/nyheter/innenriks/22juli/Glem-skoen-Husk-lillebror-2221787.html#.T614I6slvWQ
    Og jeg er så enig. Sorg og glede, latter og tårer - går gjerne sammen hånd i hånd.

    SvarSlett
  3. Ja, Beate, det er nok viktig å ikke la seg kvele av all smerten.
    Pia: Tusen takk for tipset. Jeg har lest. Det er sterkt, og en viktig påminnelse. Og hver og en av de 77 som ble drept har hver sin historie. Det er så ufattelig mange mennesker som kan trenge å kaste en sko. Jeg håper de blir sett, uten å måtte slåss for mye for det. Jeg leste at det ikke bare var en sko, denne storebroren kastet, men et symbol. Et symbol på forakt . Og den forakten har han nok fortjent, denne morderen. Men en gang var han også en som kanskje trengte å bli sett. Han ble ikke det. Vi ser hva det førte til ...

    SvarSlett
  4. Jeg synes det er sunt å bli litt sint. Da storesøster døde var jeg sint på både den ene og den andre, og det hjalp. Hvis jeg bare skulle sittet og værr trist ville jeg blitt helt tappet for energi. Og selv om dette var en ulykke var det mye aggresjon som skulle ut. Vi trenger faktisk ikke være greie hele tiden, det har lett for å tippe over i selvutslettelse.

    SvarSlett
  5. Ja, alle slags følelser har jo en misjon. Det gjelder å ikke brenne inne med dem. Det er godt å blåse ut, en gang i blant.
    Men alt til sin tid. Vi kan ikke verken være glade hele tiden, eller sinte. Kanskje balanse, er et stikkord her ...

    SvarSlett