onsdag 22. september 2010

"Det verste som finnes er å miste et barn."

Jeg setter meg ned for å svare på en anonym kommentar til mitt forrige innlegg. Vedkommende forteller meg at både Idas Dans, bloggen min og intervjuer i TV og aviser tegner et glansbilde av det å miste et barn. At de færreste opplever en vakker død med levende lys og festmiddager.
En tidligere kommentar har kalt vår avslutning lett og romantisk.
La meg først gjøre en ting helt klart: Jeg liker ærlige tilbakemeldinger! Det er de som skaper kommunikasjon.
Det er åpenbart at jeg sårer en del mennesker med min personlige historie, og måten jeg formidler den på. Det er det siste jeg ønsker. Men det er kanskje ikke til å ungå.
Nærleikens Ask blogg leser jeg:
En indianer satt og snakket med sitt barnebarn, han sa: " I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. I den onde fins det sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Det er glede fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem er det som vinner", spurte barnet."Den du mater", sa bestefaren......
Jeg forsøker å mate den gode ulven. Jeg trenger det. Det gjør meg godt. Når jeg fokuserer på det gode rundt meg har jeg det godt. Det betyr ikke at den onde ulven ikke finnes i meg. Den er der, i beste velgående.
Og det betyr ikke at alt ved Idas sykdom og død var godt og lett. Langt i fra.
Jeg slåss mot oppleste og vedtatte sannheter. "Det verste som finnes er å miste et barn". Jeg hater setningen. Jeg kjenner mennesker som har så mye å kjempe mot, som sliter med både sykdom og annen dritt.
Hvem skal bestemme hva som er det beste og det verste i livet? Skal min smerte veies opp mot andres smerte? Og hvis jeg har opplevd det verste, hva gjør det med andres kamp og sorg?
Jeg sier ikke at det ikke er det verste som har skjedd meg. Å miste Ida har gitt meg mer smerte enn jeg trodde jeg kunne tåle. Men jeg tåler det. Det betyr ikke at jeg ikke er lei meg, at jeg ikke har dager som er svarte, at jeg ikke har morgener jeg bare har lyst til å bli liggende i sengen.
Og tro meg; Idas død var alt annet enn lett og romantisk.
De to ulvene er med meg bestandig. Jeg prøver, og jeg sier prøver, å gjøre mer av det som gjør meg godt og mindre av det som drar meg ned. Det betyr ikke at jeg alltid lykkes, langt i fra.
Å miste et barn er smertefullt. Men å miste ektefellen din langsomt til Alzheimer er også smertefullt. Å være småbarnsmor og skulle dø fra barna dine i kreft er smertefullt.
Jeg har mistet et barn. Det er det mest smertefulle jeg har erfart. Men jeg nekter å si at min smerte er verre, eller bedre, enn andres.
Takk til deg, anonym, som skaper debatt. Det er det vi trenger. Du viser mot og styrke. Hvis alle "sier seg enig med siste taler", kommer vi ingen vei.

54 kommentarer:

  1. Veldig godt skrevet. Som mamma selv har jeg ekstrem respekt for deg og måten du viser at du har taklet, og takler dette på. Du og Arachne er virkelig forbilder og gir håp om at man skal kunne overleve om noe slikt skjer en selv.

    SvarSlett
  2. I begravelsen til min fetter, som brått og alt for tidlig ble revet bort i en trafikkulykke, var det noen som sa den "sannheten" til min onkel, at han hadde opplevd det verste. Han var oppløst i tårer, og likevel sa han "nei, om jeg hadde mistet alle barna mine, det hadde vært det verste". Det har jeg tenkt på mange ganger siden...

    SvarSlett
  3. Cecilie: Vi overlever jo. Spørsmålet er hvor godt, eller dårlig, vi skal overleve. Jeg er overbevist om at jeg lever bedre, i hvert fall lettere, uten å måtte slepe på en "sannhetsoverskrift" som sier "Jeg har erfart det verste som finnes." Den blir rett og slett for tung å dra på.
    ET: Det er tøft av onkelen din å si i en sånn situasjon. Og han har jo rett ...

    SvarSlett
  4. Grrr, klisjeer...Det er så lett å komme med slike utsagn og jeg oppfatter det ofte som en "krampaktig" tilnærming. For veldig mange er dette med død et veldig vanskelig tema, og istedenfor å holde munn kommer de heller med floskler. Mye som oppfattes sårende er egentlig godt ment, men i en sorgsituasjon er det også lett å ta ting i verste mening.
    personlig har jeg liten sans for denne; det er de beste som dør unge.
    Spesielt mislykket var den da den ble servert min godt voksne far, som da tydeligvis ikke var det minste god.

    SvarSlett
  5. Jeg skjønner så godt hva du mener, og er så enig. Veldig bra skrevet.

    SvarSlett
  6. fru Storlien: Det er ikke menneskene jeg vil til livs. Det er de "oppleste og vedtatte sannhetene". De aller fleste kommer med sånne setninger i god mening. Noen lar seg nok trøste av dem. For meg virker de stikk imot sin hensikt. Det finnes ikke to like mennesker. Da finnes det også svært få bastante sannheter.

    Takk til deg, Ingvild.

    SvarSlett
  7. Utrolig tankevekkende innlegg. Tusen takk!

    SvarSlett
  8. Jeg har lest Idas dans bare én gang. Den første siden som imponerer meg så språklig, har jeg lest flere ganger. Den siden hvor bror bare stryker forbi, etter at du har fortalt at søsteren hans er syk, leste jeg 2 ganger. Det du forteller om prøven i brystbenet (var det ikke der?) traff meg med en smerte som jeg kan kjenne fremdeles. Nei, jeg synes ikke det er mye glansbilde og romantikk rundt Idas sykdom!
    Kanskje tittelen et øyeblikk kaster glans over historien for noen lesere? For meg var det rørende å lese om hvordan tanken på dansen ga henne mot og holdt henne oppe! Takk for at du har delt dette med oss! Og for at du bruker din smertefulle erfaring til å riste oss våkne!
    Vi mennesker bruker forskjellige strategier for å overleve de tunge periodene i livet. Du brukte pennen. Dere i familien brukte hverandre. I slike situasjoner blir ofte bagatellene skrelt vekk, og vi får vel mange ganger et slags klarsyn for hva som skal prioriteres.
    Min reaksjon da jeg mannen min døde av ALL 25 år gammel, ble å fokusere på at omstendighetene rundt kunne vært verre. Litt vanskelig å forklare, men hvis du har lest Polyanna-bøkene, så vet du hva det dreier seg om.
    Jeg skal ikke si hva som er verst eller best i forhold til temaet her. Men hvis vi er foreldre, så vet vi noe om egen smerte over vårt barns smerte. Og den stopper ikke når selv om barna er voksne.

    SvarSlett
  9. Det er en veldig god historie om de to ulvene - og et godt budskap i det om å velge hvem en mater. Det skal jeg ta med meg.
    Det er alltid vanskelig med klisjeer i unik og smertefull virkelighet. Det er også vanskelig når folk bøyer unna og senker blikket, fordi de ikke vet hva de skal si. Min erfaring er at da er det bedre at en stiller opp - er der - og rett og slett sier at "jeg vet ikke hva jeg skal si". I stedet for å pådytte den som er i sorg og smerte en eller annen løs floskel. Det er ikke alt som kan settes på formel og sies.

    SvarSlett
  10. Tanken på at "å miste et barn er det verste foreldre kan oppleve" ble vel også en byrde for Ida å tenke da hun fikk vite at hun skulle dø? Slik forsto jeg det av å lese boka i alle fall. Slike "sannheter" hjelper verken den som skal dø eller de som blir igjen.

    SvarSlett
  11. Hei igjen. Ja det var vel jeg som var årsaken til det nye blogginnlegget, og kjenner at jeg har fått en debatt på dette og bra er vel det kanskje. Men kjenner jo nå når jeg leser at min historie ikke "vinner" frem her. Selvsagt skulle jeg og ønsket at jeg var like sterk, og hadde den samme styrken som Gunhild, klart det hadde vært lettere, for meg, men ikke minst alle rundt meg. Det jeg er mest "redd" for med å være en person som Gunhild som skriver sin historie, for så å bli henta inn av media, og det da kommer bare en "liten" del av den, og da bare den gode delen, den som media liker best å høre, den som er lettest for alle rundt oss å høre, den som alle best kan forholde seg til, den enkleste veien.... Ja hva skal man si...det jeg ville med dette er jo at det skal komme mer fram det med sorg, det med å miste et barn, hvor inngripen det gjør i livet ditt, snur opp ned på alt. Det er 3 år sida nå, har møtt mange andre som har mista barn i ulike grupper, og det er det samme som går igjen hos de fleste; møte med den "nye" verden etterpå. Alle vennene som ikke klarer å møte en , all uvitenheten, mangel på forståelse over at det går så lang tid. De trekker seg unna for de klarer ikke å ta inn over seg hvor grusomt det må være , det blir for vondt. Klart det vil vært mye enklere og lettere om alle klarte å tenke som Gunhild. Men jeg må igjen si, at de fleste strever i lang lang tid, det følger en hele livet...det var vi som skulle dratt først... Jeg vil og si at en "ser" jo fort på svarene her inne , om hvem som ikke har mista barn, det er de mest positive og rosende. De vil jo aldri kunne forstå det jeg snakker om før de opplever det selv. Og som en sa at hun ville ta dette med seg, og tenke slik positivt om det skulle skje henne. DET tror jeg ikke er noe lurt, for om det skulle skje, så kan en aldri vite hvordan en takler det. Og da vil det være ennå værre om en og skulle måtte streve og prøve holde en positiv profil, for det er det som er opplest og vedtatt i media, det er det som er enklest for andre å forholde seg til, det er det verden der ute forventer av meg, at det å miste sitt barn er jo ikke det verste........

    SvarSlett
  12. Hei, Gunnhild. Syns du brukte "min" ulvefortelling veldig bra for å understreke ditt poeng i dette innlegget. I oss alle uler det to ulver, men det er ikke alle som vil høre snakk om det. Mulig det blir for vanskelig.
    Jeg har akkurat oppdaget din blogg og Idas dans. Det var ikke helt enkelt å få tak i boka. Så da jeg endelig fant et forlag som hadde to bøker igjen, bestilte jeg like godt begge to. Den ene har jeg gitt til min datter med beskjed om at hvis den ikke føles rett nå så skal hun bare la den ligge. Det vil komme en tid for alt, også for denne boka.
    Har enda ikke fått lest boka så jeg skal ikke hive meg ut i en debatt om den. Men ditt innlegg i går, og en del kommentarer, skapte debatter på hjemmebane i går. Særlig den fra fru Storlien om disse klisjene som stadig blir bruk, og hva det gjør med oss.
    Det var godt å finne denne bloggen som jeg absolutt føler skal komme til å engasjere og røre meg, sikkert på godt og vodt.

    SvarSlett
  13. Kjære Anonym. Enten misforstår vi to hverandre, eller vi er kanskje helt uenige.
    1. Det er ikke sprøsmål om å vinne eller tape, ha rett eller feil. For meg er det viktigste å utveksle erfaringer og meninger, og å skape debatt om viktige tema.
    2. "Lettere å være sterk som Gunnhild"? "Den enkleste veien"? Det er 8 år siden Ida døde. En ting er helt sikkert; Idas sykdom, hennes død, og min egen sorg har ikke vært lett. Jeg prøver å leve med min sorg og min smerte som best jeg kan. Sorg har mange ansikter. Jeg viser mitt og du viser ditt. Ingen av oss greier å vise frem hele smerten. Ingen av oss sørger mer, bedre eller riktigere enn den andre, bare annerledes. Det kalles ikke styrke å ikke våge å vise frem den lille, sårbare meg. Tro meg, jeg sørger, på min måte. Jeg sørger på den eneste måten jeg kan. Jeg har funnet min mestringsstrategi. Det funker for meg. Vi er forskjellige, men jeg aksepterer ikke at du minimaliserer min smerte.
    3. "Media vil ha den letteste historien?" Min erfaring er at media vil ha blod, tårer, drama, tragedie. Det er det som selger.
    4. Ingen tror at det er lett å miste et barn. Men du har rett, ingen skjønner hvordan det er før de har erfart det selv. Jeg vet ikke hvordan det er å miste en ektefelle, eller å ha diabetes. Jeg har aldri erfart det. Jeg forventer ikke at andre skal skjønne hvordan det er å være meg. Det er en umulighet, uansett, å forstå fullstendig hvordan et annet menneske har det.
    Om jeg virker sterk utad, kan jeg love deg at det koster. Jeg er ikke ute etter å virke sterk. Jeg er ute etter å leve mitt liv, som best jeg kan, uten Ida.
    Vi har valg. Vi kan velge å legge oss ned og gi opp, eller vi kan velge å kjempe for et meningsfullt liv. Det ene er ikke nødvendigvis lettere enn det andre. Det var dette med hvilken ulv vi mater.
    Min sorg og mitt savn etter Ida kommer til å følge meg så lenge jeg lever. Men jeg har andre barn, barnebarn, ektefelle, familie og venner å glede meg over. Det ene forsvinner ikke, selv om jeg fokuserer på det andre.

    Takk til dere andre for kommentarer. Og takk til deg, Elisabeth, for lånet av ulvehistorien
    ... som egentlig oppsummerer det jeg har brukt en masse ord for å forklare :)

    SvarSlett
  14. Jeg syntes du skriver så utrolig bra. Og jeg er så enig med deg.
    Jeg har en venninne som har mistet 2 barn og hun tror jeg kansje har det verre, som har mistet min mor. Vi takler alle smerte/dødsfall på forskjellig måte.
    For meg var og er det forferdelig å miste mamma. Men jeg "mater" ikke sorgen på noen som helst måte.
    Men jeg kjenner på den hver dag, men klarer samtidig å gå videre. Og det er jeg glad for. Jeg har en flott mann og tre jenter som trenger meg og det er godt.

    Wib

    SvarSlett
  15. Wibeche. Det er stort av din venninne å makte å se utenfor seg selv og sin egen sorg.
    Jeg synes sågar at en enslig gammel mann må få lov til å sørge over katten som er død, selv om jeg har mistet barnet mitt.
    Sorg og smerte kan ikke sammenlignes!

    SvarSlett
  16. Hei, jeg leste boka di i går kveld, greide ikke å legge den fra meg. Etter at jeg mistet søsteren min, først til en personlighetsforstyrrelse, så til døden i en alder av 23 år, finner jeg utløp for egne følelser ved å lese om andres. Hadde bestemt meg for at jeg ønsket å gi deg en tilbakemelding i dag, og lite visste jeg at tilbakemeldingen skulle passe så godt til blogg innlegget ditt!

    Det jeg hadde lyst til å fortelle deg, var nemlig at jeg syntes at det var helt fantastisk å lese om hvor godt dere tok vare på øyeblikkene, spesielt den siste tida. Grunnen til at jeg er så oppmerksom på det, er at min søster tok livet sitt alene, og ble funnet 3 dager etter at hun døde, midt i Oslo sentrum omtrent. Jeg syns det er forferdelig vanskelig at jeg ikke fikk være sammen med henne, og være der for henne når hun trengte det. Vondt å tenke på alle som må ha gått forbi henne uten å bry seg, hun var godt synlig der hun lå.

    Jeg er glad i å skrive, og drømmen er å gi ut noe en dag, men jeg vet liksom ikke i hvilken form. Boka di ga meg ikke mindre lyst til det, for å si det sånn.

    Ta godt vare på deg selv og dine, vi vet aldri hva neste øyeblikk bringer...klem Ingrid

    SvarSlett
  17. Det er helt riktig Ingrid, vi må ta godt vare på øyeblikkene - og på hverandre.
    Jeg mistet broren min i en forferdelig ulykke i USA. Han døde også alene. Jeg forstår hva du mener. Det som plaget meg mest var at vi ikke kunne være der, og holde rundt han...

    SvarSlett
  18. Jeg syntes det er litt leit at det er noen som opplever din sorg som "lett og romantisk" .

    Det blir helt feil å måle sorg og smerte opp mot hverandre - den er like vond uansett hvordan man takler den.

    Da jeg leste boken kunne jeg både føle og merke den dype sorgen dere gikk gjennom da Ida var syk. Det at du klarte å stelle i stand til middag og levende lys i den vanskelige fasen i livet viser bare hvilken styrke du klarte å hente fra ditt indre. Jeg tror det hadde vært lettere å bare sette seg ned.. Vi mennesker ER og BLIR forskjellig - og vi har mye å lære av hverandre.
    I min familie gled vi fra hverandre istedden for å søke hverandre i den vanskelige tiden - min eldste bror tok også livet av seg etter personlighetsforstyrrelse pga rus mens han var til sjøs, han ble aldri funnet og ikke fikk vi noen begravelse.Nest eldste bror sank dypere og dypere ned i rusen , mens faren vår drakk og spilte bort hus og hjem. Mamma måte ut i jobb selv om hun hadde mer enn nok med sorgen og syk datter.Hun klarte å få faren vår på rett kjøl og de er forsatt gift.15 år senere tok nest eldste bror sitt liv , det tok 2 uker før han ble funnet. Det har vært tungt og veldig vondt og en lang vei å gå for å komme ditt vi er i dag . Mistet også en datter i fortidlig fødsel , en legetabbe og noe som kunne ha vært unngått.

    Jeg måtte ta et valg i veldig ung alder - da jeg fikk kreftdiagnosen og min bror døde, man blir preget av det man går gjennom. Der syntes jeg historien om ulvene passer veldig godt inn. Jeg klarer fint å legge sorgen til side og glede meg over det jeg har...blir litt gjentagelse her Gunnhild , men jeg får skylde på hjerne tåke :-))

    SvarSlett
  19. Anne K. Du er av de som gjør det så viktig å ikke sammenligne eller gradere sorg og smerte. Du har erfart mer enn de aller fleste. Din sorg er bare din. Ingen andre kan uttale seg om din smerte.
    Stor klem til deg fra meg.

    SvarSlett
  20. glemte å si...min lille datter som lå i magen min da søsteren min kom bort, er oppkalt etter sin døde tante. Hun heter Vida, som betyr liv... bare sånn a propos gode/onde ulver... Ingrid

    og...tusen takk for fantastisk lesning, det rørte virkelig ved noe dypt!

    SvarSlett
  21. Vida; et vakkert navn, med en vakker betydning :)

    SvarSlett
  22. Hei igjen Gunnhild. For det første vil jeg si at det aldri var meningen at du skulle oppfatte det slik at jeg ville minimalisere din smerte og sorg. Det kunne jeg aldri klart å si eller gjøre mot noen som har mista noen..., så jeg beklger at du oppfatta det slik. Og jeg tenkte vel heller ikke her at jeg skulle "vinne noe", men heller kanskje mer et ønske om å få frem litt mer av den/(din) triste/tunge side av det å miste et barn... Og når jeg nå leser dine to siste blogginnlegg, så ser jeg jo at du forteller mer om det og, og jeg håper at alle får med seg det og!! Og kanskje et ønske om at det og skulle kommet litt mer frem i din mediaopptreden den gang...da hadde du kanskje sluppet unna mitt innlegg her :). Tror flere ville kjent seg mer igjen i deg da, og ikke minst at de som ikke har mista et barn ville få mer "viten/kunnskap" om den sida og. For jeg tror nok det du sier om at media heller vil ha tragediene og blodet, kanskje stemmer mer med ulykker og andre lignende hendelser, men når det gjelder "livshistorier" (spes ang kreft og sykdom) er det enklere å velge ut/snakke om/forholde seg til for andre, å sende ut de "gode historiene" der det snur seg til noe positivt. Det gjør det lettere for allmenheten å møte, en slipper å ta inn over seg den "tyngre siden ved livet".. men som faktisk er der og svært mange strever med i ensomhet, for det passer ikke inn i den "perfekte" verden vi helst vil leve i, de har ikke tid til å bry seg...alt skal helst være positivt. For det er desverre slik at mange bare får med seg overskriften/eller bare leser den, og tror at resten av artikkelen handler om bare det.... Du sier vidre at du ikke er ute etter å virke sterk, det koster deg mye, Takk for at du endelig sier det! For det er nok litt slik at for de fleste kan du virke svært så sterk, noen en kan se opp til, det er jo mange av dine kommentarer som innholder "jeg beundrer deg". ( Fortsettelse i neste kommentar, ble for langt)

    SvarSlett
  23. fortsettelse: Så det med de to ulvene. Jeg syns det er vanskelig/ kanskje litt "merkelig? (finner ikke rette ordet) å bruke den historien for å sammenligne hvordan en er og klarer å leve vidre når en har mistet et barn. Det er noen som desverre ennå bruker uttrykket "Å dyrke sorgen", hvis de etter sitt syn syns vi bruker for lang tid før vi igjen begynner i jobb, deltar i livet som før, ikke klarer å hente fram det positive like lett som før. De tror vi heller vil være i sorgen, men det er vel heller mer et signal om at her har det ikke vært god oppfølging, noe som har svikta, de har ikke styrke nok til å klare det alene... Så da er det her den onde ulven sansynligvis, men jeg tror ikke mange tenker over seg selv slik når de har mistet et barn, og jeg håper iallefall at andre ikke skal sette oss i en slik sammenheng heretter alt etter hvordan vi sørger og klarer oss i ettertid.. Jeg tenker vel heller at det er de vi møter og må forholde oss til etterpå som kan passe inn i ulvehistorien, og har stor betydning for hvordan vi klarer å komme oss vidre. For det er desverre mange "onde ulver". Tenk hvor mye lettere det hadde vært å møtt flere av gode; de som tør gå med oss, tør å høre hele historien/sannheten om hvordan vi egentlig har det, vise velvilje og tillit selv om det går lang tid, og en kanskje ikke lenger er den samme som før... Gi oss empati og håp om at de kommer igjen selv om vi kan virke avvisende på dager en helst bare vil være alene å gråte ut sin smerte, være med oss og hjelpe oss til igjen å kjenne gleden vi trodde vi mista med barnet vårt...
    For det er vanskelig å forholde seg til en som har mista et barn, en blir stum og sier mange dumme ting, eller velger den letteste veien, å trekke seg unna, la være å si noe, ikke tør spørre hvordan det går fordi de er redde for å få høre at det ikke går så bra. Alle "floksene" de sier til oss, viser bare en hjelpeløshet og uvitenhet , de er nok sagt i beste mening. SÅ jeg brenner vel da for at det skal bli mer åpenhet om sorg, hva det gjør med folk å miste noen, og da spes et barn. At alt ikke er bra selv om det ser slik ut på utsida. Jeg har vel kanskje et ønske at vi skal bry oss mer om hverandre når noen har det vondt, og at vi skal ha lov til å vise den vanskligste og tyngste sida og (om en vil det), uten at vi skal bli sett på som en som har gitt opp og ikke kommer seg vidre.... en trenger bare litt lenger tid...
    Og så to ting til slutt:
    Jeg måler ikke sorg opp mot hverandre, jeg sier ikke at noen sørger feil, jeg vil bare ha mer fram av begge sidene ved det å miste noen, med et håp om at de skal forstå/godta det bedre.
    Og så vil jeg takke for at jeg fikk lov til å skrive her inne og dele litt av mine synspunkt og tanker ved det å miste et barn i kreft. Det var aldri meninga å bagatalisere din sorg, men bare få høre om du og kunne fortelle mer om dine tyngre stunder, kanskje rive litt istykker det "glansbildet" (ikke mitt ord her inne)som nok noen kan få en følelse av at det har vært ved din historie.
    Mvh og alt godt til deg fra meg

    SvarSlett
  24. Hei igjen Gunhild. Må bare si at det siste innlegget mitt kom to ganger (datatrøbbel) ble litt ulike og,for hugsa ikke helt hva jeg hadde skrevet. SÅ om du kan slette et av dem, ta det du vil, så hadde det vært fint (dette og) Mvh meg og takk igjen

    SvarSlett
  25. Hei, min kjære moderlige bloggevenn. For meg er du en støtte og et ideal - nettopp for din medmenneskelighet, likeverd og det at det er så lett å se at du er menneske. Et menneske som tidvis trår feil, sørger og kjenner deg svak. Men som bevisst ønsker å nære de gode egenskapene i deg, de som får deg til å vokse - det er også mitt ønske å få til! TAKK, for den omsorg og støtte du gir. For det menneske du er :) Klem!

    SvarSlett
  26. jeg kommer tilbake jeg. Dette er jo et tema som opptar meg...etter hvert har jeg innsett at det som er "det verste" for en ikke nødvendigvis ikke er det verste for en annen, og jeg tror at hva som er det verste i hver enkelts liv -det vet vi faktisk ikke før livet nærmer seg slutten. Først da er det mulig å vurdere hva som var det verste og det beste som har hendt oss.Og takk for at du skriver om død,sorg og savn - det er så viktig!

    SvarSlett
  27. Anonym: Les fru Storliens kommentar over. Hun er inne på noe vesentlig her. Sorg er individavhengig. Noen gamle mennesker kan se tilbake på et liv, der det verste var da bikkja døde. Andre kan ha mistet hele familien sin. Vi må ha respekt for alles sorg og smerte.
    Jeg kommer ikke til å skrive mye om den svarte, forkrøplende sorgen. Det betyr ikke at den ikke er der, også hos meg. Men folk vet at det er vondt å miste en de er glad i. Mitt budskap er at, selv om det er smertefullt er det mulig å leve et meningsfullt liv videre. Før Ida ble syk og døde tenkte jeg at jeg aldri ville kunne overleve å miste ett av barna mine. jeg ville ikke kunne bli menneske etterpå.
    Men jeg opplever at det faktisk er mulig å leve videre, sågar et godt liv. Det synes jeg er viktig å vise. Sorgen min forsvinner ikke av den grunn. Men den er til å leve med.
    Takk for at du har brukt din stemme her på bloggen min. Det er et viktig tema, som setter igang tanker hos oss alle.
    Skjønne Embla: Takk. God helg og klem til deg, fra mora ;)
    fru Storlien: Du har gode tanker over her. Takk. Og debatten er nok ikke ferdig :)

    SvarSlett
  28. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvilket innlegg jeg skal skrive dette i. Jeg beundrer deg og din familie, og ikke minst Ida. Jeg leste ut boken din for ett par dager siden. Jeg ble grepet fra første stund. Jeg har smilt og ledd sammen med dere. Og jeg har grått for dere mang en gang blant alle disse arkene med skrift. Historien deres har grepet meg, og jeg vil takke deg for at du delte den med oss utenfor. Idas dans er en av de beste bøkene jeg har lest, enda så ufattelig trist det er å tenke på at historien er sann. Du har ett skriver talent og skulle du gi ut flere bøker så er jeg en sikker leser.

    Jeg ønsker deg og dine alt godt og tenner ett lys for Ida i kveld.

    SvarSlett
  29. Takk Vivvi, for gode ord og for lys :)

    SvarSlett
  30. Sitat:
    Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk.

    God helg Gunnhild.
    Klem fra Anne K

    SvarSlett
  31. Godt sagt. God helg til deg også Anne K

    SvarSlett
  32. Hei
    Jeg tror kanskje det kan gå forskjellig tid før mennesker klarer å gjøre valg om hvordan de ønsker å leve videre i livet sitt. Å det tror jeg gjelder etter mange ulike typer smerte i livet. Det kan være at en blir forandret etter sykdom, brudd med en som en er glad i, overgrep der en blir fratatt tillit og trygghet og ikke minst ved det å miste noen som dør. Jeg tror alle mennesker i slike situasjoner har følelser som sinne, bitterhet, ensomhet og håpløshet. Og jeg vet de kan være så overveldende at det ikke føles mulig å gjøre noe annet enn å prøve å overleve. Valget om å leve så helt som mulig må komme fra det enkelte menneskes innerste - det kan bli helt feil om andre setter tidsfrister og presser. Men vi kan bære håpet for hverandre. Og det er kanskje mest av alt det jeg opplever at både Gunnhild og Anne K formidler.
    Mor til ei av jentene som ble drept i baneheia fortalte så sterkt om øyeblikket der hun innså at hun måtte velge å leve videre - for seg selv, sin mann og sin andre datter. Samtidig fortalte hun om stunder der hun ennå kunne ligge på badegulvet i smerte.
    Anne k har rett - livet blir aldri det samme igjen.
    Jeg vet jeg er forandret etter det jeg har opplevd, noen ganger sterkere noen ganger mer sårbar - men meg selv. Noen dager er havet mer opprørt og håpet forsvinner i tåka. Gleden er at det er lettere å drite i bagateller og være takknemlig over det som er godt i livet mitt. M

    SvarSlett
  33. Ja ,enig med deg M ,det må komme innenfra og alle må finne sin egen måte å sørge på - det gjelder vel å finne verktøyet fra det indre. Vi har så klart behov for hjelp , støtte , forståelse ,trøst og ikke minst tid fra familie , venner og omgivelsen for å komme videre, at omgivelsen respekterer at man er i sorg. Men det handler også om selvrespekt - her mener jeg det som kommer fra det indre- Vi kan ikke hele tiden basere vår selvrespekt på støtte og ros ,anerkjennelse og bekreftelse fra andre , for da vil vår selvrespekt være veldig tynn - Vi vil alltid møte på mennesker som har mer av den onde ulven i seg enn den gode - og de har en tendsen til å dra oss ned.
    Da mener jeg at vi kansje bør være flinkere til å sile ut og unngå de som drar en ned eller ikke ta det personlig? Da handler det om valg man tar for sitt egent beste.

    God lørdag !

    SvarSlett
  34. Åh, Anne K og M: Dere kommer med så kloke tanker.:) Vi må VILLE gå videre. Det hjelper ikke hva andre forventer av oss.
    "Alle" sier at Ida ville at jeg skulle leve godt videre. Det er et godt grunnlag, men det holder ikke å ville leve fordi andre ønsker det. Da blir livet mitt et pliktløp. Jeg må selv ønske leve et godt liv.
    Og så må jeg akseptere at livet mitt noen ganger også er grått og tåkete.
    God lørdag til dere også :)

    SvarSlett
  35. Ja, det er stort av min venninne:) Hun er en god venninne og har vært en god støtte i sorgen:)

    W

    SvarSlett
  36. Og ta gjrne en titt innom bloggen min, hvis du har tid:)


    W

    SvarSlett
  37. Hei!
    Vil bare takke for en helt nydelig bok. Begynte så smått å lese på den da jeg satt på flyet hjem fra Spania, da jeg kom til side 18 braste jeg i gråt, og var pent nødt til å legge den fra meg. Men nå har jeg lest den ut, og er veldig glad for at jeg leste den. Den har satt dype spor i meg, og at man må ta mer vare på de man har rundt seg og ta vare på hver eneste dag! Dette er en bok jeg vil anbefale til absolutt alle, det er en veldig lærerik bok. Og en ting til, motet ditt er til å beundre.
    Ha en fin helg videre!
    - M

    SvarSlett
  38. Tusen takk, M. Og god søndag :)

    SvarSlett
  39. Hei, igjen. Nå har jeg også fått lest Idas dans. Og jeg gråt meg fra perm til perm. En sterk historie som har satt spor igjen i meg. Det er vel ikke så mye man kan si som ikke er sagt før, men jeg vil gjerne sitere noen viktige ord fra boka. "Vi er foreldre, sier han, med hvert vårt ansvarsområde. Du tar deg av Ida, jeg tar det andre. Ida vil ha deg, og jeg ser at du er den som best kan gi henne det hun trenger av omsorg og støtte nå. Han tar et steg til siden og lar oss være mor og datter. Det er det som kalles kjærlighet".

    SvarSlett
  40. Takk Elisabeth. Jeg er så glad for at du siterer akkurat det. En del har sagt at de savner mer om Idas søsken og far. For meg var, og er det viktig, å fortelle fra mitt ståsted. Det betyr ikke at de andre ikke var der. Det er viktig for meg å ivareta deres integritet. De må selv velge hvor "offentlige" de vil være. Jeg er uendelig stolt av familien min. Aldri har vi vært et bedre team enn da Ida var syk. Vi utfyllte hverandre og støttet hverandre. Alle var tilstede for Ida, alle var synlige, alle dro lasset sammen. Men Idas Dans var Idas og min historie, en mors fortelling, ikke en familiekrønike.
    Takk for at du alikevel så dem.

    SvarSlett
  41. OK Gunnhild - jeg tilhører skaren av dine fans som faktisk ikke har lest boken din. Men i denne post nevnes et viktig eksempel med ulvene og hvilken av dem du velger å gi mat. For meg er dette eksempel så viktig at jeg må spørre deg om det er greit at jeg refererer det i egen blogg? (Med henvisning til dette innlegg.)

    SvarSlett
  42. Arvid, ja det er en flott metafor. Jeg kan dessverre ikke si at jeg har suget det av eget bryst. Jeg har tjuvlånt det fra Elisabeths blog, som du finner rett over her. For min del må du gjerne bruke det. Men kanskje du skal spørre fortellingens opphav. (Og da mener jeg ikke indianeren:)

    SvarSlett
  43. Hei Gunnhild.tror nok ingen av oss som har lest Idas dans kunne unngå å bli grepet av sorgen dere følte,men samtidig gleden dere utstrålte over tiden dere fikk med Ida.Du beskriver begge deler på en helt fantastisk måte,bare det du skriver om da du fant Jonas på rommet til Ida på sykehuset.Jeg ler like godt hver gang jeg leser akkurat det,så litt senere skriver du om hans reaksjon etter at Ida er død.du har en helt unik måte og skrive på,håper virkelig jeg kan få lese mer av deg.Spesiellt om deg og din familie,etter Ida. Stor klem og gode tanker fra nord

    SvarSlett
  44. ¨Tusen takk, Sol. Vi vår se hva som kommer ;)

    SvarSlett
  45. Hei!

    Først vil jeg si at jeg har lest boken din og har fulgt med litt i bloggen din. Jeg synes du skriver så levende og beundrer ditt mot. Det er ikke alle mennesker som å tør å by på seg selv på den måten du gjør. Liker det. Og ja- det er fint at du skriver det du tenker og ikke sensurerer.

    Jeg selv mistet kjæresten min for en god del år siden. Jeg var 19 år da han døde. Og jeg kunne ikke forstå hvorfor det var så mange som lurte på "om det var verst for meg eller foreldrene"? Å legge sorger på en vektskål og veie? Blir ikke det feil- tenkte jeg?

    Synes Idas Dans er en veldig fin bok:-)

    SvarSlett
  46. Da skjønner du hva jeg snakker om, Anonym. Vi kan ikke veie sorg og glede.
    Takk for gode ord om Idas Dans.

    SvarSlett
  47. Hei. Jeg er en jente på 20 år ... Har ADHD , og har aldri lest en hel bok noen sinne en venninne sa jeg burde lese Idas dans , jeg leste første siden og klarte ikke legge fra meg boka , har nå lest ferdig boken på bare 2 dager! Og tårene triller for en trist men rørende historie!

    SvarSlett
  48. BRAVO!
    Jeg vet litt om ADHD. Jeg vet at det kan kreves mye å lese en hel bok. Du har gjort det. Bra.
    Og så synes jeg det er ekstra stas at det var min bok du leste først :)
    Fortsett å lese. Det finnes utrolig mange gode bøker.

    SvarSlett
  49. Jeg må bare skrive noen ord, selv om jeg ikke helt vet hvilke jeg skal bruke. "Idas dans" står i bokhylla mi og venter på at tiden er inne for å lese den ferdig.

    Jeg startet på den i sommer, men kunne ikke fortsette. Ikke fordi boken var dårlig, tvert om! Jeg har lest mange bøker, men få så levende, ærige, nære og godt skrevet! Jeg måtte legge den fra meg fordi din Ida er så lik min Ida. I går tok jeg farvel med min Ida, min aller beste venninne. Hun ble 28 år gammel, nygift og med samme livsglede og viljestyrke som din Ida. Smerten synes å være fullkommen nå, men nå vet jeg at våre Idaer danser sammen med englene og nyter sin kreftfrie tilværelse.

    Når smerten har roet seg og kroppen er klar, da skal jeg ta fram Idas dans og minnes våre Idaer med glede og kjærlighet!

    Gode tanker fra Susanne

    SvarSlett
  50. Takk, Susanne.
    Det må være fryktelig vondt å miste bestevenninnen sin.
    Du har min medfølelse.

    SvarSlett
  51. For en god stund siden var jeg med søsteren min hjem til en god venn og tidligere kollega av henne. Vi grillet og koste oss og pratet til øynene mine ikke orket å holde meg våken lenger. Inne i det vakre huset hang det et bilde av ei enda vakrere jente. "Hvem er det?" spurte jeg søsteren min om, og Kjersti svarte at det var Ida, lillesøsteren til Fredrik.

    Kjersti fortalte så vakkert om din Ida. Lite visste vi at vi senere skulle miste vår egen Ida.

    Men jeg tror, som du skrev på innlegget mitt, at Idaene våre nå koser seg med kindereggis sammen og venter på at vi en dag skal få se de igjen.

    Gode tanker til deg og dine!

    SvarSlett
  52. Jeg synes det blir veldig urettferdig og meningsløst når din sorg blir oppfattet som lettvint. Det finnes ingen riktig måte å sørge på, noen skriver seg ut av sorgen, andre jobber, andre maler, andre går helt inn i sorgen og pleier kun den, til den begynner å blekne litt med årene. Noe av det jeg synes er så beundringsverdig og som satte spor når jeg leste boken, var akkurat det at familien var istand til - midt i sykdom og død - å pleie nestekjærligheten og varmen og det å ta vare på hverandre og ikke minst la den siste tiden få bli så fin og betydningsfull som mulig. Hilsen Wenche.

    SvarSlett
  53. Tusen takk, Wenche. Det er vakkert sagt av deg. Og du har helt rett; det finnes ingen riktig eller gal måte å sørge på. Bare ulike måter. Nå skriver jeg litt om sorg igjen. Alle kommer ikke til å være enig i det heller. Så lenge det ikke finnes to like mennesker i verden kan det heller ikke finnes en fasit for hvordan vi skal leve, dø eller sørge :)

    SvarSlett