fredag 4. juni 2010

Med Leger uten grenser i Kongo.

For snart 4 år siden så en kongolesisk kvinne meg rett inn i øynene og sa: "Ikke glem meg."
For 7 år siden så et par andre øyne inn i mine og ba meg om ikke å gå til grunne.

I 2006 var jeg med Leger uten grenser i Kongo, langt, langt inne i bushen. Siste strekket på reisen var 6 timer i uthulet tømmerstokk på Kongoelven. Stort lenger inn i Afrika kommer du ikke. Der, i Isangi, hadde Leger uten grenser sin camp. Det var så langt fra luksus som vi kan tenke oss. Likevel var det, i forholdt til kongoleserens boligstandard, luksus.
Jeg bodde i et forfallent kloster, uten strøm, og med vannreservoar på taket. Maten jeg spiste var ikke god, vannet jeg drakk smakte vondt, men var filtrert og tilsatt klor. Det var rent. Fellesdoen, som jeg delte med en liten gjeng kullsorte munker, var verre enn ufyselig.
Kongoleseren utenfor klostermurene har verken mat eller rent vann. Hans hverdag består i å overleve. Det er lokale kriger og elendighet. Alle tenkelige og utenkelige sykdommer florerer. Men han har ikke tilgang til verken medisin eller legehjelp.

Leger uten grenser gjør en fabelaktig innsats for de aller mest hjelpetrengende i verden. Aldri har jeg vært vitne til sånn idealisme og sånn menneskekjærlighet. De er 100 % nøytrale, og tar aldri parti i konflikter. De hjelper både overgriper og offer. Et menneske i nød, er et menneske i nød, uansett rase, tro, kjønn eller nasjonalitet. De setter risiko for eget liv og egen helse til side og jobber natt og dag i krigssoner og etter naturkatastrofer.
De jobber under elendige forhold, og med det de har til rådighet av tilgjengelig medisinske og menneskelige ressurser. Likevel dør kongoleserne i hopetall, hver dag. Av banale sykdommer, som kan kureres for småpenger. Men kongoleseren har ikke penger. Derfor dør han. Hvis han ikke er så heldig at Leger uten grenser finnes i nærheten.

I 2002 døde Ida av leukemi, 19 år gammel. Hun døde etter 100 % innsats av et norsk oppegående helsevesen. Hennes behandling må ha kostet en formue. Leger, Ida og vi kjempet en hard kamp. Likvel mistet vi datteren og søsteren vår.
I Kongo slåss mødre for sine barn. De blir ikke sett eller hørt. Intet helsevesen står klart for å hjelpe dem i deres kamp. Noen barn kunne vært reddet for en tier. Men disse mødrenes kamp er forgjeves. De eier ingenting, og har tapt før kampen har begynt.
Deres smerte er like forkrøplende som min. Men de reiser seg igjen. De går ikke til grunne.

Vi aner ikke hvor godt vi har det i dette landet vårt. Og kongoleseren har mye å lære oss om det å leve det livet vi har, uansett hvor godt eller dårlig det er.
Min tur til Kongo satte mitt eget liv, og min egen sorg i et viktig perspektiv.
Jeg har ikke tenkt å glemme. Og jeg har ikke til hensikt å gå til grunne.

Vi kan ikke alle være i felt med Leger uten grenser, men hver og en av oss kan bli feltpartner i denne fenomenale organisasjonen. Du finner ut hvordan ved å gå inn på http://www.legerutengrenser.no/

15 kommentarer:

  1. Du skriver så sterkt at jeg blir litt uten ord ..! Men du berører meg og når frem til meg; hver kjemper vi med det vi har - og trenger vi ikke kjempe selv, kan vi hjelpe andre i deres kamp. Ha en god helg, Gunnhild! Klem

    SvarSlett
  2. Sterkt, ja. Det var akkurat det ordet jeg ville bruke til å beskrive deg. Du skriver så sterkt at det er umulig å gå innom bloggen din uten å sitte igjen med et sterkt inntrykk. Jeg fikk frysninger når jeg leste dette. Du er fantastisk, du Gunnhild!

    SvarSlett
  3. Kjære Gunnhild!

    Du er en inspirasjon. Du setter ting i perspektiv. Det er viktig. DU er viktig for mange. Du berører oss fra Maries Vei.

    Jeg leste akkurat at det var strålende vær i Norge. Jeg tenkte med en gang på Ida :-)

    Nyt godværet!

    Klem Kristine

    SvarSlett
  4. Embla: Selv om andres kamp kan virke større enn vår egen kamp, synes jeg det må være tillatt å ikke undervurdere egne problemer, ikke sant?
    Lill-Helén: Jeg er ikke sikker på om alle er enig i at jeg er så fantastisk. Spør familien min ... ;)
    Kristine: Stor, stor klem til deg også. Du er stadig innom tankene mine. Og jeg regner med å se deg i Mariesvei når du er på disse trakter :)

    SvarSlett
  5. Du er virkelig en inspirasjon, Gunnhild. Jeg tilhører riktig yrkesgruppe(eller fremtidig yrkesgruppe- jeg er fremdeles under utdanning) til å bli feltarbeider, men jeg fikk lyst til å se hva annet jeg kan gjøre! Det stikker litt i samvittigheten når jeg tenker på hvor lite jeg har engasjert meg. Men tiden flyr jo så altfor lett avgårde når det skal studeres og jobbes ved siden av. Del en av mitt "gjør noe for verden"-prosjekt får nesten bli noe så enkelt som å melde meg som blodgiver. Man får starte i det, små, og heller bygge seg oppover!

    Klem

    SvarSlett
  6. Thale: Velkommen som blodgiver. T-skjorter, krus, paraplyer, tursekker, heder og ære venter deg. Legg vekk den dårlige samvittigheten og fortsett å studere.
    Selv er jeg fremdeles så dum at jeg tror jeg kan redde verden på egen hånd ;)

    SvarSlett
  7. Tenk hvis alle trodde de kunne redde verden - og faktisk forsøkte å gjøre det også. Da hadde nok verden sett annerledes ut :)

    SvarSlett
  8. Takk for et flott innlegg, Gunnhild! Du viser hvordan ulike erfaringer kan sette livet i perspektiv. Det å oppleve MSFs arbeide på nærthold må ha vært utrolig interessant. Det fine med MSF er at de også gir fyldig informasjon til de som støtter dem som feltpartnere. Og i desember skal TV2s artistgalla gå til inntekt for MSF. Håper de får massiv støtte, for arbeidet deres er utrolig viktig!

    SvarSlett
  9. Gunhild: Jeg har aldri vært i nærheten av en sånn inkluderende og renhårig organisasjon. De er vel verdt en artistgalla. Jeg håper mange får øynene opp for denne fabelaktige gjengen :)

    SvarSlett
  10. Hei Gunnhild.


    Utrolig fin blogg!

    Litt skryting; Lest Idas dans (trist, men bra skrevet) og du er en av de beste fortfatterne jeg vet om som skriver utrolig bra.

    Har du skrevet flere bøker? Isåfall leser jeg de gjerne!

    SvarSlett
  11. Hei Scaro. Takk for fenomenal tilbakemelding på boken min.
    Jeg har ikke skrevet flere bøker ennå, men vi får se hva fremtiden bringer ...

    SvarSlett
  12. Oi, for en fantastisk blogg å ramle over ut i de sene timer!

    Du bidro nettopp til å rydde litt opp i egne tanker rundt tap av mennesker rundt oss. Jeg kjenner altfor godt det hjemsøkende bildet av øyne som ber om noe på det siste.

    Har enda ikke lest boken din, men den står høyt på lista!

    Stor klem fra Mylian

    SvarSlett
  13. Jeg har nettopp vært innom bloggen din, Mylian. Jeg ser at du skjønner hva jeg snakker om.
    Takk.

    SvarSlett
  14. Så fantastisk du skriver!
    For det første - så tragisk dette med dattera di. Sykdom og uhell kan ramme når som helst og hvem som helst. Blodig urettferdig, men sånn er livet.
    Kongo, ja...Har selv bodd i Tanzania, og har virkelig lært meg å sette pris på det livet vi har her i Norge. Vi er så ufattelig rike og heldige.

    SvarSlett
  15. Ja, Pia, vi er ufattelig heldige som bor her oppe i nord. Det er nok en del som hadde hatt godt av et opphold i den tredje verden for å skjønne det.
    Takk for hyggelig kommentar :)

    SvarSlett